torsdag 23. februar 2012

Vinterferie....

Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt.
Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir.

Om halvannen dag er det vinterferie. Og det har vært antydning til sol i flere dager nå. Værmeldinga på tv har brukt røde tall istedet for frostblå. Jeg tror jeg kan høre en og annen modig liten fugl, om jeg legger godøret til.
Våren kommer...
Javel, så blir det speilblankt og broddeføre.
Men det plager ikke meg, som har planer om å sitte heelt stille i vinterferien. Og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, gitaren, kanskje en bok og forhåpentligvis gode venner.
Hverken Bonden eller Ludvik får lurt meg ut i de beinharde løypene nå. Det var såvidt jeg ble med mens det var nysnø og pudder. Bortoverski er noe træl.
Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover størsteparten av tiden.
Jeg kan til nød stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selvom de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg, og jeg ikke ser dem mer enn til mat i varmestua. Vi kjører hvertfall samme bil fram og tilbake. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer.

tirsdag 21. februar 2012

selvskryt er da også skryt...

Jeg har lyst til å laste inn en sang.
Fordi det for ikke veldig lenge siden var utenkelig at jeg hverken skulle kunne spille gitar eller synge samtidig, er jeg litt over gjennomsnittet stolt av dette nå. Ja, jeg vet den ikke er perfekt, og jeg er heller ikke ute etter en platekontrakt.
Men, flate, jeg har da jaggu blitt flink!
video
Tra la la, og sola skinner til og med!

mandag 6. februar 2012

Å bli veid og funnet ... for lett, for tung eller akkurat passe

Nå skal søknadene skrives, og det gjelder å holde tunga i den rette munn.
Det er så inmari fort gjort å farge jobbsøknaden med alle fargene på en gang. Resultatet slår gjerne hverandre ihjel, akkurat som barndommens malingseksperimenter. Så, med krum nakke og målbevisst pensel maler jeg forsiktige linjer, buer og fargefelt.
Det ser rart ut. Som om en unge skulle gjort det.
Erfaring? Jo, jeg har egne unger i guttealder, en mann som ikke vil bli voksen og en førstegangsbil (fortsatt!).
Praksis har jo alle hatt i utdanninga si, men min var blant annet på Fjell. Teller det ekstra tro? Sikkert ikke. Har gode referanser i tidligere kollegaer på ungdomsskolen hjemme, men de er jo i tillegg venner av meg, så da er vel de inhabile?

Solan kunne trenge litt hjelp av Ludvik her.
Ludvik ville ikke finne på å skrive tulleting i en søknad. Hun vet alltid når man skal være bånn seriøs og dønn alvorlig. Det er liksom hennes jobb det.

Jeg har lyst til å skrive at jeg får energi av samspill mellom mennesker.
Og at jeg elsker ord. Og jord. Med frø i. Og sol. Og glitter på vannet og i frosne snøfnugg.
At jeg har laget eksamensoppgaver som jeg er stolt av, at jeg fortsatt har kontakt med noen av de forrige elevene mine. Og at jeg ble oppriktig glad i dem.
Og at jeg gledet meg over å stå opp hver morgen for å møte dem. Og kollegaene mine.
At jeg ofte sier rare ting, at jeg kan finne på å kle meg ut til musikktimen, og at jeg aldri rydder i bilen min.

Selv uten Ludvik ser jeg at dette blir vanskelig å få til å se ut som en seriøs jobbsøknad.
Jeg fyller ut nesten alle de atten hundre bokstavene jeg får bruke i det digitale skjema og trykker på send.
Og håper rektor bestemmer seg for å se bort fra søknaden, og heller ringe referansene mine.
Hvis det hjelper da...

søndag 5. februar 2012

kollektiv kulde

Ønsket om å spare tid, miljø og penger skulle oppfylles på fredag, da jeg sto opp en halvtime tidligere for å rekke å ta toget til skolen. Siden jeg har fått tak på en sånn fantastisk app-mobil, har jeg bestilt, og betalt togbilletten allerede. Klar til avgang i spor to.
Med to gutter i morgenstemning, som ikke finner samfunnsfagboka fordi jeg har lagt den på et lurt sted, og som syns alt er pyton fordi morgenen kom litt brått på, igjen, går alt som det pleier hjemme på kjøkkenet. -Veldig sakte.

Et raskt blikk på temperaturen, og ett til, for det kan da ikke stemme? Selvsagt er det langt under de tjue blå. Ut og starte en knirkende gammel krok i håp om at varmeapparatet slår inn før jeg når stasjon. Og vel inne igjen er det kaos fordi jeg må finne noe varmt og stilig å ha på meg. Jeg innser fort at dette er en kombinasjon som ikke finnes i min garderobe. Det som er stilig, er langt fra varmt, og det varme.. Vel.

Og den søte, innsvingte kåpa mi har på mystisk vis blitt umulig å kneppe igjen, (Nei, jeg er IKKE gravid) så noe varmeeffekt finnes ikke lenger der. Det blir en masse skjerf, termovotter og knytesko, så godt pakka at armene ikke går helt inntil kroppen. Å bøye seg for å knyte skoa gjør at jeg må av med kåpa igjen og prøve på nytt. Klokka går ubønnhørlig videre, mens jeg peser meg gjennom skoknyting i gangen.
- Mamma, skulle ikke du dratt nå?
Trekk pusten dypt, ikke glefs hodet av den våkne guttungen med klokka i hånda. Få en klem, rop hadet mens ryggsekken sitter fast i dørklemma. Snuble i den løse lissa, kom deg inn i bilen og få på bilbeltet.

Da kan roen komme. For når man først er i bilen, tar det den tiden det tar, uansett.
Jeg ser på klokka at det er høy sannsynlighet for at jeg ikke kommer til å rekke toget, og velger å ikke tenke mer på det. Foran frontlysene virvler iskalde snøflak i en glitrende dans, og det er så stille og vakkert at jeg bestemmer meg for å ikke sette på radioen heller. Med termovotter er det også en ganske stor utfordring forresten.

Etterhvert som bilen nærmer seg togstasjon, begynner det å bli mer levelig temperatur inni kupeen. Klokka sier at jeg egentlig bør glemme å rekke toget, men jeg er en ukuelig optimist.
Fordi jeg fortjener det dukker det brått opp parkeringsplass, jeg hiver bilen inn og starter århundrets innspurt. Toget går fra spor to, det betyr at jeg må løpe helt bort til stasjonsbygningen, gjennom undergangen og opp på den andre siden. På ett minutt.Glad for at bilen min har en sånn hypermoderne dørlåsknapp på nøkkelen. Full sprint, jeg rekker akkurat å holde igjen dørene så jeg kommer med.

Det sitter allerede folk ved vinduene, de få plassene inne på toget hvor det kommer litt varme. Jeg setter meg pent ned ved døra. Hadde glemt kuldeastmaen og bruker et kvarter på å hoste bronkiene utover de andre i vogna, mens jeg hiver etter pusten. Det roer seg, og jeg oppdager at det drypper fra nesa mi og tenna klaprer omkapp med knærne.  Sikkert et lekkert syn. Termovottene tar av for det værste. Døra går opp på hver stasjon for å slippe inn litt frisk luft, heldigvis. Moderne kåper går ikke lenger ned enn til knærne, og sånn er det med den saken. Om kåpa samtidig ikke er mulig å lukke er det stort sett skuldrene som har noenlunde temperatur når man sitter.
Så ringer supertelefonen min selvsagt nede i lomma. Som jeg også UTEN votter har vanskeligheter med å svare eller legge på. Jeg gir opp før jeg prøver. Lener meg godt tilbake i det bittelille setet og kjenner hvor avslappede og komfortabelt det er å kjøre kollektivt.