Løgn og sannhet

Løgner.

Substantiv som i flertallformen av en løgn. 

Det er bruk av verbet å lyve flere ganger. 

Løgner.

Substantiv som i beskrivelse av en person.

Å være en løgner.

Jeg er, blant mye annet, også en løgner. 

"I'm a Joker, I'm a Smoker, I'm a Midnight Talker. I Play My Music in the Sun"

Jeg lyver av ulike grunner, og forklarer om jeg må.

Men er det en ting jeg ikke gjør, så er det å lyve om andre.

Ikke fordi jeg holder meg for god til det, så langt i fra.

Men jeg har vanskelig for å forstå grunner til å gjøre det.

Da jeg var liten var det løgner for å dekke over ubetenksomheter og rampestreker.

-Nei, jeg har absolutt ikke rørt polaroidkameraet! 

Når stua er full av helvferdige poaroidbilder av bordkanten, tv'n, storebror og små tær som stikker ut av pysjen min, er det vanskelig å bli trodd. Likevel skjønte jeg at det var lurt om det ikke var meg som hadde gjort det. Så jeg sverget til løgn.

Min karriere som løgner startet altså tidlig.

Den var forsåvidt også tilstede tretti år senere da min daværende mann oppdaget ei ripe i døra på den nye bilen. 

-Den måtte ha kommet mens jeg sto parkert. Makan, hvor frekke er ikke folk, da, når de kan kjøre i handlevogn inn i bildøra og så bare dra! Jeg sto på mitt, selv om mistanken var til å ta og føle på.

Jeg har også andre, mer grumsete løgner på samvittigheten. De kommer jeg selvsagt ikke til å fortelle om, hvem gjør vel det?

Enkelte løgner hadde det vært lettere å unngå ved å snakke sant fra starten av, fordi sannheten hadde vært lettere å huske, eller sannheten hadde vært morsommere, eller den kunne vært lettere å bære.

Jeg kan min Ibsen, og vet hva en livsløgn er. Det er nok likevel den løgnen som sitter best. Og den er det ingen som ler av. Om en selv ser sin egen livsløgn mister den seg selv og blir borte.

Men om noen andre prøver å fortelle deg den.. 

Vel, det er det ikke mange som gjør sånt, så det er ingen grunn til bekymring om du lever på en. 

Sannsynligheten for at du beholder din virkelighet intakt er ganske stor.

I dag har jeg prøvd å ta vekk noens skylapper. 

At jeg gidder.

Jeg ender opp som løgneren. Den som farer med løgn.

I og for seg sant. Delvis. 

Siden jeg lyver litt sånn dann og vann, når jeg syns det passer.

Ellers.

Flaggfester og koldtbord.

Jeg begynner å bli ofte sett i bunad nå. Med nasjonaldager og konfirmasjoner på løpende bånd har den bunaden betalt seg inn igjen ganske snart. Smart løsning, det vil aldri se rart ut at jeg kommer i samme antrekk hver eneste flaggfest framover!
Jeg må si det var stas å stryke alle skjortene. De var plettfrie, helt glatte og klare for selskap. Bonden dro til med både slips og full dress, det var nesten så jeg ramla ned stabburstrappa. Han var ikke veldig bekvem der han sto, men han var tapper. Gutta Krutt gjorde også sitt beste for å passe inn i fint selskap. Fjortisen sto og dro i dressbuksa si, syns det var rart at den skulle sitte sånn.
- D'ække no' tess å sægge med dress, sa Bonden.

Gamle Tunghørt måtte være igjen hjemme, men han sørget for å legge igjen noen av sine hvite ullvisittkort langs buksebena til Bonden. Noe annet ville sett rart ut.
Bonden på sin side, hadde ikke spist siden frokost og satt og fantaserte om kakene. Jeg fikk forklart i tydelige ordelag at det var mat før kakene. Men han var likevel fornøyd da han skjønte det var koldtbord.

Og for et matbord! Karbisene var akkurat sånn de skal være; grove, knudrete og litt pepra. Og der var kyllingbryst, roastbiff, røkelaks og skinkesteik. Og Waldorf-salat. Jeg må ha blitt eldre, siden jeg trodde det var bare gamlinger som likte Waldorf. Men det viser seg at det er de voksne som liker Waldorf. Gamlinger fins det ikke lenger, merkelig nok. Men det finnes noen som er mer voksne enn meg, og de liker cabaret!
Den var visst veldig god, hørte jeg. Men jeg tok ikke sjansen. Til gjengjeld prøvde jeg med svisker til skinkesteika, og det var urovekkende godt. Den jeg forbinder med svisker er min egen oldemor, og hun er forbi voksen. Så jeg kunne likegodt trått til med cabaret. Men jeg må jo spare noe til senere også.

Selvsagt hadde jeg laget en sang til konfirmanten. Og selvsagt hadde jeg med dittarn. Hva ellers ska'n ta seg te i et sånt selskap?
Vel. De andre hadde foppallkamp på plen mellom slaga, mens sola steika og flagget vaia. Jeg må si det var en udelt glede fra start til slutt, å se denne skjortekledde gjengen med dressbukser kaste seg rundt en ball på den måten..
Bonden ble valgt til keeper. I og for seg greit nok. Han satte seg som mål å sparke ballen så langt som overhodet mulig, hver eneste gang. Helt uten mål eller mening om retning forøvrig.
Etter at ungene hadde henta ballen nedi skauen nok ganger ble han satt på innbytterbenken i skyggen.
Jeg registrerte at den strykejobben jeg hadde gjort, likegodt kunne vært plystra.

Så ble det ropt inn til kaker, og inn dundret det svette, skrukkete, møkkete og glade gutter i alle aldre. Kakebordet var absolutt verdt en runde eller to, med mange slag og bilde på marsipankaka. Bonden strålte! Jeg tok bare én asjett med kaker, for tenk.

Alle selskap tar slutt, og vi dro mens det ennå var varm kaffe på kannene.
Hjemme ble det bytta klær i en viss fart, og Bonden satte seg rett på blåtraktorn for å vise Nabon den nye kompressor'n han hadde montert bakpå.

Nå henger skjortene til tørk, ferdig vaska og klare for nye runder med foppall og kakespising.
Og jeg sitter i hagegynga og kjenner at vinden er varm, himmelen er gylden og at livet er nå.

Etter sol kommer alltid regn..?

Tunge skyer ligger på vent over åskanten.
I hele dag har vi hatt sola. Men den kalde gufsen har minnet oss på at det bare er et lån.
Det får meg til å tenke på livet, å se skyene ligge sånn. Og hvor brått lånetiden kan være ute.
Men nå har det altså vært sol. Hele dagen.
Jeg har gjort det eneste jeg så som fornuftig i dag; hatt timer ute med klassen. Da den siste prøva var unnagjort, var det rett ut med alle sammen.
Med fotball, basketball og gitar har vi vært ute i sola. De sprekeste har fått svette, og de lateste  har fått sitte. Den norske sommeren er da virkelig kort nok.
Og disse ungdommene har virkelig stått på gjennom hele semesteret!

Det var vått både i lufta og i bakken da jeg dro på jobb, men jeg ante at noe kom til å lysne.
Så jeg tok på fredagssko og rosa klær, som for å hjelpe til der jeg kunne.
Jeg la til og med solbrillene mine i setet, for å ha til turen hjem.

Og jeg fikk rett.
Sola varmet oss, vi kjente at flomvannet ikke var så svært lenger, og at det kanskje blir sommer i år likevel. Noen av gutta i klassen klaget til og med over at det var for varmt!

Vi satt en gjeng på en benk med gitaren, og der fikk jeg en av skoleårets beste opplevelser. Det å se at en elev presser seg ut av komfortsona si og går over usynlige grenser overgår det meste.
En av gutta, som ellers er trygg og sikker, har laget en sang. Vi snakker ikke hvilken som helst sang, heller. Da han motvillig fremførte den for meg i enerom, som en del av en musikkoppgave tidligere i år, hadde jeg gåsehud, tjukk hals og haka nede på fanget. Der og da ønsket jeg at jeg heller var talentspeider enn lærer, siden jeg sannsynligvis ville blitt rik på denne fjortisen. Men jeg ga min faglige vurdering og var kry over å ha hørt noe så bra. Han, på sin side, var mer flau og ubekvem. Det var helt uaktuelt å fremføre for klassen, teksten ble for nær og stemmen var visstnok for dårlig.
For å gjøre historien så kort som mulig, klarte vi på merkelig vis å overtale ham til å synge og spille sangen sin for oss ute i dag, den lille gjengen på benken.
Det var magisk.
Ingen snakka, og jeg tror alle hadde åpen munn. Til og med gutta på sparkesykkel sto helt stille og gapa.
Og etterpå var det ingen av jentene som slapp taket i ham.
Han hadde fortsatt ei i nakken da bussen kom.

På sånne dager vokser hjertet. Ikke fordi sangen var overraskende bra, jeg hadde jo hørt den før og visste.. Men fordi han turte å spille den for andre, og for den responsen han fikk.
Det hender noen kommer til meg og spør hvordan jeg klarer å jobbe i ungdomsskolen med alle de jævelungene. De skulle bare visst.

Og når jeg nå pakker sammen sakene mine for å dra hjem, ser jeg altså disse tunge regnskyene. Som har tenkt å ta tilbake lyset og varmen. Som hele tiden har ligget i horisonten, bare på vent.
Men jeg har fått min del solskinn i dag. Jeg har plass til litt regn.

Og tror du ikke jeg fant en sammenleggbar paraply i sekken min, som skulle passe om det kom en regnværsdag?

Vestland, Vestland, når eg ser deg slik..

Jeg hadde tenkt å blogge om alle de breathtaking opplevelsene jeg har hatt mellom fjellhyller og fossebrus i pinsen. Eller fortelle noe fint om de lubne epleblomstene, gjestmilde enkefruene eller Gutta Krutt.

Men saken er at jeg er så full av alle inntrykkene, både de om steinras og dødsstup og de om solskinn, måkeskrik og sår hud.

Det eneste som henter meg nå i kveld er faktisk stillheten som lå igjen over Odda. Den lille avsides byen som pulserte rundt et enormt smelteverk i over hundre år.
Med skyhøye, bratte fjellsider til å stenge sola ute måtte det en så enorm bedrift til for å få folk til å bosette seg der. Men de lagde en hel by, med skole, butikker, kommunehus, hotell, svømmehall, barnehage, rørleggerforretning og slikt man trenger for å kunne kalle det en by. Og man jobbet og levde der, formerte seg og slo røtter.
Og så, i 2003 ble smelteverket nedlagt. I år, ti år etter er byen litt sånn spøkelsesaktig tom. Det bor nok folk der enda. Men Emil sa det ganske treffende med at "Det er flere folk i gata i Skotselva jo!"
Klokka var rundt halv ni en varm kveld med fri dagen etter.
Og det var stille.
Midt i byen lå det et enormt skrog i metall og betong. På et skilt sto det "Alt kjem til å bli bra", men en luring hadde tagget et spørsmålstegn bak.
Restene etter smelteverket har blitt plassert på Unescos verdensliste og er fredet av riksantikvaren. Så da blir det vel stående sånn de neste hundre årene...
Av alle de stedene vi kjører forbi i Norge, har jeg lagt merke til at standarden generelt er ganske høy. Der man vet det kjører turister er det til og med nesten litt jålete. Lite avskallet maling, Ikke så mye jernskrap. Butikkvinduene er ofte pusset og det er nye utstillinger i vinduene. Innbyggerne vil kanskje reklamere litt for stedet sitt.
Sånn var det ikke akkurat i Odda. Det var noen bygninger der som sikkert har vært kjempeflotte! De kunne trengt både oppussing og avretting. Og svømmehallen så ut som den hadde vært stengt en god stund.
Jeg fikk en følelse av håpløshet, og det er best for innbyggerne der om de ikke deler den følelsen med meg.

Nå kan det selvsagt være flere grunner til at jeg kjente på dette.
Som en god nummer én var det flere i følget vårt som var sultne. I tillegg hadde vi enda ikke funnet ly for natten, og klokka nærmet seg en slags leggetid.
Vi hadde vært innom et par alternativer, men slått de fra oss, og ville aller helst ut langs fjorden og sove i hytter der. Bonden hadde med seg lavvo. Det var nevnt at om vi ikke fant noe sted, kunne vi alltids sove i den. Håpløsheten min stammer kanskje mest fra denne faktoren. Jeg vil ikke sove i lavvo. Ikke uten skikkelig liggeunderlag og ekstra teppe. Jeg hater å fryse.
Som nummer to viste det seg at veien vi skulle kjøre ut fra Odda var stengt pga steinras, så vi måtte kjøre rundt, en helt annen vei. Eller vi kunne stå og vente til vi eventuelt fikk beskjed om at veien igjen var kjørbar.
Vi valgte først det siste alternativet, så tiden gikk. Så fikk vi beskjed om at veien ikke ble åpnet igjen og måtte gå tilbake til det første alternativet. Og da var klokka så mange at vi ikke ville rekke ferja fra den andre siden. Og de alternativene vi tidligere hadde hatt med overnatting smuldret bort fordi det var flere i samme situasjon som tenkte raskere enn oss.

Selvsagt ordnet det seg for oss. Og på aller beste måte.
Hadde det ikke vært for steinraset og den seige massen vi utgjorde, ville vi ikke kommet borti det flotte stedet vi fikk overnatte på. Det var en liten plass som het Lothe, på vei mot Jondal, og vi fikk plass i et gjestehus der, alle sammen. Det var en nydelig, mild sommerkveld til å sitte ute i. Fjorden lå like nedenfor og insektene hadde ikke våknet av varmesjokket enda. Vi våknet til blomstringa i frukthagen og ungene fikk leke med koppelamma ved siden av.

Hele resten av turen har vært fantastisk, faktisk.
Og siden det er det jeg kommer til å snakke om, kunne jeg likegodt skrive ned den eneste tanken som kom i kveld.
Ettertanken som lå over Odda.

Søttendemaiii, er vi så glaiiii, da er'e fest fra morgen til kvellllld

Jeg har i dag hatt min aller første søtt'nemaifeiring i bunad.

Det veier tungt i vektskåla for bra antrekk. Jeg er skikkelig kry, om jeg skal si det sjæl.

Men det er også nødvendig. For jeg innehar nok fortsatt norgesrekorden i elendige søtt'nemaiantrekk.

Siden jeg skrev om det i fjor lar jeg det bli med disse linjene om egne antrekk, men jeg kan alltids gjenta at jeg liker bunaden min. Og kanskje spesielt hårbåndet med blåveis på.

Når det er sagt er kanskje nasjonaldagen den mest sprengfulle dagen i løpet av hele året. Det er akkurat som om ALL nei-maten skal presses inn på samme dag, med kaker, is, kaffe,  boller, brus, kaffe, pølser, ertesuppe, kaker, kaffe, vafler, boller, is, brus, pølser (ja, jeg vet jeg gjentar meg selv, du skjønner sikkert) i tett kø fra morgen til kveld.

Som om ikke det er nok med skolens kake- og pølsefest, fortsetter gildet på grendehuset etterpå. Og hva tror du vi spiste til kveldsmat nettopp?

Det kan se ut som at nasjonaldagen er den store pølsedagen. Og det kan tenkes det er nettopp derfor bunad er så populært på akkurat 17. mai. Stor plass både foran og bak, og ingen trenger å holde inn hverken det ene eller det andre. - Dobbelthakene går det nesten an å skjule om man skyter hodet og haka veldig framover og lager vakuum i munnen. Litt sånn sklilpaddeaktig. Og litt vanskelig å snakke med folk på den måten. Men det går.

Jeg må si at det fineste enda på søttendemai kanskje er menn. De som har én fast dag i året de kan tillate seg å være finest. Dag ut og dag inn går de i sine vanlige manneantrekk, ofte bestående av bukse og genser med reklame, og de kan ikke redde dagen med litt lipgloss. Ikke for det. Jeg liker arbeidsklær på menn, jeg.

Men på denne dagen, denne ene dagen i året, har den ene etter den andre tatt seg tid til å se over både skjorter, dresser og til og med bunader!

Noen med vekslende hell, siden de kanskje fortsatt bruker en uniform som ble tildelt for femten år siden under helt andre omstendigheter. Det er egentlig litt interessant å se hvordan de, som eneste på plassen, ikke ser at uniformen ville gjort seg bedre i skapet.

Og andre igjen, som bare slår igjennom med verdens største selvfølgelighet. Disse menn får dameblikkene til å senke seg, og andre menn til å bli grønne av misunnelse. Bra det følger med lommetørkle i bunadveska, sånn i tilfelle det skulle bli nødvendig å tørke haka litt.

Langt fra alle vet om det selv, det er nettopp det som gjør det så stas! Menn er sjelden så utstuderte som oss. Om knappen i buksa går igjen, og dressjakka ikke har flekk er det bra nok i massevis for dem.

Vi kvinner har virkelig noe å lære av dem.

Bonden min har et lavt klesbudsjett, siden det står Byggmakker på 80% av garderoben hans. Deretter følger 16% med enten Stormberg, Bergan, Monsen eller Alfa. De siste 4% brukes i bryllup, begravelser, konfirmasjoner og nettopp 17. mai. Ifølge Bonden er denne mai-måneden spesielt belastet, med både begravelse og konfirmasjon i tillegg til nasjonaldagen. Så nå var han redd han skulle slite ut dressen sin før tida. Jeg forsikret om at det ikke var noen fare, og plukket vekk noen hår fra den gamle tunghørte. 

Og jeg må innrømme at det er stas å se Bonden i dress.

Det burde vært et par, tre søtt'nemaier i året, sånn sett.

Nå er dagen nesten blitt neste dag.

Jeg har mitt andre glass med Doppio Passo på bordkanten, og bena høyt.

Gutta Krutt har tatt kvelden, Bonden ser en film og i morgen skal vi på tur.

Hele gjengen, inkludert nabogjengen skal til vestlandet og besøke Preikestolen. 

17. mai er over. 

Gratulerer med dagen, og takk for i dag.

Og det bar brått til fjells..

OJ! -Nei... JO!

Bonden har kommet over det store påskeegget, og gnir seg i henda. Gleden er noe kortvarig, da det bare ligger et mindre påskeegg oppi. Men etter et raskt søk finner han et egg til, og det inneholder sjokolade! Ukritisk hiver han innpå, og der blir det stille fra den kanten. Det viser seg at inni sjokoladen var det karamell, og den er blitt hard av lagringa. Så når tenna klapper sammen over sjokoladen er det umulig å åpne munnen igjen før alt har smelta bort.
Vi skriver medio mai, og det er en god stund siden påske.
Men vi er kommet opp til hytta på Haglebu, og her er det påske hele året.

Hadde du spurt meg i dag morges om jeg skulle til fjells i helga hadde jeg nok smilt overbærende og snakket om noe annet. Jeg hadde min første natt i Hyttenurket for sesongen, og syns livet var mer enn bra nok som det var, ellers tusen takk. Dittarn og Doppioen var med og lagde en god stemning i går kveld, med besøk av kordamer til langt på natt. Og formiddagen var solfylt og stille i dag.

Men så skulle det altså bli en helt annen vri på dagen.
Jeg trengte nemlig hjelp til å komme meg på Ikea. Seng på 120 cm bredde er klønete å få til på egenhånd. Bonden hadde alle jerna i en helt anen ild, og ønsket meg god tur. Som egentlig forventa.
Men så viste det seg at dette var dagen for gode forhandlinger. Han hadde nemlig lyst til å dra til fjells. Med meg.
Vi kom fram til en minnelig løsning, og jeg lovet ham en is inne på Ikea.
Han var flink, vi må ha vært der inne over tjue minutter, og han fikk isen sin på vei ut.

Vel hjemme var han supereffektiv og hadde båret inn senga før jeg hadde beina på gårdsplassen. Og han pakket bilen mens jeg la fra meg veska. Da bar det altså til fjells likevel. Og Bonden var storfornøyd.
Er nødt til å bli glad av sånt ansiktsuttrykk.
Han skal ha for at han ikke gir opp så lett, Bonden.
Han går løs på en annen sjokolade isteden, og heller litt brus i glasset sitt før han legger seg fornøyd på sofaen. I morgen skal vi videre til Tessungdalen, der har jeg aldri vært før.

For alt jeg vet, kan det tenkes jeg forelsker meg helt i akkurat den plassen.

Ikke lenge igjen nå!

Lukten av grill. Barbeint i åpne sko. Glovarm sand om dagen, sånn at tærne krymper seg.
Ganske varme svaberg om kvelden, til langt utover natta. Perfekt å ligge på etter kveldsbad, for å få igjen varmen.
Himmelen som ikke rekker å bli helt svart annet enn i uvær.
Jordbærene, de solvarme jordbærene.
Smaken av saltvann fra håret.
Kveldene med venner og gitar, som umerkelig glir over til morgener med dugg i gresset.
Brødskiva på trappa med kaffekopp og morrasveis.
All varm hud som ikke lenger er lyseblå.
Lyden av gresshopper.
Unger i sprederen, unger på trampoliner og unger på sykkel.
Ungdommer med musikk og solbriller.
Lukt av varm skogbunn, med krøllete fururøtter og tørre nåler.
Blikk som åpner hjertet, smil som inviterer inn.
Hender som stryker lett på bar hud.
Sommer.

Snart er den her.

Og noen mangler.

Jeg har en grav å besøke. Men gjør det ikke. Ikke i dag, heller.

De to jeg har i denne graven vil aldri kunne snakke til meg der, likevel.

Men det hindrer meg ikke i å kjenne at dagen i dag er helt spesiell.

Jeg husker en bursdag som pappa trodde vi hadde glemt ham. Ingen hadde ringt, og det begynte å bli kvelden. Han tenkte at vi nok hadde så mye å drive med, tenåringer som vi var.

Og han hadde rett. Vi bakte kake med marsipanlokk, samlet de vennene med lappen og fylte bilene. Fordi vi skulle nedover til Bødalen for å feire bursdagen hans.

Han var et varmt menneske, og han var glad i vennene våre. 

Som vanlig åpnet han stua og inviterte ungdommene inn. Det ble en fin bursdag.

Noen år etter skulle han blitt bestefar. Jeg hadde oransje snekkerbukse i kordfløyel, stor mage og store forventninger. Pappa var borte, så altfor tidlig. Så han ville ikke komme til å møte den lille jenta vi venta på.

Men jeg bygde rede etter beste evne. 

Det var vår og hagearbeid, med gressbrenning og raking. Og det var full sol.

Akkurat på denne dagen, for femten år siden, ble verden så brått annerledes.

Alt skjedde veldig fort. Jeg ble syk. Alvorlig, akutt forgiftning. Alt som kunne gå galt, gikk galt. 

Og da jeg våknet etter noen dager på sykehuset fikk vi ta farvel med den lille jenta. Uten å ha fått kjenne hånda klemme rundt fingrene våre. Og uten å ha sett øynene hennes.

Hun ble lagt ned sammen med sin morfar, som ville hatt bursdag samme dag.

Jeg møter ikke dagene mine med dette. Det er for mye godt som skjer i livet. Men akkurat denne dagen er altså en merkedag for meg. Jeg tenner lys og kjenner at noe kunne vært annerledes. 

OG anledningen er....

Jeg har fire flasker champis stående på gulvet inne i spisestua. Med forseglede korker og hjerter rundt halsen. De står stille og venter på en rett anledning.
Jeg tror det holder med en av gangen, for all del. Men så var det å finne rett anledning,da.

Vel. Etter å ha våknet til regn i dag, ser jeg sola titter fram både her og der. Og Bonden har bestemt seg for å vaske stampen. Jeg aner en mulighet der.
Men det har vi opplevd før, ganske mange ganger faktisk, uten at det er noe jubileum av den grunn.

Ellers kan jeg jo feire at jeg endelig får igjen glidelåsen i den svarte buksa mi, uten tang. Men om jeg tar ei hel flaske til det, vil vel den glidelåsen gli rett ned igjen likevel.

Jeg har oppdaget Katzenjammer! Sannsynligvis senere enn de fleste. Men gleden er ikke mindre av den grunn. Her ser jeg faktisk en reell Korkspretter. Jeg tror den ene flaska går med til det. Selve åpningen og konsumeringen venter jeg med til sola har varma opp hagegynga litt mer. Men altså, one down, three to go.

Så skal flaske nummer to (og kanskje tre) knekkes i forbindelse med konserten den 14.mai. I etterkant, selvsagt, siden det er viktig med god artikulasjon i korsang..

Da står jeg igjen med den siste flaska. Og jeg vet om en veldig god anledning til å feire i dag.
Dette innlegget er nemlig nummer to hundre som er publisert fra Hagegynga.
Så..
GRATULERER MED JUBILEET, GYNGA MI!

Stum? Jeg?

Hvor ofte opplever jeg å ikke vite hva jeg skal si?
Og dermed ende opp med å si ingenting?
Jeg mener, det pleier alltids å komme noe ut av munnen min. Om ikke annet noe dustete.

Men så har jeg altså opplevd det.
Ingenting. Nada. Zero.
Øynene snakker ikke, Jane. Du bør kanskje si noe.

Men, nei. Ingenting skjer.

...
Og knokene har gnagemerker.

Det var da altfor mye forlangt for kort!

I forrige uke skulle jeg hjelpe lillebror med å hente en sofa, siden jeg liker å kjøre med henger. Etter å ha tatt en runde bak Tyttebæret fant jeg ut at jeg ikke har tilhengerfeste, så vi måtte låne mammas bil. Og Bondens henger. Bilen var hakket mindre enn hengeren, men kjørestilen var høy, så vi hadde en viss balanse. Sofa og bord kom lett oppå hengeren, og selv om vi glemte spennsett til å feste det med var det i hvert fall oppå hengeren. Så da ble det å kjøre veldig sakte hjem til låven.

Denne lille historien er viktig for resten av innlegget.
For helga kom og gikk, jeg gjorde mange av de tingene jeg pleier, med de menneskene jeg kjenner. Intet usedvanlig å melde.
Før jeg begynte å lete etter kortholderen min mandag. Som vanlig regnet jeg med at den lå i Tyttebæret, det pleier den jo. Og jeg endevendte den. Oppdaget en mistenkelig lukt og måtte opp på vår lokale bensinstasjon for å kjøpe et rosa juletre i papp. Lukta i bilen ble bedre, men jeg fant fremdeles ikke kortene mine. De hadde ikke funnet noe på Bunnpris heller. Som regel pleier de jo å ringe når noen av mine eiendeler dukker opp i butikken.

Etter gårsdagens blindpassasjertrening, ville jeg i dag ha kortet med meg så jeg kunne komme meg inn på egen hånd. Etter å ha rista alle veskene, stikki henda i alle lommene, og åpna alle skuffene i hele huset kom jeg på at det sikkert lå på jobben. Og jobben ligger jo praktisk talt oppå treningssenteret. Så det var på med todelt trikot med refleks og fartsstriper, og ut i bilen med håndkle og drikkeflaske. Håret opp i verdens strammeste strikk, ikke en rynke å spore. Skikkelig lekker. Det er bare det, at jeg klarte å komme på jobben midt i pausen. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde faktisk litt betenkeligheter med å gå inn på ungdomsskolen i denne outfiten. Heldigvis hadde jeg en jakke liggende bak i bilen, blant sangbøker, plastposer, post og papir. Jeg slang den utenpå for å dekke over de største bulkene. Det fikk holde.

Selvsagt lå det ingen kortholder der inne. Ikke i noen av etasjene på pulten min.
Så da måtte jeg få låne nøkkelkortet til ei av niendeklassejentene som trener der. I og for seg greit nok å spørre om det, så lenge jeg var tørr, blek og fattet. Verre var det etterpå, da jeg klissvåt av svette, mørk rød i ansiktet og skjelven i knærne måtte levere det tilbake. Elevene flokket seg ikke akkurat rundt meg på mitt korte besøk etter trening.

Jeg annonserte på facebook at jeg trengte hjelp til å finne det da jeg kom hjem. Og fikk de utroligste forslag fra folk som kjenner meg og vet hvor ting kan havne. Men kortholderen var og ble borte. Jeg tror Tyttebæret ble snudd opp ned og ristet tomt, og begynte å fundere på å sperre bankkortet mitt.
Helt til jeg kom på at vi hadde brukt mammas bil på fredag.
Det tok meg tre minutter opp dit, og i midtkonsollen lå kortholderen helt rolig. Som om ingenting skulle ha skjedd.
Når jeg så det, kom jeg på at jeg hadde lagt det der og tenkt at jeg måtte huske å ta det med meg ut av bilen igjen etterpå.
Vel. Det hadde jeg glemt.