torsdag 26. april 2012

Alle disse valg

Jeg har glemt skolenøkkelen i bilen, som står nede på parkeringsplassen. Og ute er det vertikalt sprutregn.
Jeg er redd jeg kan ha fylt opp kvota mi for å låne nøkkel av kontor-Ellen, og må velge:

Skal jeg hive meg ut i det våte element og beholde maska som en kompetent nøkkelholder, eller skal jeg krype til Ellen og vise mitt sanne jeg.
Kommer på i farta at jeg ikke har med niste heller, så det bør bli den første.

Neste valg: Inne på Prix er det fullt av smakfulle utfordringer, og bare de færreste passer til dietten fra doktor Dyregod. Jeg må bestemme om jeg vil ka nystekt brød og bli tjukk som en flodhest, eller om jeg vil ha knekkebrød og bli sylslank... Jeg ser ikke på det som et egentlig valg. Dette er jo en unntakstilstand, der jeg mangler min planlagte lunsj.
Og da kan jeg tillate meg å ta det jeg finner. På en måte.
Så jeg kjøper brød, blåmuggost og valnøtter, og vet at det står et glass med appelsinmarmelade i kjøleskapet.
Jeg skal vel alltids klare å få gått av meg de kaloriene i pausen, siden jeg har inspeksjon.

Nå viser det seg at jeg blir stående på samme sted under hele inspeksjonen, fordi det er ei dør som til stadighet må låses opp. Heldigvis hentet jeg jo nøkkelen, og føler at jeg er på høyden.

Da halve pausen er over, kommer valg nummer tre: Siden min inspeksjon er over, kan jeg nå velge å spasere en rask tur til timen starter igjen. Eller jeg kan velge å gå opp og lete fram noe kaffe. Et raskt blikk ut, og jeg får los på den slitne kaffetrakteren.
Oppe finner jeg kaffetrakteren, og heller oppi en mistenkelig rolig kaffe. Jeg stikker fingeren nedi, og kjenner ingenting, så den er sannsynligvis fra i går.

Valget nå ligger på om jeg skal sette på ny kaffe, vente til den er ferdig og kose meg med den, eller om jeg bare skal ta denne koppen og sette i microen på ett minutt...
Et raskt blikk på klokka, og...
Ja ja, sånn går no dagan

tirsdag 24. april 2012

Nytteløst?

Hva er det egentlig å være nyttig?

Om det ikke faller naturlig å lure på hvordan ting virker, og hvordan de eventuelt skal repareres, bør det da læres inn før man omgås andre?

Jeg vet at bilen går framover når jeg tråkker på gassen, og skjønner at en bankende lyd etter fartsdumper kan bety at noe er løst. Sannsynligvis er det bare bagasjelokket, siden det ikke lar seg lukke.
Jeg vet også at vi har vann i kranene hjemme, og at det går i rør inn til huset vårt. Men om det skulle dukke opp en dam med vann på jordet, vil ikke jeg automatisk tenke at det kan være en vannlekkasje opp til huset.. Og ta fatt på jobben med å tette den.
Jeg vil sannsynligvis ikke engang være til hjelp om jeg skulle slumpe på å være i nærheten når det skjer.
Ting som virker innlysende for den som har hele røropplegget i hodet, og som vet hva som skal holdes og hvorfor, er faktisk ikke innlysende for meg.
Jeg kan bøye meg ned og spørre hvordan det går, og kanskje si noe hyggelig til den som står med leire oppetter leggene. Men det faller meg egentlig ikke inn at jeg kunne brukes til noe nyttig i den sammenhengen. - Hva skulle jeg gjøre, liksom?
For meg ville det vært nødvendig med en klar beskjed, og en forklaring på viktigheten av det jeg skulle gjøre. Så ville jeg nok gjort det, om enn ikke helt selvgående.

La meg få understreke at jeg likevel ikke føler meg hverken dum eller unyttig av den grunn.
Jeg er heldigvis blitt så gammel at det har rukket å komme inn tilbakemeldinger på ting jeg er god på.

Og det gjør at jeg lett kan godta at det finnes mennesker som er helt motsatt av meg. Som liker å reparere ting og er flinke til det. Mennesker med en utpreget logisk sans, praktisk tankegang og en strukturert arbeidsmåte. De som bokstavelig talt har ikke bare en finger, men gjerne begge fotebladene plantet i jorda. Jeg ikke bare godtar det, men er veldig glad for det!
Hver eneste dag er jeg takknemlig for at jeg er så heldig å kunne omgi meg med sånne mennesker. Det lærer meg noe nytt, viser meg et annet perspektiv og beriker livet mitt.
I tillegg til at det er veldig matnyttig.

Det må være deilig, å kunne sette fingeren på målbare resultater og handlinger, for så å bestemme om andre er verdt å bruke tiden sin på, eller om de er "sprøyte dumme".

Skulle ønske jeg også hadde det sånn, noen ganger.



mandag 23. april 2012

Jammin' a Hammock - [Walk off the Earth] - Gianni

Bokpåske (fra 2011)

Her jeg sitter i sola, med solbriller, kaffe og altfor mye påskegodteri kjenner jeg at dagene er på min side.
Det er ikke lenge til vårens første eksamen, og jeg har verandaen full av bøker, notater og hefter som er tynget ned med blomstervaser og joggesko for å ikke blåse bort.


Inne er det best å ha på skoene, vinduene brukes ikke til å se gjennom, og klærne trenger ikke legges inn i skapene. De skal jo snart brukes likevel. Jeg har bakt knekkebrød for å ha proviant når ingen har handlet, de står klare på benken.

Ungene er på påskeferie, og Bonden er på jordet.

Epletrærne er bare halvveis beskjært, det var alt jeg rakk før startskuddet smalt.

Jeg tar meg i det et øyeblikk, at jeg virkelig nyter å sitte sånn og jobbe mot eksamen. Jeg melder meg rett og slett ut fra resten av livet, går i en ego-boble med to par tøfler og en kaffekopp, og spiser skumkyllinger uten å telle dem.

Traktor-lyd og fuglesang er ikke egentlig forstyrrende, så lenge jeg slipper å ta del i det.

Jeg leser at det er viktig å gi barna en bakgrunn som erkjenner bøker og lesing av bøker.
Så vidt jeg husker hadde vi "Det hendte"-rekka hjemme da jeg var liten. Og jeg arvet noen av Gyldendals Gode Pigebøker, og en haug av Frøken Detektiv. I tillegg lånte jeg sikkert alt de hadde på det knøttlille skolebiblioteket i andre etasje på Hyggen skole. Jeg glemte å levere "Ridderen av søplekassen", og den har jeg enda liggende. Den minner meg på hvor kort vei det er mellom lovlydig og kjeltring, siden jeg har den etter tretti år. Lurer på om det fortsatt er bibliotek der?

Da jeg ble ungdom var det ikke lenger nok å LESE om verden. Jeg måtte se hvordan ting hang sammen i virkeligheten. Vennene (les: gutta) fikk så mye oppmerksomhet at det ble lenge mellom hver gang jeg leste en bok. Jeg slang innom Sagaen om Isfolket, forelsket meg i Tengel den gode og gadd ikke lese ferdig.

Men i livet mitt den gangen var det en klok kvinne (for en gangs skyld er denne kloke kvinne jeg referer til, ikke mamma). Hun leste masse bøker, og hadde kunst på veggene. Jeg ble kjent med Tora og en blind glassveranda, og lesingen var i full gang igjen. Jeg meldte meg inn i bokklubber, for jeg skulle ha ei bokhylle full av bøker!

Til sekstenårsdagen min fikk jeg mast meg til et 30-binds leksikon på avbetaling, som sannsynligvis ikke var nedbetalt før internett sto for all faktakunnskap.

Min første bokhylle het Billy, og den innredet jeg utstudert hver gang det kom en ny bok.
Den som tror at bøkene står tilfeldig plassert i en bokhylle, har kanskje litt å lære.
Folk som kom på besøk ville jo komme til å se i bokhylla mi, og da var det viktig at jeg hadde de rette bøkene der blikket landet, ikke sant?
Mange timer ble brukt til å plassere bøkene på rett sted.

Ettersom åra gikk, ble det mange bokklubber, og jeg forsto at ikke alle bøkene var like interessante å lese. Men jeg glemte stadig å avbestille månedens bøker.
Så bokhylla mi nå ser mer kaotisk ut, og har blitt til flere bokhyller. Utfordringa mi ligger i at jeg ikke klarer å kvitte meg med noen av dem, så nå må jeg snart få meg et eget bibliotek!
Oppå det hele har jeg fått meg en haug med fagbøker siden jeg starta på høyskolen, og bokhyllene står og vaier når jeg tramper over plankegulvet.

Jeg var i bokhandelen her en dag (vanvittig nok er det en bokhandel i første etasje på skolen), og der fant jeg et bokmerke som nærmest ropte til meg. "So many books, and so little time" var beskjeden.
Da tenkte jeg med glede på at det snart var tid for eksamenslesing, og det er den eneste tiden på året det er helt legitimt å sette seg godt til rette med bøker uten å gjøre noe annet enn å lese.

Så mens andre bruker påsken på å irritere seg eller glede seg over den manglende snøen og den stekende sola, sitter jeg helt stille på verandaen med tøflene på, og kaster resten av klærne etter hvert som sola varmer.

Og spiser kylling, kaniner og egg som er laget av sukker.


Hukommelse...


Mamma baker brød i en balje. Melk med smelta smør i. Og gjær, en sånn klump jeg liker å smake på. Men bare i smug, for det er skikkelig ekkelt å spise gjær, og jeg kommer til å få vondt i magen av det.
Noen ganger lager hun lange, hvite rundstykker med blå og svarte frø på. Det er til fint.

Mamma klarer å lage tannpirker-pølsebrød også, med bacon snurra rundt. Det er kjempegodt! Og kyllingvinger på store fat…
Og så vanner hun flatbrød, og smører på kanel og sukker. Da heter det ikke flatbrød lenger, men lefser. De er til å ha med seg i handa når vi ikke har tid til å komme inn og spise.

Sånt klarer ikke pappaer. Pappa klarer mer enn mange andre pappaer, for han er bussjåfør. Men han er ikke så innmari flink til å bake, eller å pynte maten. Pappaer trenger ikke pynte maten sin, sier han. For de har så pene koner og barn. Selv om jeg har sett at han har hatt gressløk på omeletten. Gressløk er ikke pynt, det er krydder, sier mamma.
Han klarer å lage kjøttkaker da, så vi ville nok ikke sultet i hjel om mamma brakk noen ben. Og vi har noen ganger ”pappa spesial”. Det er potetstappe med oppklippet spekeskinke. Da får vi lov å klippe i maten med saks.

Mamma baker brød mest om kveldene, etter at vi har spist og lagt oss. Enda så flinke vi er til å hjelpe. Noen ganger har vi ikke sovna enda da de er ferdige. Da kiler det så godt i nesa, og det blir helt umulig å sovne. Vi blir fryktelig sultne, og roper og jamrer oss. Hun prøver seg med at vi nettopp har spist, men vi åpner vinduet på rommet og roper ut i gata at vi sulter i hjel, vi får ALDRI mat vi!
Noen ganger får vi lov å stå opp og spise litt likevel.

Mørkebrune, blanke skorper på brød som har ligget tett sammenklemt i ovnen og blitt revet fra hverandre etterpå. Vi banker på, under brødet, og hører at det er ferdig stekt.
Mamma skjærer skiver. De bøyer seg litt, og er varme og myke.
Smør og sirup er best i verden.

Og mamma er snill, pen og flink.

søndag 22. april 2012

De nære ting...

Hvor nære må man være for å kunne klassifisere noe som "de nære ting"?
Holder det å kunne lukte gresset, eller bør det krabbe ett og annet smådyr oppover halsen først?

Når du kan se for deg alle gyldne tonene i en øyenfarge, har du vært veldig nærme da, eller bare veldig interessert?

Å ligge i hagegynga, med to tær festa mot kjettingen for å få akkurat passe vugg, det er nære ting. Spesielt når tærne lager for stor fart på gynga og blir klemt ett lite øyeblikk i kjettingen.
SÅ nær var ikke egentlig helt nødvendig.

Lukta på hageputene er ikke akkurat deilig, men den kan jaffal klassifiseres som nær. Og når vinteren har holdt grep lenge nok, er tilogmed lukta av hageputene en av de nære tingene vi savner med sommeren
.
Er man nære nok, om det ser ut som at et rumpetroll har øyne?

Hoggorm er det helt greit å ikke være helt nær. Men jeg vet at om du skulle være i tvil om det er en buorm eller hoggorm, kan du se det på om pupillene er stående eller liggende. Jeg sier DU, for JEG har ikke tenkt meg så nær en hoggorm.

Jeg vil heller så nær en syrinbusk, at jeg blir svimmel av lukta. Og rappe ett blad, som jeg river fra hverandre i biter og gnir i hånda. Den lukta er hvertfall en av de nære tingene.
Og å legge tunga på en is som er tatt ut av fryseren hjemme. Den er alltid kaldere enn den som er i butikken, med frostrøyk og nesten fastlimt tungespiss.

Men det aller næreste, tror jeg, er å legge tungespissen på salt hud som er oppvarmet av sol fra en hel dag og mange somre.

Jeg gleder meg til sommeren jeg, den er vel ganske nære nå?

klær og sminke og sånn

Det er noe galt med vekta på legekontoret.

Når det er opplest og vedtatt, vil jeg understreke at jeg likevel ikke har tenkt å gi opp.
Før eller siden vil det jo gi resultater at jeg avstår fra brus og godis størsteparten av tiden.

Så jeg skal heller skrive litt om klær og sminke, for det er jo det vi bloggere gjør.

Jeg er ikke en velstående frue med penger på bok og gullkantet bankkort. La det være sagt.
Men om jeg finner noe jeg føler meg fin i, kjøper jeg det.
Med en litt spesiell anatomi, der armer og ben er korte, hjertet er stort og porten bred, skal det faktisk litt til før jeg finner noe som passer.
Og nettopp derfor har jeg ikke råd til å se på prislappen om det skulle slumpe ei rompe.

Jeg tok en tur nedi Storgata, mellom Domus og Bonus og EPA, der så jeg et fancy skilt. (fritt etter Øysteins "En butikkodyssè")

I en klesbutikk kamuflert som interiørbutikk eller kafè (det er jaggu godt jeg er kjent i Hokksund, så jeg vet hvor jeg skal gå) fant jeg faktisk både jakke og en vennlig dame. Hun var såpass hjelpsom uten å være påtrengende, at jeg fant likegodt en jakke til, en tunika, en topp, nei, to topper, ei bukse som passa (!) og enda en tunika. Og en tights. Som selvsagt heter noe annet, mer fancy enn tights. Jeg er bare ikke istand til å huske hva de het. De er brune, med kant nederst.
Så mye for å blogge om mote.

Den vennlige damen brettet, hentet, hjalp til og hørte på.
Omsider hadde jeg en god haug med klær jeg ikke skulle ha, og en enda større haug med klær jeg skulle ha.
Og et skjerf. Nydelig hvitt skjerf. Da hun skjønte at jeg så etter et skjerf, viste hun meg et sånt med stjerner. Det ville jeg IKKE ha. Jeg har liksom ikke skjønt hva som er greia med å ha et skjerf med stjerner på. Det fikk meg forresten til å tenke på mitt tynne sjal i kashmere og silke, med to rosafarger, som jeg sannsynligvis har gitt eller lånt bort. Og ikke husker til hvem. Pokker. Jeg liker rosa bedre enn stjerner.
Det ble uansett en masse klær, alle sammen et kupp på sin måte (les: jeg fikk dem på.).
Mye hvitt, passer best om sommeren. Det er nok lurt også, at jeg må vente til sommeren for å bruke etpar av plaggene, for de vil kanskje se om mulig ENDA bedre ut noen gram lenger ned på doktor Dyregods umulige vekt.

Da jeg kom til kassen viste det seg at jeg hadde fylt nesten to stempelkort på samme handel, og fikk kaffen på huset.
Foto Mens jeg satt og drakk kaffen min og så at kortet kjølte seg ned, sendte jeg min gamle skrabbete bil en takknemlig tanke. Med en ny Mazda3 ville alle pengene gått til billån.

Vel hjemme prøvde jeg selvsagt alle klærne på nytt, og tenkte med gruglede på når de kom til å bli for store. (jfr legens råd om vektreduksjon)
Foto
Foreløpig er det bare skjerfet som er for stort, og det ga jeg likegodt til Ludvik.
Jeg liker bedre små skjerf jeg, til stram knytting oppe i halsen.
Med lipgloss såklart.

torsdag 19. april 2012

Et alternativ...

Det er lett å la seg fange av dagens nyhetsbilde.
De sterke ordene mister noe av kraften i denne sammenhengen, så jeg vil heller bruke litt tid på de små ordene.
De som forteller meg at det meste kan bli stort, om det bare får litt oppmerksomhet.

For eksempel denne lille her fra skolen:
En av de tøffeste gutta i avgangskullet henger i gangen mens han venter på noen kompiser. I den samme gangen sitter en åtteåring med en kosebamse på fanget. Den store har kurs rett mot den lille, som ser opp. Og venter.
- Er det Miss? Katten til Postman Pat? Da jeg var liten så jeg masse på Postman Pat, kan du sangen?
De to snakker litt om katter generelt og postmenn spesielt, før den store tenker seg om, klapper den lille lett på skulderen og forsvinner med kompisene.
Ingen hånlatter. Ingen dytting eller øyebrynsløft. Bare en glad åtteåring som har vært på lag med en av de store gutta i dag. Og en tiendeklassing som ikke tenker videre over hva godt han har gjort.

Eller hun som kommer løpende med jakka mi og bilnøkkelen min akkurat i det jeg tror det blir buss hjem. Og han som kjørte etter meg hjem da jeg hadde fått en sofa på tilhengeren, for å spørre om jeg trengte hjelp til å bære den inn. Og kollegaer som tar vare på hverandre i hverdagene, med å le av hverandres dårlige vitser. Og unger som kildesorterer og følger med på bilens utslipp fordi de vil ta vare på jorda vår, for framtida.
Mamma som alltid har tid til en kaffekopp. Som hadde gitt bort armen sin om hun trodde jeg trengte den. Tenåringer som kanskje akkurat nå opplever den store forelskelsen. Bussjåførene som venter og smiler. Og gamle mennesker som har visdom nok til å vite at jeg fortsatt har mange feil å gjøre. Kjærligheten i blikket til en pappa som ser sin datter klatre i et tre.
En venninne som ringer når jeg er på vei til jobb om morgenen, bare for å si at dagen blir bedre ved å høre stemmen min. Det kjennes ut som en klem.

Jeg sender noen takknelige tanker til alt småtteriet som får disse dagene til å føles gode. Og til bøndene som dyrker jorda, og til sola som varmer opp hagegynga mi.


søndag 15. april 2012

Våris..

Isen har ikke gått enda, sier Bonden.
Nei, jeg ser det, svarer jeg. Og tenker at isen kommer og går litt annerledes enn oss mennesker.
Det er jo ikke sånn at den en dag reiser seg opp fra vannet, og traver hjem til Island.

Vi har tatt turen opp til Hyttenurket for å se hvordan ståa er der oppe.
Mens veggene får varmen i seg, og Bonden får tyngre øyelokk og dypere pust borti sengekroken, står jeg og ser utover vannet og funderer på denne isen.
Nord i vannet er det ikke is i det hele tatt, og ved demningen i sørenden ligger den og flyter bedagelig. Det er spor etter en scooter fra i vinter, men om den scooteren hadde prøvd seg nå ville den gått rett ned. Best å ikke si noe til Bonden om det, for da kan han jo finne på å prøve, bare for å se om det går.
Heldigvis har han ikke scooter.

Det er lite jeg er så redd for som isen om våren.
Av alle mareritt, er dette det vondeste: Å se en av ungene forsvinne under et isflak, på vei nedover ei stri vårelv.
Enda jeg har da virkelig gjort mine vanvittige opplevelser sjøl, siden vi vokste opp inne ved ei vik i Drammensfjorden, og brukte tiden etter skolen på å hoppe utover på flaka. Broren min falt uti en gang, og måtte gå hjem, dryppende våt og iskald.
Stakkars mamma.

Isen er ganske mørk, nesten som slush, og det er sikkert bare dager om å gjøre før den er helt borte.
Og der ute, ved et gammelt pilkehøl, ser jeg plutselig en liten kjenning som vipper lett over isen.

Det er vår, sier mamma, når Linerla kommer. Og det har visst noe å si om du ser den i brystet eller stjerten første gangen. Det sier noe om sorg og glede den sommeren som kommer. Jeg ser rett i det svarte fuglebrystet og er glad for at jeg ikke er overtroisk.
Og mamma sier også at det ikke er sommer før vi har hørt gjøken gale.
Jeg pleier heller å kjenne etter sjøl, om det er varmt nok til å gå barbeint ute. Ellers hadde jeg vært mye kald på beina, for jeg møter stadig en og annen gal gjøk. Sommer som vinter.

Men denne Linerla som vipper ute på issørpa er altså den eneste som kan bevege seg der uten å tråkke gjennom. Leter den etter mat? Hva kan ligge utpå der, som er godt å spise for en liten fugl?
Den kan ikke veie stort. Noen steder ser det ut som om den går på åpent vann.
Bonden får ikke med seg dette, han er langt vekk akkurat nå. Sikkert på en veldig høy fjelltopp, der han har klatret opp med bikkja på ryggen, og nå skuer ned på verden. Han er en fin mann, Bonden min. Det skal ikke så mye til for at han er fornøyd.
Ren luft, friskt vann og høye fjell holder lenge.Og kanskje en boks med cola til bålbrødskiva.

En god strekk etterpå ser han utover vannet, oppdager Linerla og følger nøye med.
- Det er jaggu vår. Vi får setta utpå båten snart, så du får litt å drive med her oppe.
Er det ikke rart?
Han tror faktisk jeg kjeder meg når jeg står helt stille og ser ut av vinduet.

onsdag 11. april 2012

Å gå på en smell

Så kom den altså til slutt.
Wordfeudsmellen.

Jeg har visst om den lenge, den appen jeg bestemte meg omgående for at jeg IKKE skulle laste ned til min nye vidundertelefon. Digitale scrabblebrett, til å frakte med hvor som helst, er den sanne undergang for alt jeg har av fritid.
Ungene har passet på, de vet hvor lett det er for mamma å bli hekta på sånne flate spill. Gi meg et hvilket som helst eventyrspill med uendelige muligheter, og jeg blir bilsyk av alle bevegelsene i landskapet.
Men et ordspill.
Eller bare et vanlig puslespill til å legge analogt på spisebordet. Se, det tar fra meg nattesøvn, kveldsmat og omsorgsevne. Bare ved å ligge helt stille. Som et kryssord. Og vente.

Bonden er ikke av de mest digitale jeg kjenner. Han rister på hodet over alt det rare vi andre gidder å engasjere oss i. -Telefon er tel å prate i, om det er no' viktig.
Så jeg skal liksom ikke vise ham at jeg spiller Wordfeud. At jeg er fullstendig oppslukt.
Det medførte altså i går kveld at jeg hørte noen snork, skjønte at kysten var klar, sneik mobilen inn under dyna, som jeg pakket rundt hodet for å ikke slippe ut lys, og stavet fram nye ord til det ble tomt for oksygen der inne. Innimellom hadde jeg noen små dyneløft for å bytte ut lufta, så jeg ikke skulle besvime av surstoffmangel.

Men det er hvertfall trafikksikkert å ha denne nye supertelefonen.
Den er nemlig så utfordrende å betjene, selv med to hender, at det ikke er mulig hverken å finne et telefonnummer eller skrive en melding mens bilen er i bevegelse.
Og langt mindre lete fram nye og smarte ord til Wordfeuden.
Så på min biltur opp til Geithus i ettermiddag, sto jeg tre ganger parkert langs veien.
Med skjermen helt oppi fjeset og en kjempekonsentrasjonrynke mellom bryna.
For å stave "frøbrød" til 54 poeng og etpar andre ord.

tirsdag 10. april 2012

Stakkars Hagegynge!


Fra kjøkkenvinduet ser hagegynga mi ganske gåen ut etter vinteren. Det meste ser litt grått og trist ut i duskregnet en aprildag, jeg har jo møtt meg sjøl i speilet om morran. Men den stakkars gynga har stått vinteren gjennom helt uten støtte og ly, trofast i påvente av bedre dager. 
Og putene. De har dukket opp rundt på eiendommen etterhvert som snøen har smelta, og blitt lempa opp i gynga.
Seks kjempedigre sitteputer fra IKEA som for noen år tilbake hadde et psykedelisk lykkemønster i rødt og oransje, har nå blitt en samling med lyserosa lefser og minner mest om en søttitalls sofasang av Ole Paus. De skulle egentlig kjøres på dynga før forrige sommer, men ble værende på nåde.
Og nå som nåden absolutt synger siste verset, er det tid for å skaffe noen nye.
Så jeg leter etter stoff med stil, og skumgummi til å ha inni. Til å ligge på.
Og så ønsker jeg meg et sånt teppe som finnes i sykehussengene, for det er lunt og svalt på en gang.
Kanskje det hadde vært lurt med et sånt insektsnett også? For det er jo greit å la humla suse uten å nødvendigvis ha den helt oppi nesa om jeg skulle sovne...

Mykje lys og mykje varme, Åge.
Jeg gleder meg.

Påsketur...

Påsken bød på befriende lite snø.
Enda Bonden jaktet med lykt og lupe etter noe å sette skia i.
Den vakreste dagen i ferien brukte vi faktisk på å oppsøke det som må ha vært den eneste snøen i manns påskeminne anno 2012.
Vi kjørte bil til Valdresflya, som han i ukesvis hadde fulgt på trafikkmeldinger og værmeldinger, og som akkurat denne dagen var åpen og badet i sol.


Bonden hadde årets bredeste påskeglis og to bokser med cola i lomma. Og han tenkte nok han skulle få lurt med seg kjerringa innpå, når' a bare så hvor fint det var der oppe.
Og kjerringa på sin side hadde med seg skolesekken sin, masse lesestoff og telefonnummeret til gode venner i Beito. Og ingen planer om noe tur i snøen.
Vi fikk litt viljan vår, begge to. Etter noen akrobatiske manøvrer for å få plassert bilen på kanten av den ultrasmale veistripa, greide han å lokke og lure meg med. Det ga faktisk en god følelse. Ikke misforstå, det var på ingen måte snøen som  ga meg denne gleden, men å se det lykkelige ansiktet til han som bar brusboksene i lomma si. Jeg tror noen mennesker rett og slett er laget for kulde, vind og snø!
Og andre ikke.
Snøen var flere meter høy, og beinhard. Så hard at det var lettere å gå til fots enn på ski bortover flata. Overalt strømmet det folk ut fra bilene og opp på de enorme brøytekantene. Og alle hadde tenkt seg innover denne store, hvite, kalde sletta. Ett sted var det faktisk en som hadde spark!
Jeg kjente en sur vind fra nord som beit i kinna, og kikka etter et godt sted å snu. Bonden skjønte nok hva jeg pønsket på, og lokket med et fint sted litt lenger fremme.
Fint sted? Det eneste jeg kunne se var snø, fjell og noen enslige kampesteiner. Jeg gikk målbevisst mot en stor stein mens jeg tenkte på en koselig kafeteria jeg hadde kjørt forbi i Beito. Der så det varmt og trivelig ut. Og jeg hadde tenkt meg å sitte litt i solveggen hos vennene i Beito etterpå, kanskje med en levegg eller et pledd til å lune ned litt.
Men, som sagt, Bonden hadde det så fint. Han smilte bredt hele veien, og var verdens fineste mann på tur. Så vi delte en brusboks borte ved en stein, jeg ønsket god tur videre og tok med meg den gamle stivbente hunden vår tilbake til bilen.
Best for alle.

Jeg har lyst til å vise to bilder jeg tok på en skitur vi hadde sammen tidligere i vinter.

Skiene er nå trygt plassert oppe på stabburet. I påvente av bedre tider.