OM Å LA FLUA LANDE.. -Og myggen stikke.

Jeg lar blikket vandre sakte uten mål og mening. Det lander selvsagt på bekkeglitteret like ved meg. Lyden er balsam, vannet triller lykkepiller over de små steinene. Goretexen skulle hatt en runde med impregnering, men sola skinner så godt og varmer de våte tærne inni støvlene.

Det er bare å trekke pusten helt ned i dypet av magen. Jeg fyller lungene til de nesten sprekker, og registrerer samtidig nok knott i munnhulen til neste måltid. Kaptein Blikk ser bort mot meg, og jeg sender et salig smil tilbake. Med knottlik og gress mellom tenna er jeg sannsynligvis den lekreste dama han kommer til å se i dag. Og det er greit. Seksåringen har oppdaget en øyenstikker som ligger på ryggen. Alles oppmerksomhet holder seg der en stund.

Vi har sett lavskriker, hule trestammer og moltekart. Og vi har plumpa i vannet, blitt kilt med myrull og strå, og vi har spist niste med syltetøy. Et øyeblikk fulgte vi en humle på sin blomst-til-blomst-runde, mens sola stekte oss på ryggen. Da er det kort vei mellom hjerter og smil.

Seksåringen har lært seg hvordan han kan tenne bål til vinteren ved å finne tørrgran og bjørkenever. Og han har studert omtrent tjue typer lav og mose, derav både trollskjegg og alvebeger. Det er lett å forstå hvordan de norske folkeeventyrene ble tryllet frem i skumringen, den gang vi ikke hadde Youtube eller Instagram til å sørge for underholdningen. Jeg kjenner små og store fortellinger dukke opp i fantasien. Noen egner seg for barn, andre ikke. Omtrent som Youtube, altså. Bare uavhengig av strøm og nettilgang.

Det er foreløpig for tidlig å finne noe modent her oppe. Blåbæra er grønn, molta er rød og tyttebæra er blomst. Men det lover godt. Vi skal ha for at vi har tatt med både bærbøtter og den gamle, lysegrønne bærpelleren etter pappa. Blant alle barndomsminner jeg har, og alle saker og ting jeg har arvet etter pappa, er nok den bærpelleren av de kjæreste. 

Nei vel, så var han ikke en friluftsmann med samekniv og kajakk. Han hadde hustelt, fiskestang og teppeposer, campingstol og trekkspell, og vi sov på oppblåsbare gummimadrasser. Men han pelte bær, og han fikk fisk. Han satte seg ikke over en liggende trestamme når det var den tida på dagen, men han bygget en utedo så fluene skulle få et sted å sitte, under tak, når det regnet.

Og han lot flua lande. Han hadde da saktens tid til det. Rundt teltet lå det en liten røykstripe. Det var myggspiralen og Rødmixen. På campingbordet sto det kaffe med sukkerbiter på dagtid, og en øl eller dram sånn litt utpå. Noen ville kanskje trodd trekkspellet skremte vekk myggen. Men myggen er sosiale vesener, og passer på å sette seg der folk har det trivelig. Om du hører riktig godt etter, får du kanskje også med deg at myggen gjerne synger med. Den er en slags ultrasopran, og synger for det meste mmmmiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Når den stopper for å ta seg en pause klapper folk, og sånn er det med den saken.

Jeg kan en hemmelighet om sommerferiedager. Og jeg deler den gjerne. Hemmeligheten er å kjenne at du har tid til å la myggen stikke deg. Og så bruke noen dager på å klø litt på det. Til det svir.

God ferie!