onsdag 29. juli 2015

Takk for følget, så langt

Jeg har oppgradert Hagegyngas nettsted.

Her er linken:

janeshagegynge.ordbobler.no

Jeg skal også få en abonnementsordning der, som her.
Bare jeg finner ut av hvordan jeg plasserer den.

Gi meg gjerne tilbakemeldinger på den nye bloggen, det skal visstnok være lett å kommentere der.

tirsdag 28. juli 2015

Bærjeger kan ta reller





Feriefølelsen.
Den bør bare innfinne seg, for tiden er knapp, og den skal fylle opp etter et helt år med lengsler.

Det rare er at vi kan kjøpe turer til Syden, og ligge i båthavner med måkeskrik og rekeskall, drikke vin på brygga, lese blanke ukeblader, klatre i høye fjell og løpe gjennom verdenskjente parker.
Feriefølelsen ligger kanskje i å nå disse i sommer?
Og likevel, om vi skal være ærlige, lar gjerne den opprinnelige feriefølelsen vente på seg.

Ønsker vi oss ikke egentlig barndommens langsomme skrubbsårdager, når vi lengter etter ferien?
Følelsen av tid som står stille. Myggstikk som klør.
Saltvann i nesa, eller blåbærblå tenner? Lukta av varm, tørr furu, eller av meterhøyt, saftig ugress i enga?

Jeg har funnet min løsning.
Legg spesielt merke til knebeskytterne
Jeg går på jakt, og jeg går på søk etter ville bringebær og tamme kantareller.
Eller blåbær. Det er egentlig ett fett hva jeg sanker, bare jeg kan komme hjem med noe.
Spenning får jeg i massevis, om jeg går for bringebæra. De er jo klin gærne og har bosatt seg i bratte skråninger, mellom brennesle og tistel der de står og peker nese til meg. De smaker rett og slett for godt til å ignoreres.

For å lage det litt ekstra utfordrende valgte jeg i dag å bruke en kort sommerkjole. Det er jo så fint å se kjolen svaie i solbrisen. Men jeg er fortsatt såpass redd for orm at jeg måtte bruke fjellstøvlene og raggsokker til. Dette er hva jeg kaller et praktisk og lekkert antrekk.
(Om du ikke kjenner meg fra før, så håper jeg du forstår at mine tips om antrekk IKKE er ment for etterfølgelse. Det er bare sånn det blir noen ganger)
Pappas gamle bærpeller fikk være med på turen. Det fikk også soppkniv, børste og kurv. I tillegg til et uvisst antall brukte bærkurver og to bærbøtter med lokk.
Jeg skal ha for optimismen.

tistel så langt det ene øyet kan se..
..og kamille så langt det andre ser

Jeg kjørte bil et stykke og kjempet meg videre til fots.
Om du syns komfortsona er veldig tydelig, og du trenger å kjenne at du lever, vil jeg anbefale å prøve en tur i bringebærkjerret med kort kjole. Det som ikke skrapet og stakk, kilte på unevnelige steder.
Og plantene rundt bringebæra vokste meg langt over hodet. Flere steder forsvant bakken plutselig under meg, uten forvarsel. Med så tett vegetasjon er det ikke godt å si hvor skråninger går over til å bli bratte heng. Og da blir det en skikkelig cliffhanger, før det er mulig å komme seg opp igjen.

Men jeg fikk bonus for strevet i dag. Ikke bare fylte jeg kurv på kurv med bringebær, men jeg fant også et av kantarellstedene mine, og der hadde jammen regnværet gjort jobben sin. Det glitret i gull, og jeg fikk en liten kurv med kantareller i tillegg.
Så på kjøkkenet i kveld har det blitt rørt bringebær og putta i fryseren, og jeg har stekt kantareller.
Ferien er i boks.
Kantarellene bobler av ren sommerglede i panna

Har du glemt hvordan det var å være bitteliten og gå innimellom høysommerens vanvittige vekster?
Hvordan du kjente insekter krabbet i nakken og strå stakk deg i låret?
Jeg kjente skikkelig på det i dag.
Og skal jeg være ærlig, kjenner jeg det ganske godt enda, selv klokka to om natta.
For brennesle er brennesle, og tistel er tistel.
Og bringebær har faktisk torner, de også. De er bare ikke så lange.
Og her jeg sitter, oppskrapet og lekker, kjenner jeg den gode, gamle feriefølelsen over hele kroppen.

Jeg har nemlig brukt all min oppmerksomhet -i flere timer- på å lete fram godsaker og sørge for å få de med meg hjem. Ingen regninger, ingen samtaler, ingen avtaler som må holdes, ingen bukser som er for trange eller unger som skal kjøres et sted. De ville uansett ikke fått svar, for mobilen lå igjen i bilen mens jeg var dypt konsentrert i et buskas like ved.
Jeg dro ikke nesa hjemover før sulten ropte og skrek i magen min.

Leter DU etter feriefølelsen?
God tur!







mandag 27. juli 2015

Rover Streetwise Problems

Bilbyttefase.
Jeg har nok vært i flere av dem den siste tiden.
Altså.
Det er ikke mye galt med SuperCorsa'n, i utgangspunktet var det en bra bil.
Men disse bilene har lett for å skrante etter en stund hos meg.
Og nå har den lille Opelen vært i mitt eie i nærmere tre år. Den bærer preg av det.

Om du har fulgt Hagegynga en stund, vet du sikkert at det er fri eksos og ikke mulig med ørens lyd i baksetene. Seksåringen får sitt eget hørselvern med innebygd radio når vi skal kjøre langt.
Og det er steinsprut i frontruta, noe som i og for seg ikke er min feil. Men ei ny rute koster det samme som en '93 Corsa. Så da er vi like langt. I tillegg blir den lett for varm i bakker eller kø, det lukter svakt av kanel fra radiatoren og det hender oljelampa viser seg fra sin lyse side. Etter at nabogutten hjalp meg med hjulskift i vår har bilen dratt godt mot høyre, og rattet gir en god håndmassasje ved lengre kjøreturer. Det rister og durer i henda.

Og har du fulgt Hagegynga enda lenger vet du at dette er historien som på en eller annen måte gjentar seg. 
Bilen, som skigar'n, kankje vara evig veitu.

Så her står jeg igjen. Tanken om å gå opp i de voksnes rekker, og skaffe meg en ny bil, sånn ordentlig og dyr og flott bil... Den tanken kommer stadig oftere nå.
Jeg har vært på Toyota i Hokksund. Lånte med meg en Yaris hjem. 
Jeg har vært på Bertel O Steen, prøvekjørte en Peugeot 208.
Og jeg har fått regnet ut hva det vil koste meg hver eneste måned å betale en ny bil...
Jeg som er vant til å bruke maks seks tusen kroner i året på bil. Jeg skal liksom venne meg til å bruke over seksti tusen kroner istedenfor. Hvert eneste år, i sju år.
Og det er om ingenting går i stykker.

I kveld kjørte jeg forbi en bil med lapp i bakruta. "selges med alle sine utfordringer for 5900"
Noe i meg våknet.
Jeg banket på og spurte om vi kunne snakke sammen. Hvilke utfordringer er det snakk om?
Og han fortalte..
Det var som å komme hjem.
Bilen er ikke mulig å få tak i lenger, for de er ute av produksjon. Det er fem av den i Norge, så med litt flaks kan man finne deler til en Civic som passer. Tror det var Civic han sa.. For understellet var visst noe sånt.
Denne bilen er av merke Rover StreetWise. Skikkelig kurant altså.
Motoren starter og går, bremsene og sånne sikkerhetsgreier virker. Den er EU-godkjent en stund til.
Men det elektriske var et kaos av en annen verden.

Sentrallåsen virker ikke lenger, og når døra låses med nøkkelen gir bilen fra seg et lite tut.
Om man ønsker å høre på musikk, fett anlegg, må man sette inn sikringen. Og den må tas ut etterpå, ellers står den og trekker strøm, og bilen trenger da starthjelp.
Det er visst noe med releene, og selgeren hadde rett og slett gitt opp å få det til å stemme.
Så rompevarmeren virker bare når varselblinken står på.

Skjønner du at jeg følte det var en kobling eller?

Jeg var i ferd med å bla opp der og da. Men hadde heldigvis ikke penger. 
For jeg har blitt akkurat voksen nok til å måtte tenke meg om to ganger, kjenner jeg.
Vil jeg gå enda en runde med et sjarmtroll av en bil?
Har jeg lyst til å satse varmeapparatet på at blinklysene skal virke?
Synd jeg det er greit å ta bilen på trillen eller med startkabler, igjen?
For det vil jo skje. Det er bare et spørsmål om tid.

Nei. Jeg dro hjem, åpnet finn.no og lette fram alle halvvrakene som er til salgs der nå.
Og kom fram til at jeg har fortsatt noen måneder til jeg må gi fra meg Corsa'n til EU-dommen.

Kanskje jeg rekker å spare meg opp noen kroner før den tid, så jeg har en slags egenkapital.
Skal se det blir voksenbil på meg en dag.
Det blir i hvert fall ikke en Rover med det første.

Da jeg googlet navnet var det første alternativet som kom opp: Rover streetwise problems.




søndag 26. juli 2015

Det gynger i knærne mine

Kaptein Blikk og jeg har vært på de tusen sjøers hav, på bøljan blå, i samme båt, på gyngende grunn, i åpent farvann og dratt te sjøss.

Kjærestetur med soveposer og kjølebag, solbriller, cashewnøtter, godvilje og feriedager.

Vi følger en helt spesiell tidsregning, han og jeg. Den går ut på at vi kunne tenke oss å dra ut på morgenen, og først sitter i båten godt etter middagstider. Det er bare sånn det blir. Ingen å skylde på, ingen av oss i hvert fall.
Siden snekka har en toppfart på 7 knop, regner vi ikke så lange etapper per dag. Vi innså tidlig at den første dagen ville få oss til Holmsbu, og siktet oss godt inn.

På tur ut, rett uti Drammensfjorden så Kapteinen noe som lå og duppa i vannskorpa. Det viste seg å være en kabelsnelle av tre. Han mente den ikke burde ligge i vannet, fordi en hurtigbåt kunne kræsje i den.

Jeg er jo alltid snusfornuftig.
Så jeg mente at den var for tung til å ha ombord i båten, og at det ville være farlig å prøve. Jeg mente båten ville kantre, og at vi heller skulle ringe båtpolitiet.
Men Kaptein Blikk er den staeste mannen jeg kjenner. Og denne kvelden var han kanskje også den sterkeste mannen jeg kjenner. For han lempa og sleit, og plutselig hadde vi båten full av en stor, rund ting.

Visst er snekka stor og romslig, på en måte. Men det er grenser for hva man får plass til på gulvet (heter det gulvet på båt?) bak motorkassa.
Så med litt godvilje kunne vi bruke det som bord, og heller bruke sittebenkene til å gå på. For på gulvet var det ikke mange ledige centimetere.

Vi ankom gjestehavna i Holmsbu litt før halv ti på kvelden, og var skrubbsultne. Vi klarte, fordi vi har en del flaks, å få den siste gjesteplassen, og vi rakk akkurat å bestille middag før kjøkkenet stengte.

Oppi handlenettet jeg hadde pakket klærne mine var det to kjoler, seks singleter, fire truser, badetøy, en bukse og tre par sokker. Legg merke til at det ikke står noen ting om genser eller jakke der. Joa, jeg hadde med en skaugenser, type hjemmestrikka med kvisthull og sjarm. Men alle som har vært i Holmsbu en sommerkveld vet bedre enn å dukke opp med noe sånt på seg.

Så Kaptein Blikk fikk god anledning til å vise seg som den gentleman han er. Med armen rundt meg
fikset han pledd og terassevarmer, og jeg kunne sitte med min tynne kjole og se vakker ut.
Jeg hadde til og med på meg mascara og parfyme.

Natta i båt bød egentlig på litt utfordringer. Vi tenkte det egentlig ikke var nødvendig å rydde unna inne i det lille rommet, så vi la oss på hver vår benk ute i båten.
Ingen av oss sov noe særlig den natta. Kapteinens sovepose var for trang og min pute var et bretta pledd. Men vi skal ha for forsøket.

Med poser under øynene og ømme ledd og muskler gikk vi heller løs på neste dag.
Da fikk vi leid sykler i havna, og tok oss en tur inn på eldgamle trakter.
Rødtangen Camping lå der, akkurat som den gjorde for noen og tjue år siden. Vi syklet ned til stranda, og la oss litt på de varme svaberga. Det var nesten bedre å ligge der enn på benkene i båten.

Tenk at vi var her for nesten tretti år siden. Som tenåringer hang vi i samme vennegjeng, med alt som følger med. Lite visste vi den gangen, om at vi skulle ligge her nå, som kjærester.
Vi sykla også nedom brygga, og så at det gamle Rødtangen Bad var borte. Brent. Det var bare gjerdet som sto igjen.
Litt trist. Men sånn er det jo. Ting er ting, og ting blir innimellom borte. Vi hadde mange artige historier fra stedet, det får holde.

Jeg så flere små hus jeg forelsket meg i.
Tydelige små drømmefrø la seg til å spire inni meg.
Jeg har lært meg å gi drømmefrø litt vann i ny og ne, for man vet aldri.

Den andre natta var bedre. Vi rydda plass inne i rommet under dekk, og la benkemadrassene der. Med soveposene oppå oss istedenfor rundt oss hadde vi en tilnærmet god natts søvn.
Men dag tre var kald og vindfull. Det ble litt sånn glaning på kunst og kunst og kunst, og jeg så et lite hus til salgs.
Vi fant ut at det lureste var å dra oppover igjen.

Utpå blåste det skikkelig opp, og det var helt ok å holde seg fast i ripa.
Det var et par ganger utenfor Jerdal, at bølgene bakfra nesten tok oss igjen og ville legge seg innpå båten. Men Kaptein Blikk styrte skuta med øyne i nakken og henda på roret.
Og før vi var i Drammen var det egentlig ganske rolig igjen.

Den fantastiske kabelsnella vi fant i fjorden står nå stolt på kjøkkenverandaen min, som bord til krydderurter, blomkarse og ringblomst. Jeg liker å si at Kapteinen henta det bordet i fjorden til meg.
Men vi vet jo hvordan det egentlig henger sammen.






torsdag 16. juli 2015

OM Å LA FLUA LANDE.. -Og myggen stikke.

Jeg lar blikket vandre sakte uten mål og mening. Det lander selvsagt på bekkeglitteret like ved meg. Lyden er balsam, vannet triller lykkepiller over de små steinene. Goretexen skulle hatt en runde med impregnering, men sola skinner så godt og varmer de våte tærne inni støvlene.

Det er bare å trekke pusten helt ned i dypet av magen. Jeg fyller lungene til de nesten sprekker, og registrerer samtidig nok knott i munnhulen til neste måltid. Kaptein Blikk ser bort mot meg, og jeg sender et salig smil tilbake. Med knottlik og gress mellom tenna er jeg sannsynligvis den lekreste dama han kommer til å se i dag. Og det er greit. Seksåringen har oppdaget en øyenstikker som ligger på ryggen. Alles oppmerksomhet holder seg der en stund.

Vi har sett lavskriker, hule trestammer og moltekart. Og vi har plumpa i vannet, blitt kilt med myrull og strå, og vi har spist niste med syltetøy. Et øyeblikk fulgte vi en humle på sin blomst-til-blomst-runde, mens sola stekte oss på ryggen. Da er det kort vei mellom hjerter og smil.

Seksåringen har lært seg hvordan han kan tenne bål til vinteren ved å finne tørrgran og bjørkenever. Og han har studert omtrent tjue typer lav og mose, derav både trollskjegg og alvebeger. Det er lett å forstå hvordan de norske folkeeventyrene ble tryllet frem i skumringen, den gang vi ikke hadde Youtube eller Instagram til å sørge for underholdningen. Jeg kjenner små og store fortellinger dukke opp i fantasien. Noen egner seg for barn, andre ikke. Omtrent som Youtube, altså. Bare uavhengig av strøm og nettilgang.

Det er foreløpig for tidlig å finne noe modent her oppe. Blåbæra er grønn, molta er rød og tyttebæra er blomst. Men det lover godt. Vi skal ha for at vi har tatt med både bærbøtter og den gamle, lysegrønne bærpelleren etter pappa. Blant alle barndomsminner jeg har, og alle saker og ting jeg har arvet etter pappa, er nok den bærpelleren av de kjæreste. 

Nei vel, så var han ikke en friluftsmann med samekniv og kajakk. Han hadde hustelt, fiskestang og teppeposer, campingstol og trekkspell, og vi sov på oppblåsbare gummimadrasser. Men han pelte bær, og han fikk fisk. Han satte seg ikke over en liggende trestamme når det var den tida på dagen, men han bygget en utedo så fluene skulle få et sted å sitte, under tak, når det regnet.

Og han lot flua lande. Han hadde da saktens tid til det. Rundt teltet lå det en liten røykstripe. Det var myggspiralen og Rødmixen. På campingbordet sto det kaffe med sukkerbiter på dagtid, og en øl eller dram sånn litt utpå. Noen ville kanskje trodd trekkspellet skremte vekk myggen. Men myggen er sosiale vesener, og passer på å sette seg der folk har det trivelig. Om du hører riktig godt etter, får du kanskje også med deg at myggen gjerne synger med. Den er en slags ultrasopran, og synger for det meste mmmmiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Når den stopper for å ta seg en pause klapper folk, og sånn er det med den saken.

Jeg kan en hemmelighet om sommerferiedager. Og jeg deler den gjerne. Hemmeligheten er å kjenne at du har tid til å la myggen stikke deg. Og så bruke noen dager på å klø litt på det. Til det svir.


God ferie!

torsdag 9. juli 2015

Toyota'n te Mormor!

Gutta Krutt og jeg har vært på ferie. En bitteliten uke på egenhånd i Mammas Toyota.
Tanken var nok å ta SuperCorsa'n. Rett og slett kjøre den så langt vi kom, og så ta flyet hjem.
Men min eldste sønn har et og annet fornuftig gen i seg (han begynner å likne mer og mer på sin far), så han nektet å være med på en sånn runde.
- Husk at du skal komme deg til og fra jobben etter ferien mamma. Hva skal du kjøre med da, om Opelen står igjen i et annet land?

Han hadde et poeng, rørleggersønnen. Så vi godsnakka vel og lenge med Mamma, og fikk til slutt lov til å låne hennes Toyota. Hvis jeg kunne love å .. nei, nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle love igjen. Låse bilen? Jeg tenkte det kunne være det, så jeg låste bilen. Hele tiden.
Parkere med håndbrekk? Jeg gjorde det. Enda så flatt det var overalt der vi parkerte, både i Sverige og i Danmark.
Og så skulle jeg IKKE røre mobilen min mens jeg kjørte. Og det gjorde jeg ikke. Jeg hadde jo privatsekretær og kartleser til å fikse sånne ting.
- Jeg tror vi var innafor, hele veien, Mamma.

Se nøye på bildene, og du vil finne et blåaktig bevis på at vi hadde første natta i telt.

Eller. Natt og natt. Klokka var 03.42 da vi endelig lå inne i teltet og kunne ta dette bildet. Så, vi hadde en morgen i telt. Som ble avsluttet av stekende sol og startende trailere, etter en tre-fire timer.
Eldstemann var ikke akkurat imponert over planleggingen, da han skjønte at ingen rom var å oppdrive så sent. Uansett hvor vi kjørte, enten det var sånn eller slik, var det fullt eller stengt.

Og. Telt og telt. De som hadde brukt teltet forrige gang hadde glemt å surre inn de trådene som henger overalt for å feste teltet til bakken når det blåser som verst.. Så det tok ei stund før vi klarte å gjenkjenne tugga til å være et telt. Og enda tre kvarter å få løsnet trådene. Og da fant vi ut hvor mange plugger som egentlig manglet.. Eldstemann var nok en gang mindre imponert over at vi ikke hadde prøvd å sette det opp hjemme, før avreise. Med vind i orkan styrke, nattmørke og ukuelig pågangsmot klarte vi til slutt å sette det opp. Vi krøp inn og tok dette bildet før vi sovnet i den eneste skråbakken som var å oppdrive i hele Uddevalla-området.

Den neste natta hadde vi i et nydelig, bittelite hotell langs Strandveien mellom Helsingør og København. Vi sparte penger på å ligge alle tre på samme rom, og fikk inn ekstraseng til meg. Det ble godt og varmt den natta, med tre personer på tre kvandrat.
Hotel Villa Brinkly, et sted helt etter min smak. (Note for Captain).
Der vokste det jordbær i krukker på trammen, og det gikk marsvin i bakhagen og klipte gresset.
Og bak villaen er det en stor skog, full av digre bøketrær og annet snadder.
Men gutta forelska seg ikke like hardt i Skotterup som jeg.. Så vi dro videre.

Vi tok sikte på Tivoli i København dag tre. Og vi rakk det. Akkurat.
For vi hadde bestemt oss for å ta Danskebåten tilbake til Oslo, og hadde plutselig kort tid i Tivoli.
I det vi kom inn porten startet det å regne. Digre, våte tekopper fulle av vann plasket over oss der vi trasket gjennom parken.
- Varmt sommerregn, ikke noe problem, sa vi. Og hørte det surklet i skoa mens vi gikk.

Vi kjøpte oss sånne dritlekre regnponchoer, og det nederste bildet viser Gutta Krutt på vei opp i Himmelskipet med hver sin poncho i nydelig gult og oransje.
Jeg kom på barndommens Danmarkstur med tante og onkel, og ville ha en sånn gedigen kjærlighet på pinne fra den gangen. Den var virkelig ikke så gedigen som jeg husket, men vi kjøpte hver vår. Eller, gutta ville ha sånne smokker isteden. Og leppene våre klistret seg sammen, fingrene klistret seg til ponchoene, plastikken, håret og ellers alt vi tok i. Så jeg kan forstå hvorfor ikke tante og onkel kjøpte en til hver av ungene den gangen.

Tilbake i bilen fikk vi av oss klissvåte sko og sokker. Vi hang noen sokker i vindusklemma, og la resten i bagasjen.
Der fikk de lov til å ligge og godgjøre seg mens vi hadde en herlig tur med Danskebåten hjem.
Sjøen var både stor og frekk, så to av oss ble litt sjøsyke innimellom, men det gikk over.
Da vi skulle legge inn sakene fra taxfreen ved landgang i Oslo, kjente vi, og alle bak oss, hvor lenge de skoa og sokkene hadde ligget i bagasjen...

Så selv om jeg har holdt hva jeg lovet til Mamma angående bilen, tror jeg hun føler den har fått forringet kvalitet etter turen.. Vi prøvde å lufte godt.

Jeg håper hun ikke trenger å bruke bagasjerommet før det er litt kaldere i lufta.


tirsdag 30. juni 2015

Karusellgitter

Fylt med godteri og glitrende farger.
Trappa opp har gyllent rekkverk.
Godt å ta på, glatt og solvarmt.
Skrittene er lette, de vil veien.
Hvorfor ikke?
Gode mennesker, dine mennesker er allerede på.
Kom!

Herlig stemning.
Godteri og glitter, deilig svimmel.
Latteren og musikken lager bølger i lufta.
Spill, kjære, spill!

Applausen sitter løst og lyder godt.
Köra mere, köra mere!
Hyl av fryd med dine mennesker,
gode mennesker.
I godteri og glitter.

Der nede er noe som likner på deg.
På utsiden.
Barbeint. Alene.
Med armene ned langs siden.
Vink fra karusellen!
Se på meg!

Ser du styrken?
Roen i utsiden.
Tryggheten i å kunne
velge en annen vei,
en litt smalere sti.

Noe som likner på deg
snur ryggen til
godteriet, glitteret.

Gitteret.








onsdag 3. juni 2015

En helt vanlig tenåringsmamma

-Hvem er du sammen med der?
-Ok, hvilken skolen går han på da?
-Er det flere?
-Ok, hvordan kjenner du henne da?
-Ja, det var jo fint. Men har du spist?
-Hva? Når? Og har du brukt opp pengene dine?
-Du er vel ferdig med leksene?
-Har du sjekket når bussen går hjem da?
-Du husker vel hva vi har snakket om når det gjelder venner og valg?
Jeg vil bare sjekke om du er på rett spor.
-Ja, da. Jeg vet det. Jeg er jo bare så redd for deg.
Ses klokka ni da, jeg er glad i deg.

En helt vanlig samtale en helt vanlig torsdag ettermiddag med en helt vanlig tenåring og hans helt vanlige mamma. Som ringer fra bilen, på vei hjem fra sin helt vanlige jobb.

En utspørring. Tenåringen i andre enden vet det kommer, og har forberedt svarene så samtalen ikke blir altfor lang. Han har tross alt "things to do" med nye og gamle venner. Han vet når bussen går og han vet at vennevalg er viktig. Mamma er bare så redd for at det skal glippe.

Jeg vil så gjerne stole på, bygge opp, utfordre og motivere.
Og jeg trenger å kontrollere, begrense, passe på og holde tilbake.

Balansen mellom de to er en knivsegg å gå på.
Og på hver side av eggen er det steinete og bratt. I beste fall skrubbsår, og i verste fall...
Forvrengte ansikter, blod og gørr, knuste knokler..

Jeg ønsker meg ungdommer som tør å prøve, som tør å feile og som tør å snakke med voksne når de ser det går litt på skakke. Helst før det går for langt.
Det gjør at jeg må stole på dem og høre hva de forteller.
Utfordringa mi ligger først og fremst i å vite når jeg ikke skal ta alt jeg hører for god fisk.

Hvor skrekkslagen og utslitt jeg enn var når ungene var små, så fantes det i hvert fall alltid lesestoff og kurs for sånne som meg. Som var redd for å gjøre feil.
Makta lå faktisk i mine egne hender, fordi det til enhver tid var min avgjørelse som ble dømt.
Om ungene hadde for lite eller for mye klær, om de lærte å snakke eller spise pent. Om de ble trygge på sykkel eller om de skulle ha på solkrem. Det var jeg som valgte.

Nå sitter jeg på sidelinja og ser.. 
Jeg ser to gutter gjøre valg for skolearbeid, vennskap, trening, sommerjobber, kjærester, trafikk, mat, fester og økonomi. Og jeg vet ikke når jeg skal oppmuntre og når jeg skal begrense.

Jeg slår et slag for magefølelsen, og har heldigvis stor nok mage til både is, sommerfugler og brann.

tirsdag 2. juni 2015

Leva

Tegner: Orion Righard
Jeg gjør så godt jeg kan, det skal i hvert fall være sikkert. Jeg satt inne på do, og der har jeg opp gjennom tidene plassert det ene visdomsordet etter det andre. Rart hvordan det lille rommet inspirerer til filosofiske tanker. Men den røde tråden, om det er noen, snirkler seg innimellom livsveven på veggene mine. Og spørsmålet som kommer opp er like enkelt som det er komplisert..

Hvorfor, hva er meningen med å leve?
For meg, for deg og for hver enkelt?

Jeg tror det er så enkelt som Å LEVE.
Kjenne ren luft trekke inn i kroppen. Merke pulsen som dundrer i skrekk og som slentrer i Hagegyngetakt. Bli varm i ansiktet, kald på fingrene. Kysse og synge, spise og le. Skrike når jeg må.
Anstrenge meg innimellom, for å se at jeg får til noe. Og deretter ha lange, late dager der jeg lar gresset bli lengre enn i fjor. Og legghåra.

Nå er det ikke lenge igjen, dere. Det får ikke en eneste værprognose gjort noe som helst med.
Det er snart sommer, og jeg er lærer.
-Og forfatter.


søndag 3. mai 2015

Alle gode ting.. Reisebrev nr 3 fra Edinburgh

Med blomster i håret

Nå sitter vi i klynger i hotellbaren, regnvåte, slitne og litt tomme i blikkene. Det har gått utover nattesøvn, kredittkort og leddbånd, vi er alle litt reduserte på en eller annen måte. Men de tilfredse sukkene som slipper fram mellom klirringen i tekopper og kaffekrus forteller at alt er helt innafor.
Gladgale pubgjester
Noen har vært inne i den Kongelige Residensen, det har blitt besøk i katedraler og veverier, runder i undergrunnen med historiefortellere, spaserturer opp åsen, fotografering ved borgen, øldrikking over alt og spising til vi har rulla videre. Og likevel har vi ikke rukket halvparten av hva som kunne vært interessant.

Her skal Skippern og jeg sitte en annen vår.
Eneste haken er at klimaet her virker litt tøffere enn hjemme. Det regner og blåser samtidig, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor skottene er relativt lyse i huden. 

Herlig butikkinnredning! En stol som er delt i to halve, og brukt som hyller...

Jeg måtte kjøpe meg en ny koffert i dag. Det er såpass.
Tror ikke jeg skal lage for mye tekst, jeg bare legger ut bilder. Rett og slett.



Rektorjakka ligger igjen hjemme. 

Dessert på Bella Italia... 

Bella Italia har maten jeg ikke glemmer...


Takk for turen!


2. reisebrev fra Edinburgh, med smelta bankkort.

Jeg har oppdaget Primark.
Fra nå av er det ny tidsregning. Før og etter Primark.
Jeg, som har vært hinsides vanskelig å ha med på shopping. Som har sukket og klagd etter Unnis første kvarter i en butikk.
Jeg har i dag trålet alle etasjene i Primark, alene.
Og jeg har shoppa. I timesvis.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri har giddi å shoppe før. Det har vært for dyrt.


Det er en kjent sak at jeg har litt trøbbel med å velge.
Inne på Primark har de sånne fine blomsterkranser til å pynte håret med. Problemet var at de har omtrent femten ulike typer, og alle kostet under førtilappen. Jeg prøvde en tre-fire stykker og tok bilder etter beste evne. Jeg klarte ikke å bestemme meg. Men i dag var lykkedagen min.
Jeg trengte nemlig ikke velge i dag. Jeg følte meg nesten litt sånn Marte Svennerud da jeg bestemte meg for å ta dem alle. Itteno knussel.
Legg forresten merke til den nygamle, gamlenye brosjen jeg har på jakka mi. Jeg fant en antikvitetssjappe/bruktbutikk i ei skrågate. Og der satt denne skjønnheten festa til ei pute. Det kom en lyd fra den, og da jeg hørte nærmere etter var det som om den sang navnet mitt... Litt sånn spøkelsesaktig på skotsk-engelsk. Og siden jeg har funnet ut at jeg kommer veldig langt med "Yes-Please-ThankYou", så ble det sånn. Jeg har en ny brosje, og ekteparet bak disken har seks pund ekstra til hver sin ettermiddagspint med Guinnes.

Da jeg kom meg ut fra Primark hadde jeg noget lengre armer, to digre poser og fire nye par med sko.
Det kunne vært verre. Jeg kunne hatt tolv trøyer, fem shorts, tre skjerf, to jakker, en topp, en kjole, en bukse, noen par sokker, tre truser og litt toalettsaker også. Eller vent litt...

Ja vel. Så gikk  jeg på en smell.
Men jeg smilte hele veien tilbake, enda det blåste skikkelig surt og jeg egentlig måtte skikkelig på do.
Nå skjønner jeg hva andre jenter mener med shoppinglykke!

lørdag 2. mai 2015

Reisebrev uten særlig innhold, annet enn ...WOW!


Ikke akkurat lommeformat på denne telefonen. 
 Denne byen tar meg rett og slett med storm! Makan til historisk sus og fantastiske bygninger. Og landskapet. Jeg visste ikke at Skottland var så vakkert. 
Faktisk er det så mange inntrykk, og så mye som skal synke inn før jeg vet hvordan jeg skal formulere meg, så jeg nøyer meg rett og slett med disse to bildene fra den første spaserturen. 
Vi gikk gjennom et trangt trappesmug, opp til gatene bak hotellet og videre mot slottet. 
Jeg driter i hvor dumt det ser ut med meg på selfierunde, for her er det rett og slett stas å ta bilder fra! I går gikk jeg tom for strøm på mobilen, men nå er jeg bedre rusta og har tatt på joggeskoa igjen.
De andre er over alle hauger. Og det er helt greit. 
Jeg er en lykkelig loner i dag.
Ta taa!

Må bruke litt tid på å prissette gatemusikanter med sekkepipe, kjenner jeg. Men han var flink i sitt fag!


tirsdag 28. april 2015

Ambivalensus

Takk for meg, sa mamma.
Jeg var på vei ut av døra, full av egne tanker og dagens gjøremål.
Jeg holdt faktisk på å glemme å ønske henne god tur!
-Og takke for hjelp med middager og klesvask, og for godt selskap de siste ti dagene.
Det har vært så fint, både for gutta og meg, at hun alltid har vært på plass når vi har kommet hjem.

Hun så ikke stor ut der hun sto, midt på gulvet, med håret i ei flette nedover ryggen.
Påsto at hun ikke var nervøs, men ventet på å bli hentet.
Jeg fikk lyst til å løfte henne i været.
Men la armene rundt henne istedenfor, og fikk en klem.
Før jeg hastet til jobb.
mamma i 2013.
Ikke det beste bildet.
Men den beste mammaen.

Mammaen min har kjøpt seg enveisbillett til varmere strøk.
En gammel skolevenninne tar imot henne  i Spania, hun har egen leilighet der.
Jeg er todelt.
Ambivalent.
Kall det hva du vil.

Mamma fortjener varme og god stemning, hele året.
Jeg vil ha henne i nærheten.

Så..
God tur mamma!
Bli så lenge du orker. Blir du værende kan vi komme og besøke deg der nede istedenfor.


torsdag 23. april 2015

Fuglesang på dass

Jeg oppdaget noe bra!
Denne uka har jeg vært på kjøpesenter.
Jeg er ikke en drømmeshopper, siden jeg går fort lei.
Egentlig må jeg mest på do, fordi jeg som regel får i meg kaffe og softis, - en farlig blanding.

De fleste kjøpesenter har krisestedet lengst vekk fra alt.
Og innen du er inne, står øynene nesten ut av hodet, mens du tviholder på veska for i hvert fall å holde på noe. Jeg lærer jo aldri heller, da.
Softis inneholder fløte. Kaffe inneholder noe annet skummelt.

Men jeg har heldigvis god karma, så det går akkurat.
Og akkurat denne gangen oppdaget jeg noe bra.

Mens jeg satt der med beina rett ut og øra flagrende hørte jeg plutselig en veldig beroligende lyd.
Ut fra høyttalerne i taket sildret det vind og fuglesang!
Det var som å sitte på en velta trestamme en vakker vårdag, mens solstrålene trylla med gress og blader rundt meg.

Jeg tok meg i å tenke at jeg vil ha en sånn cd.
Så slo jeg meg i panna.
Hallo.
Jeg bor på landet, og trenger ikke gå mer enn femti meter før jeg faktisk er i skogen.
Hva med å ta en tur ut, rett og slett?
Være litt gæren og bare gå ut!

Så det ble en fin kveldstur den dagen. Og selv om fuglene hadde lagt seg for kvelden, var det både stjernehimmel og en magisk månesigd.
Som jeg opplevde, ironisk nok, inspirert av en dasstur på Gulskogensenteret.

tirsdag 21. april 2015

Eksamensnerver, eller?


 Link til Ordbobler.no

Jeg har hatt den paniske følelsen så tett på livet, at jeg kan gjenkalle den nårsomhelst.
Eksamen.
Egentlig likner den på mange andre følelser. Det de har til felles, er at de oppstår rett før noe. Rett før eksamen, rett før konfirmasjonen, selvangivelsen, innveiinga, gjestene kommer om en halv time og jeg har glemt å kjøpe ....... (fyll inn med valgfri, uerstattelig ingrediens).

Og sammen kan de minne deg diskret om manglende planlegging.

Tro det eller ei:

Jeg har lært en del av disse blemmene. Såpass mye at jeg stadig får til ting som tidligere virket helt umulig!
Og nå kan jeg til og med være så eplekjekk at jeg deler et par -tre -fire av mine beste tips her.
Så, sug til deg, om du føler at ingenting henger på greip, og at det blir tilfeldig om det går bra eller ikke.


  1. Hold hodet så kaldt som mulig. Trekk inn luft, slipp ut luft. Gjenta om nødvendig. La problemene få være problemer (som skal løses), men de er faktisk ikke mer enn det. Av erfaring vet jeg at jeg overlever. Og det gjør de fleste rundt meg også, med et lite skrik. Se for deg hvordan du har det etterpå, når oppgaven er løst. Med beina på ei pute i hagegynga, et selvtilfreds glis og sol i fjeset.
  2. Få oversikt over tiden din. Når skal du være ferdig med de ulike oppgavene? Gi deg selv frister, og hold dem! Her har jeg gått på mange smeller, for det er ikke så vanskelig å lage fristene som å holde dem.
  3. Finn ut hva som er de aller viktigste punktene. Det er fort gjort å bare gjøre noe, hva som helst, så lenge man ikke er helt uvirksom. Og uten oversikt over hva som er mest viktig er det lett å gå i fella å begynne på feil sted. Jeg har, mer enn en gang, pusset vinduene rett før eksamen, fordi det er lettere å gjøre noe håndfast enn å ta tak i materien og lete fram hovedpunktene. Og det leder til det fjerde, kanskje aller viktigste tipset mitt:
  4. Lytt til erfarne feilfolk. I tide. Be noen om å se på oversikten din, sjekke strukturen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger SuperUnni har systematisert innholdet i huset mitt med meg. Hun er rett og slett rågod på struktur. På den annen side kan det være like nyttig å få hjelp hos noen som har stått i samme gjørma sjøl, som du er nå. Om det gjelder nedbetaling av diverse gjeld, fullføring av et umulig slankeprosjekt eller å kvitte deg med røyken. Se på andre som har gått på trynet før deg og kommet seg på beina igjen. -Åssen i helvete klarte de det? 
Helt seriøst.
Det kan også tenkes du trenger fagpersoner som kan hjelpe deg med konkrete ting.
Håndverkere, terapeuter eller personlige trenere. 
Eller, om det gjelder eksamen kan jeg drive litt egenreklame her, for Ordbobler
Med personlig trener i lesing og skriving kan det faktisk tenkes du bedrer karakterene i flere fag. Fordi du leverer bedre oppgaver, husker lettere det du leser, og besvarer prøvene dine bedre.
Jeg sier ikke at det er sånn. Men at det kan være sånn.


tirsdag 14. april 2015

Som Jugern ville ha sagt det: Hvis 90% er fornøyd, er jeg fornøyd.

Ting er ikke på stell.
Det er fortsatt ting som ikke henger sammen i sømmen, og det dukker hele tiden opp nye spiker som må bankes ned. 

Men jeg har skjønt at sånn er det jaggu jevnt over hele fjøla.
I små og store hus, bak upussa ruter og under ytterjakkene er det sånne som meg.
Sånne som utsetter en regning, legger rent tøy i en haug et sted hvor ikke alle ser det, kjøper ferdiggrøt til middag, kjører for fort i byggefelt, glemmer ungenes fotballcup, tenner stearinlys istedenfor å vaske til helga og roter bort skrutrekkeren ukentlig.

Jeg har hørt det.
Sånne som oss, vi forteller det nemlig til hverandre.
Og når det går bra, så heier vi på hverandre.
For det hender nemlig at ting virkelig går veien også.
-Ufortjent, vil noen kanskje si. Men så feil kan man altså ta. 
Karma, vil jeg heller kalle det. Virker mye mer positivt.
Og hinter til at det er noe veldig godt i oss.

Og nå skal jeg juble bittelitt over livet.
Syns du det blir for mye, kan du bare bruke det krysset øverst i hjørnet, så snakkes vi en dag det ser litt mørkere ut herfra. Den dagen kommer også.

  • Fast jobb fra høsten av, betyr en bekymring mindre.
  • Stadig oppdrag til Ordboblene. Moro å se at jeg kan gjøre en forskjell, på flere felt.
  • Begge tenåringene har mer i den positive vektskåla enn i den andre. Den vi griner av. 
  • Jeg har fått flere oppdrag fordi jeg leverer noe spesielt med sang og prat. Det rører meg med de tilbakemeldingene jeg har fått.
  • Plutselig en dag var det en bestilling på fem Hagegyngebøker.
  • Det er på tide å trekke utendørs på lange ettermiddager. Og montere hagegynga.
  • Jeg er så vanvittig fornøyd med kjæresten min. Lar det ligge der, så det ikke blir klissete.
  • Helga som var ga meg en kjempeboost i energinivå. Gode mennesker, musikk, ideer, mat og drikke, samtaler, opplevelser og sol. 
  • I morgen har jeg en date jeg gleder meg til. Kapteinen min kommer på middag. Det er over to uker siden vi hadde en kveld sammen som kjærstepar. 
  • Jeg har rydda store deler av boden, og kan selge en god del støff. God følelse..
Da får det ikke hjelpe at jeg har ødelagt broderns piano, fått en massiv steinsprut, ettervekst (igjen!), utviklet allergi for enten katter eller pollen, eller begge deler og at bankkortet mitt stadig faller ut av lommeboka mi og blir borte. Nei, det er nesten sånn at jeg ikke merker det en gang. 
For jeg kan si som han ville sagt det nede på GBL bildeler. 

Hvis 90% er fornøyd, er jeg fornøyd.
Dette bildet er fra Budapest. Ja da, jeg vet det egentlig ikke passer inn i teksten. Men om jeg ikke setter inn et bilde, kommer det dustete grønn-kjole-bildet automatisk opp, hver eneste gang! Så da blire sånn. Jane utenfor en sinnsyk butikk i den største turistgata i Budapest.

tirsdag 7. april 2015

Det sjuende brev på reisen. Enden er nær

Jeg har lagt håndklærne på gulvet, kastet søpla og betalt for minibaren.
Hjemmet mitt denne uka blir noen andres hjem nå, og jeg skal tilbake til mine kjære.
En fylling rikere. Og noen hundrelapper fattigere.

Det er rart med det. Jeg har hatt en uke på meg til å møte folk til artiklene, og jeg møtte de alle i dag!
Jeg har liksom tenkt jeg hadde så god tid, så jeg har ikke mast. Men i går skjønte jeg at det hastet, og dermed ble det noen møter i dag!
Det ble noen cafebesøk, og en restaurant som var helt fantastisk innvendig. Fresco ved Liszt Ferenc, for de som lurer. Jeg har lagt merke til at mange av spisestedene her ser ganske ordinære ut utenfra, og så kommer jeg inn.. og... Wow!
Det er mange meter under taket, og veggene ser ut som bølger, med stjernehimmel over..

Jeg har snakket med studenter på første året med psykologi. Flotte folk, og en fosterhund som var så kosete og bløt at jeg kunne tenke meg å ta den meg hjem.
Og jeg har snakket med en veterinærstudent som har bodd her i snart seks år! Praten gikk i ett, og det var ikke en gang meg som snakket hele tiden, til en forandring.
Jeg må si det har vært noen veldig interessante dager her, og jeg gleder meg til å skrive ferdig artiklene.

Nå slår pianomannen i lobbybaren sine siste akkorder for meg, før jeg takker pent for følget og drar videre. Barmannen ga meg forresten kompliment i går. Han hadde møtt nordmenn før, sa han. Men ingen var så vennlige, blide og pene som meg. Jeg svarte som sant var, at jeg er generelt vennlig av natur.
Og det var den samtalen.
Ikke rart jeg fikk kompliment, forresten. Jeg hadde jo på meg kjolen som min kjære vasket på krympeprogram, så den var hakket kortere enn vanlig. Men anstendig nok for en kvinne på min alder. Så vidt.

Bildet i dag er fra Sceneakademiet, studiene for klassisk musikk. Jeg var inne i en fiolinbutikk, og så hvordan de blir laget.
En kunst...


Og med dette klapper jeg sammen lokket og takker for følget.



mandag 6. april 2015

Reisebrev nummer seks knuser fjellvettregel nummer sju

Gå ikke alene.

Jeg passer på veska og konsentrerer meg om veien.
Det står tydelig som nummer sju i de norske fjellvettreglene.
Men jeg er ikke i Norge nå, og det høyeste fjellet her er det nesten mulig å kaste en stein over.
Nesten.

Men jeg tror faktisk det er en bra ting likevel. Å gå alene innimellom.
Jeg blir mer selvstendig, mer seriøs, mer oppmerksom. Det skjerper sansene å være den eneste å stole på. For meg kan det være lurt å innimellom måtte ta ansvar for skuldervesker og endestasjoner.
Med unntak av to t-skjorter i en plastpose har det jo faktisk gått bra, så langt.

I dag falt jeg nesten for fristelsen til å henge meg på et digert følge med guide og norsk flagg. Det var et øyeblikks trygghetslengsel. Jeg tenkte at de ikke ville legge merke til en ekstra person i følget, liksom.. Men jeg skjønte det var på tide å snu da de toget inn på en restaurant. Jeg sto litt utenfor og tenkte, og kom til at min egen tur sannsynligvis ble mer spennende enn deres uansett. De skulle jo bare opp hovedgata, inn til torget med alle bodene på midten, og der er jo jeg allerede godt kjent. Jeg mener. Jeg har vært der tre dager etter hverandre, for jeg har hatt så lyst på noen kopper.. Jeg endte med å kjøpe to i går. Og så knuste den ene litt på trikken, og jeg dro tilbake for å kjøpe en ny i dag.


I dag tok jeg en annen trikk, og fikk se steder som aldri i livet blir like bra på bilde som i virkeligheten. Men jeg tar en for innsatsen, og poster noen bilder her.

Veien langs elva er sannsynligvis fantastisk når det ikke er kald, sur vind. Lekterne lå side om side på Donau. -som forøvrig IKKE er schönen blau, men som er skikkelig brun.
Over på den andre siden lå det slott, kirker og bygninger som tok litt av pusten min et øyeblikk. Men jeg kom meg ganske fort igjen.
And now I go for Parliament!

Jeg havnet rett utenfor Parliamentet. Og det fårn si. Ikke mye som minner om komunehuset i Øvre Eiker der, nei. Et raskt overslag, og jeg kom til at INGEN av bygningene hjemme er i nærheten av å likne i utsmykning og tårn. Nå er det protester mot landets styrer, og de opprørerne har demonstrasjoner foran på plassen.
Jeg gikk ikke bort til dem, mamma. Og det var væpnede vakter til å passe på. Så jeg holdt passe avstand.
Ikke akkurat Øvre Eiker rådhus..

Etter trikketuren langs elva var jeg sulten igjen. Trudde egentlig ikke det var mulig, siden jeg spiser meg altfor mett hele tiden. Jeg har vokst her nede, for å si det sånn.
Men jeg tok meg uansett turen opp til hovedgata, for der hadde jeg sett en italiensk restaurant. Egentlig mange. Men denne fristet. Cucina.
Og jeg ble IKKE skuffet, for å si det sånn. Atmosfæren og maten var smack, midt i blinken.
Det er i hvert fall sikkert at jeg en dag MÅ dra til Italia.

Og på vei hjem -god og mett, og litt brisen etter tre glass vin -tok jeg turen innom en plass som gjør at jeg skulle ønske jeg var en sigøynerdronning. Det er ikke vits med ord her, jeg bare legger til en liten filmsnutt, og så er vi der.
video

Og med den tar jeg kvelden. I morgen kveld skal jeg fly til Norge igjen, og da er det ikke lenge før vi treffes ett eller annet sted.




søndag 5. april 2015

Reisebrev nummer fem fra Tante Grusom på tur. I dag har jeg blitt skremt.

Egentlig hadde jeg tenkt til å være inne på rommet i hele dag. Tenke seg til.
Noen ganger lurer jeg på hva som rører seg oppi her.
Man er faktisk ikke i Budapest for å sitte på rommet. Alene eller ikke.
Og jeg har en ukes trikk og metro til fri utfoldelse.
Så jeg kledde meg godt, med ull både her og der, og fant en trikk. Det beste med å ikke vite hvor severdighetene er, er sjansen til å treffe på noe helt genialt. Og gjett om karma var på min side i dag da! Jeg kom til et fantastisk sted med termiske bad. Vannet er i utgangspunktet over 70 grader, men kjøles ned til 40 før det brukes. Selv om det fristet å hoppe ut i det varme vannet, var jeg ikke akkurat kledd for anledningen. Så jeg snudde meg og gikk andre veien.

Forbi et cirkus og en zoo.
Inn i en park, fordi jeg hørte ungarsk folkemusikk. Og lukta mat.
Jeg kom til slottet. Og parken utenfor var full av folk og boder, musikk, grillrøyk og varm palinka.
Fordi det er påske har de en stor festival her, og jeg havnet rett oppi den.
Ungarerne tar konseptet pinnebrød til nye høyder, må jeg si. Denne brøddeigen rulles i sukker før den hektes på spyd over glødende kull. Jeg telte på alle knappene jeg hadde, om jeg skulle stå i en av de milelange køene. Men heldigvis hadde jeg ikke kontanter, så jeg slapp å velge.

Jeg traff på en fyr inni parken som sannsynligvis har sittet der en stund. For å være ærlig skremte han nesten vettet av meg. Jeg sto først litt på avstand, turte liksom ikke å gå helt bort. Men så klarte jeg ikke å slutte å se på ham heller. Og til slutt tok jeg noen skritt nærmere. Ett av gangen, takk.
Underveis tok jeg bilder av ham, mens jeg passet på at han ikke rørte på seg. Det var nesten så jeg følte at jeg gjorde noe galt i å ta bilder av ham.
Da jeg kom helt innpå, så jeg at han ikke hadde øyne. Det var bare to hull der øynene skulle vært! Enda skumlere enn hun som står på høyre siden av slottet i Oslo.
En liten guttunge løp rett bort og klatret opp på fanget hans, og jeg grøss over hele kroppen.
Navnet hans er ANONYMVS, og han har en penn av gull i handa si. Han kommer nok til å følge meg i tankene lenge framover.

Det var alt for i dag. Ellers har jeg heklet og irritert meg over at mellomromstasten på pc'n jobber deltid. Nå avslutter jeg kvelden med en øl i lobbybaren, for det er bare her det er internett. Forresten. Jeg lar det bli to, jeg.



lørdag 4. april 2015

Det fjerde reisebrevet fra Budapest, eller: Selvportrett fra et badekar

Sola har strålt i hele dag. Likevel har den kalde vinden vært hakket sterkere enn sola, og jeg har nok en gang kledd meg feil til været. Det begynner nesten å gå litt sport i det nå, hvor lenge klarer jeg å oppholde meg utendørs i dette antrekket?
Glad jeg ikke er redd for å bruke flere skjerf samtidig. 

Tannlegen skaffet meg ukesbillett til offentlig transport, så i dag har jeg trikket litt rundt. Med nesa mot trikkeplassen gikk jeg og leste på et digert bykart for å se hvilken trikk jeg skulle hoppe på. Det gikk veldig bra, bortsett fra det lille øyeblikket der jeg kjente at asfaltkanten ble borte under meg, og jeg befant meg plutselig ute i en sidegate. Og der var det en buss som skulle inn. Sjåføren slo seg nok litt i panna, men jeg smilte og vinket tilbake.
Bretta sammen kartet. Like greit å bare prøve seg fram. 

Jeg ble med trikken inn til Deak. Tror det er i hjertet av Pest-siden i byen. Og med min fantastiske flaks, viste det seg å være festival her nå. På torget og gatene rundt vrimlet av sånne små trebutikker med kunst, håndverk, tradisjonsmat, såper, honning, keramikk, pølser, smykker, musikk og vin. Jeg kjøpte meg en varm gulasjsuppe, servert i et rundt brød, og en slags calzone. Bare annerledes. Og øl.

Et opptog med Hare Krishnaer kom syngende og trommende forbi meg, og folk snakket ungarsk, fransk, engelsk, spansk, nederlandsk, tysk og dansk. Jeg så et par partysvensker også, men det var nok litt tidlig på dagen for dem. 

For å holde på varmen tok jeg turen vekk fra festivalområdet og inn i butikkene i hadlegata. Og der lå det en butikk som tok pusten fra meg. Det var en butikk for klær og smykker. Litt sånn sigøynerdronning-aktig. Kjolene.. Og smykkene... Håndlaget med sirkonia. Veldig få av disse smykkene ville vært mulig å bruke til en vanlig kveld ute, siden de ville knust alle antrekk.
Men jeg kunne jo kjøpt en byste i fløyel, og så hatt herligheten hjemme i stua som dekorasjon. I stedet for TV. Det ville sannsynligvis kostet meg det samme som en TV også. 
Jeg tok et bilde av lysekrona, sånn for å vise UnniPunni når jeg kommer hjem. Men jeg legger ut bildet her. I forfjamselsen tenkte jeg ikke ett øyeblikk på å ta bilde av selve smykkene! Men jeg skal tilbake til det stedet i morgen. 

Det er så mye å se her, at jeg gleder meg allerede til neste tur nedover. Da VIL jeg ha med meg mine kjære, for det blir jo ikke helt det samme å oppleve alt dette alene.

Apropos ting som ikke blir det samme. Jeg vet det er litt utenfor. Men hvis du har sett en hvilken som helst Hollywoodfilm der det er badekar på hotellet, har du kanskje en formening om hvordan det skal se ut når en kvinne ligger i badekaret for å få varmen i seg etter en lang og kald dag i byen. Den langbente, solbrune filmstjernen ligger grasiøst i badekaret med skum over strategiske steder. Hun drar fingrene dovent over huden sin og smiler forførende til motspilleren.
Bortsett fra det med motspilleren, som jo ikke er aktuelt nå uansett, er det ingenting av dette som stemmer med virkeligheten.
Ja visst er det badekar på rommet. Og jeg trengte å få varmen. Så jeg fylte det til randen.

Om huden er gustenlilla fra før, etter vinteren, så blir den om mulig mer gulhvit under vann.
Og vannet skvalper utover gulvet etter hvert som kroppen fyller karet.
Noe skumbad ble det ikke, så hele kroppen syns, i all sin ynde.
Akkurat der jeg lå og så nedover meg selv, var jeg et ørlite sekund glad for at jeg er her helt alene. 
Det er ikke sikkert kjærlighetslivet tåler at alt vises i dagslys.
Men varmen kom sakte, sakte tilbake. Og innen jeg var ferdig var jeg god og varm, og rosa over hele kroppen. Jeg smurte meg med krem, og lurte litt på hvordan filmstjernene får smurt baksiden av lårene og rompa på en grasiøs måte. Den eneste måten, tror jeg, er å stå på gulvet og bøye seg som ei reke mens du klasser på der du kommer til. Og så vente med å sette deg ned til kremen er absorbert av seg selv.


torsdag 2. april 2015

Ikke prat med fremmede menn. Sa mamma.

Mamma har lært meg mye. Eller. Hun har prøvd. OG hun skal ha for at hun ikke gir opp.
Bortsett fra å hindre meg i å plukke opp tyggis fra asfalten og geleide meg i store buer rundt "nymalt"-skilt (stakkars mamma. Jeg klarte rett og slett ikke å la være..) så har hun prøvd å få meg til å spare litt. Både på energi og penger. Sånn til en regnværsdag.
Men jeg tror liksom ikke på regnværsdager før de er der, jeg. Og mamma river seg i håret.
Jeg vet ikke om hun prøvde å få meg fra å snakke med fremmede menn. Jeg vet at jeg viste fram mine nye gummistøvler til alle på bussholdeplassen, og at jeg delte bort godteriet med ungene ved siden av meg.
Om det var menn eller unger var meg revnende likegyldig.

Men altså.
I dag måtte jeg sette meg ned og snakke med en vilt fremmed mann. Av utenlandsk opprinnelse, til og med. -Hvis det kan regnes som utenlandsk, når det er jeg som befinner meg utenlands, i hans land..

Saken var den. At som aleneturist i Budapest har jeg INGENTING å stille opp med uten Google translate og valutaregneren. som finnes i min smartphone. Og batteriet var faretruende lavt. Ute var det vind og litt regn, og jeg hadde selvsagt tatt på meg et par sko som hadde gitt meg gnagsår med farge som ei påskenese. Så det ble ikke aktuelt å tråkke den lange veien tilbake til hotellet for å lade.
Det ble å lete etter en plass, å kjøpe kaffe, som hadde et stikk i veggen der jeg kunne lade telefonen min. Etter noen bomturer innom ulike kafeer, havnet jeg hos Burger King. Jeg fant et ledig bord ved et stikk, og kjøpte meg kaffe.

Det var bare det, at da jeg kom med kaffen, var det en som hadde satt seg ved bordet! Jeg virra litt forsiktig rundt. Ville jo ikke stresse fyren. Han så grei ut, så jeg spurte rett og slett om å få sitte med ham. Med mange andre ledige bord, så det ut som det gjorde.
Han tenkte kanskje jeg la an på ham, så jeg forklarte på min beste engelsk, at jeg bare var ute etter elektrisiteten hans. Mulig han ikke tok meldinga før jeg lente meg bak ham og putta laderen i veggen, men da lo han i hvert fall.

Uansett dumpa jeg rompa ned som om ingenting. Og hadde en times interessant samtale med en en ungarer som ifølge ham selv stiller til valg som den neste presidenten når rebellene kaster parliamentet i Ungarn. Pluss en del annet politisk, som jeg nikket og smilte til.

Sånn utseendemessig så han mer ut som en tyv. Eller noe i den gata. Veldig pen. Med litt skjegg og blå øyne. Rundt tretti kanskje. Og han kunne snakke for seg, greie på ting hadde han nok. Han la ut om verdens politikk, flyktningeleire, NATO og IBS. Jeg var innerst inne mest opptatt av å få strøm til mobilen, og jeg holdt på veska, mamma!
Jeg svarte og spurte, og måtte ærlig innrømme at jeg er mest opptatt av det som er foran min egen nese. Som for eksempel neste måltid, eller muligheten til å få ladet min eneste kontakt med verden hjemme.

Sånne spontane samtaler med fremmede er med på at jeg føler meg rik.
Men jeg tapte uansett noe etter denne lange samtalen, samme hvor hardt jeg holdt på veska mi. For etter en stund måtte jeg takk for meg og dra tilbake til hotellet. I taxi.
Tilbake på rommet mitt oppdaget jeg at posen med t-skjortene til Gutta Krutt må ha ligget igjen på Burger King...
Jeg tror nok ikke presidenttyven var interessert i dem, hvis han er tyv. Så i morgen skal jeg gå dit og spørre om de har funnet en pose med to t-skjorter i. Med karma på min side, kan det jo tenkes jeg har flaks?

onsdag 1. april 2015

Å spise en nydelig treretter på fin restaurant i påsken. Alene



Jeg har på kjole, støvletter og lebestift. Håret er tilnærmet pynta, noe a la Åse Kleveland.
Pianomannen spiller sin taffelmusikk, med perler fra Edith Piaf, gamle filmer og Glenn Miller og jeg smiler til servitøren. The Waitor, han som venter.

Han må nok vente litt, jeg aner ikke hva jeg skal bestille. Det er vanskelig nok å bestemme seg når jeg vet hva menyen sier. Så det ender med at jeg ber om en anbefaling. Og et glass vin.
Vinen gjør godt, jeg merker at det ikke er så farlig hva jeg får servert. Det er bare å spise, og smile pent etterpå.

Jeg får gresk salat til forrett.
Ingen overraskelser.
Hovedretten fikk jeg ikke helt tak på.
Jeg tror det er grilla kylling i sennepssaus med egg, gratinert, og med grilla squash til.
Helt til jeg finner bein. Små, hvite bein som minner om fiskebein.
Ved nærmere ettersyn er det grilla fisk jeg spiser.
Og hadde det ikke vært for beina, må jeg si dette var en innertier.
Til dessert er det frisk fruktsalat.
Og bare det.
Ikke krem, is, vaniljesaus eller noe som likner. Frukt. I biter. Med epleskrell.
Ikke helt innafor. Men sånn gåre.

Skjønner hvorfor de kaller det "fitness menu" på regniga etterpå. Ingen unødvendige kalorier her, nei.
Til selskap har jeg min Samsung med nett-tilgang, og deltar aktivt i en meldingstråd med revyfolka.
Tar selfies av meg selv, vinglasset, og meg som tygger salat.
Flirer litt, beundrer bordpynten og smiler til servitøren.
Og så begynner jeg virkelig å kjede meg.
Ingen tenåringer å dunke i skuldra eller rufse i håret.
Ikke en kjeft som snakker norsk.
Og så jeg, som er vant til å prate med mat i munnen!

The Waitor forstår at jeg vil avslutte og betale.
Så da blire sånn.
Jeg lurer på om jeg skal tegne litt, men stikker heller opp på rommet og begynner på en reiseartikkel fra Budapest. Om parklivet.

(Som en sneak peak: På dagens parktur havnet jeg rett i rompene på en gjeng pensjonister på stavgang-trim. Lyden av stavene som klapret overdøvet nesten den lille kjøteren som satt i veska til en fin frue på tur bak meg. Men bare nesten.)

Budapåske

Når taxisjåføren ser på TV mens han raser gjennom byens gater i regn..
Vel, jeg må si jeg har følt meg tryggere.
For eksempel på tuppen av Preikestolen.

Men jeg kom fram i ett og samme stykke, og hotellrommet var både rent og varmt. Så noe klaging kommer ikke fra denne kanten.

Jeg må si det er noe eget ved å reise alene.
Javisst er det en del stress med å komme seg til flyplassen til rett tid, og få lempa kofferten på båndet.
Men etter å ha kledd av meg nesten alt, og slengt eiendelene mine i bokser til gjennomlysning, og etter å ha fått på støvletter og skjerf igjen, da...

På vei gjennom parfymelandskapet, forbi sprit og sjokolade, inn i en bokhandel for å se på alle de interessante titlene... Da kjenner jeg smilet trenger seg fram i fjeset.

Jeg prøver å skjule det en stund, men innen jeg sitter fastlåst i det trange setet med Katzenjammer på øra, er smilet for bredt til å skjule.
Jeg klarer ikke å se ut som en bereist voksenperson, uansett.
Ikke engang den livsfarlige trafikken på vei inn til byen fikk meg til å slutte å smile.

En uke, helt alene.
Kan skremme F... på flatmark, har jeg hørt.
Bortsett fra at jeg ikke kjenner hverken byen eller språket, har jeg altså ikke vett på å føle meg skremt.
Det kommer sannsynligvis ett og annet reisebrev denne påsken.
Sånn er det med den saken.

torsdag 19. mars 2015

Skrekken kommer

Derrrr.



Nå kjenner jeg nervene. Trodde ikke de skulle få tak på meg.
Men akkurat nå kunne jeg tenke meg å droppe hele revyen.
Krype under teppet (ikke pleddet, men stueteppet foran sofaen) og bli der til søndag.
Med lapp på døra om at vi har en farlig epidemi, og at det er livsfarlig å komme på innsiden.
Så kan revyen gå sin gang uten meg, og om hundre år er alt glemt.

De sier dette er vanlig. Og at det går over.
De sier så mye rart.

Borge ringte, han skjønte at ikke alt var på stell.
Det hjalp.
I de fem minuttene vi snakket.
Så hjalp det ikke lenger.

Men jeg vet
at jeg kommer til å gå på scenen i kveld.
At det er dette vi har øvd for siden januar.
Og at sannsynligheten for at jeg faller om og dør er relativt liten.

I teaterverdenen er det visstnok bare bra om jeg skulle finne på å brekke et bein,
så et lite fall uten døden til følge...
Det bør jeg tåle.