lørdag 29. september 2012

Madonna


Det ble ingen tur til Hallingskarvet i dag. Været var rett og slett for ustabilt.
Men til gjengjeld tok vi oss en tur i nærheten.
Sammen med ei anna tuinteressert tuppe tråkka vi oss innover myrene mot Trillemarka, og til Madonnastatuen. Som er satt opp med helikopterhjelp inne på fjellet.

De fargene som viser seg nå tar pusten fra enhver. Og det fineste er at dette skjer hvert år.
Alt som har vært grønt hele sommeren, tar nå fyr og brenner seg fast på netthinna.

Det kjentes ut som om snøen er like rundt hjørnet, jeg måtte ha på vanter..
Et lite øyeblikk hagla det faktisk! Og så strålte høstsola igjen. Makan.
Vi hadde heldigvis med oss masse sjokolade, så jeg trenger ikke være redd for å miste formene.
Jaggu bra, siden turen tok en time hver vei. Da flyr kaloriene fort.

Og vel tilbake på hytta har jeg laget spaghetti i skikkelig sovne-på-på-sofaen-porsjoner.
Den gamle radioen spiller "Top of the World" og verden går sakte videre.
Mens Bonden blir tyngre i pusten og Stivbeinten har flata helt ut, sitter jeg og varmer skinka ved peisen. Forresten tror jeg "Stivbeinten" ikke passer lenger. For nå er han utrolig nok i fantastisk form igjen! Det er det vante levenet på hele bilturen, som gjør at det ligger hørselvern i baksetet. Og han løper forbi oss, både opp og ned. I tillegg er det å skvettmige, som Bonden kaller det, på alle tenkelige plasser det kan ha gått ei tispe.

Nå er det fullt orkester fra begge to borti her, og jaggu kom det en Madonnalåt også!

Get into the Groove

fredag 28. september 2012

Fjellhytta


Det rumler så godt i ovnen nå. I magen min også egentlig, men akkurat det tar Bonden hånd om. Han tok med seg Stivbeinten bort for å kjøpe pizza, mens jeg sitter igjen og kjenner på at hytta blir god og varm.

Jeg kan jaggu surmule og klage om fjellhytta, men det er litt ufortjent. Nå for eksempel, er det helt fantastisk deilig. Å høre et litt gammelmodig radioprogram i harmoni med peisen. Alle stearinlysa brenner, og påskekyllingene nikker og smiler fra vinduskarmen. Og Bonden har pakka med seg to gyldne til meg, og vet at jeg ikke liker paprika på pizzaen. 

Litt trist var det, å se at en liten fugl hadde rota seg ned pipa, og lå død inni ovnen da jeg skulle fyre opp. Bonden hadde et stille øyeblikk, før han bestemte at han skulle sette på litt netting.

Min erfaring med netting har egentlig holdt seg til strømpevarianten, eller vaskeposen som jeg også bruker til soppplukking. Men i det siste har jeg sett ulike typer netting, som brukes til å holde fluer vekk, til å redde jordbæra fra trosten, til å grave ned rundt muren mot jordrotter. Bondenetting. Landbrukets gaffateip.

Den skal nå redde fjellskogens fugler fra å falle ned alskens sot og aske. Og jeg vil tro gaffa ikke ville gjort samme nytten her.

Men ellers er jeg overbevist om at alt kan repareres med gaffa (eller Karlsons lim – Lillebjørnsk).

I taket henger en ravn. Den er svart som natta, men kom ikke inn gjennom pipa. Den var svart fra før. Og i en bærebjelke henger et kjempedigert gevir. Ganske mye døde dyr, for en Bonde som ikke jakter! Men det er rart med hva men finner rundtomkring om man er litt nysgjerrig.

Nå kommer maten, hører jeg.

God fredag!

Skolen

I dag kom det jaggu noen tidligere elever innom!
Fy flate så fint det var å hilse på igjen.

Er det ikke rart, hvordan folk setter hver sine spor?
Det behøver ikke være de flinkeste, men det er noen som du aldri glemmer.
Noen du vil ha i hjertet for bestandig.

Sånn er det med den saken.
Nå er'e høstferie.

onsdag 26. september 2012

Den som leker med ilden..



En fin kveld med bål og gitar.
Kanskje et lite glass, noen gode venner og et pledd.
Og det er så deilig å varmt der i ringen.
Kulda sniker seg liksom litt innpå mot ryggene, høsten griper om seg.
Gitaren blir surere etterhvert som det blir kaldere i lufta, men nå er det ikke mange som legger merke til det lenger.
En hodelykt sørger for at sangtekstene kan synges, og grepene finnes.

Campingstolene trekkes nærmere ilden, det er virkelig ikke sommer lenger.
Noen har mashmallows, og spydene blir klissete. Det må brennes vekk.
Spydene kan lett også brukes til å rote i bålet med. Veden flyttes rundt for å brenne bedre.
Ilden blusser opp nå og da, vi blåser litt for å få mer flamme. Høyere. Varmere, villere.
Kvelden hadde vært over for lenge siden om det ikke var for bålet.
Vi kan fortsette til gresset er iskaldt og fingrene er for stive til å spille med.
Da er gitaren like sur som svigerfar, og det er best å gi seg.
Bare sitte litt til for å se flammene slikker treverket, til det kun er glør som ulmer nede på bakken.

Vi reiser oss lemstre opp, roper overrasket over hva klokka rakk å bli, og legger oss lykkelige.

Og våkner morgenen etter med sammenklistrede mashmallowsfingre, litt kuppelhue og krøllete, illeluktende øyebrynshår...

Foppall

Sesongens siste foppallkamp er spilt, og gutta har levert trøyene sine. Resultatet kaller mer på sympati enn jubel. Men stolte er vi uansett, de hese mammaene på sidelinja.
Og noen pappaer.
Jeg har avslørt meg som foppallinteressert i år, sier'em.
De juger.
Det er bare det at jeg blir engasjert i hva ungene driver med. Og det er jo ingen av dem som spiller i band. Enda.
Så derfor har jeg satt meg inn i hvilken vei ballen skal, og navnet på alle spillerne. Greit å vite hvem man roper til. For roping, se det er er jeg god på!
Og kaffe. På alle kamper står det dugnadsforeldre og fryser på henda mens de tilbyr langpannekaker av ferdigmix, stekt i all hast og avkjølt i bilen, og kaffe i engangskopper.
Om vi ser økonomisk på det, lønner det seg virkelig å ta en kaffedate på en sånn lokal kamp.
Du får spandert både kaffe og kake på dama for tjue kroner. Og så får dere underholdning på kjøpet.
Det er noe annet en femhundrekroners kino-med-mat det.

Gutta har vinni bortimot to kamper i år, og har et ganske stort utviklingspotensiale. Men nå som vi har den fantastiske kunstgressbanen og flerbrukshallen, tror jeg det blir ei rå' med trening i vinter.
Gosj, jeg har hørt at gutta i Hokksund trener flere ganger i uka, gjennom hele vinteren jeg!
Ikke rart laget i aldersgruppa under våre slår oss ned i støvlene da, kanskje.
Forresten syns jeg synd på treneren vår. Han har prøvd å slutte lenge, men det er ingen som vil ta over for ham. Så han fortsetter i ren medfølelse.
Men nå skal han også få sin velfortjente foppallferie.

Og neste år. NESTE år! Da skal vi slå dem alle, ittno' knussel!

Det stikket.. Var det lengsel?

Det lille ekstra.
Hvem ønsker seg vel det?

Dørklinka venter fremdeles.
Ingen åpner.

Heldigvis

tirsdag 25. september 2012

ørets øyeblikk



Lyden av en stemme.
Ørene spisser seg, og kjenner igjen den nasale varmen.
Det er ikke deg det snakkes til.
Og likevel treffer stemmen langt inni deg et sted.
Noe spenner seg et brøkdels sekund.
Før dagen igjen er akkurat som før
.

En butikkodyssè!

Jeg jobbet sent i går.
På vei hjem dro jeg innom senteret. Melk og brød og dopapir, må vite.
Og med lysende bensinlampe kan man slå to fluer i en smekk på Eikersenteret.
Siden jeg er dame, kan jeg jo prøve meg på multitasking (les: å gjøre masse nyttig samtidig), så jeg ringte likegodt til SuperUnni for å få litt kvalitetstid med henne i samme slengen.
Det er lite hun finner mer nyttig enn en runde på senteret, hun har svart belte i shopping og er mildere oppgitt over min kjedelige klessmak. Men hun fikk se om hun rakk det, opptatt som hun var.
Overlatt til meg selv, sulten og litt frysen prøvde jeg litt her og der.
Jeg ville ha en slags strikkajakke som jeg kunne slenge over meg ved arbeidsplassen utover mot vinteren. Men uansett hva jeg prøvde, som så lekkert ut på dokka og på hengeren, så likna jeg mest på en isbjørn da jeg fikk det på. Til og med armene var for trange.
Jeg bestemte meg der og da for å bruke sjal isteden. Og det kan jeg jo lage sjøl, og høste masse ros fordi jeg er så flink!
Gode ideer kommer sjelden alene, så jeg bestemte meg likegodt for å prøve en rød pologenser.
Men da oppdaget SuperUnni meg.
Så da ble det ikke en sånn.
- Den er altfor Lærer, la den henge!
Det sa hun om alt jeg stoppa opp ved, til vi fant ut at det beste ville være om hun rett og slett plukka plagg for meg.

Så i dag har jeg på meg noe annet.
Med trange blonder og vide ermer. Fordi SuperUnni veit hva a snakker om.

 


"For det var visst blitt så IN i år, at det vakke tel å hold'ut"

Sundesitat, såklart.

Det usagte.

Hånda på klinka, noe kan sies.


Tilbake er ingenting, bare
ingenting, overlatt til det usagte.


Nei, jeg får..
Ja, gjør det. Snakkes.


Med øyne i nakken er ingenting sagt.






søndag 23. september 2012

Kunstig gressdugnad

Jaggu fikk jeg dugnada litt denne helga også!
Og da snakker jeg ikke om innsatsen på jobbfesten lørdag kveld, selvom det også, i og for seg, kunne kalles en dugnad. Det gjør seg ikke sjæl, liksom. Men om bygdedugnaden tidligere på dagen.

Som kjent er jo bygda mi suveren på dugnadsinnsats. Og denne gangen gjaldt det markeringa og åpninga av den nye kunstgressbanen utenfor flerbrukshallen.

Revygruppa hadde tatt på seg jobben med kiosk og kakesalg, og det passet meg som hånd i hanske, egentlig. Klok av tidligere sure vinder utpå den plassen, var jeg takknemlig for å holde til innendørs.
Og med min gode porsjon næringsvett, så visste jeg at det kunne slumpe ett og annet kakestykke om jeg bare holdt meg på plass.
Vi pynta etter beste evne, satte ut bord og stoler og hang opp plakat. Og inn strømma det kaker. Jeg tror nesten ikke det var ett kjøkken i Skotselva denne dagen som ikke hadde lukt av nystekte kaker i lufta. Et vanvittig sammensurium av private fat og stekeplater, som i etterkant sannsynligvis bytta eiere. Altså en typisk dugnadskakestand. Nå mangla det bare å få folk til å handle.

Dagen åpenbarte seg i all sin prakt, med sol og masse folk utendørs. Vi var nødt til å vifte vaffellukta ut døra for å lokke folk inn til oss.
Men værgudene spilte på vårt lag, og sakte, men sikkert krøyp nåla nedover på gradestokken. Og det varte ikke lenge før det regna og var sur vind ute.
Vår provisoriske kafeteria ble fylt til randen, og det var festivitas og fart.
Jeg elsker sånt!

I disse cupcakestider var det mange som leverte nydelige små kunstverk, oppsatt i etasjefat. Blant annet noen grønne med fotball på, som virkelig slo an hos fotballfolket.
Jeg sendte en nostalgisk tanke til den gangen det het muffins, og betydde noe søtt, flatt, i et papir.
Og følte meg ørlite granne gammel.
Men bare litt.

Jeg tror det gikk unna over femti liter kaffe, flere kasser brus og et ukjent antall kakestykker.
Jeg smakte på en eplekake, og tenkte på da vi som ungdommer prøvde å innhalere en røyk mens vi sa "eplekake" på innovern. Jeg fant ut at det ikke er noe mindre ubehagelig å gjøre dette med eplekake i munnen. Hosten i etterkant var i alle fall like voldsom.

Jeg fikk ikke med meg en eneste tackling av alle de fotballkampene som ble spilt denne dagen, men vet at kommunen stilte med eget lag. Og at en av dem gikk av banen, skadet.

Det er jaggu hardt i dugnadsbransjen.

God søndag!

søndag = hviledag

Toppen av latskap, det er nå.
Jeg sitter helt stille i sofaen og håper huset skal rydde seg selv.
Etter røykvarslermiddagen i dag har jeg lufta litt, så ikke alle de rene klærne skal lukte bacon og sopp. Og nå sitter jeg altså i sofaen og hutrer, og tenker at vinduet står nå så frykelig langt unna, da..


I tillegg står fortsatt middagen på bordet, og det er fristende å ta bilder å legge ut her til skrekk og advarsel.
Alle de andre er opptatt rundt omkring, og jeg hadde hatt en ypperlig anledning til å rydde, støvsuge, hente ved og fyre. Eller henge opp vask, sette på ny, brette sammen klær og legge i skaper. Eller klippe plen, plukke epler før trosten tar alt og rydde ut av høggerbilen.
Men heldigvis kom jeg på at søndag er hviledag, opplest og vedtatt for hundrevis av år siden.

Pooof

Der var det.
Det lille øyeblikket som hadde ligget klart.
I all stillhet.
Ventet til guarden var nede, ventet på svakhet.
For å kunne slå til med full effekt.

Berusende deilig!
Uklokt.
En bagatell, og en omveltning.
Samtidig.

Ingen ting skjer uten at det er en mening.
Noen øyeblikk skal man altså ha.
Kunsten ligger i å spare på dem.
Og gjøre bare det.

Øyeblikket kiler.
Men heldigvis er det over,
på, nettopp
Ett øyeblikk.

Klesvask!

I dynger over hele huset.
Det som ligger oppå møbler og kurver (det vil si alt som ikke ligger på gulvet) er rent.
Det har bare ikke kommet videre etterat det var ferdig tørket.
Spisestuebordet er romslig nok til at alle i familien har hver sin haug med rene og bretta klær, i tillegg til skolebøker og post, ladere, klær som skal repareres og fire vesker.
Det er godt vi har kjøkkenbord som funker like bra på søndager som på hverdager.

Og i gangen står skittentøysdunken.
Full som ei alke.
I maskin er det sekstigraders som skal henges opp, på tørkestativet i spisestua.
Men det er fullt, av single sokker. Kanskje jeg har noen som passer, liggende på strykebrettet ved siden av? Som regel har jeg ikke det, så den haugen med single sokker vokser hele tiden.

Og det var det rene tøyet.
Det andre, det som venter på tur med vaskekarusellen, ligger i ansamlinger rundt omkring i huset. Ved siden av senga mi, der ligger nesten hele garderoben min. Noe jeg angrer bittert på når jeg skal kle på meg til jobb eller fest, alt ettersom. Det positive med dette, er jo at plagg jeg ellers ikke ville brukt, gjør nytta si sånn helt på slutten. Det er nesten som å ha kjøpt seg noe nytt! Bortsett fra at det er gammelt, litt for lite, og gjerne har feil farge.
Jeg prøver å legge klær som ikke er møkkete oppå klesstativet, eller legge det i sengebeina mi. Jeg vil jo ikke vaske mer enn jeg . Men siden det er plassert i senga, blir det gjerne sparket ned, havner sammen med hybelkaninene på gulvet, og må vaskes likevel.
Og dette er mitt tøy. I tillegg er det tre andre i familien som også kler av og på seg både her og der. Jeg skjønner ikke hvordan de kan få seg til å gjøre det!

Jeg kom akkurat hjem fra en skogtur med soppkniv og kurv. Våt på knærne og rundt anklene.
Kan jo ikke gå sånn, så jeg dro av meg den våte buksa og hang den (til tørk?) over armelenet på toseteren. Heldigvis måtte jeg ikke strene lenge rundt i trusa, for jeg har såklart en søndagsbukse liggene på spisestuestolen, sånn i tilfelle.

Etterpå kommer "bestefar" på middag, jeg tror kanskje vi spiser på kjøkkenet.

tirsdag 18. september 2012

Framtida?

Jeg kjenner antydning til en nervøs rykning når jeg ser utover klasserommet etter siste time. Med viskelærbiter, papirfly, bøker og gjenglemte klær i fri flyt. Gjennomtrekken fra de åpne vinduene lar noen ark blafre ned fra en pult, og det er kun to stoler som er satt opp for vaskerne. - Stolene til de to som var borte i dag.

Det sitter en på vindusrekka og ønsker seg vekk. Der ute skjer det noe, noe mer enn å bare sitte stille og høre på en lærer messe om uinteressante ting.
Og det sitter en i midten med blekksprutkontakt til alle de andre i klasserommet . Med blunking og morsomme kommentarer har han klassen i sine hule hender. Han har tilhørere og beundrere av mange kalibre.
Og det sitter noen flinkiser her og der. De utmerker seg når det kommer spørsmål som krever refleksjon, innsikt, evnen til å se sammenhenger. Sekserkandidatene. De som innimellom redder dagen til slitne lærere.
Og uten å si hvor de sitter, er det noen i rommet som vekker all godheten som kan oppdrives i et voksent hjerte. De en får lyst til å passe litt ekstra på. Gi en klapp på ryggen, eller en stor klem.
Noen av disse ungdommene har større utfordringer enn de har godt av, og det kan være vanskelig nok å komme seg til skolen, om de ikke skal sitte stille og konsentrere seg om fag i tillegg.

Her sitter framtida vår. De som skal passe på at eldrehjem har utstyr og ansatte da vi trenger det. De som skal sørge for at morgendagens elever har gode skoler og lærere.
De som skal prøve å fikse det som er igjen av kloden vår, eller finne nye leveområder utenfor vårt solsystem eller fatteevne.

Alle vet at disse har rett og plikt til å gå på skolen, det er opplest og vedtatt i 1739.
Lærerne har lett for å fokusere på hva ungdommene trenger av fagene våre. Til eksamen, til framtidig jobb, og til livet generelt. Glemmer vi i farta å nevne, at det i aller høyeste grad er vi som trenger at de går på skolen?

Når min generasjon og generasjonene før har  stått på for utvikling av velferdssamfunnet, utvikling av teknologien, effektivisering av landbruket og utvinning av olje, har vi samtidig latt dette gå på bekostning av kula vi bor på. Vi har lært oss kunsten å fråtse. Å kaste ting istedenfor å reparere.

Og nå overlater vi mer enn gjerne ansvaret for opprydning og nytenkning til gjengen ved vindusrekka.

Litt av en jobb vi gir dem.



søndag 9. september 2012

Vanntankekart



Tankene som flyter – flyte på ryggen med øra i vann – svømme over elva – tube med og uten tryning – sommarland – steinbrygga i Hyggen, og nestendrukning i Ådalen– fiskestanga som ble kastet til vanns – spinneren som havnet i skogsvannet – flåtan – samma mann som vanner drivhuset og spruter på ungene med hageslangen – og tar meg med til isbreen med den turkise fargen – det klare vannet som ruser gjennom bekker og elver. Det grågrønne skjæret, helt grønt under Dovre. – intens og mørk grønn mose som slipper vanndråper i en bergskråning og lager liten bekk – brusende hvitt skum som dundrer ned og lager kulper – avdalsfossen – simoa, brun og stille – regulerte pålsbufjord – raggsteindalens strandavatn, en av sommerens nydeligste omveier

regndråpene som faller store som tekopper inne ved vettisfossen – snøbrøyter på to meter på en fjellvei etter geiteryggstunnelen midt i juli – en meter is ved inngangen til hasselgruvene – vannet inni gruva – bekkevannet og turkoppen – flaskevannet på gulvet i bilenflaskevannet på lekre glassflasker – isbit på flat mage – vannet som serveres ved siden av en god rødvin – nattbading med noen helt spesielle – vannet som koker opp for morgenkaffen på hyttenurket med små og store ringer i vannet

– å sitte på odden og kjenne høstvinden ta over for sommerens bris, krusninger på fjorden – samme odden hvor vi som trettenåringer øvde på stuping, med taffelsticks og brus, og kassettspiller med slade – alle de regulerte fossene, elekstrisiteten vi tar for gitt - rjukanfossens åpning – tungtvannet – fosseturen med ungene – yr som krøller håret og fester klærne – smaken av salt når man suger på redningsvestsnora – skrekken for å drukne som slipper litt taket – bøtter med vann som bæres opp til hytta – gamle dagers klesvask – setrene som ligger ved en bekk – vann i knea,

vannkjemmet hår, utvannet dialekt, ærlig saftis som heter vannis. Istapper fra taket på dårlig isolerte hus, drapsvåpen og drikkevannskilde. – yr , duskregn, striregn, dryppende regn, varmt sommerregn, plaskregn, piskende isregn, hagl, snøkrystaller, takdrypp, bekkefar og elver, fossefall – badetemperaturer – bikini – svømmeføtter – svømmende ormer – vannlating – brennmaneter, tang og tare – skjell i drammenselva fra forhistorisk tid – båtliv, småbåter, snekker og charterbåter – skipper Larsen von Schnellfahrer – hårføner i badekaret – kattevasken med klissvåtservietter – klut og såpe ved servanten – vadebukser –radiatorvann – vann og syre – natrium i vann - bakepulverbombing  - vannbakkels og vannvogna.

Vanntankene...

Denne sommeren har vært preget av vann. Og da snakker jeg ikke bare om Frida og hennes lumske humør. Jeg tenker mer på vann, generelt.

For eksempel fant jeg kantareller i juli, en god del tidligere enn ellers, fordi det var så vått i sommer. Til gjengjeld har jeg i dag vært på sopping, i en fantastisk soppskog, for å oppdage at soppen faktisk har tørka inn av mangel på regn de siste dagene.

Hyttenurket har hatt vann opptil gulvplankene, og båten der oppe har gått under vann både med og uten mannskap. Bonden rodde over tømmeret til den svære krakken, og da sank båten på vei over, mens Bonden rodde alt han var kar om. Nå er et kammer i båten lekk, og båten går med snuta godt nedi vannet. Den er med andre ord best å bruke når det er badetemperatur.

Jeg har vært på vannvogna denne sommeren. Etter doktor Dyrego's anbefalinger ble cola stadig byttet ut med vann, og i løpet av fire måneder kan jeg ha gått ned nesten tre kilo på det der! En vannvittig fart på nedgangstidene..

Tidlig på forsommeren oppdaget Bonden at vannledningen på jordet plystra siste sangen, og hadde et akutt graveprosjekt for å avverge vannstans inntil det kunne gjøres riktig.
Den riktige gravinga foregikk denne helga, med gravemaskin og stengte kraner. Og påfølgende brun guffe som spruter ut av krana i poff og sprak. Helt greit å dusje i, for da ser det ut som at sola fortsatt har bruningseffekt. Ikke like bra til hvitvask, såklart. Men jeg har lært meg å vaske Bondens arbeidsklær i første maskin. De ser jo ikke rene ut etter vask uansett, de bare lukter bedre.
Og noe merkelig har foregått over hele linja. Både før, under og etter gravinga.

Først var det lite trøkk, noe som visstnok sier seg sjøl når det er en lekkasje et sted. Og deretter oppdaget vi at det var umulig å få kaldt vann i dusjen. Uansett hvor mye vi stilte på den, var vannet så varmt at det røyk av det.
Og så dryppa det litt under vasken, men ikke så mye at det er noe å skrive om her egentlig.

Men i dag da jeg skulle inn og tømme vaskemaskin var det masse vann utover gulvet. Og en sånn merkelig suselyd. Den kom fra et rør ved siden av dassen, der det sto noen små ivrige stråler ut i det fri. Så fantastisk praktisk jeg er, satte jeg en bøtte på skrå inn mot strålene før jeg gikk ut for å finne Bonden.
Han var akkurat igang med noe viktig traktor- eller motorsaggreier, og ville nok helst overhørt meg.
Men av hensyn til husfreden tok han seg en snartur inn på badet.
Jeg hørte ham romstere der inne, banne litt og forsvinne ut igjen.
Siden det er søndag kan man ikke ringe rørlegger, så han ordnet opp på egnehånd. Inntil videre.
Så nå har jeg ikke vann på badet.
Bortsett fra utover gulvet.

God søndag!

søndag 2. september 2012

Oliver

Jeg har en venninne, la oss kalle henne Oliver.
Hun har livsvisdom nok til oss begge, om det skulle skorte for meg. Og den er ekte.
Livet hennes har aldri vært etter malen, hun har nok levd mer enn mange tåler og lærte seg tidlig hva sorg og ensomhet kan gjøre om det blandes med litt eventyrlyst og ADHD.
Og nettopp derfor står hun fram i dag som et forbilde på hvordan man selv kan endre livet sitt til å bli fylt av kvalitet, rikdom og kloke valg.
Hun er nok den ene personen jeg vet om som alltid, alltid utvikler seg.

Oliver var hos meg i går kveld, og ved kjøkkenbordet ga hun meg århundrets tyggeleke.
Vi kom inn på temaet "livshistorie" i bokform, og jeg spurte hva hun tenkte budskapet i hennes bok ville blitt. Om det skulle blitt en bok.
Og hun svarte..

" - Jeg tror det til enhver tid finnes èn ressursperson i alle menneskers liv.
Det er ikke alltid den personen er tydelig på tilbudssiden, det er ikke alltid mulig å se hånden som er halvåpen. Men om man selv har et sterkt nok ønske til å komme seg videre, vil man se etter tegn på utstrakte hender. Man vil ense noe godt i den andre, og evne å be om hjelp. Og denne ressurspersonen trenger ikke nødvendigvis være den samme gjennom hele livet, fordi det dukker opp nye personer der andre forsvinner.

Hemmeligheten ligger i å se dem.
Å høre at den andre personen snakker til deg, fra hjerte til hjerte. Uten ord, men med en visshet om at det gode finnes i deg.
Og om du da har evnen til å ta vare på de gode øyeblikkene i livet, kan det hjelpe mens det stormer."

Jeg vet hvertfall at i min egen historie har det vært hender. Åpne og lukkede. Og jeg kan navngi mange av de åpne, de som har trodd på meg. Sett det gode i meg. Trodd på meg.

Dette går jeg altså og tygger på i dag. Og lurer på om det er noen der ute som vil ta tak i min halvåpne hånd innimellom.
Om jeg kan få være med i en prosess for noen som har tenkt seg videre.

God søndag