søndag 28. desember 2014

Og ein dompa-ap i-i ei grååån

På fyrste dag jol, då fekk eg av mitt viiiiv
- ein dompa-ap i-i ei grååån!

Siden jeg var bitteliten med blonderose utenpå bleierompa har jeg alltid feiret første juledag sammen med mormor og alle ungene. Mine første juleselskap med hjemmesydd, rød krimpelinkjole og lyse, bløte hårlokker er et artig minne. I fotoalbumene sitter vi på fanget til oldeforeldre, besteforeldre og tanter.
Morfar var selvsagt med, de første årene, men det husker jeg ikke så mye av. Min mormor ble tidlig enke, og hadde fem barn. Som igjen fikk en del barn, vanskelig å holde tellinga på akkurat hvor mange barnebarn vi ble etter hvert som åra gikk.

Våre foreldre pleide å ta med seg restene etter julematen, unger og pakk, og så var hele klanen samlet noen timer på førstedag. Onkel Frank har alltid vært den tøffeste til å spise opp maten sin. Men etter hvert som vi ble eldre, tror jeg nesten min egen storebror har overtatt seierspallen når det gjelder riskrem. Jeg tror kanskje han har en egen magesekk for riskrem, noe a la Askeladden som kappåt med trollet. Til glede for tantene som har laget maten.

Overalt hvor vi snudde oss i mormors hus, sto det eller satt det tanter av alle slag, enten de vasket opp eller røyka, eller begge deler. Og vi ungene løp etter hverandre i rundkjøringa mellom kjøkken, stuer og gang. Helt til en eller annen klemte noe i ei dør. Da blei det grin, og alle satt skamfulle helt stille til de voksne hadde glemt det.
Onklene så på TV og på klokka inne i stua.

Denne førstedagen var jeg sammen med den samme klanen. Mormor er borte, og ikke lenger familiens matriark, nå er det tante Pose som er eldst i rekka. Det er lenge siden vi feiret jul i mormors hus, -de siste årene har det liksom gått litt rotløst rundt.
Begge tantene mine har åpnet husene sine, og i år var det mamma som inviterte. Det er som det skal være. Bortsett fra at mormor for noen år tilbake bestemte at vi ikke lenger skulle spise julemiddagsrester, -for å spare arbeidet.
Det beste var tiden vi kunne bruke sammen. Sa mormor. Siden alle tantene og onklene var enige, har det nå blitt tradisjon i vår klan at vi har pølsefest første juledag.
Med riskrem.

I tenårene var det annerledes på førstedagene. Fettere og kusiner hadde alltid forandret seg siden sist, og de (eller vi) hadde alltid nye klær, kviser eller kjærester. Så ble det samboere, koner, menner til kusiner og fettere. Som etter hvert ble byttet ut til nye samboere, koner og menner.

Og nå, noen år senere, er jeg selv en av tantene.
Siden vi har papptallerkener vasker vi ikke opp, og ikke røyker vi heller.
Men vi er over alt, og skravla går. De nye babyene blir beundret og kost med, løftet på og sunget for. De større ungene løper i gangen til en eller annen slår seg og griner. Onkel Frank er fortsatt flink til å spise opp maten sin, -han er ekstra glad i pølser.

Vi mangler noen hvert år, det er sånn i familier. Det er en litt trist undertone med de som aldri kommer tilbake. Men det kommer nye til.
Og de skal læres opp til å bruke første juledag på å løpe i gangene, og spise pølser og riskrem og kransekake.







torsdag 25. desember 2014

Julekveld med lave skuldre

Så har gjestene dratt, den tredje oppvaskmaskinen er ferdig og det er på tide å rulle ned strømpebuksa for å slippe ut virkeligheten.
Til alles glede (og min store overraskelse, siden jeg tar det meste på slump og go'følelse) var ribba vellykka. Det var en stund i ettermiddag jeg fikk et sånt "You had ONE job"-scenario. Men så plutselig blåste svoren seg opp inni der, og jula var redda. Og krafta gjorde forresten en knallsaus!

I tillegg kom Kaptein Blikks gode eks med alt det andre. Så middagen ble overmåte god! Jeg må si jeg har respekt for denne bittelille damen med det store hjertet. Ja, jeg kan kalle henne bitteliten, faktisk, for hun er faktisk et par cm lavere enn meg. Og hun vet å stelle i stand til jul og ta vare på folket rundt seg. Nesten som en god fe, bare at hun er en god eks. At hun i tillegg liker å synge julesanger, er ikke akkurat et minus.
Det kan tenkes mange syns det er rart å feire jul med ekser. Men i vår bande gjør det faktisk julen hyggeligere. Så får heller andre feire sin jul på sin måte.

Denne julaften er uten gutta krutt, det er ikke min tur. Mønsteret er innøvd nå, så savnet er ikke verre enn at det går fint. Men det kjennes jo at de mangler, likevel. Siden jeg er så moderne av meg, har jeg jo selvsagt snappet med begge gutta, og sett noen av gavene deres. Og vi har sendt noen artige grimaser til hverandre, så jula er ved det jevne.
Kaptein Blikk og de største ungene sitter i sofaen og ser film, og jeg bruker litt tid for meg selv.

Egentlig er jeg så stinn nå at jeg burde gått en kveldstur i full fart for å få i gang systemet igjen. Men den eneste bevegelsen jeg får til, er å bøye meg litt bakover. Tror kanskje den strømpebuksa er det eneste som holder meg oppreist, fordi den er såpass stram i toppen.

Jeg hadde lyst til å ta på meg den fantastiske grønne kjolen i kveld, med ei diger rød sløyfe på. Det er jo jul! Men jeg fikk klar beskjed av femtenåringen før jeg gikk hjem for å skifte:
-Ta hvilken som helst. ..Unntatt den grønne!

tirsdag 16. desember 2014

Pynte seg!

Det er snart tid for å dra på seg glitrende antrekk med dype utringninger og høye hæler. Mange har sikkert gjort det flere ganger allerede i år, og kjenner til utfordringene.
Rart. da jeg var noen år yngre. For eksempel tretti, eller trettifem, for den saks skyld, så jeg helt andre utfordringer enn jeg gjør i dag.

For der hvor jeg tidligere tenkte at utringningene ikke kunne bli dype nok, hælene ikke kunne bli høye nok eller kjolekanten stadig irriterte meg med å krype ned mot knærne, har det skjedd noe.

Samme kroppen. Samme vennegjengen. Samme festen hvert år.
Mølja hos The Thoruds er vårt julebord, og vi gleder oss fra januar. Og vi tar på det fineste vi har, drikker og spiser så mye vi klarer og gir oss ikke før det lysner av dag. Og i disse mørketider skjer dette ikke med det første, så festen er på en måte ikke helt over før til våren.

Jeg vet ikke om dette har skjedd deg, og det har det sikkert ikke (men du kjenner noen som har det sånn). Men å se nedover denne vinterhvite huden med gråskjær fra de mørke legghåra, inviterer ikke akkurat til de korteste kjolene.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har neglisjert hudens utseende i høst. Det er så pes med solarium, og legghåra har jo isolert litt mot kulde.
I tillegg har jeg en eller annen gang greid å knekke lilletåa på høyrefoten, og den grodde litt skakt. Så høye hæler egner seg best mens jeg sitter eller ligger med bena i været. Siden jeg har nådd en viss anstendighet vil jeg anstrenge meg for å holde beina nede.

Og nå må jeg ta en massiv oppussingsjobb før jeg kan smette mine lange, slanke ben i en gjennomsiktig strømpebukse. Og den strømpebuksa er forsterket i toppen for å holde på plass alt som helst vil ned mot gulvet.
Huden på brystet er tynn og blek, men jeg har fått et par røde prikker, som jeg visstnok bare må venne meg til. Tydeligvis har all pigment bestemt seg for å samles i disse to prikkene.

Når det gjelder ansiktet priser jeg meg lykkelig over at jeg smiler såpass ofte og mye. For jeg har hørt at et smil er den beste make up man kan ha. Mine sminkesaker har nemlig ikke gjort sitt beste for meg i det siste. Der mine naturlige under-øye-buer glir inn i den litt rosaflekkete, gjennomsiktige huden til vanlig, gjør sminken dem liksom mer synlige. De går over til å bli bleke poser, og jeg kompenserer med mye rouge.
Den lipglossen som stort sett redder dagen til en helt vanlig tur på butikken, har ingenting å stille opp meg i et ansikt fullt av concealer, BB-cream og rouge. Tenna blir liksom så grå av det hele.
Så da må jeg ha på knall rød lebestift for å matche resten.
Og da har jeg ikke en gang nevnt øyeskyggen som ligger i striper på tunge øyelokk, eller kajalen som egentlig bare understreker de ringene under øynene.

Men øyebryna mine er ganske bra.




mandag 15. desember 2014

HERReLIGAVDELINGEN

"Jeg pleier å komme inn i butikken med armene ut, sånn her, og bare se på Dag Frode, så skjønner han at jeg trenger hjelp til å kle på meg!"

Felespilleren i Killiburn Brae sørget for bilder på netthinnen som ikke egner seg på trykk, før han presiserte at han faktisk IKKE var naken på vei inn i butikken. Og at han er bedre til å spille fele enn han er til å sette sammen antrekk, DET var i hvert fall helt klart. Ikke for det, han så ikke så verst ut i tøyet denne søndagen. Men så skulle han jo på minikonsert med bandet, og det skukke forundre meg om han hadde fått bittelitt hjelp av Dag Frode i Herreavdelingen før han entret scenen. (som for anledningen besto av litt gulvplass foran hengegensere og skjorter, bak et par tønner med liggegensere og rykferske CD-plater)

Runar fikk også skryt, fordi han skjønte hvor viktig det var for gutta å ha på seg litt kroppsnært tøy, sånn at musklene kunne spille fritt foran publikum. Vi registrerte at genserne satt litt stramt, så han fikk sin del av æren for det.

videoDen langhåra gitaristen, som egentlig var fløytist, men som av uvisse årsaker bytta ut instrumentet med gitar i Herreavdelingen, (det ser sikkert litt tøffere ut) ønsket publikum velkommen.
"Dette er den første konserten på denne klesbutikkturneen vi nå legger ut på. Vi starter her, i Herreavdelingen, på Åmot. Merk dere det!"
Og vi, heldige folk, sto der, aldri så lite star strucked, og følte oss som en del av noe veldig stort. For selv om dette er guttær som mange i bygda kjenner litt fra før, er det ikke til å komme fra AT DE HAR VÆRT PÅ TV ALTSÅ! Og de fremstår skikkelig proft, med både bandbilde og CD.



Jeg må innrømme at jeg aldri har fått med meg den romjulshappeningen deres, siden jeg alltid har vært for sent ute til å få tak i billetter. Så jeg møtte egentlig opp i Herreavdelingen med blanke ark og ganske nøytrale forventninger. Jo, jeg fikk jo med meg KORK-greia, og skjønte nok at dette var et band med klasse. Men hadde som sagt ikke hørt nok. Enda.

Så jeg ble desto mer imponert da de satte i gang!
Jeg har en mistanke om at gutta liker å sette hverandre litt ut, for de var ikke så opptatt av å fortelle resten av bandet om neste låt, før de starta opp. Banjoen rakk ikke å starte før litt uti låta, og ved neste anledning var hevnen søt. Oskar hadde øvd inn -sin helt egen variant av- julekveldsvisa, og de andre fikk stryk når de ikke greide å følge.

Og vi som sto i publikum trampa takten mens andre folk kjøpte seg bukser. Et herlig stønt, sånn uhøytidelig og lekent. Sånt gjør at det er gøy å ta julehandelen på søndager!
video

                       



video

fredag 5. desember 2014

Ny bok er i ferd med å spire!

Nå er det bestemt.

Den neste boka kommer ut 8. mai 2015





Hagegynga om

BIL OG SÅNT

-En slags veibok






Det blir mye å skrive i forkant denne gangen, for veldig mange av historiene er aldri publisert, skriftlig. Jeg vet det går en del røverhistorier der ute.
Det er mulig de er sanne, alle som en.
Men tips meg gjerne om du har en av mine bilhistorier på lur. Jeg vil jo nødig glemme noen, når jeg først skal lage en egen bilbok, mener jeg!

Siden konseptet er at JEG skal skrive en bok om bilhold, har jeg funnet ut at det beste vil være om jeg tegner selv til denne boka.

Men du kan jo egentlig ikke tegne, Jane? -tenker du kanskje..
Nei, nettopp.
Da står tegningene i stil til bilholdet.
Så, da er vi vel innafor da?