søndag 30. desember 2012

Fredagens spalte i Eikerbladet


En romjulsdrøm.

De obligatoriske og veldig hyggelige juletradisjonene med tantefamilien er unnagjort. Julepapiret er kastet og i de fleste konfekteskene er det bare de vonde bitene igjen. Ungene har for niende gang talt opp pengene de har fått til jul, og jeg har vært ute på skitur med Bonden og Gamle Tunghørt.

Med vintersol over snødynger, innover i skauen, mellom furulegger, under tunge grantopper og langs et enkelt spor i traktorveien trasker vi etter hverandre i løypa. Bare en eneste skiløper har gått her før oss, og siden det ikke er spor etter hund, får Tunghørten fly fritt. Den lave sola gir ingen varme, bare et snev av lys. Men lyset er til gjengjeld som et gyllent glitter over bakken.

Siden Bonden i smørebua manglet den rette fargen på swixen i dag kan vi gå uten å skli hverken fram- eller bakover. Jeg kan krysse av på agendaen for “trening” mens jeg staker meg framover i en slak utforbakke. På sletta er det bråstopp, og skiene vokser i høyden. Litt vaglete, men det går helt fint, bare jeg venner meg til det.
Bonden har skjønt at jeg ikke liker bratte bakker. Eller. Jeg kan alltids slite meg opp en bakke, om det hadde fantes en annen vei ned igjen. Med ham er det motsatt, han kan alltids slite seg opp en bakke, så lenge han kan stupe ut igjen i tilnærmet fritt fall. Bakken på denne skituren er bratt. Og som et kompromiss, er den nesten lang nok til Bondens nedfart, og nesten kort nok til at jeg kan tråkke den sidelengs ned igjen. Vi kommer i hvert fall opp, og da skrapes all swix av for at resten av turen ikke skal bli en stylteseanse. Videre innover i skauen sklir skia lett, og jeg føler meg nesten som en proff. Kanskje ikke mest på grunn av farta, men mer fordi jeg har sett bilder av Bjørndalen da han kommer i mål.

Gamle Tunghørt kan ikke gå så langt som før, og Bonden foreslår å snu. Jeg protesterer ikke. Det ville vært for lett å gjennomskue. Han skyter fart, han gleder seg sikkert til bakken ut igjen. Jeg ser refleksen i Valtra-reklamen på ryggen hans lyse langt der framme, og Tunghørten som svinser like bak. Selv går jeg og angrer på at jeg skrapa vekk kladdene mens jeg går saktere og saktere. Heldigvis er det et fantastisk lys av sola enda, og jeg tar noen bilder. Men jeg skjønner at bakken må forseres for å komme meg hjem. Det er jo puddersnø, sikkert ikke vondt å falle i. Kanskje jeg bare skulle..

Jeg tror mange skibakker hadde vært litt lettere å komme ned om man ikke var stiv av skrekk. Beina har liksom en innebygd redsel for å knekke når skia krysser seg. For krysser seg, se det gjør dem. Ploging uten kontroll er jo det samme som å sette seg med bena i kors, bare i fart. Og når stavene helst vi stå rett ut, foran kroppen.. Da blir det første snøfonn, og så sidelengs tråkking for resten.  Og mens jeg tråkker nedover bakken, og prøver å huske ting jeg er skikkelig god på, går sola sakte ned bak åsen.
Jeg hører det kommer en skiløper der nede. Jøss, det var vel i seneste laget for en skitur nå? Tenker jeg. Og i fint driv mot meg kommer Bonden, som har vært ved bilen en tur. Jeg tror et øyeblikk at han kommer for å se om jeg er i orden, siden han spør om det går bra. Ja, helt fint, sier jeg. Jeg skulle bare ta litt bilder.
Syns jeg hørte det dundra litt i snøen, har du ramla?
 –Nei, nei. Det var ei diger furu som slapp snøen her i stad, må ha falt minst et tonn snø av den buska der. Svarer jeg, og børster litt snø av lua. Jeg ser at han har stått lenge nok stille, og han jager videre opp bakken. Han skal rekke den ut en tur til før vi drar hjem.
Jeg hører han suser forbi meg på vei nedover, mens jeg sitter i en liten haug og manner meg opp til resten av nedturen. Den siste bakken er uten svinger, og jeg tar sjansen. Med kroppen i en ubestemmelig brett på midten stopper jeg i bilen, og skituren er over.

Hjemme venter årets siste rester av julemiddagen, og sikkert noe koselig på tv. 

lørdag 29. desember 2012

Kjøkkenvifte og Ludvik


Med full fart på kjøkkenvifta og armen inne i tåkehavet prøver jeg å redde en fantastisk saus. 
Ludvik har kommet som snarest innom for å skravle litt, hun hadde plutselig nesten en time til rådighet. 
Det falt samtidig med middagslaginga i heimen, og jeg skal klare flere ting samtidig. 

Vel og bra, det er alltid full lykke om venner slenger innom for en prat. Og de riktig gode vennene kan gjerne komme midt på natta for min skyld. Det er bare det, at Ludvik er lærer i mat og helse, så jeg blir ett øyeblikk rammet av prestasjonsangst. For som om ikke det er nok at hun har full kontroll på både næringsstoffer og husholdningsøkonomi, er hun i tillegg god på å holde hodet kaldt når det gjelder. 
Akkurat å holde hodet kaldt er liksom ikke min greie. Det blir jo så innmari varmt inne blant grytene, og vifta bråker vanvittig. Samtidig vil jeg jo holde på samtalen mens hun først er her.

Jeg hører slamring fra andre etasje, og en av Gutta Krutt roper ett eller annet ned trappa. Ludvik ser spørrende på meg, og jeg sier hektisk at dette har vi snakket om tusen ganger, og de burde virkelig snart lære ikke å rope ned trappa! Vifta bråker og jeg har jo ikke sjangs til å høre dem likevel. Nei, klarer de ikke å gå ned trappa for å si det de skal si, så får det jaggu værra… Hun nikker og smiler, syns nok jeg har rett der. Spørsmålet fra andre etasje blir gjentatt, litt høyere denne gangen. Og som den voksne og pedagogiske mammaen jeg er stikker jeg hodet ut av dampen og brøler alt jeg klarer: “Har ikke jeg sagt at dere ikke skal rope!!!”
Jeg tror nok Ludvik syns det var trygt å komme ut i sin egen bil igjen etter en liten time hos oss.

torsdag 27. desember 2012

Årstidene i Gynga

Sommerfugler i magen. Det er tegn på sommeren.
Full flaks og fra halsen og ned.

Litt sliten, moden for avlevering. Og med rom for ettertanke.
Er det høsten?

Redd for å få kalde føtter, etter Jantelovens regler.
Tar på varme støvler om vinteren.
Heldigvis.

Og et håp.
En spire til noe som kan vokse.
Det er vår!

onsdag 26. desember 2012

Over skog og hei...

Andre juledag, og alt er stengt.
I julehandelens virak har jeg husket julegele til middagen, nougat til konfekten og sennep til sylta. Jeg har også liggende noen kilo frukt, og godteri nok til en bataljon julebukker.
Men brød... Se det var ikke i mine tanker. Eller i mine handleposer. Og det ligger heller ikke noe i fryseren i påvente av stengte helligdager.
Men heldigvis er jeg ikke tapt bak en bakerovn.
Så til frokost i dag hadde vi en gjensmak av heimkunnskapens scones fra ungdomsskolen, bakt med sammalt mel og bakepulver. Bonden var sånn passe fornøyd, men han tygde høflig til han var mett. Og smilte stort da jeg foreslo at vi skulle henge resten opp i mattreet til fuggern, og heller bake skikkelig brød etterpå.

FotoOg mer fornøyd ble han da han forsto at jeg kom til å være med på skitur i dag. Han begynner vel å bli vant til at jeg driver med så mye annet, at han nesten gir opp å få meg med. Men heldigvis stopper han aldri å spørre. For selv om jeg ser litt sånn ut i starten, har skogen en egen evne til å vise seg fra sin beste side, uansett når jeg kommer innom. Og dette vet Bonden, nemlig. Han har blitt vant til å se meg litt mutt på vei ut i bilen, mens han har smurt ski og gjort klar for tur. Jeg tenker at dette kommer til å bli kaldt, og at vi kommer til å gå i bratte bakker for å stupe ut igjen i fritt fall (Bondens favorittmåte å skie på). Og han tenker at jeg snart kommer til å smile skikkelig, fordi jeg alltid blir glad når jeg først har kommet meg ut av soffan og opp til trærne.

Og han har rett. Veien foran oss er myk og hvit.
Det har kjørt en bil før oss, og en snøscooter har leika seg i kantene oppover. Ellers er det bare elgtråkk å se, og snøen ligger i dynger oppå busker og steiner. Vi finner en god plass å parkere, og smekker på skia. Gamle Tunghørt løper lykkelig rundt med skvettene sine. Halen i en stolt krøll, og nesa borer seg gjennom snøen. Siden det ikke er et menneske å se, får han løpe fritt.

Jeg er ganske trygg på at Bonden ikke hadde fått jobb i smørebua på landslaget. Ikke på kretslaget heller, for å være ærlig. For de første hundre meterne tror jeg vi strakk oss noen cm i høyden, begge to. Ganske vaglete å gå på så høye ski, så vi skrapa likegodt av hele stasen før vi gikk videre. Ganske flatt og fint, jeg kjente at dagen var god. Selvsagt kom det en monsterbakke, men Bonden lovet at det var den verste, og at den snart var over. Jeg tråkka fiskebein oppover og grua meg til nedturen. Bonden tråkka fiskebein oppover og gleda seg til nedturen. Og Gamle Tunghørt har så lavt tyngdepunkt at han sikkert ikke merker hvilken vei bakken heller.

FotoSola så sitt snitt til å vise seg litt, og mellom trærne lagde den glød til snøen.
FotoNok en gang lar jeg meg overraske over storheten jeg møter ute. Noe så enkelt som trær, snø og ettermiddagssol. Og likevel så underlig.
Stemningen det skaper er verdt å ta med seg både hjem og ut igjen.
Om noen skulle mangle litt julestemning, så deler jeg gjerne disse bildene fra slettelandet innover.



Foto
Vel, tiden gikk, det var på tide å snu for å finne tilbake til bilen. Sola var fortsatt på tilbudssiden, om enn ikke til å bli brun av. Monsterbakken nærmet seg, og Bonden satte opp farten. Jeg prøvde å hale ut tiden og løypa, men det var rett og slett ingen vei utenom. Nå skulle jeg nok ønske jeg ikke hadde skrapet av swixen, for det ville jo stått børr, nok til å kunne gå denne bakken ned uten å skli en millimeter. Men så flaks har man altså ikke. Så det ble sidelengs tråkking på meg. Og der jeg sto i bakken og tenkte over livet, hørte jeg plutselig at det kom en skiløper i fint driv mot meg nedenfra.
Det var jaggu Bonden som syntes bakken hadde vært så bra, at han var på vei opp igjen for å ta den en gang til.
Jeg sto gapende igjen, sidelengs i dyp snø, og så ham suse forbi meg og nedover bakken. Mannen er gal, det er opplest og vedtatt.

Men, turen var fin den, og hjemme ventet julas siste medisterpølseribbekakemiddag. Jeg kan til og med krysse av for dagens treningsøkt, siden jeg til stadighet kjente pulsen min i halsen, melkesyre i beina og pusten min utover skituppene.
FotoFotoFoto

mandag 24. desember 2012

Stille natt...

Lille julaften.
Gutta er levert, det er ikke min tur i år.
Juleklemmer i gangen, husk å henge opp skjortene deres nå da. Og kos dere masse.

Bonden skal brøyte nå som snøen har bestemt seg for å ta en tur. Selv om han er sylte forkjøla. Det er heldigvis varmeapparat i traktoren, sier'n. Og tar seg en runde med fresen. Siden jeg ikke er så god på sånt, kommer jeg på at jeg har glemt å kjøpe surkål og poteter. Og riskrem. Slikt går ikke an. Best jeg drar ut og gjør litt nytte for meg.

Jeg kan ta meg god tid på senteret, snakke med gamle kjente, ta en kaffe eller to.
Julesanger over alt, og hyggelige folk.
Jeg liker egentlig julestria jeg. Hjemme har jeg lagt lista passe lavt til å rekke å kose meg litt.
Jeg fikk da vasket vinduene i går, og gardinene. Og gulvene, faktisk. Så jeg syns det fikk holde.
Og i dag tidlig rakk jeg å vaske dassen akkurat før frokostfolket kom.
Klesvaska stablet jeg oppå hverandre inni dusjkabinettet og klemte igjen dørene så det ikke skulle falle ut på intetanende, fornødne gjester. Og håpet at ingen ble nysgjerrige på hva som var der inne.
Frokosten med nære og kjære er kanskje den fineste juletradisjonen jeg har. Gutta som våkner til julestrømper, og som ser TV i pysjen til godtfolket kommer. God tid, lav kleskode og varm kaffe.

Jeg har grublet litt de siste dagene, på hvordan jeg skulle få meg en julekonsert, siden jeg ikke har fått vært på noen enda. Og dagene har tikket mot julaften.
Men i kveld har jeg altså fått det til. Jeg rakk til og med å få med meg mr Pomeroy, Winterbottom og resten av gjengen til Sophiegirl før jeg dro. Bonden lå forkjøla og gåen på sofaen. Og som den omsorgsfulle og empatiske husfruen jeg er, valgte jeg å dra på konsert så han skulle få litt ro.
Med en baryton som fikk pelsen til å strekke på seg helt fra tærne og opp til nakken, tok Jan Morten Helgestad ansvaret for å levere Helga Natt, som siste nummer.

Ut i nattemørket, som virker litt lysere når lette snøfnugg i milliontall danser rundt lyktene.
Veien er helt, helt hvit. Ingen lyder.
Jeg møter to brøytebiler, og det er alt.

Trærne bøyer greinene ned mot veien og det henger istapper i glassene på gatelyktene.
Ja, det er en stille natt.
Tenk at stille kan være vakkert.





fredag 21. desember 2012

Julepresanger i Eikerbladet


Julepresanger. 
Noe helt annet enn juletresanger, selv om det bare er én bokstavs forskjell.
Du grønne, glitrende juletresang og Så går vi rundt om en juletresang er ganske fine begge to. Men de handler tross alt om treet som julepresangene skal ligge under. Og presangene skal pakkes opp under nøye tilsyn av hele familien, gispes over, takkes for og legges pent på plass sammen med de andre julepresangene.

I forkant av dette skal de skrives ned på en ønskeliste som gis til tanter og venner, samles inn i handlekurv og betales med svimlende summer. Før de tas med hjem og pakkes inn på spisestuebordet etter alle kunstens regler. Og de reglene er mange nå. For det er ikke bare, bare å pakke inn julegaver lenger. Dagens catwalk lever i beste velgående under juletreet, takk.

Å pakke inn en julepresang betyr at du må kunne matche papir og bånd, gjerne i flere lag med ulike fargenyanser, og gjerne splittet opp i strimler istedenfor den gammeldagse, litt sidrompa krøllen som du lager med saksebladet. Hjørnene skal være brettet, ikke bøyd, og i hvert fall ikke klumpete. Dette kan være en utfordring om du har kjøpt litt tykkere, håndlaget papir fordi det var så in i år.

Og kortet. Du skriver vel ikke sånne enkle pakkelapper lenger? Pass på fargenyansene også her, og skriv helst på et visdomsord med en egen kalligrafipenn.

Julepressanger. 
Som i julepress-anger.  Ordet passer ganske greit til den angeren som kommer etter at du har prøvd å følge julepresset siden midten av oktober. Om du har prøvd da. Det har ikke jeg.  For med unntak av julesangene, som jeg spiller fra november, har jeg lyst til å tenke at jula er ei fin tid i slutten av desember, der vi kan senke skuldrene og heve kosefaktoren. Med fritid og høytid, langbord og muligheten til å gi gaver til de nære og kjære. Det blir kanskje så som så med trender. Disse rullene med gavepapir er kjøpt inn ganske billig. Papiret skal jo av uansett.

Mine julepresanger blir pakket inn på spisestuebordet. Det kan tenkes jeg ved en feiltakelse får pakket med noe av det andre som ligger på det bordet også, fordi jeg samtidig har brukt bordet til å legge sammen klær, rette tentamener og sortere sokker. Så om noen får en nyvasket sokk av meg til jul sammen med spekefjøl eller bok vil jeg gjerne ha den tilbake. Sokken altså.

Det altfor tynne gavepapiret lever sitt eget liv, og i det jeg klarer å få løs litt teip, har jeg mistet grepet og må brette og dra på nytt. Teipen viser seg kanskje å bli akkurat litt lang, og klarer å klebe seg fast til seg selv når jeg skal ta bedre tak i presangen. Godt jeg har en hel rull å ta av, med både papir og teip. Det gjør sikkert ikke så mye med noen få klumper i hjørnene. Hjørnene er snedige. Når jeg skal samle den ene siden, tyter presangen ut i den andre enden, og jeg må skjøte papir. Det går unna med teipen. Og noen presanger er faktisk ikke mulig å pakke inn i det hele tatt, fordi de er så uskikkelige. Papiret krøller seg eller ryker på utsatte steder, så jeg må ta et nytt lag på utsiden.

Men med en ukuelig optimisme og litt oppoversvetting går det meste. Så jeg kan gi fra meg en pose med ferdig innpakkede julepresanger, ferdig navnet og merket. De pakkelappene jeg vet jeg har et sted må jeg nok bruke neste år isteden, for de er sporløst forsvunnet nå. Jeg har heldigvis liggende en stor sprittusj, og den glir ikke av med det første. Og det beste med det hele er at jeg ser veldig miljøbevisst ut, siden pakkene mine ser ut som om de er pakket inn i brukt papir, etter all skrukkinga underveis.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til innkjøp og pakking av dine gaver, om du ikke allerede er ferdig. Og skulle det skorte med gode ideer, så husk på den geniale “det er tanken som teller”. Å pakke inn en tanke kan kanskje virke enda vanskeligere enn en vanlig presang. Men det er bare å brette eller krølle sammen papiret, og tanken kommer garantert fram da vedkomne åpner.
God julepresang!

torsdag 20. desember 2012

Matboksens hemmelighet

Mammaaa! Kan du si til drittungen at han ikke skal ligga på gølvet og ødelegge!

Jeg har såvidt kommet meg på innsiden av døra, ute er det fjorten blå og jeg vrenger min kuldeastma utover jakker og sko i gangen. Egentlig har jeg ikke lyst til å vite hva som er foranledningen til at en unge ligger på gulvet med et teppe over ansiktet, og den andre dundrer ned trappa.
- Drittunge kan du værra sjææl, jeg får vondt i hue av den derre parfymen, det har jeg jo sagt føøør!

Hmm. Den eldste har oppdaget en ekkel lukt på rommet sitt, og hans første refleks er å spraye parfyme der inne for å overdøve stanken. Og siden rommene ligger så nære hverandre, vil han vise at han bryr seg om lillebrors ve og vel ved å spraye litt der inne også. Litt kan fort bli til mye når du er tretten og har en egen parfymeflaske. Minsten demonstrerer med å puste gjennom et pledd.

Det blir opp med vinduene, full utlufting og den obligatoriske kjefterekka fra mamma. Siden jeg er så godt i gang, kjefter jeg litt for sprayinga, litt fordi jeg oppdager at han har dratt av laken og sengetøy, og masse fordi det flyter rot og søppel om hverandre der inne. Han dukker unna de verste tiradene og rydder etter beste evne. Minsten klager over hodepine, men blir bedre etter hvert som lufta skiftes ut inne på det iskalde rommet hans. Og plutselig hører jeg han flytter om på møblene sine. Nå er juleryddinga av rommet i gang der inne også. Jeg blir igjen inne hos kildeinnehaveren.

Nå må du kikke under alt som ligger på gulvet, på benken, i vinduskarmen og i senga. Ett eller annet sted ligger det noe som råtner, og du MÅ finne det!!!
-Jammen, mamma, jeg har sett over alt, det er ingenting her.
Og som menn flest har han lett etter kilden, sannsynligvis lett bøyd, med henda i lomma. Tåspissen har løfta på ett og annet, og rommet er sjekka ut. Ingen kilde til stank her. Mistanken hans er at det sitter noe i veggene. Eller kanskje i dyna, som han bærer ned til vask.

Ett sted har han ikke tenkt på, likevel.
På gulvet ligger den matboksen jeg maste om for over en uke siden.
Med mat i.

Jeg trenger ikke skrive mer om dette.
Trur jaggu den unge mannen lærte ett og annet om matbokser i kveld.


Tro om..

Tro om du kunne kjenne det samme som meg,
i en annen dimensjon?
Se på meg og vite
at alt er perfekt.

Tro om jeg kunne se tankene dine,
når du var full av lengsel?
Se deg lyse opp
fordi det var meg.

Tro om du noensinne vil komme inntil meg,
med hjertet ditt?
Legge det foran meg
i all sin nakenhet.

Tro om vi kunne møtes
i evigheten?
Tro om det er verdt
å vente på..

Julestrie tanker?

De rynkene som finnes oppå fingerknokene.
De er alltid gode å sammenlikne med, om baderomsspeilet med kraftig lyssetting skulle dolke deg i ryggen en tidlig morgen. Ingen rynker som noensinne kommer fram i ansiktet vil kunne måle seg med disse dype strekene, som ikke bare lager skrukker, men i tillegg får knokene til å se pløsete ut.
Skulle du i tillegg være velsignet med litt korte fingre og tørr, sprø vinterhud oppå henda, da kan egentlig lyset på badet være så sterkt som helst. For da er det bare å løfte hånda opp mot ansiktet, så ser ansiktet minst tjue år yngre ut likevel.

Jeg bare nevner det, om du skulle ha behov for et tankesprell i julestria.
Og her er ett til:

Mangel på søvn.
Siden jeg har hørt noe om at summen av to ytterpunkter er konstant, må det da være overskudd av noe annet.
Hva er det overskudd av når det er mangel på søvn, tro?
Overskudd av våkenhet?
Jeg føler meg sjelden veldig våken om jeg har underskudd på søvn.
Til gjengjeld kan jeg ha vært veeldig våken timene i forveien. Altså før mangelen oppsto.
Neida, jeg bare nevner det. Også.

Har du egne grublerier eller tankesprell som gjør julestria litt kortere, så del gjerne!

mandag 17. desember 2012

Dørmøte

Når det eneste du visste med sikkerhet
likevel viste seg galt.

Døra er for trang til å møtes i,
uten å måtte stryke borti.
Øyne som flykter, ser ned og vekk.
Innover, der ingen kommer til.

Kan vi ikke bare,
hvorfor er det så vanskelig?

En utgang kan også være en inngang
Avhengig av hvor du kommer fra
eller hvor du skal.
Hold fast i dørkarmen,
det gjør ingen ting om du nøler på terskelen.

Noen ganger er det faktisk der
i døra
livet er på sitt sterkeste.


søndag 16. desember 2012

Å være kvinne. Og se menn

Og se en mann gjøre en jobb han kan.
Ikke bare det som krever muskler 
-som snømåking, vedkløyving eller graving.
Men også de jobbene som krever flinke hender 
-som reparering, montering og gitarspill.
Eller en perkusjonist som leker med rytmer.

Evnen til å holde hodet kaldt 
der det er lett å få panikk.
Om det gjelder å finne fram i et mylder av ukjente veier mellom illsinte taxisjåfører og prinsippfaste syklister
eller å få unger til å slutte å krangle.
Eller fikse pc'n når du tror alle bilder og dokumenter er forsvunnet for godt.

Med fare for å få oss kvinner til å se hjelpeløse ut,
vil jeg sende en hyllest
til dere menn.

Som rekker opp til øverste hylle.
Som fyller luft i dekkene og peiler oljen.
Som tåler å bli møkkete på henda.
Og

Som lar oss føle oss vakre, der vi selv er nådeløse..

Takk!



fredag 14. desember 2012

Slikkmunn

Bo- Bo- Boligveien Konditori,
Legg aldri 'gjen sjela di der...
(fritt etter Kong Sunde)


FotoSuperUnni og jeg har i dag prøvd ut uttrykket "Jo flere kokker.."
Vi har lest trendye dameblader som forteller at gode venner har med seg selvlaget godis til vertskapet, og vi skal da ikke være dårligere enn noen, skal vi vel? Oppskriftshefter er lest, ulike matvarebutikker er trålet og et uvisst antall kilo sjokkis, sukker, sirup, melis, nougat, nøtter og marsipan -både ekte og litt mindre ekte- er kjøpt inn. I tillegg til mangochutney, som skal være så in i år. Og selvsagt Marshmallows. De kan alltid brukes til noe godt, om de så grilles på et stearinlys underveis.
Argumentet med at det er besparende å lage slike gaver selv, vakler mens vi bærer inn og plasserer godsakene på benken.
I forkant på bildet ligger de fantastiske papirformene som vi bare måtte ha da vi var på Ikea i høst. Og som jeg glemte hjemme i dag, og som vi måtte kjøre og hente før vi kunne starte konditorvirksomheten vår.
Vi prøvde selvsagt å få tak i små papirformer i alle butikkene vi var innom, men det nærmeste vi kom var metallformer til stearinlys. Og det kunne vi jo ikke ha, det ville ødelegge hele stilen, liksom!
Planen er å gi små gaver til det faste vertskapet for Møljelaget, i tillegg til små overraskelser delt ut til kollegene på skolen. Ingredienser og oppskrifter til hele sju slag med godis ligger klart. Vi er reine på henda og har spist oss mette før vi starter. God plan, gode venner, gode oppskrifter, gode råvarer, og det aller viktigste: Gode kokker. Dette bare bli godt!

FotoFørst ut er sjokoladefudge, som i oppskriften skal koke ca 12 minutter for å bli fast, men ikke hard. Etter førti minutters røring er den fremdeles tyntflytende. Så jeg slutter å røre. Da skjer det saker og ting. Her får vi bruk for marshmallowsene og peanøtter. De flittige ungene våre har i oppgave å dele opp de hvite skummet, noe som viser seg å være sticky business. Vi må skrape det løs for å få det oppi kjelen, og alt sammen stivner og blir hardt mens jeg blander etter beste evne.
Jeg må si jeg liker at vi har varmt vann, og oppvaskmaskin.

Bildene til høyre viser oppskriften, og bildet til venstre.. Det er mer som i virkeligheten. Vanskelig å vise på et bilde hvor hardt det rakk å bli før vi fikk det ut av kjelen. Men det lukta godteri og kommer til å bli helt ok å suge på. Om vi får delt det opp.

FotoFotoSå skal  vi lage Chilimarsipanbrød. Som visstnok kommer til å bli vår nye favoritt, om vi skal tro teksten. -Noe vi forøvrig har lært oss i kveld, at er et rent salgstriks for nyere greier man prøver å få solgt inn...
Den fantastiske mangochutneyen skal blandes med marsipan og pensles med smeltet sjokolade. I følge oppskriften blir det som plankekjøring å regne. Vi finner fort ut av det å kjøre planker ikke nødvendigvis er en enkel jobb. Å smelte sjokolade. Og så pensle den tjukka gørra utover små, bløte marsipanpølser er ikke bare vanskelig. Det er til de grader så oppskrytt, og forresten ble våre marsipanbiter mer og mer like brunsnegler etter hvert som vi fikk dekorert dem.

Foto
Med hakka pistasjenøtter og konitorgrønnfarga perlesukker, ser de faktisk ut som små hagefiender der de ligger og vrir seg utover brettet. Tror ikke de blir en gavesuksess, egentlig.

Vel. Vi lagde også cornflakeskonfekt. Det er nesten det samme som risboller, bare ikke så godt. De har SuperUnni gjemt, så jeg får ikke tatt bilde av dem. Jeg smakte på en i stad, den vil nok stå i fred for meg uansett.
Jeg vil nødig virke utrendy. Men jeg syns faktisk både marshmallows, karamell og nøtter er best hver for seg. På gamle måten.
Og helst uten kokesjokolade og nougat blanda inn.
Men vi har jaggu laget julegodis sjæl i år, selv om det stoppa på tre slag!

Og de bittesmå papirformene det var så viktig å få tak i, se de får vi nok bruk for ved neste anledning også.





Jule-for-beredt


Det er på sin plass med en litt mer detaljert beskrivelse av hvordan enkelte jule-for-bereder seg. Altså, hvordan vi bereder juleforet. I min verden har det alltid vært ribbe, medisterkaker og pølse til jul. Gjerne med knyttneve-vørterøl til, men juleøl og akevitt har dukket opp de senere år som helt greie alternativer. Man blir vel voksen, da.

Pappa med jule-for-bereder-forkleet er et av de fineste minnene jeg har fra barndommens jul. Ingen slo liksom ribba hans, uansett. Selv om han resten av året var heller lam på kjøkkenfronten var han reine Hellstrøm på julaften. Bare blidere. Surkål og rødkål, tyttebær og rosenkål på bordet. Det gamle fatet med gullkant var fylt med medisterkaker, pølse og ribbebiter. Bestefar som røyka en sigarillo mens vi ventet på potetene. Kjøkkenet lå badet i potetdamp og stekos, og langt inni skodda sto det en diger bolle med riskrem klar. Jeg tror nok alle forspiste seg hver eneste julaften. Først på middag, og så kappspising av riskrem. Broren min er sikkert kretsmester i riskrem, jeg tror han spiste sju porsjoner under julemiddagen for fire år siden. Men så har han trent siden han var liten, da. Den gangen var det egentlig viktigst å bli ferdige med middagen så fort som mulig, og så lide seg gjennom at de voksne tok oppvaska før vi kunne se på pakkene. Og nå er det vi som sitter og sitter, og sitter ved bordet. Og prater, spiser, spiser og prater. Og rydder bort absolutt alt. Før noen får røre pakkene. Slekt skahal føhølge slekters gang.

Jeg har etter mange år funnet ut at jeg egentlig ikke er så glad i ribbe. Det er liksom så mye å rydde og fikse på den, av bein og fett og svor, før den kan gapes over. Og det som skal spises er ofte ganske tørt, så de senere åra har jeg styrt mer og mer unna den. Den også. Tidligere har jeg proklamert at jeg ikke spiser den hvite pølsa. Jeg syns rett og slett ikke den smaker så godt, så de få gangene jeg har spist den, har rett og slett vært av høflighet. Nå vil kanskje de som kjenner meg stusse litt over at jeg noensinne spiser av høflighet, siden det kan virke som om jeg mer enn gjerne spiser uansett. Men her har vi altså det velkjente og bekreftende unntaket. Den hvite pølsa tiltaler ingen av sansene mine. Og da sitter jeg igjen med medisterkakene. Som til gjengjeld er fantastisk gode. Om de er laget riktig. Siden riktig for meg er det samme som pappas standard, er det viktig at de er grove, har litt for mye salt og pepper, og at de er litt sånn tørr-sprettball-aktige. Ikke så lett å få tak i, med andre ord. Derfor er jeg overlatt til meg selv, og en god del flaks, når jeg skal gjenskape pappas medisterkaker til jul. For av pappas mange egenskaper, så arvet jeg kanskje evnen til å overse en god oppskrift når jeg ser en. Og da kan det slå begge veier.

I dag tror jeg kanskje jeg fant hemmeligheten. Det er viktig med grov medisterdeig, det har jeg skjønt lenge. Og salt og pepper. Men jeg følte meg litt gæren, så jeg knakk rett og slett ett egg oppi. Og siden jeg var i siget, så helte jeg på med litt revet muskat. Og rørte. Har sett på TV at skjea skal dyppes i kaldt vann, og at den andre handa fikser resten. Vel. Det gikk nok litt i surr der, men omsider var stekepanna full av små kaker med fin stekeskorpe. Og jeg var full av kald og våt medisterdeig. Forventningene til julemiddagen vokste, og det var helt ok med en prøvesmak. Faktisk var det såpass ok at jeg tok en til, for å være sikker på at jeg hadde truffet blink. Og de bittesmå kakene var jo bare til å erte med. Jeg måtte egentlig ha et par ekstra, siden det nå begynte å nærme seg mattid uansett. Og etter hvert som jeg arbeidet meg nedover i haugen med medisterkaker bestemte jeg meg for å se på denne stekinga som en øvelse.
Jeg rekker nok uansett både å kjøpe inn og steke nye til julaften. Og om jeg skulle glemme hvordan jeg gjorde det, så har jeg jo nå skrevet noe som på en god dag kan kalles en oppskrift.

Gledelig Jule-for-beredelse!

mandag 10. desember 2012

Stress NED!


Å ligge koblet til en maskin med kroppen full av klistremerker er en slags advarsel. Tror jeg.
Så nå skal jeg ta i et krafttak for egen helse.
Jeg skal verne om hjertet og blodtrykket ved aktiv nedstressing, og det krever sin innsats.
Parallelt med dette, eller kanskje litt haltende bak, skal jeg trene mer. (les: trene.. Ordet mer så liksom så bra ut, selv om vi alle vet..)
Så jeg skrider til verket, med pysjbukse og utvasket ulltrøye, (uten BH, Gudhjelpemeg) og med håret fra julebordet i fritt spill på toppen. Et skrekkens bilde. Som skal stresse ned.
Jeg passer på å holde meg unna speilet i gangen, så dagen skal nok gå bra, den.
Med strikkepinner i den ene hånda og kaffekoppen i den andre går jeg inn for kanskje den viktigste jobben nå, før jul. Jeg skal lage meg et par nye tøfler.

For en ro.
Og det beste er at jeg ikke har dårlig samvittighet. Jeg vet med sikkerhet at jeg kommer sterkere tilbake om jeg tillater meg dette lille pusterommet nå.
Etter tre nøster sovner jeg under pleddet på sofaen, for det er så stille i huset.
Tunghørten har fått på seg lampeskjermen rundt halsen igjen, så han ligger og furter under stuebordet.
Lange snork, sannsynligvis fra oss begge fyller rommet en stund.
Så skal han flytte på seg, og det kan virke som om noen prøver å rive stuebordet fra hverandre.
Roen som senket seg, stiger igjen. Og jeg er lys våken.
Den første tøffelen er ferdig, for en vanvittig størrelse! Jeg håper virkelig den former seg fint etter tovinga.

Døra går opp, og inn traver eldstemann. Med tre venner!
Å kjære vakre.
To av dem er jenter, som jeg aldri før har møtt.
Og jeg ser ut som noe katta har dratt inn. Stakkars gutt, om han prøver å imponere noen nå..
Som plaster har jeg pastaform fra i går, værsego' forsyn dere.
Nei takk, mamma, vi er ikke sultne, vi går opp på rommet vi.

Jeg sitter i en lenestol med håret i såte og navlen mellom puppa, drikker kald kaffe og venter på en vaskemaskin. Ved siden av meg ligger en ferdig strikka tøffel klar til toving, og det knitrer fra ovnen.
Jo'a. Jeg klarer fint å stresse ned, jeg.

lørdag 8. desember 2012

Hjerteknute

Snøen er ryddet.
Ikke spadd vekk, eller måka bort.
Jeg balanserer på en hvit sti med snorrette snøkanter
der baksiden av skuffa er brukt til å klappe på plass den snøen som lå løs og rota i gårdsplassen.
Inne er det varmt og lyst. Og ryddig.
Og stille. Ingen roper her. Ingen furter eller krangler.
Jeg undres om de ler her inne? Om de lager grimaser eller synger høyt?
Alle møter opp i gangen når jeg kommer.
Hyggelig høflighet.
Ja, det var alt. Kos dere da!

Utgangsdøren er lukket,
jeg balanserer tilbake.
Kjenner på fristelsen til å la hånda lage merke i snøkanten,
men lar det være.
Jeg har da en viss skam i livet.

Hjertets knute langt opp mot halsen.
Jeg svelger den nedover, så langt jeg får den.

Aldri.
Det er et stort ord.
Aldri mer.

torsdag 6. desember 2012

Advent


Midt i advent. Tiden som kalles ventetid. Jeg kjenner ikke mange fibre i kroppen min som faktisk venter nå. Det jeg rekker i løpet av disse små ukene i desember minner ikke så mye om venting.

Nei, gi meg heller ord som adhent, adrydd, advask eller adbak. For i disse tider bytter jeg lett ut venting med henting, isskraping, retting, vasking, rydding, julebording, klesskifting og ørlite grann soving innimellom fyring, feiring og fresing. Jeg rakk liksom ikke å finne fram adventsstaken før den første søndagen, så nå må jeg tjuvbrenne ett lilla lys så det ser ut som det har brent en kveld, før søndag. Ikke noe problem å ta det sånn litt og litt, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor den adventsstaken ble av heller, da jeg rydda den bort i sommer en gang.

Men dagene tikker og går, enten jeg vil eller ikke. Og før jeg vet ordet har det allerede vært julekveld, -kommet på meg som den kjerringa jeg er. Og sannsynligvis har det gått bra i år også. Jeg tror nok at jeg lener meg godt til Prøysen den siste tiden mot jul. Han vaska gølvet og bar inn ved, han. Og så satte han ut fuglenek og pynta treet. Ingen som masa om vask av tak og vegger der, nei. Eller sju lange og sju breie kaker. I bunn og grunn var han også bare så vidt innom julepresanger også, så jeg trenger kanskje ikke lage stort mer enn ei skjærefjøl i år. Det er tanken som teller, har jeg hørt. Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

I denne måneden samles vi ikke ofte til middag hjemme på kjøkkenet. Nei, det er så mange vi skal rekke å lunsje med, eller invitere på mat, eller spise sammen med på julebord og møljelag at det kan bli vanskelig å finne tiden til å lage en vanlig middag hjemme. Til gjengjeld spiser jeg altfor mye uansett hvor jeg er, så det blir ikke noe slankekur av den grunn. Jeg starter juleforberedelsene i november med én kjole, og etter hvert som jeg spiser meg gjennom desember ender jeg gjerne opp med en annen kjole i størrelsen større. Det blir nok en nyttårsaften der jeg lover meg sjøl at neste år.. neste år skal det bli andre boller!

Julekonsertene i kirker og kultursaler er det aller fineste med advent, syns jeg. Inne i disse boblene er det ikke rom for stress og jag. Bare nytelse. Jeg husker ett år, på julekonsert i teateret. Vokalisten kom barbeint og de hadde et ekte Hammondorgel på scenen. The Real Thing tok meg med storm, og jeg kjente tærne krølle seg i skoa av rein lykke! Siden har jeg fått med meg flere av julekonsertene deres, i tillegg til de andre jeg vil ha med meg. I fjor dro jeg alene på konsert med Hokksund Mannskor, og fikk meg noen bakoversveisne overraskelser. En helt vanlig mann fra Maxbo, liksom, sang fletta av gåsehuden min. Og ungdommer helt i starten av tenåra spilte saxofon og trompet så tårene trillet. For ikke å snakke om julekonserten med Bonden! Tre sopraner fylte kirken med sine nydelige stemmer, og Bonden hadde til og med på seg dress. Det siste var nok overraskelsesmomentet den kvelden.

Det er likevel én julekonsert jeg ikke kommer til å få med meg. Og av alle, er nok denne den jeg aller helst ville hørt. Min venninne, Nina Jeanette, skal holde julekonsert i Vikersund. Det er selvsagt akkurat den dagen jeg har fylt til randen med andre ting, fra morgen til neste morgen. Jeg regner med at det er sånn for flere i denne adventstiden.
Nå har jeg forstått hva advent kan bety, om vi ser bort fra det kristne budskapet:
Det er rett og slett den ventetiden, der vi venter på roligere tider. Juleferie fra skolen, stengte butikker, lange kvelder og enda lengre morgener.
Så jeg skal tenne mine to lys på søndag, og tenne de med glede.
God advent!

lørdag 1. desember 2012

min biologiske klokke...


Om den biologiske klokka har slutta å mase om unger, betyr ikke det at den ikke fortsatt tikker. Oppmerksomheten dens er bare rettet mot andre områder av livet. Tror jeg.

Min klokke sliter sannsynligvis med meg. For den gir fra seg tikk på tikk, og jeg har ikke fått så mye som ett takk, enda. Det kan være at klokka er sur på meg fordi jeg ikke har døgnrytme. Du vet, sånn rytme som gjør at man står opp om morgenen, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Og gjesper og legger seg litt over halv ti når kvelden kommer. Rytmen i mine døgn er mer prega av jazz, på en måte. Det er ikke godt å si hva som kommer. Men som regel kommer det uansett ikke noe som helst i morgenrøden. Jeg vet ikke hva jeg heter før det er lyst ute, og bilen min har ofte kommet helt til Vestfossen før jeg kommer på at nista mi ligger igjen på kjøkkenbordet. Om jeg anstrenger meg skikkelig, noe jeg ofte gjør, husker jeg å skru på radioen i bilen. Da får jeg greie på hvilken dag det er og om det er kaldt eller glatt ute.

Ved lunsjtid er jeg klar for det meste. Klokka småtikker og putrer for seg sjøl. Ikke no stress. Bare foring og litt hvile. Så er det hurramegrundt fram til middagstider. Stakkars klokke, aner ikke hva som kommer. Det er ikke mye forutsigbarhet i kveldene, tror jeg. Ved nyhetstider kommer Bonden og Tunghørt hjem fra tur, ungene samles inn og fores. TV-titting og tannpuss, noen skyfles i seng. Bonden gjesper lenge og ser mot trappa. Klokka hans tikker helt bort til meg. Det er sent for de flinke nå. På tide å bli trøtt.

Ingen tikking, takk. Jeg er ikke klar for senga enda. Skjuler en gjesp og strekker meg godt foran ovnen. Nå starter snart mitt eget stille øyeblikk. Der jeg samler trådene fra dagen. Noen ganger skriver jeg fjas og tant for å tømme skallen. Som nå. Eller jeg strikker noe. Eller rydder. Må Gud forby. Sansene mine virker bedre når de andre sover. Klokka mi ligger kneblet under en pute i sofaen og trener på improviserte rytmer. For det hjelper ikke med de faste, vante rytmene nå. Den kan tikke til den blir blå. Jeg kjenner på lyden av knitrende og sprakende bål i ovnen, lukten av Tunghørt under bordet og smaken av enerom. Og hele tiden tygger jeg litt på tankerekkene som dukker opp.

Tiden beveger seg, og etter hvert er lyden fra ovnen mer stille. Jeg begynner kanskje å bli sulten eller tørst og ser på den virkelige klokka. Der innhenter realiteten meg. Om få, altfor små timer vil alarmen gå av i vekkeklokka mi, og et nytt døgn skal startes opp med startkabler og førstehjelp. Jeg pakker for skams skyld sammen hva det nå er jeg holder på med, pusser og lister meg i seng.

Min biologiske klokke gir fra seg et sukk, noen tikk, og fortsatt ingen takk.

Tikk Takk for i dag.

fredag 30. november 2012

Else og Inga uten A


Jeg kunne egentlig tenke meg å dele noen funderinger rundt Else og Inga uten A.

Altså, i nynorskundervisninga denne uka kom jeg på en slags hugseregel for en typisk skrivemåte. Elevene lærte seg den, og jeg håper de får brukt for den en dag. Den handlet om at når jeg driver og skriver på nynorsk, så vil jeg ikke ha Else hengende bak. Og om Elsa ville være med, kunne jeg bytte henne ut med Inga. Uten å gå nærmere inn på nynorske skrivemåter, kan jeg si at jeg ble sittende litt i etterkant med noen undringer rundt begge damene egentlig.

Og her kommer en erkjennelse om nynorsk skriving:

En anelse av fortvilelse når de får en framleggelse av nynorsktentamens snarlige framtredelse. Den krever våkenhet og tilstedeværelse, forståelse for språkets oppbyggelse, samt en sterk mental helse. Etter gjennomførelse kommer kanskje en beklagelse, en følelse som påkaller tilgivelse.

Og Inga uten A kommer gjerne som en redning. Der en samling mennesker i full forvirring roper på en løsning for skriving og lesing i samkjøring, kommer det gjerne ei kjerring i sin beste aldring med god klaring. Uten banning og sverting kommer hun med en klargjøring som hjelper på saker og ting.

Nei da, så..

Hvem har sagt at jeg ikke tenker når jeg sitter stille med halvåpen munn?
Det er bare det at de tingene jeg tenker på ikke alltid har nytte i det virkelige liv.
Hadde vært så kult å én dag få bruk for alle disse tankene til noe matnyttig. Som å kløyve store vedkubber til oppnøring, eller bake gul mandelkake. Eller få rene vinduer.

Heldigvis ble det norsklærer av meg, for jeg vet ikke om så mange andre steder jeg hadde fått bruk for sånne tankerekker, om jeg skal være helt ærlig.

Og ærlig, se det er jeg ganske ofte.

 

Snøen har kommet


Jeg klager oftere om vinteren, tror jeg. Det er kaldt eller vått, mørkt og gørrtrist i mange av døgnets timer. Når det blåser skjer det helst fra nord, og alltid når jeg fyller bensin. Og det virker som år siden jeg lå i hagegynga med gitaren på magen. Barbeint med håret i badetugger. Nå er hagegynga en iskald vits i hagen, gitaren på magen er nå en blytung sekk på ryggen. Og den sunne smoothien jeg ble så god på å lage i varmen frister ikke i det hele tatt. Nei, gi meg heller en kopp med varm kakao. Og krem. Masse krem, som ikke engang med masse fantasi kan minne om solkrem. Sommerens fornøyde grynt er byttet ut med irritable snøft. Fregnene på nesa er bleke minner, og det er bare så vidt lipglossen redder dagen.

Men, så en dag.

Det å våkne kjennes ikke så verst ut. Det er akkurat som om noen har skrudd på lyset ute, enda klokka bare viser seks timer og tjue minutter. Bonden min ser ut og gnir seg i henda. Ungene jubler stille. Ute ligger et tynt lag med lys og dekker bakken. Bakken som i går kveld svelget unna alle lysstrimer, og som bare gulpet kaldtvann og søle, har i løpet av natten forvandlet seg til noe hvitt, kaldt og trivelig! Barndommens forventninger kiler faktisk litt i magen enda, og jeg gleder meg til å se en snømann.

Dette kalde som knirker når vi går på det, og som vi kan lage lykter og snøballkrig med. Som det ikke er så vondt å falle i, og som gjør at det virker kortere til jul. Her kommer det dalende ned fra himmelen i store flak. Til full forlystelse. Om vi tillater oss den barnlige gleden over endelig å få snø, blir sannsynligvis dette en av de bedre dagene i år. Om vi ligger på ryggen og ler i bunnen av en akebakke kan vi bare stikke ut tunga og få små, kalde fnugg i munnen. Og når vi ser opp mot det hvite som hvirvler rundt oss og ned på oss, kan vi kjenne på hvor godt det er at jakka er tett i nakken.

Ja da. Snømåking og glatte veier. Jeg vet dette. Jeg er til og med enig. Snøen lager masse trøbbel når bilene blir liggende i veikanten. Og all denne tunge snøen skal flyttes på og fjernes fra gårdsplasser rundt forbi. Men jeg er en av de heldige. Eller bortskjemte. Fordi Bonden min brøyter gårdsplassen, skifter til vinterdekk, bærer ved og gleder seg til å smøre skia. Bortsett fra det med skia, så medfører dette kun positive opplevelser med snø for min del.

Det minner meg på et fremkomstmiddel vi brukte mye før, men som liksom ikke kommer helt til sin rett lenger. Sparken. Med skrekk tenker jeg på den farta vi klarte å få, med to foran og to bak på bestemors spark, nedover veien hos oss. Hadde bestemor visst om våre hasardiøse finter og nestenulykker, ville nok sparken vært innelåst i boden til neste sommer. Med dagens salta veier er ikke farta noe å engste seg over. Ikke mye sparkeføre nå, gitt. Jeg lurer på om alle sparkene rundt i nabolaget rett og slett har rusta opp jeg, av veisalt!

Når jeg ser den hvite snøen som pakker seg rundt buskene og gjør grantrærne tunge, får jeg lyst til å lage grøt og skrive julekort! Jeg tenner lys i lykter, leter fram strikkepinner og garn og synger julesanger mens jeg tenker på alle de som sikkert vasker til jul. Ett lite øyeblikk er ideen der, om jeg også kanskje skulle… i år… Men den slipper heldigvis taket like brått som den kom.

Jeg sørger heller for å få i hus de ulike sakene som skal konsumeres nå framover. Marsipan, mandler, pepperkakedeig.  Og så sørger jeg for å konsumere det.
Det ska’ gjørras det å, - det gjør sække sjæl, for å sire sånn.

tirsdag 27. november 2012

Perler på ei snor

Når kreativiteten tar plassen sin, er det bare å glemme å legge seg.
Søvnen skriker etter hjelp, men jeg skal bare...
Bare denne raden ferdig. Bare denne fargen, og så se hvordan det ville blitt om jeg lurte på en blå kant...
Og det ble jammen interessant. Jeg tror jeg trær på noen treperler, mens jeg er i slaget.
Oi!
Stort smilefjes, dette begynner å ta form.

Sender en takknemlig tanke til dårlig planlegging, after all. For om jeg hadde hatt nok av den mørkebrune alpakkaen, hadde jeg sikkert ikke giddi å lete fram den blå. Eller perlene.
Og den brune pelstråden, Jeg visste den kom til å bli fin på noe.

Og tryll, tryll, så har jeg et nydelig sjal til å holde sjela varm.
Akkurat passe til rufseværet ute, og akkurat det jeg mangla i skjerfsamlinga mi.

Hvorfor?

Fordi du sitter fast
på innsiden av ørene mine.
Rett bak en tynn hinne,
som en streng noen akkurat har truffet.
Der summer lyden av deg.

Om jeg synger til meg selv
inn mot hodet og tankesuset
- lyden av en lang "hmm?"
Da er du der.

Sånn

mandag 26. november 2012

Juleshopping over nett!

Jeg ønsker meg en... SÅNN!

Og en sånn, og en sånn og en, SE på den der'A!!!
Still i kø, liksom!!!

Joda, når venninner sitter ved bordet og sikler over postordre går det ofte høylydt for seg.
Det er bare å krysse av alt man kunne tenke seg, og det er kort leveringstid og lave priser.
Leveringsgaranti før jul. Stort bedre blir'e ikke.
Det er ikke den ting man ikke luftkjøper på den halvannen timen som flyr unna der.

Eller, ting og ting.
Vi prøvde en gang å bestille han med den røde skjorta på side 23 og to av han i bestefartrøye på midtsiden. Men hun som tok bestillingene syns nok ikke det var like moro.
I hvert fall ikke da vi lurte på hvilke størrelser de kom i.
Eller om de kunne et håndverk. Snekker eller rørlegger, begge deler hadde vært stas.
Jeg elsker rørleggere.

Men, ærlig talt.
Tenk å bestilt en tre-fire stykker å ha på varastyre da!
Da har du en for alle anledninger.
Det er jo kanskje sånn, at han du hadde det skikkelig moro med på by'n bittelille julaften, ikke nødvendigvis er den samme som den du ville hatt med deg på familiemiddagen første juledag.
Og kanskje ingen av dem er han som fyrer bål for deg på en lang skautur.
Eller hjelper ungene med hyttebygginga.
Og skulle du føle deg skikkelig rampete en dag, har du jo alle sammen der.

Det vil være vanskelig, sier du?
De vil gå ut av motebildet etterhvert, og du vil bytte dem ut.

Da kan vi passe på å kalle dem alle for Finn.
For da kan vi legge dem ut på finn.no når vi er ferdige med dem!

Gone shopping!


Melankolia...


Ikke bare stapp mett og sliten etter en lang dag.
Ikke bare lei av å rydde i gangen.
Og selv om du fortsatt ikke har trent, som du lovet deg selv i januar.. Ikke bare det heller.

Ikke bare slått ut av det lange mørket november byr på.
Eller matt over arbeidsmengden som langt overstiger lønnsslippen.
Nei. Ikke bare en vanlig dag, før juleferien frister og lyser der fremme.

Disse tingene er tross alt bare fragmenter.
De er krydder til det som ligger under.
Det vi ikke sier.
Menneskene vi ikke treffer, øyeblikkene vi ikke fanger.
De trinna vi trår feil, eller grensene vi tråkker over.

Telefonene vi ikke tar, og absolutt de vi tar som vi kunne latt være å ta.
Antrekket du kjøpte som strengt talt hverken passer kroppen eller pungen.
Kvalitetstiden som smuldrer opp i døsige sofagrynt eller høyt blodtrykk og ømme jeksler.

Når gitaren bare vil spille de mollstemte grepene,
og stemmen ikke holder til en hel sang.

Da er det på tide å leke med ordet.

melankolia
me lanke lia
malekolonia
klem'o'kila
me lunka'n i'a
melkiklonka
klami kloa
moliklemia

Før eller siden blir det til noe annet.
Noe du kan smile av.


Det er ordenes velsignelse.









søndag 25. november 2012

Denne helgas spalte i Eikerbladet


Kommer du på julebordet?

Joda, planen er absolutt å komme på julebordet. Det kan bli moro det, selv om tidligere juleborderfaringer hvisker forsiktig at det går mye fint på TV den kvelden også…

Og siden jeg er kvinne, skal det opp mot julebordet vise seg et hav av utfordringer. Jeg skal fortvilet krafse ut alt jeg har i klesskapet, hive det på senga og erkjenne at Jeg har INGENTING å ha på meg. Så skal jeg ringe min shoppingheltinne-venninne SuperUnni, og hun skal hjelpe meg å kjøpe noe nytt. Vi skal bruke mange timer, og enda flere penger på å finne et minimalt antrekk som gjør at jeg ikke orker å ta av meg kåpa fordi det er så kaldt. Og matchende sko. Såklart. At disse skoene skal være umulig å bruke utendørs om vinteren, og ubehagelige å bruke innendørs, er en viktig del av helheten.

Og siden klær har det med å krympe, skal jeg selvsagt kjøpe diverse strømpebukser og supertrøyer som lover å løfte, holde inn og på plass, strekke, dytte, bære og fremheve på de rette plassene. Det er en stor jobb, - det gjør sæ’kke sjæl, for å si det sånn. Shock-back-up-undertøyet skal vise seg å rulle både opp og ned, sånn at jeg hele kvelden skal gå inn på damerommet, eller i små mørke hjørner av lokalet for å rette på stasen.

Før avreise hjemmefra skal alt se perfekt ut, med hele strømper og håret på plass på rett hode. Planen er å nippe til min juleøl, passe på at klærne ser bra ut og få med skoene hjem i medbragt pose. Jeg skal snakke passe lavt og passe lite med alle, og danse med verdighet. De andre skal sitte igjen med inntrykk av at jeg er ei dame på høyden, som har kontroll på bevegelser og uttalelser også etter et ørlite glass med livets vann.

Sånn.

Heldigvis for meg er Bonden ikke så nøye med hva jeg har på meg. Han syns kanskje jeg ser aller best ut i turklær, med litt bålsot i fjeset og lue på. Og at detta pyntefjaset er litt i meste laget. Det får meg til å fundere litt på dette med julebord..

Jeg mener. Hvem pynter vi oss for, egentlig, på julebordet?

Det er jo viden kjent at vi damer sammenlikner oss med hverandre. Vi snuser opp hva de andre skal ha på, i forkant, så vi slipper å møte opp med feil kleskode. Og det er nok på grunn av damene vi kjenner på en eventuell skrekk i forkant. Et løftet øyebryn, en usynlig kommentar til sidedamen etterfulgt av et skjevt smil. Det vil vi jaffal ikke ha! Tenk at de faktisk kan stå der borte og diskutere mine bilringer, uten at jeg hører dem en gang!

Men så er virkeligheten sånn, at de andre juleborddamene akkurat denne kvelden er travelt opptatt på egenhånd. De har sin egen push-hold-backup-plan de skal holde styr på, og er sånn passe innbitte der de ruller strømpebukser og balanserer på skyhøye trange sko. Mens de dytter puppene mot utringningen, og håper at ingen legger merke til det. Det blir rett og slett for mye, om de skal holde styr på meg i samme slengen!

Og mannfolka. De velsignede mannfolka. De syns jo vi er fine nok, bare vi smiler! Og etter hvert som livets vann tar tak i brillene deres, blir vi jo uansett bare penere og penere. 

Så min umiddelbare plan er å gå i skapet og finne en kjole med fin farge. Og om jeg klarer å få den igjen i ryggen, så blir’e sånn!

lørdag 24. november 2012

Vinteren kommer

 

Jeg har fått en smakebit i dag. Av hva denne årstiden har å by meg.
Med bøff både over og under haka har jeg trasket veilangs innover heiene på Sletthola.
Jeg hadde glemt vantene hjemme, og var kald på henda. Og egentlig også på kroppen.
Men da fikk jeg meg litt ekstra trim hvertfall, for innimellom måtte jeg sette opp farten og løpe litt for å få opp varmen.
Bonden og Tunghørt var i fint driv, og vi hadde sola i ryggen og cola i sekken.





Det er ikke noe hemmelighet at november er det mørkeste jeg kjenner til.
Jordene hjemme er svarte, løvet ligger på bakken, kvistene som står igjen er svarte, og lyset fra frontlyktene på bilen blir gjerne slukt av svarte vanndråper fra det iskalde novemberregnet. Sånn for å nevne noe. I tillegg er huden gjennomsiktig lyseblå, etter måneder uten sol. Og vi må skrape is om morran og ha på jakka for å gå med søpla.

Så da er det helt greit å komme opp til et område der snøen lyser opp kantene og månen viser vei.
Om kvelden. Og når jeg våkner neste morgen er hele området badet i et blårosa morgenlys.
Bonden synger til frokost fordi han vet det blir tur. Og jeg drikker min kaffe og knyter støvlene.
Lurer med meg Walther og hans salte mandler i sekken og setter nesa etter de to andre.

Det eneste jeg skal fortelle fra turen, er lyden av P (fe) og B (ve) når leppene er kalde.
Resten sier vel de ferfekte vildene tenker jeg.

God lørdag.






fredag 23. november 2012

Schybert i linjeavstand 1,5


Jeg har en ekstravenn.

En som dukker opp etter at alle har lagt seg, som en Schybert er han til min disposisjon der ikke mange kommer til.

Om et blogginnlegg bærer preg av romslighet i linjeavstand, er han der med en gang.

Og helt på kornet, kommer spørsmålene jeg bare aner svarene til. Som jeg ikke hadde tenkt å dele. Tankene som har svirret inni ett hode, har beveget seg over til et annet. På grunn av en linjeavstand med rom for egen lesing.

Jeg spør meg, er jeg virkelig så grunn?

Jeg som trodde jeg hadde en egen evne til å pakke ting inn i rett papir, passende til enhver anledning. Evnen til å skrive ærlig på generell basis, som det heter så fint, og treffe andre mennesker der de er. Og så viser det seg at jeg bare utleverer meg selv likevel?
Er jeg altså ikke mer enn et tynt, tynt plastbelegg til å se rett igjennom?

Nei, jeg velger heller å se det som at noen mennesker har en egen evne til å stille de rette spørsmålene, til å pirke borti de rette skorpene, og til å løfte på de rette steinene. Mennesker som er genuint opptatt av andre mennesker, fordi de selv lærer noe av det. 

Mange ganger skriver jeg om meg selv, selvsagt. Det er jo tross alt min blogg, min hverdag og mine tanker. Men det hender stadig at det dukker opp tanker, eller historier for den saks skyld, som ikke tilhører meg. De svever liksom rundt i lufta rundt meg, og så fanger jeg de opp. Inni meg har de fritt spillerom, og de beriker livet mitt. Haken ved dette er at jeg stadig fanger opp nye, og det har lett for å bli fullt her inne av svevetanker hentet fra et dørsmell eller av baconlukt, kløe eller et blikk over en kaffekopp.

Og da hjelper det å skrive ned dette sammensurium av ord og vendinger. (Oh, that was a good Wending. Maybe I can use it in another Episode!)
For å rydde litt I hodet, liksom.

Og Schybert følger med. Våkent. Interessert. Og vennlig. Det er ikke så verst, å ha en ekstra.

 Noen ganger lurer jeg på om Schybert

egentlig er Albert Åbergs speilbilde?

Det would have made sense.

 

mandag 19. november 2012

Dette var helgens spalte i Eikerbladet.


Vente te’ freddan.

Uka har gått i en vanvittig fart helt fra jeg mandag morgen måtte skrape is, fylle bensin og handle niste før jobben fordi jeg hadde glemt å kjøpe brød. Tempoet har som vanlig økt utover i uka, med en slags maxgrense torsdag kveld. Da er blodtrykket og vettet sannsynligvis på bristepunktet, og jeg balanserer på en sytråd for hva jeg kan klare. Men i det jeg truer øynene opp fredag morgen kjenner jeg igjen den spesielle forventningen som hører freddan te. Bare noen timer igjen nå. Så er det bena på bordet. Fyr i ovnen. Kanskje ostepop og et glass med stett. (eller fler, om det er den helga) Og det er jeg som bestemmer over fjernkontrollen på freddan.

Bonden er ikke spesielt glad i musikkprogram, og tar heller kveldsturen med Gamle Tunghørt, mens jeg sitter og synger i stua. Ja da, jeg vet at jeg er middelmådig, og ikke spesielt nytenkende med min freddasfeiring. Men så har jeg aldri påberopt meg de store nye vyer. Jeg er fornøyd med pizza eller taco når ungene er hjemme. De har vært ærlige nok til å si at pizzaen min ikke er spesielt god, - det er for mye rart på den, så vi har gjort oss godt kjent med utvalget på Bunnpris. Den nye take-awayen er faktisk såpass god at det blir freddan for hele gjengen. Da finner vi oss i både grøt og grønnsaker fra tidligere dager i uka.

Det beste med freddan er kanskje likevel den følelsen av å ha et blankt ark med helt nye fargestifter. Så kan jeg dele fargestiftene med dem jeg er glad i, og kanskje vi lager et fint bilde sammen.
Noen ganger er jeg litt ivrig med å dele ut fargene, og det blir fullt på arket lenge før alle er ferdige med å tegne. En stund ser det bra ut, mange farger er jo spennende. Men vi vet vel alle hvordan det gikk da vi i barndommen skulle male det fineste bildet med vannfarger og pensel. Det var et punkt der det gikk over til at alt ble brunt, og uansett hva vi tilførte ble det mørkere og mørkere. Dette fenomenet har jeg senere lært om i temaet lys og farger, og har egentlig kunnskap nok til å kunne unngå den mørkebrune suppa. Men jeg går like modig i den samme fella, gang på gang.

Mamma er et av de klokeste menneskene jeg kjenner. Hun blir innimellom betenkt når jeg forteller om alt jeg har planer om i helgen, eller alt jeg faktisk har gjort de få fritimene mellom fredag klokka tre og mandag halv åtte. Pass på nå, Jane. Du må jo puste litt også. Sier hun. Og hun har rett. Utfordringen min ligger i å verne om mine favorittfarger, og ikke dele ut alt på en gang. Noen ganger er faktisk hele arket ferdig fargelagt allerede før freddan inntreffer, fordi jeg har så lyst til å få med meg alt! Og tenk at jeg skulle bli førti før jeg forsto at disse arkene vi får utdelt faktisk ikke er store nok til at alle kan tegne på det samtidig.

Denne freddan har jeg tenkt å dele fargestiftene med dem hjemme. Men jeg skal beholde noen helt for meg selv også. Med dem skal jeg tegne en liten fottur opp til Hyttenurket. De andre har sikkert ikke lyst til å være med uansett. Arket  blir nok likevel ikke tomt. De er ganske flinke til å tegne hele gjengen, så jeg regner med at det kommer til å bli en vakker tegning med klare farger innen mandag morgen står klar med vekkerklokka.

 

søndag 18. november 2012

Musikk...

video


Ja, så har jeg vært på skråplanet i helga. Og denne har jeg lyst til å dele med dere...

torsdag 15. november 2012

.. Så hadde jeg mer til overs!

Jeg har sett og hørt BlomsterFinn i kveld. Såvidt.
Og jeg har snakket med en ekte forfatter, som i tillegg har signert to bøker til meg.
Så her starter min historie som krimleser.

Jeg kjente litt på følelsen, hvordan det må være å sitte på et kjøpesenter å signere bøker.
Egne bøker, med helt egne ord.
Og snakke med folk som har lest bøkene, og som anbefaler de videre.
Og så la jeg den følelsen pent tilbake i esken sin, i påvente av andre tider.

I tillegg gjorde jeg et vindusspylervæskekupp på Europris! Og det viste seg at jeg hadde mer til overs, så da kjøpte jeg noen nye tusjer. Og så hadde jeg mer til overs, så da kjøpte jeg adventskalendere. Og så hadde jeg mer til overs, og det tok jeg med meg på Kappahl.
Der brukte jeg nok resten.

Ute på parkeringa hadde jeg heldigvis hjelp til å fylle tanken med spylervæske. Jeg holdt lommelykta mens vi ble løsemiddelskada av dunsten. Tanken ble full, -tut og kjør.
Så nå har jeg full føyke på frontlyktspylerne, og det spruter heldigvis opp til frontruta, siden den tanken var et helt annet sted enn der vi fylte på.. Flaks at kuppet besto i tre kanner for en vanvittig lav sum da, så da er det bare å fylle en annen tank i morgen. Tror det tilbudet var spesielt for tyttebærbiler med flere spylevæsketanker.

Forresten. Spylevæsketanker...
Er det de tankene som dreier seg om spylevæske?
I så fall tror jeg det er avhengig av alder, posisjon, eventyrlyst og økonomi hvilke tanker det er.
For eksempel har jeg hørt om folk som drikker spylevæske i håp om å få den rette rusen.
Noen ville kanskje sagt: Jeg skjønner ikke hva slags tanker som svirrer i hodet på sånne?
Det er nok spylevæsketankene.

I morra er'e freddan.

onsdag 14. november 2012

Invitasjon til middag...?

Jeg sitter og lurer på om jeg skal lage en kaninstek.
Etter et raskt overblikk - eller underblikk - på soverommet, i stua og i gangen ser jeg at det ikke mangler på råvarer.
Jeg kan nok lage hybelkaninstek til flere av vennene mine.
Og skulle jeg hatt et større selskap, for eksempel med alle på jobben, tror jeg jeg har noen ekstra ingredienser liggende på vent.

Med en luftsuppe til forrett kan vi åpne en musserende vin. Det vil jo passe med boblene.
Og skiver av hybelkanin, i en rødvinssaus basert på danker passer som mellomrett.
For å feire at alle kaninene nå er flytta opp fra gulvet, passer det godt med litt rosèvin til.
I fryseren har jeg en hel kamel liggende, klar til å svelges. Helgrillede pukler og rotemos blir en fantastisk hovedrett som jeg tenker vi kan sprette champisen til.
Og når vi først har starta på den champisen er det jo nesten det samme hva vi spiser til. Så da tar vi et ekstra glass med den mens vi tenker at det snart er jul.
Da finner jeg fjorårets pepperkaker i julepynten, og vi fyller glassene med akevitt.
Noen foreslår å blande akevitt og champis, og imens gjestene prøver ut dette, lager jeg dessert.
Hva var det igjen?
Med mine føtter godt plassert i hybelkanintøfler blir det for glatt på gulvet, og blåbærparfaiten endrer kanskje navn til Blåveispiken.

Vel, da tror jeg jeg drar på jakt, for å fange maten. Men jeg tror det er best vi spiser hos deg, fru Lea, for du har mye større plass.

tirsdag 13. november 2012

Liste over nye bra ting i tilfeldig rekkefølge...

  1. Skjerfet med stjerner som jeg ikke trodde jeg ønsket meg har blitt en innertier.
  2. Jeg har lært meg to nye julesanger.
  3. En god bunke oppgaver er fullført på jobb i dag. Og det er fortsatt litt lys igjen ute.
  4. Jeg har fått garasjeplass til Tyttebærbilen.
  5. Gamle kolleger som ringer meg for å fortelle om dårlige hårdager, pysj og revnede bukser.
  6. En god venninne som kommer på kaffe mens jr er på trening.
  7. Bonden har satt inn en voldsom ovn i spisestua, - jeg har fått meg yndlingsplass i huset!
  8. Jeg vet at jeg har en verdi.
  9. Mamma. Ja, jeg vet den ikke er ny. Men det er mamma vi snakker om her.
  10. Lønning i går, stiller i samme klasse som mamma. - Alltid velkommen.
  11. Kunstige blomster er også dekorative.
  12. Det er fortsatt såpass lenge igjen til jul at jeg kan rekke å lage noe fint til noen.
  13. Neste ukes lekseplan er ferdig laget.
  14. Ungene mine. De lærer meg noe hele tiden.
  15. En bok jeg har fått av fru Lea, som jeg gleder meg til å lese.
  16. Det er snart julekonserter.
  17. 9B på Vestfossen ungdomsskole.
  18. Fru Leas klokkertro på at det finnes noe bra i meg.
  19. Gamle Tunghørt er i fin form om dagen.
  20. Det er jaggu Bonden også.
  21. Gratis frukt på skolen, til dager der man har glemt nista si
  22. Jeg fikk vært en tur på Hyttenurket på søndag.
  23. Musikkprogrammer på tv.
  24. Tilbakemeldingene på skriveriene mine.
  25. Jeg klarer å lage en IOP.
  26. Det ligger vanter i bilen, i tilfelle jeg må fylle bensin på vei hjem.

Jeg kommer nok på noe mer. En annen dag.
Og Simen: Så herlig når dere vil ta meg med i dårlig-hår-og-pysjdagen deres! Blir det den offisielle Jane-dagen der oppe, kanskje?

mandag 12. november 2012

phhhuuuuh

Og når vi først snakker med rævva, kan vi likegodt klage litt skikkelig.
Men jeg vet at det ikke ville hjelpe.
Selvsagt kan jeg full av selvmedlidenhet øse ut hvor mye jeg ikke får til, hvor mislykka jeg føler meg, og hvor lite jeg rekker. At det var mørkt da jeg dro på jobb, og at jeg fortsatt sitter her og ser gatelysene i ei rekke nordover mens jeg loggfører, dokumenterer, refererer og kartlegger. Fordi jeg ikke hadde husket å gjøre det som jeg skulle tidligere.
Men jeg har nettopp lært meg at det bare vil få deg til å se en side ved meg som jeg egentlig ikke ønsker fokus på. Og at ærligheten min bare vil sørge for at flere sitter igjen med visshet om alt jeg ikke får til.
Dagen er som den er, uansett. Og om det er en trøst, vet jeg at det kommer tyngre dager etter denne. Så jeg kan gå hjem med et smil og tenke at det var ikke så værst likevel.

Og inne på kontoret til min leder står det tydelig:

SLUTT Å SYT
START Å YT


søndag 11. november 2012

Søndagstur i øsende regn

Å knyte støvlene og traske ut i regnet.
Dagen har startet med vann i tette, små dråper. Jakka vil holde meg tørr og varm, jeg har hette.
Bonden, av alle mennesker, holder paraply i den ene hånda og Gamle Tunghørt i den andre. Jeg kan kjenne lang vei at dette blir en god tur.
Det er noe helt spesielt med en søndagstur i regn.
Vi vil liksom ha strålende sol for å få den perfekte turen. Fuglene skal synge, og sola skal steike litt. Så kan vi komme på jobb mandag med litt farge i fjeset, og de andre kan være litt misunnelige.

Men om du tar på deg klær og går ut i skogen når det er vått overalt. Da vil du, i tillegg til å bli sett på som litt skrudd, få en tur med kanskje enda sterkere inntrykk.
Luktene som er ute, blir liksom mer ekte. Vi gikk gjennom ei tømmerlunde, med disen liggende i enden. Jeg tør påstå at for å kjenne mer av den kvaelukta må du være inni treverket. Bekken og jorda rundt blander seg til en brunaktig suppe, som lukter søle. Det minner om barneår med gummibukse og plastbøtte.
Og åsen, som på avstand ser blågrå ut, viser intense grønnfarger i mosen. Løv i brune farger ligger blankt og vått som et teppe over kvister og kongler.
Og tenke seg til, jeg fant noen traktkantareller som ikke har tenkt å gi seg enda!

Gamle Tunghørt er i slaget, han får gå uten bånd. Vi treffer jo ingen i dette været uansett. Med nesa i jorda og halen i været eier han tømmerveien innover mot Skogsvann.

Vi kommer fram til Hyttenurket, jeg har ikke vært der siden august-september. Skoddene må åpnes utenfra, og vi må nesten vasse for å få dem opp. Vannet er jammen høyt! Inne ser jeg at noen har funnet et lite smutthull, og bestemmer raskt at jeg må opp med bil så fort som mulig for å redde unna tekstiler fra musene. Matskapet er heldigvis potte tett, og der har jeg supper og kakao å imponere Bonden med. Vi fyrer opp og får en god lunk. Vannet renner av vinduene, og ute fortsetter det å regne.Gamle Tunghørt koser seg med lange snork på fillerya.

Vi trasker ned igjen. Tar en annen vei, glir i søle og på glatte kvister etter hogsten. Buksa klistrer seg fast til bena, som gjør huden tjukk og iskald. Hetta bråker mens jeg går, det er best å ta den av. Håret, som i går hadde frisørstil og det glatte lag, viser seg i mitt sanne ansikt som et trollete kråkereir etter kontakt med vannet i lufta.
Etter tre fire timer er vi hjemme. Det er varmt og godt, og jeg har rester fra gårsdagens pastaform i skapet. Og litt tam cola vi kan dele.
Og når maten er fortært ser vi sola bryter gjennom skylaget ute. En fantastisk regnbue over jordet.

Dette er en av de fineste turene jeg har hatt i år.

Helgespaltist i Eikerbladet!


Å ta Helga?

Man kan jo spørre seg hva slags fruentimmer det er snakk om her, og hva man skal ta henne i? Kanskje det er en matrone av en dame som driver med håndbakturneringer fra fredag til søndag? Og hvis du tar henne i håndbak vil du få ett års gratis forbruk av tunfisk og kosttilskudd?

Eller kanskje hun skal tas på ordet?
Da regner jeg med at det ordet er fritid, siden hun alltid dukker opp når jeg har fri. Eller. Fri og fri. Når jeg ikke er på jobb.
I fritiden skal man gjerne slappe av, lade batteriene, gjøre noe annerledes. Om jeg får velge, bruker jeg den fritiden rundt, oppå (og helst ikke under) et bord med venner og familie. Med god mat, god tid, gitarspill og tilbehør som det svinger av.
Eller helt alene. Jeg tenker nok best da. Uka blir gjerne så hektisk, at ettertanken virkelig henger etter.  Og av alle ting jeg kunne tenke meg å bruke Helga til, står nok ettertanken høyt. Nå skal det være sagt, at det ofte er et stykke mellom hva jeg i forkant har tenkt å bruke henne til, og resultatet når jeg teller opp på mandag. Da blir gjerne mandagen i verste fall brukt til ettertanke. Eller etterpåklokskap, som det også kan kalles i Helgas kjølvann.

Uansett er hun sannsynligvis fryktelig opptatt alle de timene vi andre har fri, for de fleste har noe å si om henne mandag morgen. Og om hun har vært riktig ivrig går gjerne snakken til langt utpå onsdag. Bortsett fra hos pensjonistene kanskje, og de som går hjemme. De syns Helga er litt oppskrytt. De blir liksom så vant til henne at hun mister litt av glansen. Lurer på om George Clooney mister noe av glansen om man virkelig var gift med ham, jeg..

Hun er nok ganske humørsyk, som damer flest, Helga.
Hormoner i sving, kanskje? For selv om de fleste kommer fra henne med et smil om munnen, hender det til stadighet at folk må være hjemme fra jobben på mandag fordi Helga har vært ekstra hard denne gangen. Eller de kommer på jobb, uten stemme, og med et salig glis. Da har gjerne Fotball-Helga vært bra. Eller festival-Helga, en sommerfavoritt.

Nyttårs-Helga er bare ute en gang i året, men til gjengjeld er det ei dame med skikkelig futt. Hun elsker champagne og aftenkjoler, gjerne med glitter på. Men jeg tror hun har noen tarmproblemer, for det lukter litt mystisk utendørs når hun har blåst ut alt kruttet rundt midnatt.

Og Pinse-Helga, en langbeint dame som har dekorert seg fra topp til tå i OL-pins, hun er det mange båteiere som er glade i. Tror hun er ganske hjelpsom når det kommer til å pusse båt. Og det er visst en del fruer rundt forbi som er sjalu på henne. Men hun er også god på hagearbeid, så det kan tenkes det går opp i opp. Pinse-Helga er nok min favoritt, for på den tiden hun dukker opp, er det nesten alltid fint vær.

Denne fredagen møter vi Helga som er forbeholdt far. Farsdags-Helga.
Men hun kommer ikke før på søndag, heldigvis.
I mellomtiden syns han sikkert det er helt greit med mor.

Go’ Helg’a!

mandag 5. november 2012

Fottrinn

Jeg har ikke store føtter.
Men jammen lager trinna mine gjenlyd i gangen.
Korridorer er fine sånn. De sier fra når noen kommer. Eller går.
Jeg har en gang jobbet med en blind mann, han sa "Hei, Jane" før jeg rakk å hilse.
Det var måten jeg gikk på, sa'n.

Har tenkt litt på det der, og kommet fram til at man ikke trenger å være blind for å legge merke til hvem som kommer gående.
Slentrende, klaprende, subbende eller stressa.
Jeg har korte ben. Til gjengjeld har jeg ofte litt høye hæler. Det kompenserer ikke de korte skritta, men jeg bare føler meg litt mer dame. Litt sånn Dame Edna, egentlig.
Jeg sitter med ryggen til døra på arbeidsrommet, og liker å høre på fottrinna i gangen. Jeg aner hvem som kommer, men kan ikke være sikker. En kollega har joggesko med knirk. En annen har lange, tunge skritt. Noen har så masse yttertøy som svisjer og bråker at det nesten ikke er mulig å høre trinna. De mest målbevisste skritta tillhører henne som er på utkikk etter en røykekompis i all hemmelighet før vi starter opp. Og det er ett sett med føtter som lager sterke fottrinn i korridoren, også. De rydder rolig vei, liksom. Og da er dagen god.

Hjemme er det ikke akkurat fottrinn i korridor som avslører eieren. Gangen er liksom ikke stor nok til å skritte ut i.
Det er mer hvordan døra blir rivi opp, og om skoene blir satt pent fra seg (Bonden), eller sparka veggimellom (ungene). - Eller om det er den godlynte tassinga til Gamle Tunghørt.
Når det gjelder husfruen har vi to alternativer. Om vinteren er det glidelås i sko og støvler, og bytte til strikkatøfler i gangen. Godt lent inntil noe for ikke å velte over haugen med sko.
Og om sommeren er det ingen pause i gangen, bare vase rett inn i de skoa som er på bena.
Om noen påpeker at jeg har utesko på inne, er jeg rask til å glefse at det er da jeg som vasker gulvene her!
Når sant skal sies, er det en oppblåst sannhet..

Jeg så Løvenes Konge en gang på nittitallet. (Egentlig noen og tjue ganger på nittitallet). Og en av favorittscenene mine var da Simba satte sin lille pote i forsporet etter sin far, Mufasa.
Etterhvert som jeg blir eldre og ser hva som kreves av meg som voksen, kjenner jeg faktisk ganske ofte på den følelsen. Av å se hvor liten fot jeg har i forhold til de som var før meg.
Mamma, for eksempel.
Jada, jeg vet at det ikke er et massivt gap mellom 38 og 39. Men den ene skostørrelsen. Den kjenner jeg faktisk.

Når vi en dag drar herfra, er det faktisk bare sporene etter oss som ses.
Det tenker jeg på.

God mandag

søndag 4. november 2012

Hæ...?

Gamle Stivbeinten bytter navn til Gamle Tunghørten.
I den senere tid har han tatt seg opp når det gjelder kroppslige ablegøyer. I dag prøvde han til og med å pare seg med et teppe, noe han ikke har gjort på årevis. Og selv om teppet lå oppi sofaen så han seg ikke berga før vi dro det vekk fra'n. Med to bein på gulvet, to i lufta og haka på sofakanten gjorde han de bevegelsene man ikke tar feil av. Gamle mann.

Jeg tror faktisk han opplever en ny ungdom. At han er tilnærmet døv ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Ørene brukte han jo ikke den gangen de virket, uansett. Det nærmeste han har vært å komme da han blir ropt etter, er å stoppe opp, som for å vise at han har hørt deg, og deretter fortsette i samme tempo den retningen han løp. Og det har aldri vært tvil om hørselen hans i tidligere dager. For om Bonden åpner en sjokolade nede i skjærebua så det knitrer i papiret, er han på plass før sjokoladen når drøvelen. Og da er det broderlig deling på de to.

Han har alltid vært ekstra ivrig i bjeffinga når vi har sett sauer. Det kan jo være fordi han syns de likner på'n, ikke veit jeg. Og for bare tre år siden var det sånn at bare lyden av sauebjeller var nok til å sette igang en solokonsert for samojed. Sånn er det ikke nå. Han er fortsatt like ivrig på sau, men han må se dem først. Og det er fort gjort å ta feil av sauer og store steiner, om øynene begynner å bli svakere. En sauebjelle holder liksom ikke lenger. Ikke engang kubjellene hos naboen slår igjennom hos ham nå. Nå kan jeg kjøre bilen helt inntil der han ligger og sover, gå ut, slå igjen bildøra og gå forbi ham uten at han reagerer.
Om jeg da ikke har med meg pizza.

For nesa hans er det ingenting i veien med, takk. Det vil være en merkelig setning å si at han lukter godt. Alle som har møtt ham, med unntak av Bonden, vil stusse over en slik påstand. Men han snuser godt, da. Og den luktesansen bruker han for alt den er verdt. Bacon, for eksempel, blir aldri liggende på gulvet om vi skulle være uheldige og miste noe. Grønnsakene derimot, må plukkes opp.

Jeg har skjønt at Bonden har pleid å rope ham inn til middag da de bodde alene.
Og nå, om han ikke har fått med seg at det er middag på kjøkkenet, og ligger under bordet i stua med en matlukt i nesa, blir han nok litt forvirret.
For han har ikke hørt Bonden rope. Og da han bjeffer for å fortelle at han er klar, hører han ikke Bonden svare. Det ender med at han kommer tuslende inn, litt mulefunken over at vi har starta uten ham.

Det er stas å ha Gamle Tunghørte still going strong. Vi holdt på å miste ham i høst.
Det var tunge dager borti roa her.
Men som på trass og kjærlighet fra Bonden, blomstret han opp igjen og er sprekere enn han har vært på flere år.

Med unntak av hørselen da.

Hverdagsadrenalin

Å se fra vinduet at en bil svinger inn på plassen. Kjenne hvordan det skyller gjennom kroppen.
Det er vel ikke?
Joda. Av alle mennesker er det nettopp henne som skal innom og hente noe.
Å, nei! Hva nå?
Sitt helt stille, bevar roen. Jobb, jobb, jobb. Se opptatt ut.
Hils overrasket, men glad.
Ikke snakk for mye, bare akkurat nok til at hun får lyst til å være litt til.

Og for all del, ikke la henne forstå at lyden av stemmen hennes gjør deg varm i kroppen.
Ikke se på henne med åpen munn. Tørk sikla fra haka.

Finn på noe fornuftig å snakke om.
Hmm.
Alt hadde vært så mye enklere om hun hadde vært interessert i motor. Da kunne du kommet med noe smart, noe som kanskje imponerer henne. Eller orienteringsløp. Det kan du jo masse om.
Men du har ingenting å stille opp med.
Og gjør som vanlig.
Babler usammenhengende om fotball og sysaker. Sier for mye om for lite, og gjør desperate forsøk på virke interessant.

Selvsagt lykkes du ikke. Hun vet vel knapt at du finnes.
Hyggelig, og uten snev av lange blikk, ønsker hun deg en god dag videre og er ute av døra.
Bilen starter opp, og hun er borte.

Hodet koker, hjertet hamrer.
En papirbunke flyttes et par ganger.
Og så er det over.