søndag 28. desember 2014

Og ein dompa-ap i-i ei grååån

På fyrste dag jol, då fekk eg av mitt viiiiv
- ein dompa-ap i-i ei grååån!

Siden jeg var bitteliten med blonderose utenpå bleierompa har jeg alltid feiret første juledag sammen med mormor og alle ungene. Mine første juleselskap med hjemmesydd, rød krimpelinkjole og lyse, bløte hårlokker er et artig minne. I fotoalbumene sitter vi på fanget til oldeforeldre, besteforeldre og tanter.
Morfar var selvsagt med, de første årene, men det husker jeg ikke så mye av. Min mormor ble tidlig enke, og hadde fem barn. Som igjen fikk en del barn, vanskelig å holde tellinga på akkurat hvor mange barnebarn vi ble etter hvert som åra gikk.

Våre foreldre pleide å ta med seg restene etter julematen, unger og pakk, og så var hele klanen samlet noen timer på førstedag. Onkel Frank har alltid vært den tøffeste til å spise opp maten sin. Men etter hvert som vi ble eldre, tror jeg nesten min egen storebror har overtatt seierspallen når det gjelder riskrem. Jeg tror kanskje han har en egen magesekk for riskrem, noe a la Askeladden som kappåt med trollet. Til glede for tantene som har laget maten.

Overalt hvor vi snudde oss i mormors hus, sto det eller satt det tanter av alle slag, enten de vasket opp eller røyka, eller begge deler. Og vi ungene løp etter hverandre i rundkjøringa mellom kjøkken, stuer og gang. Helt til en eller annen klemte noe i ei dør. Da blei det grin, og alle satt skamfulle helt stille til de voksne hadde glemt det.
Onklene så på TV og på klokka inne i stua.

Denne førstedagen var jeg sammen med den samme klanen. Mormor er borte, og ikke lenger familiens matriark, nå er det tante Pose som er eldst i rekka. Det er lenge siden vi feiret jul i mormors hus, -de siste årene har det liksom gått litt rotløst rundt.
Begge tantene mine har åpnet husene sine, og i år var det mamma som inviterte. Det er som det skal være. Bortsett fra at mormor for noen år tilbake bestemte at vi ikke lenger skulle spise julemiddagsrester, -for å spare arbeidet.
Det beste var tiden vi kunne bruke sammen. Sa mormor. Siden alle tantene og onklene var enige, har det nå blitt tradisjon i vår klan at vi har pølsefest første juledag.
Med riskrem.

I tenårene var det annerledes på førstedagene. Fettere og kusiner hadde alltid forandret seg siden sist, og de (eller vi) hadde alltid nye klær, kviser eller kjærester. Så ble det samboere, koner, menner til kusiner og fettere. Som etter hvert ble byttet ut til nye samboere, koner og menner.

Og nå, noen år senere, er jeg selv en av tantene.
Siden vi har papptallerkener vasker vi ikke opp, og ikke røyker vi heller.
Men vi er over alt, og skravla går. De nye babyene blir beundret og kost med, løftet på og sunget for. De større ungene løper i gangen til en eller annen slår seg og griner. Onkel Frank er fortsatt flink til å spise opp maten sin, -han er ekstra glad i pølser.

Vi mangler noen hvert år, det er sånn i familier. Det er en litt trist undertone med de som aldri kommer tilbake. Men det kommer nye til.
Og de skal læres opp til å bruke første juledag på å løpe i gangene, og spise pølser og riskrem og kransekake.







torsdag 25. desember 2014

Julekveld med lave skuldre

Så har gjestene dratt, den tredje oppvaskmaskinen er ferdig og det er på tide å rulle ned strømpebuksa for å slippe ut virkeligheten.
Til alles glede (og min store overraskelse, siden jeg tar det meste på slump og go'følelse) var ribba vellykka. Det var en stund i ettermiddag jeg fikk et sånt "You had ONE job"-scenario. Men så plutselig blåste svoren seg opp inni der, og jula var redda. Og krafta gjorde forresten en knallsaus!

I tillegg kom Kaptein Blikks gode eks med alt det andre. Så middagen ble overmåte god! Jeg må si jeg har respekt for denne bittelille damen med det store hjertet. Ja, jeg kan kalle henne bitteliten, faktisk, for hun er faktisk et par cm lavere enn meg. Og hun vet å stelle i stand til jul og ta vare på folket rundt seg. Nesten som en god fe, bare at hun er en god eks. At hun i tillegg liker å synge julesanger, er ikke akkurat et minus.
Det kan tenkes mange syns det er rart å feire jul med ekser. Men i vår bande gjør det faktisk julen hyggeligere. Så får heller andre feire sin jul på sin måte.

Denne julaften er uten gutta krutt, det er ikke min tur. Mønsteret er innøvd nå, så savnet er ikke verre enn at det går fint. Men det kjennes jo at de mangler, likevel. Siden jeg er så moderne av meg, har jeg jo selvsagt snappet med begge gutta, og sett noen av gavene deres. Og vi har sendt noen artige grimaser til hverandre, så jula er ved det jevne.
Kaptein Blikk og de største ungene sitter i sofaen og ser film, og jeg bruker litt tid for meg selv.

Egentlig er jeg så stinn nå at jeg burde gått en kveldstur i full fart for å få i gang systemet igjen. Men den eneste bevegelsen jeg får til, er å bøye meg litt bakover. Tror kanskje den strømpebuksa er det eneste som holder meg oppreist, fordi den er såpass stram i toppen.

Jeg hadde lyst til å ta på meg den fantastiske grønne kjolen i kveld, med ei diger rød sløyfe på. Det er jo jul! Men jeg fikk klar beskjed av femtenåringen før jeg gikk hjem for å skifte:
-Ta hvilken som helst. ..Unntatt den grønne!

tirsdag 16. desember 2014

Pynte seg!

Det er snart tid for å dra på seg glitrende antrekk med dype utringninger og høye hæler. Mange har sikkert gjort det flere ganger allerede i år, og kjenner til utfordringene.
Rart. da jeg var noen år yngre. For eksempel tretti, eller trettifem, for den saks skyld, så jeg helt andre utfordringer enn jeg gjør i dag.

For der hvor jeg tidligere tenkte at utringningene ikke kunne bli dype nok, hælene ikke kunne bli høye nok eller kjolekanten stadig irriterte meg med å krype ned mot knærne, har det skjedd noe.

Samme kroppen. Samme vennegjengen. Samme festen hvert år.
Mølja hos The Thoruds er vårt julebord, og vi gleder oss fra januar. Og vi tar på det fineste vi har, drikker og spiser så mye vi klarer og gir oss ikke før det lysner av dag. Og i disse mørketider skjer dette ikke med det første, så festen er på en måte ikke helt over før til våren.

Jeg vet ikke om dette har skjedd deg, og det har det sikkert ikke (men du kjenner noen som har det sånn). Men å se nedover denne vinterhvite huden med gråskjær fra de mørke legghåra, inviterer ikke akkurat til de korteste kjolene.
Jeg innrømmer gjerne at jeg har neglisjert hudens utseende i høst. Det er så pes med solarium, og legghåra har jo isolert litt mot kulde.
I tillegg har jeg en eller annen gang greid å knekke lilletåa på høyrefoten, og den grodde litt skakt. Så høye hæler egner seg best mens jeg sitter eller ligger med bena i været. Siden jeg har nådd en viss anstendighet vil jeg anstrenge meg for å holde beina nede.

Og nå må jeg ta en massiv oppussingsjobb før jeg kan smette mine lange, slanke ben i en gjennomsiktig strømpebukse. Og den strømpebuksa er forsterket i toppen for å holde på plass alt som helst vil ned mot gulvet.
Huden på brystet er tynn og blek, men jeg har fått et par røde prikker, som jeg visstnok bare må venne meg til. Tydeligvis har all pigment bestemt seg for å samles i disse to prikkene.

Når det gjelder ansiktet priser jeg meg lykkelig over at jeg smiler såpass ofte og mye. For jeg har hørt at et smil er den beste make up man kan ha. Mine sminkesaker har nemlig ikke gjort sitt beste for meg i det siste. Der mine naturlige under-øye-buer glir inn i den litt rosaflekkete, gjennomsiktige huden til vanlig, gjør sminken dem liksom mer synlige. De går over til å bli bleke poser, og jeg kompenserer med mye rouge.
Den lipglossen som stort sett redder dagen til en helt vanlig tur på butikken, har ingenting å stille opp meg i et ansikt fullt av concealer, BB-cream og rouge. Tenna blir liksom så grå av det hele.
Så da må jeg ha på knall rød lebestift for å matche resten.
Og da har jeg ikke en gang nevnt øyeskyggen som ligger i striper på tunge øyelokk, eller kajalen som egentlig bare understreker de ringene under øynene.

Men øyebryna mine er ganske bra.




mandag 15. desember 2014

HERReLIGAVDELINGEN

"Jeg pleier å komme inn i butikken med armene ut, sånn her, og bare se på Dag Frode, så skjønner han at jeg trenger hjelp til å kle på meg!"

Felespilleren i Killiburn Brae sørget for bilder på netthinnen som ikke egner seg på trykk, før han presiserte at han faktisk IKKE var naken på vei inn i butikken. Og at han er bedre til å spille fele enn han er til å sette sammen antrekk, DET var i hvert fall helt klart. Ikke for det, han så ikke så verst ut i tøyet denne søndagen. Men så skulle han jo på minikonsert med bandet, og det skukke forundre meg om han hadde fått bittelitt hjelp av Dag Frode i Herreavdelingen før han entret scenen. (som for anledningen besto av litt gulvplass foran hengegensere og skjorter, bak et par tønner med liggegensere og rykferske CD-plater)

Runar fikk også skryt, fordi han skjønte hvor viktig det var for gutta å ha på seg litt kroppsnært tøy, sånn at musklene kunne spille fritt foran publikum. Vi registrerte at genserne satt litt stramt, så han fikk sin del av æren for det.

videoDen langhåra gitaristen, som egentlig var fløytist, men som av uvisse årsaker bytta ut instrumentet med gitar i Herreavdelingen, (det ser sikkert litt tøffere ut) ønsket publikum velkommen.
"Dette er den første konserten på denne klesbutikkturneen vi nå legger ut på. Vi starter her, i Herreavdelingen, på Åmot. Merk dere det!"
Og vi, heldige folk, sto der, aldri så lite star strucked, og følte oss som en del av noe veldig stort. For selv om dette er guttær som mange i bygda kjenner litt fra før, er det ikke til å komme fra AT DE HAR VÆRT PÅ TV ALTSÅ! Og de fremstår skikkelig proft, med både bandbilde og CD.



Jeg må innrømme at jeg aldri har fått med meg den romjulshappeningen deres, siden jeg alltid har vært for sent ute til å få tak i billetter. Så jeg møtte egentlig opp i Herreavdelingen med blanke ark og ganske nøytrale forventninger. Jo, jeg fikk jo med meg KORK-greia, og skjønte nok at dette var et band med klasse. Men hadde som sagt ikke hørt nok. Enda.

Så jeg ble desto mer imponert da de satte i gang!
Jeg har en mistanke om at gutta liker å sette hverandre litt ut, for de var ikke så opptatt av å fortelle resten av bandet om neste låt, før de starta opp. Banjoen rakk ikke å starte før litt uti låta, og ved neste anledning var hevnen søt. Oskar hadde øvd inn -sin helt egen variant av- julekveldsvisa, og de andre fikk stryk når de ikke greide å følge.

Og vi som sto i publikum trampa takten mens andre folk kjøpte seg bukser. Et herlig stønt, sånn uhøytidelig og lekent. Sånt gjør at det er gøy å ta julehandelen på søndager!
video

                       



video

fredag 5. desember 2014

Ny bok er i ferd med å spire!

Nå er det bestemt.

Den neste boka kommer ut 8. mai 2015





Hagegynga om

BIL OG SÅNT

-En slags veibok






Det blir mye å skrive i forkant denne gangen, for veldig mange av historiene er aldri publisert, skriftlig. Jeg vet det går en del røverhistorier der ute.
Det er mulig de er sanne, alle som en.
Men tips meg gjerne om du har en av mine bilhistorier på lur. Jeg vil jo nødig glemme noen, når jeg først skal lage en egen bilbok, mener jeg!

Siden konseptet er at JEG skal skrive en bok om bilhold, har jeg funnet ut at det beste vil være om jeg tegner selv til denne boka.

Men du kan jo egentlig ikke tegne, Jane? -tenker du kanskje..
Nei, nettopp.
Da står tegningene i stil til bilholdet.
Så, da er vi vel innafor da?

mandag 17. november 2014

Litt slaff i leffa, men ellers tiff toff

Jeg sitter på hotellrommet med verdens lammeste høyreside. Fra øret og ut til leppa, og helt ned til halsen er det et tykt teppe, og når jeg ser meg i speilen og smiler til meg selv, virker bare den ene siden. Vi snakker litt mer enn bare sjarmerende skjevt smil.

Når det er sagt, har jeg i det minste fortsatt grunn til å smile. Det blir visst mye verre etter at bedøvelsen går ut. Implantat er så visst ikke noe man tar lett på.
Tannlegen (som snakker norsk, han har jobbet i Norge) var med i butikken og kjøpte isposer til meg (frosne erter), og på apoteket for å kjøpe smertestillende og penicillin. Jaggu bra han var med, for bruksanvisningene er selvsagt på Ungarsk. Og med gårsdagens Gyromåltid friskt i minne setter jeg pris på all hjelp jeg kan få med språket.

Noe sier meg at natta kan bli lang.

Sånn rent estetisk er alt som før, bortsett fra en prydsøm i tannkjøttet mellom to jeksler.
Det å sette inn implantat betyr nemlig ikke at det kommer ny tann. Det betyr ny ROT. Sånn at jeg kan sette inn ny tann om noen måneder.
Jadda.

Jeg har fått beskjed om å ikke spise melkeprodukter på noen dager, og det er egentlig ikke verre enn det. Melkeprodukter er ikke det jeg hiver i meg mest av uansett.

Når det gjelder pris, så kan jeg fortelle at de tingene jeg må gjøre ville kostet meg nesten nitti tusen kroner hjemme. Og om du er nysgjerrig på hva det vil koste meg her i Ungarn, forteller jeg det gjerne.

søndag 16. november 2014

Gulasj?

Det ungarske kjøkken er viden kjent, og jeg er mer enn nysgjerrig på alle de rettene ungarerne bruker sin paprika til.
Så da jeg ankom Budapest i dag hadde jeg ett mål for øyet: Magemålet.

Nå hadde jeg konsentrert meg så intenst om alle viktige papirer og saker jeg skulle ha med meg nedover, at jeg rent hadde glemt å sette meg inn i det ungarske språket.
Og selv om jeg skryter uhemmet av min androidsmarte telefon med alle slags google-løsninger, er det ikke gjort i en håndvending å fine ut hva damen bak disken sier på ungarsk.

Menyene er skrevet med god vilje og tydelige bokstaver, men ble likevel lest av en uforberedt analfabet. Jeg forsto at stedet var i en kjede, Wikinger. Jeg skjønte at det i hvert fall var et sånt sted man bestiller i kassen, henter det som ropes opp, og rydder etter seg selv. En slags café med varm mat. Sånne har vi jo flere av i Norge, så dette lovet godt.

Det så ut som om spesialiteten var burgere, i følge noen av bildene. Men så kjente jeg igjen noe som lignet pasta carbonara, og ved et bord satt det tre damer og spiste en oransje suppe. Så jeg visste at jeg kunne treffe mål, med litt flaks. På menyens venstre side sto det noe som så veldig ungarsk ut. Gyros.
Det var et ord jeg ikke forsto, og det var ingen bilder der.
Så da bestilte jeg en sånn.
Gyro plate.
Jeg burde ant lunta da hun bak kassa sa jeg måtte gå utenfor om jeg skulle ha gyro. Og bestille i luka ute.
Men det gjorde jeg ikke. Ante lunta altså. Jeg gikk i luka ute og bestilte min ungarske spesialitet. Og fikk en Nestea, som fulgte med på kjøpet, i hånda. Og vennlig beskjed, på engelsk, om å vente et lite øyeblikk før maten var helt klar.

I tilfelle du lurte:
Gyro på ungarsk er akkurat det samme som kebab på norsk, bare med mye mer salt.
Men det var ikke betjeningens feil at jeg møtte dårlig forberedt, og jeg spiste alt jeg orket.




Google translate hjalp meg likevel inne i supermarkedet, da jeg skulle kjøpe soyamelk eller eplejuice til å blande ut kostpulveret mitt med (for næring etter tannlegetimen i morgen kveld).
Det vil si. Jeg klarte å finne ut hvordan jeg skulle skrive soyamelk, men greide ikke å uttale det. Så det ble epeljuice, siden den var lettere å finne.

onsdag 12. november 2014

Og tennene de trekker vi jo, en etter en...

Litt spent er jeg jo.
Skal på min aller første tur til Ungarn, Budapest. 
Helt alene. På tannlegetur.

Jeg har ikke tannverk.
Men så har jeg ikke så inmari mange tenner akkurat nå, heller.
Jeg måtte trekke to tøffinger etter en langvarig tannpine i fjor, og skal nå sette inn nye der de gamle sto.
I Budapest.

Mamma gruer seg, for det er ikke tall på hvor mange ting som kan gå galt.
Jeg har snakket med henne et par ganger om det, og regner med at hun må ta ekstra blodtrykksmedisin etter hver samtale.
Men det kommer til å bli fint.

Jeg har ordnet flybilletter, hotellrom, skyss mellom flyplass og hotell, europeisk helsekort, reiseforsikring, tannlegetime, guidet byvandring, pass, penger og nesten klargjort hva jeg skal pakke med meg. 

Nå blir jeg litt opptatt en halvtimes tid, for jeg skal tegne et stort, fint skilt til å henge rundt halsen:
JEG REISER ALENE



mandag 20. oktober 2014

En ordløs strøm av visshet..


Er det dette de kaller intuisjon?
Når du bare vet, uten å påstå.
Eller forstår, uten å kunne forklare.

For å være ærlig, begynner jeg å bli litt lei meg sjøl nå.
Ikke lei meg, som i trist.
Men sliten, av min egen stemme.
Av å skulle høres, leses, ses. Hele tiden.
Må likes.
Bør anerkjennes.

Jeg jager.
Men i all verden, hvorfor GJØR jeg det?
Jeg er egentlig ikke en jeger. Jeg er jo en sanker, der inne. Som jobber i det små.
Som finner godbiter rett under føttene mine.
Og som tar med hjem.
Skal jeg virkelig jage?

Tilbake til den ordløse, den som ligger under alt. Forståelsen.
....
....
....
....

Jeg er ikke der jeg skal være, akkurat nå.
Hjertet mitt sier fra til meg, at jeg må passe på så jeg ikke mister det.

Mine kjære, mine få.
Og jeg.
Det er sånn det må være.

søndag 19. oktober 2014

Fra innerst til innerst



...det er ditt autentiske deg! den du er! sjelen kaller deg, det er det det er ...

I denne sene kvelden ga du meg disse ordene, etter at jeg famlende hadde fortalt hvordan det er å være inni her akkurat nå.
Hvorfor jeg er fjern og utilgjengelig. Svarer med dårlige svar på meldinger, avslutter samtaler. Ikke tar kontakt. Snevrer inn blikket, demper hørselen.

Jeg har alltid vært så opptatt av andre. Og det har vært viktig for meg å gjøre en forskjell, for andre. Å være ønsket, nødvendig, til nytte og glede. Kanskje til og med til ettertanke. For andre.
Og har det utviklet meg som menneske? Har hjertet vært med?

Du sådde en spire, om å puste med hjertet, føle fremfor å tenke. Ane fremfor å forklare.
Jeg trener. Og jeg kjenner, merker, fornemmer, føler, sanser sterkere.
På godt og vondt.
Erkjenne fremfor påstå.
Det gjør meg hverken trist eller glad, egentlig. Bare viss. På at jeg føler og har med hjertet.
Jeg er kobla på.

...du er i ferd med å bli hel, den du er skapt for å være, det vil gjøre godt og vondt, bare fordi det er nytt, hvis du hadde prøvd å gå på line i et sirkus telt hadde du dettet ned og slått deg kraftig, inntil du hadde lært å gå på den...

Og du, min kritiker, min kjære, min mentale trener. Du holder lykta di sånn at jeg kan følge i strimen av lys,  - famlende etter.

Takk for at du aldri slutter å spørre. Og for at du alltid ser etter muligheter for utvikling.

tirsdag 7. oktober 2014

Treningsblogg VII ?

Jeg sitter med treningstøyet på. Igjen. Har havna litt skeivt ut, droppa noen treninger fordi det var så mye nå. Føler ikke for gruppetrening innendørs i en stor hall, bare. Det gjaller så i øra, jeg syns det var best ute.
Mistanken kommer snikende, om at jeg bare bruker det som unnskyldning til å ikke trene nå.
Men det kan ikke stemme, jeg er faktisk helt ærlig når jeg sier at det er godt å trene!

I dag bestemte jeg meg for å dra på trening etter jobben, og pakket med meg klær. Så hutret jeg litt i bilen, og fant ut at det var best å kjøre hjem, med varmeapparatet på.
-Som om jeg ikke ville blitt varm av å trene.
Hallo. Pulsen opp, blodsirkulasjon' i gang, liksom.

Men det var den derre forbanna komfortsonen da. Den som helst vil sitte under et pledd og høre på god musikk eller skrive noen ord her eller der.
Den som kunne tenke seg å hekle ferdig vognteppet til MiniPocahontas som kommer om en måned. Tenk for ei skrulletante jeg kommer til å bli..

Nok om det. Jeg bestemte meg for å dra hjem og ta en skautur isteden, med treningstøy og joggesko, så det skulle bli trening likevel.
Men så lagde blikkenslageren middag, og vi ble sittende litt og prate. Jeg bestemte meg for å trene når han hadde dratt. Han sa takk for seg, og jeg kom på at jeg måtte øve litt på et par sanger. Så jeg fant fram gitaren. Og sånn har jeg sitti, til nå, med treningstøyet på. Alene hjemme, med alle muligheter til å trene på stuegulvet, om ikke annet.

Nå er det på tide å dra på sangøvelse, og det regner ute. Så den dynamiske planen min om i alle fall å jogge opp til skolen, går herved også i vasken.

Og hvorfor jeg legger ut denne som en del av treningsblogginga mi?
Tja, si det..
Kanskje jeg trenger et spark i rett retning. Kanskje jeg skjems litt når jeg ser det publisert.
For alt jeg vet kan det motivere meg til å gå på med sammenbitte tenner og stålvilje. I morgen.

lørdag 4. oktober 2014

Splitte mine bramseil!

Nå er det medvindstider.

Siden jeg hentet boka 1. september, har det jammen blåst godt i seila!
- Makan te oppdrift ska'n leite lenge etter!
En ting er alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått.
En annen ting er alle nye, kreative ideer som dukker opp i kjølvannet.
Og de virker som de bare såvidt har starta å komme.

Jeg begynte nemlig på et kurs 8. september, for å lære å selge inn gode artikler til magasiner, og jeg føler meg som en ustoppelig idébank! Jeg håper jeg snart finner kritikeren, eller i det minste realisten i meg, for alle disse ideene kan være vanskelig å følge.

Den siste nå, er å lage en reportasje om å kjøre Europa på langs i SuperCorsa'n. Litt sånn Thelma&Louise-aktig. Bare uten den slutten. Heller sånn at det er mulig å ta flyet hjem når bilen kneler og helst vil dø.
Men så har jeg ikke helt hjerte til  å utsette stakkars Corsa'n for det, og da kan det tenkes det ikke blir noe av likevel. - Selv om jeg er sikker på at den reportasjen kommer til å gjøre seg!

Mens jeg skriver er det i ferd med å bli den dagen i året alle har noe å skrive på veggen min, og jeg bikker over til fireto.
Jeg husker hvordan det var å være tofire. Det var en mer stressende tid den gangen, enda jeg ikke hadde krevende jobb, ikke hadde barn, og ikke hadde alderstillegget å trene bort.
Jeg hadde mer enn nok med å være like kul som de andre unge voksne jeg kjente på den tiden. Jeg passet liksom aldri helt inn i mønsteret den gangen, de andre så på meg som et slags utskudd.
Utskudd er jeg nok enda. Men det betyr ingenting lenger. De jeg målte meg mot den gangen, er ikke de jeg måler meg mot i dag.
Som fireto, måler jeg meg faktisk mest med meg sjøl, og jeg har de kjæreste til å sparre med når jeg vakler eller tviler.

Det har blitt lite, nei, ingen blogging denne måneden. Jeg opplever at flere spør, og det er kjempehyggelig!
Jeg vil gjerne forklare litt.
Jeg har laget et enkeltmannsforetak, fordi jeg nå er forlegger, bokhandel og forfatter. Og det har liksom balla på seg, til å bli foredrag, visesang, korrekturlesing, avisoppdrag og andre oppdrag.
Så derfor har jeg knota litt med å lage meg en egen nettside.
Syns den er blitt ganske fin sjøl, enda den ikke er helt ferdig, og det mangler en del på flere felt.
EN ting er i hvert fall sikkert, og det er at det tar MYE tid å lage en nettside.

Men ta gjerne turen innom og se! Adressen er enkel: Hagegynga.no

Vel, det var alt for i kveld. Jeg har fortsatt litt sherry igjen i glasset. Så da blire Facebook til det er tomt.
Natta godtfolk, det blir en bra dag i morra også

tirsdag 2. september 2014

Det første møtet..

Jeg vet det da jeg åpner ørene for morgenalarmen. Dette er dagen.

Først, selvsagt, de to koppene med kaffe. Og så en tur på Werp for å klargjøre leilighet. Jeg kjenner det kiler litt i magen hele tiden. Som om jeg har en fjær inni der, liksom. Før det begynner å gjøre vondt.

I korte økter tar Janteloven tak, og lar nervene få fritt spillerom. Jeg har ingenting å stille opp med. Som om noen gidder. Hvorfor skulle de? Ha ha ha, og så bestille fire hundre eksemplarer da! Ja, du er vel passe innbilsk..

Men det er heldigvis i korte tak. For jeg vet bedre. Jeg vet at jeg nå er i ferd med å virkeliggjøre en drøm jeg nesten ikke har turt å drømme. At det krever mer en bare skriveglede. At den største jobben ligger i å fremme eget arbeid, by på seg sjøl, verdsette det til hard valuta, tenke kroner og ører. Og at denne jobben gjør jeg! Jeg tør å satse, jeg tør å markedsføre meg, jeg tør å utlevere, engasjere, promotere. Jeg tåler å bli ignorert, jeg elsker å bli heiet på, og i dag skal jeg hente mine aller første bøker på trykkeriet.

Corsa’n blir tømt for seks bæreposer med ulikt innhold, to kakeformer, en salatbolle, tre par sko og en sovepose. Så legger jeg ned setene og bretter ut et rent og pent piknikpledd over det hele. Sånn. Nå kan bøkene bare komme.

Stemningen i bilen er sånn at jeg syns det blir stille i eget selskap og setter på radioen, for så å irritere meg over at den støyer for mye og skrur den av igjen. Flere ganger. En venninne ringer for å slå av en prat, men jeg har ingen ord å bidra med. Det blir mest lyder. Så vi bestemmer oss for å snakkes til helgen.

Til helgen.

Jeg sier ikke mer.





Jeg tar bilder av skiltet ved inngangen, jeg tar bilde av designeren, jeg tar bildet av designeren i trykkeriet og av stabelen med pappesker. Utenpå er det klistret etiketter med MIN tittel og MITT navn. Jeg tar bilde av det også. Designeren er hyggelig. Han heiser porten, og jeg får beskjed om å rygge fram til rampa. Følelsen er forbi andektig der jeg (med åpen bakluke for å ikke rygge innunder rampa) setter Corsa’n klar for mottak av åtte bokesker. –Som blir kjørt bort til rampa på en pall. 


Eskene stables inn i min lille bil. Jeg åpner en av eskene og tar opp den første Hagegyngeboka mi. Holder den i handa, har et lite øyeblikk for meg sjøl. Før jeg lukker bakdøra og tar fatt på veien hjem.
Jeg har gjort det.

Jeg har skrevet, og trykket, min første bok. Den første i en serie på seks-sju bøker, der to er utdrag fra bloggen, og fire er spesielle temabøker med både kjent og nytt stoff.

Jeg ser at den første boka har noen mangler, det gikk nok litt fort i et par av svingene, for jeg hadde egentlig tenkt meg både innholdsfortegnelse, sidetall og forord. Eller etterord. Men det får bli i neste runde. Akkurat nå tillater jeg meg å være litt kry.





Gratulerer med dagen, lille Gyngebok!

mandag 1. september 2014

24 ALL DAY!!!

Ahhh. I dag var det nære ved at jeg kunne skimte sprettrompa.
-Fordi jeg har lagt meg til en måte å stå på, med det ene benet strakt og litt skrått, og det andre benet på tå med en liten knekke i kneet. Hvis jeg da snur meg rundt på en spesiell måte kan det nesten se ut som sprettrompe. Ovenfra, selvsagt. Rett bakfra er det fortsatt det samme veikrysset, men jeg bare sørger for at færrest mulig står rett bak meg.

Så, jeg siterer Nike, eller en annen sånn reklameplakat for trening:
I might not be there yet...
But I'm ON IT!

Treninga i dag var skikkelig hard, tøffere enn før. Tonje er et råskinn.
Men jeg hadde power nok i dag, så jeg var ikke på spystadiet før de siste førti sekundene. Passet på å ta en shake før jeg dro på trening. Og selv om jeg flira litt av det den første gangen, har det jaggumeg effekt! Jeg kunne til og med jogge på stedet under pausene, mens jeg bokset litt rundt meg i riktig Rocky-stil.

Men uansett hvor mye jeg følte jeg hadde å gå på i dag, klarte hun (Tonje) faktisk å vri ut resten før vi var ferdige. Det merkes når DuracellBent roper kamprop. For vi skal svare, og for å klare det må vi være våkne i hodet! Jeg tror enda ikke jeg har fått det til ved første forsøk. For eksempel er det første jeg tenker på når han roper Twentyfour, ikke All Day. Men Seven!
Og når han roper: What are we? (Eller who, eller hva det er han mener) skal vi svare "Fat Burning Machines!" Det er bare det, at ordet i midten der blir borte for meg, så jeg pleier å svare feil.

Når det er sagt, hjelper det faktisk å rope. Når de superkorte intervallene virker lengre enn en lærers sommerferie, og det eneste jeg vil er å spy, hjelper det med litt fokusflytting og roping i hytt og gevær.
Egentlig er det det samme for meg hva vi roper også, bare jeg får brølt litt.

Her kommer dagens selvskryt:
I dag klarte jeg nesten sju (7!) pushups på stolen borte ved gjerdet!
Og kroppen var strak som en påle.

Bare nevner det.

lørdag 30. august 2014

Men det står jo i kalenderen!

Sånn for at du skal forstå litt av den unike koblinga som finnes til Blikkenslageren of my life, skal jeg nå fortelle litt om de siste to torsdagene våre.

Fordi han har et firma med kontoer i Modum Sparebank, blir han hvert år invitert til en kulturell middagsaften, med følge. Jeg har lært meg å bruke kalenderen min, og det har han også. Vi har notert ned dato og klokkeslett, og sørget for å være rene og pene i tøyet.

Den første torsdagen (21.august) hadde vi litt trøbbel med å rekke det, siden vi var i et møte tidligere på dagen. Men heldigvis er vi vant til å jobbe under press, og fem på seks var vi på vei til Åmot, bare ti minutter forsinket.

I det vi skrenset inn på parkeringsplassen til Blåfarveverket ti over seks, begynte Blikkenslageren å tvile. Parkeringsplassen var nesten tom for biler. Vi så på hverandre, og fant ut at her måtte det sjekkes i maillista. Etter en sjekk, fant han ut at vi var en uke for tidlig ute!

- Men du. Vi ser ganske bra ut nå, vi burde egentlig finne på noe annet da. Sa herr Blikk. Jeg hadde både kjole, ørepynt, hårpynt og selskapssko i tillegg til den vanlige lipglossen, så jeg var enig.
Dette kunne ikke gå til spille.

Så vi kjørte nedover til den store byen, og gikk hånd i hånd gjennom parken. Der var det klart for elvefestival, så vi fikk med oss en liten smakebit av festivalstasen. Satt oss på Lauritz når vi kom til Torvet, og jeg fikk en symbolsk halvliter siden jeg var så søt. Og så bestemte vi oss for å gå på kino og se Hercules.

På vei hjem var vi enige om at det ikke var så ille å ta feil dag, siden vi hadde fått en fin tur sammen. Og fortsatt hadde vi den bankmiddagen tilgode.

Den andre torsdagen ringte jeg ham på jobben for å dobbeltsjekke antrekk. Jeg ville nødig komme i høye hæler og tynn kjole om vi skulle være i gruvene. Han husket ikke, men skulle ringe banken og sjekke.
Da han ringte meg opp igjen, var han litt spak.
Det viste seg at middagen hadde vært. Forrige torsdag, men oppe i gruvene istedenfor der vi hadde møtt opp -derfor så lite biler på parkeringa. Og den mailen han hadde sjekka, var visstnok den fra forrige år...

Ingen av oss liker å sitte å sture over ting som ikke går etter planen, så vi fant ut at været var fantastisk til en båttur. Så sånn ble det til at vi tøffet nedover Drammenselva i kveldssola, torsdag.
Bonus var at eldstemann hadde lyst til å bli med oss, så vi fikk styrmann og en kjempekoselig tur med snekka.

Kaptein Blikk med skuldrene nede,

Styrmannsmiddag: takeaway chicken curry si'ka qua'te


søndag 24. august 2014

Rocky - Eye of the tiger

Jeg har sett Rocky. Han ble supersprek av å trene på egenhånd, med joggebukse og collegegenser. Og tøff musikk som det gikk an å bokse til.

I dag hadde jeg min egen Rocky-seanse oppi Kopperudåsen. Nå hadde jeg selvsagt treningstøy mer tilpasset 2000-tallet, for ingen med vettet i behold trener vel i dag med tunge bomullsklær fra forrige årtusen.
Så i min strømlinjeformede løpetights av supertreningstøy med matchende supertynn genser med refleks, og en snerten vest utenpå, tok jeg fatt på en treningstur opp bakken.
Tanken var å småjogge litt opp bakken for å bli varm, og deretter ha intervallspurter mens jeg bokset litt i lufta. Uten musikk, for jeg skvetter sånn om det plutselig dukker opp noen foran meg, som jeg ikke har hørt.

Jeg småjogget litt opp i bakken. Til jeg kom på at det visstnok er veldig sunt å gå veldig fort også. Eller sakte. Så lenge man kommer seg opp bakken, og blir varm. Jeg kom meg opp bakken, og var både varm og astmatisk. Tabata-treningen er nok skikkelig bra for styrke og smidighet, men jeg kjente at kondisen min hang litt etter. Heldigvis er jeg såpass ung og sprek enda, at jeg kom meg relativt raskt til hektene igjen oppe på platået. Overraskende nok gikk det veldig bra å løpe innover stien oppå åsen.
Hadde jeg bare ikke vært så overmåte interessert i sopp!
Overalt stakk det opp små lubne hatter i ulike farger, og jeg måtte stadig stoppe for å sjekke ut hvilken sopp jeg hadde med å gjøre.
Jeg konstaterte at det var en del falsk kantarell ute og gikk, eller sto stille. Og at kremlene er godt representert i år. Bedre enn piggsopp og fåresopp, som jeg vanligvis pleier å finne på denne runden.

Men jeg klarte å løsrive meg innimellom for å holde pulsen oppe, og løpegikk ganske lenge før jeg kom til en slags endestasjon. Stien var sånn, at enten måtte jeg inn i hagen til folk,eller så måtte jeg snu og ta en sløyfe tilbake. Jeg bokset litt i lufta mens jeg bestemte meg.
Det ble litt Tabata på stedet. Jeg har jo sett på film, at trær, steiner kvist og kvast brukes til å trene på.
Så først tok jeg noen stødige knebøy, men det viste seg at jeg sto med den ene foten i ei maurtue. Så de ble veldig ivrige etter hvert, de knebøyene. Deretter var det push-ups. Jeg har enda til gode å klare dem rett på bakken, siden kroppen skal være så sabla strak. Men jeg fant en diger mosegrodd kampestein, og den funka til mine push-ups. Den sto i en bakke, og bakken var sleip av regn. Så da joggeskoa glapp taket, gikk jeg på trynet ned i steinen. Jeg spratt opp og lata som ingenting. Selv om det sjelden eller aldri er folk der oppe, skulle det ikke forundre meg om noen sto krøllete bak et tre og lo.

Deretter tok jeg noen gode omganger med strekk og bøy, før jeg småjogga hjem igjen.
Syns egentlig det gikk overmåte bra, og gleder meg til morgendagens tabata med gjengen.


søndag 17. august 2014

Strandefjorden Sommerteater

De årene man er usårlig. Ungdomstid. 
Det er vanskelig å finne ting som er spennende nok, frykten for å kjede seg.

Disse årene, det er dem jeg nå må tygge i meg, her jeg sitter i bilen. Jeg tvinger meg til å bli sittende, ikke gå inn for å sjekke at alt er ok. 
Han klarer seg, det er bare flaut om mamma dukker opp.

Et stykke foran bilen sveiver ei jente i lårkort paljettkjole, og jeg har blitt gammel nok til å tenke at det må da være fryktelig kaldt. Og upassende med stiletthæler, siden det er en utekonsert, og vanndammer flere steder. Hun sveiver rundt en fyr som prøver å forklare at han ikke hater henne, han har bare ikke lyst til å være sammen med henne akkurat nå. En guttegjeng på vei forbi roper og dytter hverandre. Det er tydelig at de mer enn gjerne kunne tatt hans plass, om enn bare for en halvtime hver. Blikkene etter den paljettkledde er lange og slørete.

En ung mann i rutete skjorte går sakte litt i alle retninger, med en boks i hånda. Innimellom stopper han for å drikke litt, men han snakker ikke med noen. Kanskje han ikke fikk det til denne kvelden, som han hadde tenkt.

Røde kors er på plass, med parkert ambulanse og edru voksne. Bak ambulansen sitter det to jenter på huk og roper ut hvordan de nesten tissa på seg.  Og bak der igjen står det en svær buss med stereoanlegget på fullt. 
De som henger rundt den bussen, hadde ikke behøvd å betale billettprisen for å se Plumbo på scenen, for bussen overdøver lett.

Klokka begynner å nærme seg, det er snart bare et kvarter igjen. Jeg myser litt inn i mengden av unge mennesker. Hjertet mitt gjør en liten kolbøtte, for der kommer det gående to ungdommer jeg drar kjensel på. Hånd i hånd, på stø vei mot bilen min. 
På stø vei. Og da de bøyer seg inn, kjenner jeg at alt er greit likevel.

Min lille gutt har blitt stor. Så stor at han fikk billett til Strandefjorden av onkel i konfirmasjonsgave. Lenge håpet jeg han hadde glemt hele billetten, men det var rett og slett ingen vei utenom. Så, etter mange lengre samtaler, rundt hundre formaninger og bekymrede kommentarer, måtte jeg innse at min lille gutt skulle på fest. Nå er det faktisk sånn, at det er femten års grense der, og at det visstnok kalles konsert. Men, hei. Jeg kjenner til Plumbo, og vet hva slags arrangementer de spiller på. 
Fester.

Kvart på ti i kveld fikk jeg en melding om to slurker ferskencider som han hadde fått smake av en venninne. Syns nok han var i overkant modig som fortalte mammaen sin det. Men det må ha blitt med de to slurkene. Han var nok redd for å spolere senere muligheter.
Og kvart på ett satt han i bilen, og vi kunne ta fatt på en times biltur hjemover.

Det går greit.
Det går greit.

fredag 15. august 2014

Alle burde hatt en storebror

Jeg burde sikkert skrevet noe brennende engasjert om lærerstreiken her. For den er faktisk veldig viktig for meg. Eller om faren for krig over hele plata, siden det går litt vilt for seg der ute i verden.
Jeg burde det. Fordi jeg er så heldig å ha noen som leser det jeg skriver, burde jeg det.

Men jeg har mer lyst til å fortelle om den ydmyke takknemligheten det er i å bruke en times tid med broren sin. En varme og åpenhet i å bare være seg selv.

Mange av dere kjenner ikke brødrene mine.
Noen av dere vet ikke engang at jeg har to av disse.
Det er så mye godt i dem, begge to, at jeg kunne skrevet en bok om dem hver.
Men hei, hei. En av gangen.

Jeg skal fortelle de som ikke vet, hvordan det føles å ha en storebror som gjennom hele livet ALDRI har plaget meg, aldri har startet en krangel med meg, og som alltid har turt å være ærlig mot meg. Når jeg har vinglet litt utenfor det gode sporet mitt, har han vært bekymret og kommet med direkte tale. Turt å sette fokus på de stedene der det gjelder.

Han har, så lenge jeg har kjent ham, og det er jo over førti år nå, aldri gjort narr av andre. Jeg har brukt store deler av livet på å lage artige kommentarer, festlige historier eller små vitser, - være litt morsom, rett og slett. Det har vært mye på andres bekostning, før jeg forsto bedre.
For storebroren min har det liksom ikke vært så viktig å være slagferdig. Eller, om det har vært viktig, så har det uansett ikke slått an.
Han er ikke førstemann som tar opp nye "sayings", og det er oftere enn sjelden at han treffer med det rette sitatet.
Ikke har han laget seg dette coole ansiktsuttrykket som gjerne følger med bransjen hans heller. Han er lydtekniker, musiker, sjåfør på alt som kan rulle og jobber mye med kjente artister. Og til dags dato har jeg ikke fått ut av ham en eneste sleecy detail om noen av dem!

Men han setter seg gjerne ned og snakker om hvordan det noen ganger kjennes ut som om pappa fortsatt er i nærheten, og hvordan det har hjulpet de gangene fortvilelsen har tatt overhånd.

Broren min eier ingenting av særlig kroneverdi.
Han legger ikke skjul på det, heller. SuperUnni kan ikke ha vært ute etter pengene hans, for da de traff hverandre var han glad for å finne en tjuekroning i bilen, til kaffe!
Men den rolige varmen, og det store hjertet...

Det gjør at vi som har fått bruke en times tid, en viktig times tid med ham, føler oss så inmari mye rikere etterpå.

Tabata!!!

SuperUnni og jeg rakk treninga med god margin i går.
I motsetning til forrige gang, der vi kom inn på to hjul under oppvarminga.

Altså.
Treninga begynner sju, på Åssiden i Drammen. Jeg burde kunne rekke det.
Jeg var tross alt ferdig med morgenens malejobb før klokka var tolv, og skulle bare gjøre litt Hagegyngearbeid og lage middag til Gutta Krutt.

Og det gikk bra, lenge.
Jeg skulle ha med et veldig viktig papir nedover, og kjøre oppom mamma med, før trening. Hun hadde ringt meg tre ganger, fordi hun kjenner meg, for å minne meg på å ta det med. Jeg følte meg som verdens flinkeste da jeg la det i bilen allerede i firetiden. Klappet og klart.

Siden jeg hadde så god tid, satt jeg meg i stua sammen med minsten min. Han så på noe spillegreier på Youtube, og jeg hekla.
Det er fort gjort å glemme bort tiden når man gjør noe så vanvittig interessant som å hekle ruter.
For å dvele ved detaljene, kan jeg fortelle at det er viktig å avslutte en runde før man legger fra seg arbeidet. I hvert fall er det sånn for meg. Og så er det moro å staret på en ny, for å se hvordan det blir. Og da må jeg jo fullføre den før jeg gir meg, osv.

Klokka gikk, og jeg burde ringt UnniPunni for å si hun måtte være klar litt før. Turen oppom Fjell tar jo litt ekstra tid. Men det er så vanskelig å ringe mens jeg hekler. Så..

Da jeg omsider kom meg i bilen, så jeg at bensinlampa lyste. Regnet raskt ut at den ville holde akkurat ned til Drammen, om jeg hadde medvind. OG det har jeg som regel.
UnniPunni ble slengt inn i fart, og vi tok straka vegen.
Mamma fikk papirene sine, og alt var i skjønneste orden. Vi tok sjansen på å vente med å fylle til etter trening, siden vi lå litt etter skjema.

Og om du skulle lure på stedssansen min når du fortsetter å lese, vil jeg presisere at det handler om hva du holder fokus på. For meg denne mandagen var det ikke snakk om hvor jeg skulle, men hvor langt jeg kom med den bittelille reservetanken.

Så da vi kom ned til rundkjøringen, tenkte jeg at det var viktig å kjøre tunnelen, for å komme ut ved Åssiden, det ville absolutt være raskest.

Og det hadde jeg helt rett i.
Godt ute, i andre enden, kom jeg altså på at jeg hadde kjørt Strømsåstunnelen, istedenfor Bragernestunnelen. Det var ganske frustrerende å se Mjøndalen åpenbare seg under oss, se bensinlampa være i ferd med å slukne av utmattelse, og se klokka minne oss på at vi ikke hadde tid til å fylle bensin.

UnniPunni  prøvde seg med en "kanskje vi skal trene hjemme i kveld?" -for å lette litt på trøkket.
Men det var ikke aktuelt.
Vi trener hardere, morsommere og bedre sammen med den derre gærne Tabata-gjengen.

Så vi lot bilen trille mesteparten av tiden, tok nedover mot Drammen i Mjøndalen, og lot bilen gå på godvilje og bensingassen ned til Berskog.
De hadde startet oppvarmingen, men vi hadde jo allerede ganske høy puls, så vi glei rett inn, for å si det sånn.

torsdag 7. august 2014

Hagegynga gjør ting hun ikke tør

Jeg har prøvd meg som frilandsjournalist.
Og da mener jeg ute i fritt land, fritt leide, fritt fall, fritt for sikkerhetsnett, om du vil.
Å skulle intervjue en som kjøre trial er liksom ikke en sånn over-kjøkkenbordet-greie. Og jeg som trodde journalister hadde det så bra.

Det var kvister i skoa og maur i buksa, smale steinheller og nesten bare røtter til å holde seg i.
Og med null erfaring i fotografering, kombinert med fjellklatring og ørlite høydeskrekk, ble det til slutt til at jeg måtte låne et actionbilde av hovedpersonen for å kunne vise hva det er han egentlig driver med.

Men stillbildene, serru, de klarte jeg neste å få skarpe.
Den unge mannen skifta trøye mens jeg sto der, jeg så diskret en annen vei (særlig) for å være grei. (Det vistes i hvert fall tydelig at man bør være trent på mange måter for å være god i trial)
Det var viktig å få med sponsorer, når det først skulle avbildes og komme i avvisa.
Og den nye trøya var full av reklame. Jeg har glemt hva den reklamerte for.. -BETA?

Det som slo meg i dette intervjuet, var faktisk førerens ydmykhet og takknemlighet til de som gjør det mulig for ham å holde på med dette. Det hadde jeg ikke venta. For med fremtoningen til en ramp, sånn ved første øyekast, må jeg si jeg hadde venta meg litt mer eplekjekking.

Og han viste stor tålmodighet og hjelpsomhet når jeg ikke skjønte kvekket av hva han fortalte i starten. Grundig, på enklest mulig måte forklarte han hvordan ting henger sammen for trialkjørere.
Og da det viste seg at jeg hadde klatret i feil ende for å komme fram til løypa, lo han nesten ikke i det hele tatt. Det var mer sånn at han forsto hvorfor jeg var så full av kvist og kvast.

Det som skulle bli en liten nyhetssak om en som har blitt norsk, norsk, svensk og nordisk mester i trial, balla på seg. Og med litt flaks kan det tenkes det blir et helt portrettintervju i Eikerbladet i morgen.


mandag 4. august 2014

Bryllup og barndomsvenner




Jeg har en venninne, som jeg har hatt siden en augustdag i 1985. Vi var innflyttere til bygda, og jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen. Denne augustdagen var det altså sånn, at to jenter fra klassen ringte på hos meg. De hadde med seg en kurv, og spurte om jeg ville være med på sopptur.
Jeg takket ja, og vi ble kjent. Dette var mine nabojenter, Anne Grete og Sine.

Nå var det kanskje sånn med dem i starten, som med alle andre jenter som tok kontakt med meg.
Jeg hadde nemlig en usannsynlig søt storebror, så det var ikke vanskelig for meg å få nye venninner på den nye skolen.

Akkurat denne soppturen, der ingen av oss kunne forskjell på spiselig og dødelig sopp, var faktisk starten på vennskap som skulle vise seg å vare, og vare, og vare. Uavhengig av broren min. Nesten til døden skiller oss ad, vil jeg si.
Vi overlevde soppturen, mamma var klok nok til å ikke tilberede soppen da vi kom hjem.
Men døden har likevel hentet oss inn.
(De som kjenner meg vet jo at ikke begge nabojentene lever lenger, og at dette har gjort vondt lenge, og gjør det enda. Anne Grete har laget dype, gode spor i hjertet mitt.)

Men Sine. Sine lever i beste velgående. Og det vennskapet jeg snakket om har jammen meg fått lov å utvikle seg og modnes i takt med våre smilerynker og hengepupper. Vel. Hennes henger ikke så mye da, men det får gå.

Vi er ikke ofte sammen. Livene våre har gitt oss barn i ulike aldre, ulike venner og ulike arbeidsplasser, i tillegg til at hun har vært gift med og skilt fra broren min for cirka hundre år siden.
Men når vi møtes er det likevel nært og godt, og med en gjensidig respekt og nysgjerrighet som bygges videre til neste gang vi møtes.

De siste ti årene har hun vært sammen med sin Petter, og denne lørdagen giftet de seg!

Jeg var igjen invitert, og var smart nok til å ikke gjøre den samme bommerten som sist: Jeg hadde den gangen leid kjole, en fantastisk gul kreasjon som så ut som en kremkake på en karusell. Og jeg skrev en sang som jeg prøvde å synge sjøl. Måtte avslutte midt i sangen, sette meg  ned og grine litt, for å fortsette etterpå..
Denne gangen hadde jeg en enklere kjole, og holdt meg klokt sittende under hele middagen.
Bryllupsselfie under middagen. Min kjekke, dresskledde blikkenslager bruker tiden på å imponere damene ;)


Men Sine hadde fått det for seg at hun ønsket seg et par sanger utpå kvelden likevel, så det var bare å øve. Og øve. Og øve. På den j------! H-moll. For det viste seg at alle sangene jeg syns kunne passe til dette bryllupet, altså hadde en eller flere H-moll i seg. Og til og med Fysj-moll i den siste..

Nå ble det ikke tid til øving da, for hun ønsket seg også en dunke med min hjemmelagde potetsalat. Jeg hadde aldri laget potetsalat til 70 personer før, så jeg beregnet ikke tiden til min fordel.
Både jeg og Blikkenslageren sto og skrelte poteter da det var to timer igjen til festen startet..
Så den rakk ikke akkurat å trekke seg inn over natta, for å si det sånn.

Men jeg kan jo si det var i rett Sine-ånd, for da klokka var halv ett natten før, begynte Sine å sy inn brudekjolen sin.

Herlige Håkon, brudens far, sa noe veldig fint om Sine i talen sin. Som gjerne kunne vært lenger, om jeg skal være ærlig, han er spesielt god på historier. Han sa at Sine hadde en egen evne til å få ting til å gå fantastisk, uansett prognoser. For eksempel at hun syr ferdig siste kjole før moteshowet, timen før de skal ut på catwalken. Like blid og sikker på at det kommer til å gå bra. Jeg tror han brukte denne formuleringen: "Sine går mot noe som kan se ut til å bli en katastrofe, og innen hun er fremme, blir det likevel en suksess!"
Så da var det kanskje ikke rart at hun valgte å ha seremonien utendørs på en dag det var meldt styrtregn, vind og torden. Det ble nelig strålende sol!
Gratulerer som rette ektefolk, Sine og Petter!



mandag 28. juli 2014

Fortsatt Ferie

Dagene beveger seg sakte, men likevel. Sommeren glir framover, og før vi rekker å tenke er det høsten. I hvert fall med det tempoet her.

I dag har jeg hatt fingrene aktivisert siden jeg sto opp, og likevel føler jeg at det her bildet ser ut som meg. Kanskje fordi Kaptein Blikk har gått tilbake til å bli mest Blikkenslager i dag. Ferien hans er over og jeg har noen formiddagstimer i min egen lille boble, før jeg skal ut i den store verden og utforske byliv og treningssenter.

I går var vi på en eksotisk kveldstur i Skotselva. Vi dro ned til høyre etter Bergsfossen, og fulgte elva oppover. Siden det er såpass lite vannføring, kunne vi faktisk gå tørskodde ganske langt, selv om vi gikk på elvebunnen. Noen steder var det likevel nødvendig å ta av seg skoene og vasse litt. Jeg fikk en følelse av ekspedisjon, lufta var varm og fuktig, nesten som i en jungel, og her og der dukket det opp overraskelser. 
Vi kom til et sted med en kulp og en bitteliten foss, og alt var dekket av mørkegrønn mose. Ganske flott, og faktisk ikke langt unna veien. Men å se det fra veien er umulig likevel.

Og vi kom opp til gamle Hammardammen, der vi begge hadde badet som unger. Nå var det ikke veldig fristende å tenke bading der, for med lite og varmt vann er det gode forhold for algevekster og gresslignende tråder.
To fisk spratt unna et sted vi skulle krysse, de var nok ikke vant til selskap.

Etter hvert kom vi til bunnen av Holtebrekka, og der gikk vi opp på et jorde som ligger brakk. Forbi et lite småbruk som så ensomt ut der det lå. Det var to tegn på liv der: Plenen var striglet og i orden, og på trappa sto det en campingstol fra åttitallet. 

Jeg hadde lagt igjen mobilen hjemme, så det ble ingen bilder fra turen.
Du må rett og slett se det for deg.
Eller tro meg på mitt ord: 
Skotselva byr stadig på gjemte perler og ukjent terreng.

søndag 27. juli 2014

Den onde stemoren

Jeg har prøvd meg på rollen som "ond stemor", men er ikke så veldig flink.
På båtturen i går heiv jeg vann på Lisa, for å vise hvor slem jeg kan være. Jeg endte opp med ei halv tilitersbøtte over meg, og en triumferende Lisa. Hun er sannsynligvis litt raskere eller smartere enn meg. Jeg var i hvert fall våtere enn henne.

Men jeg er sterkere. Leggene mine ser ut som melkekartonger. Av en eller annen merkelig grunn har de (leggene altså) fått muskler som ser firkanta ut. Men Lisa lar seg liksom ikke skremme av store leggmuskler. Hva skulle jeg liksom bruke de til?

Så skulle vi sammelikne skille, siden jeg var sikker på at jeg var blitt mye brunere enn henne. Det viste seg at skillet hennes var tydeligere enn mitt, vi måtte få en utenforstående til å bedømme. Jeg triumferte likevel litt, for jeg er brunere på brystet enn henne.
Svaret jeg fikk, gjorde at jeg ser meg slått.

"Ja, jeg har lagt merke til at de fleste damer som er kommet i overgangsalderen er veldig brune på brystet!"

Jeg er ikke så god på den onde greia, så det ble med ett forsøk.

;)


mandag 21. juli 2014

Drammensfjorden 20. Juli

Med bikini og solfaktor hundre på utsatte steder brukte jeg gårsdagen i ei seksti år gammel snekke. Og mamma, jeg vet du bekymrer deg for vesten. Den ligger rett ved føttene mine, sånn at jeg kan ta den på i full fart om det skulle bli utrygt. Men med blikkstille vann og ei fart du kunne svømt fra, tenker jeg det skal ei bombe til for at jeg ikke skal rekke å få på meg vesten.

Solfaktor hundre er det samme som femti smurt to ganger, ikke sant? Hver sommer, når det er som varmest, får jeg vablete hud som klør og svir på albuene. Sikkert fordi jeg sitter med armen ut av vinduet på bilen når jeg råner rundt... Eller. Det er bare en halv sannhet, for selv om SuperCorsa'n ser liten ut, er det ganske høyt opp til vinduet. Så det blir en litt unaturlig stilling om jeg skal slenge armen i vinduet.

Siden vi skulle på båttur i går, var det en ingrediens som var viktigere for meg enn andre. Her kunne det fulgt hva som helst, og jeg regner med at du kan tenke på forslag fra lesestoff og skrivesaker, til sommermusikk eller håndarbeid. Eller kanskje til og med fiskesaker, må Gud forby.
Min hemmelige ingrediens til en vellykket båttur, ligger rett og slett i kjeksen.
Fra barndommens turer med pappa i hans fjortenfots Askeladd, ut fra Toje i Slemmestad, der pappa hadde med seg kaffe istedenfor øl, og kikkert, i tilfelle det lå noen ryper på skjæra utover.
De dagene han aldri slutta å smile, og fiskestanga og fiskeveska var klare i båten.
Det var med en andektig følelse jeg åpnet kjekspakka i går.
Nå var riktignok de tre øverste knust i tusen knas, og mye av smulene havnet på min solkremklissete hud, under bikinioverdelen. Men jeg lot meg ikke avskrekke. Båtturen var allerede en suksess, så det er sagt.
Og med det beste selskap, der vi grilla pølser på rist over gassbrenneren fra biltema, glemte jeg helt bort at vi ikke hadde med oss kaffe. Ja, da, mamma. Vi var veldig forsiktige med den gassbrenneren. Det er sånn kokeplategreie, du vet, den vi hadde på Skogsvann. Helt trygt.

Kapteinen min har anskaffet seg badestige også, så jeg har mulighet til å komme oppi båten igjen, om jeg skulle driste meg uti vannet. De andre står på dekk og hopper eller stuper, mens jeg skulle ønske badestigen hadde fem trinn ekstra. Jeg ser nok veldig elegant ut der jeg klamrer meg fast til stigen med tær og fingre på samme trinn, før jeg ramler uti som en badeball.

Jeg avrunder med å legge inn et bilde, i håp om å irritere en og annen hjemmesitter. Jeg fikk dessverre ikke med føttene mine på bildet, noe jeg har forstått er obligatorisk. Men selve bildet er vel irriterende nok, tenker jeg.

søndag 20. juli 2014

En moteblogg!

Disse smarte telefonene er noen ganger litt i smarteste laget for meg.
Du vet, sånn etter leggetid, når hele facebookfeeden er gjennomgått og du fortsatt er litt nysgjerring på verden der ute..?
Da er det lett å klikke på bilder av fine kjoler og sånt.
Burde nok tenkt at jeg var altfor trøtt til å ta avgjørelser av noe slag.
Men så kom jeg over en nydelig kjole i en grønnfarge av de sjeldne. Ved en rask gjennomgang i hodet kom jeg til at jeg har ingen grønne kjoler, og i hvert fall ikke i den vakre der..
Og siden prisen lå inder tohundringsen, tenkte jeg at det uansett ville bli et godt kjøp.

Her skulle jeg legge inn bildet av kjolen, slik den ser ut i reklamen. Men siden bildet er beskyttet av opphavsrett og derfor strengt forbudt å kopiere og dele, velger jeg heller å legge ut en link til siden her. Jeg slipper fengsel hvis dette virker som det skal.
http://www.lightinthebox.com/women-s-irregular-chiffon-long-dress_p1210227.html

Se nøye på den kjolen, og forestill deg hvor mye jeg hadde lyst på den.
Det var såpass at jeg var i Hokksund, på vei til trening, da bilbudet ringte for å levere, og jeg valgte å snu og kjøre hjem isteden! Jeg møtte budet på Bunnpris for å spare tid, og skyndte meg hjem for å prøve herligheten.

Vel.
Fordømte møkkanetthandling. Bilder som lyver og modeller som aldri spiser.
Det som skuffet meg aller mest var egentlig fargeforskjellen. Den grønnfargen passer sikkert fint til meg, den.
NÅR JEG BLIR SØTTI!























fredag 18. juli 2014

Bønder i By'n

Vi var på skikkelig bytur i går.
To femtenåringer, ferieblikkenslageren min og jeg bestemte oss for å være litt turister og ta toget innover på formiddagen.

Som vanlig regnet vi akkurat tre minutters mindre kjøretid enn vi trengte, og som vanlig satt alle med hånda på hver sin dørklinke, og det ene benet klart til avsprang i det jeg parkerte ved togstasjonen.
Som vanlig løp vi gjennom undergangen og opp til plattformen mens toget sto klar til avgang.
Lisa mente hun ikke kunne huske en eneste gang vi ikke hadde løpt til toget, på alle de årene vi har kjent hverandre. Og hun hadde rett.
Akkurat som med kino. Jeg tror ikke vi har fått med oss all reklamen på kino siden jeg var ungdom. -Og det begynner jo som kjent å bli noen år siden..
Men vi kom oss med, fordi vi er laget av flaksende gulltråder hele gjengen, og Oslo lå klar for utforsking.

Det første inntrykket var av det alvorlige slaget, fordi vi møtte en som måtte holde seg fast i rulletrappa, med blodig ansikt, hovent øye og veldig bøyde knær. Vi snakket litt om hvordan han sikkert ikke hadde tenkt at det skulle bli sånn, den gangen han flørtet litt med hasj eller kokain. Bare for moro skyld. Emil syns det var drøyt, og angret nok litt på at vi hadde dratt innover.
Men vi har godt av å se dette, oppleve det og huske det til anledningen kanskje skulle by seg en dag..

Det neste var hvordan de tre andre lo av meg mens jeg sto stille og ventet på grønn mann, selv om alle rundt meg krysset gata på rødt. Det var visst såpass merkelig, at Kaptein Blikk valgte å forevige det med å fotografere meg der jeg sto. Jeg syns ikke det er merkelig å vente til det er grønt, så jeg ble nå stående en god stund.

Jeg fant en TGR-butikk, et eldorado for kaupeglade rotehuer, og lykken var nådd! Jeg kjøpte ny tannbørsteholder (som viste seg å være altfor trang til hver eneste tannbørste jeg prøvde da jeg kom hjem), to lysstaver til Gutta Krutt (den ene knakk og begynte å lyse i rulletrappa på OsloCity etter et par timer), to pennal formet som bananer, i silikon og sånne plastkopper med tau til å gå på, til minstemann på fem. I tillegg kjøpte jeg knagger til å henge over døra, men da jeg kom hjem fant jeg ut at døra var altfor tjukk til å passe. Så de henger nå over skapdøra på soverommet mitt. Da kan det tenkes jeg kan få hengt opp noe av det som ligger slengt overalt på sofaen på rommet, da..
Og så kjøpte jeg en kjempekalkulatur til Emil, siden han lett roter bort kalkisen sin. Og et ståltråd-hårbånd i rosa stoff med prikker på. Og en hårbørste formet som et hjerte.
Sukk, det var mye kjøpt for lite penger.

Emil hadde lyst til å dele noe mat med uteliggerne, og kjøpte seg noe på BurgerKing. Men det var liksom ikke stort å dele på likevel, så han spiste det sjøl mens han gikk. Jeg ba han sette seg ned på en betongkloss å spise ferdig, men han var redd noen skulle ta ham for å være tigger.
Da kom det opp noe morsomt, gutten er ikke blotta for humor, om du spør hans helt nøytrale mor.
Det er egentlig en vitsetegning, som viser beina på en fyr, sittende på en betongkloss i bygata med et pappkrus foran seg.
Ser du det foran deg?
Vel, her kommer bildeteksten, som Emil fant på:

Drit i å hive penger oppi brusen min a!
Jeg tigger ikke, jeg tygger!

torsdag 17. juli 2014

Nesten som en treningsblogg

Jeg vet det har vært ymse innslag av fysisk aktivitet her inne i Hagegynga.
Som regel har det vært en flopp, der jeg har starta med usannsynlig optimisme og holdt ut i cirka en uke.
Men nå kan jeg nesten si trening har blitt en del av min hverdag.
Altså, ikke hver dag, men hverdag. (-Enda et godt eksempel hvor det er greit å kunne samskrivingsregelen.)
Jeg starta i januar, og har ikke gitt opp enda. Jovisst har det gått dager, og uker, mellom enkelte økter.
But, I'm on it!

Jeg tror den tøffeste bøygen var å starte med tabatatrening. Og det verste med det, var at jeg måtte kjøre helt ned til Åssiden for å trene!
I tillegg til at jeg er litt lat, og ikke kan passe kjeften min, så jeg har blitt kjørt hardt.

På avstand kan tabata se ut som kjerringtrim. Selv om det er menn der.
For selv om ingen av oss liker å se det på den måten, er vi en gjeng i vår beste alder, som trener i samla gjeng på et avgrensa område. Vi gjør noenlunde de samme øvelsene, og roper noenlunde de samme kampropene. (De andre gjør det, - jeg greier aldri å huske hva vi skal rope, så jeg bare lager noen lyder)

Men ikke la deg lure. Treninga er altfor enkel til at det passer inn i typisk dametrening. Det er åtte øvelser, og klarer du å huske dem er du redda. Og da snakker jeg sånne enkle greier som jeg husker fra skoledagene! Kneløft, situps og armhevinger, for eksempel. Hemmeligheten ligger i intensiteten og intervallene, ikke i variasjon av øvelser. Det vanskeligste har til tider vært å huske veien hjem etterpå, for å være ærlig. For jeg har vært så pumpa at jeg ikke har visst navnet mitt engang.

Jeg har da virkelig vært på noen aerobic, step, puls, zumba, push, pump, beat eller hva-de-heter i løpet av årene. Og det er virkelig dametrening! Hver gang har jeg nesten klart stegene før vi skal videre til nytt opplegg. "Kom igjen, alt fra toppen, jenter, og så er det nytt mønster!!!" Jeg har lurt meg ut i et hjørne under påskudd av å stå nær vannflaska mi, og så har jeg til slutt bare latt som jeg har vært med, til jeg har sniki meg ut langs siden og blitt borte. Det har rett og slett vært umulig for meg å følge med på sånn trening. Tabata er liksom mer for zombier som vil bli max utslitt.

Det morsomste med Tabataen, er kanskje likevel at jeg har brukt det til å trene UnniPunni! I ferien har vi vært en tur på hytta hennes, og der satt jeg meg godt til rette på verandaen med hekletøy og bena høyt. UnniPunni begynte raskt å kjede seg, fordi det hendte det kom ei sky. Og hun ser ingen grunn til å sitte stille ute, om det ikke er for å bli brun.
Hun var litt tøff i trynet, så da kom jeg på at jeg husket alle øvelsene.
Det var en glede å se henne slite og svette, gispe etter luft og be om nåde mens jeg befalte henne å løfte litt høyere, telle litt saktere og ta i litt mer!
Jeg selv hadde et veldig viktig teppe å hekle, i tillegg til at jeg ikke hadde nevnt noe om å kjede meg.
Så jeg kunne nippe til mitt glass og myse mot lettskyet himmel, mens UnniPunni jobbet.

Nå skal det være sagt, at det var hun som satt igjen med sprettrompa etter den turen, da. Så jeg har litt å ta igjen.
Men jeg var da virkelig på en trening mens hun var på ferie med familien i Danmark, så nå er vi kanskje skuls.

Jeg hadde tenkt å trene tabata alene i går også.
Hadde tenkt.
Dro ned til Salto, brukte tredemølla i oppoverbakke for å varme opp, og var på vei inn i det rommet hvor man kan trene litt alternativt.
Og der inne, i det lille avlukket, var det fem-seks unge menn i full gang med trening og sosialt samvær!
Jeg er ikke kjent for å være sjenert. Men der inne var det rett og slett ikke plass til meg.
Så jeg tok med meg drikkeflaska og dro hjem.

I kveld. I kveld blir det trening. Det vet jeg.

onsdag 16. juli 2014

300 - TRE HUNDRE - 300

Med nybrygget kaffe og aircondition har jeg en stille formiddag for meg selv. Gutta Krutt er på Rundtomkring og feirer ferien, og Kaptein Blikk er på kompistur med skuta.
Jeg har mitt eget lille jubileum akkurat nå, fordi jeg skriver innlegg nummer tre hundre i Hagegynga.

Galskap, vil du kanskje melde, å sitte inne, siden det er strålende solskinn ute, og midt i juli.
Ja, jeg vet. Men jeg var med på den forrige seilasen, i knallsol, og pådro meg soleksem herfra til juleferien.
Så jeg bør unngå sola litt nå.

Siden jeg starta opp Hagegynga har jeg blitt tryggere på min formidlingsevne som skriver. Tilbakemeldingene gjør virkelig godt, og jeg er i gang med nye prosjekter.
Jeg har kommet over et fantastisk kurs i å skrive gode artikler og selge dem inn til magasiner, og ser for meg at det kan bli noen interessante vinklinger der.
Hagegynga vil bestå, og i tillegg blir det et bokkonsept med flere bøker i Hagegynga-stil.
Jeg kommer aldri til å kunne få reklameinntekter på bloggen igjen, siden jeg ble kastet ut av AdSense. Jeg husker ikke om jeg har forklart noe om det, men det burde jeg nok.

Det er nemlig slik, at man ikke under noen omstendigheter skal klikke på annonsene inne på egen side. Fullt forståelig, så det passet jeg nøye på å ikke gjøre.
Det jeg ikke tenkte på, var at jeg postet innleggene mine med min bærbare kommune-pc. Og mange av leserne mine er ansatt i kommunen. Når de har klikket på annonsene med sine kommune-pc'er, har vi sett ut som en og samme bruker fra utsiden. På grunn av en proxy-server med samme adresse.
Det er sånne roboter som sjekker dette, og de kan ikke vite at jeg ikke har gjort dette sjøl.

Uansett endte det med utestenging på livstid, siden det ses på som direkte svindel. Flaks at jeg ikke ble anmeldt. Ha ha. Det sku tatt seg ut! Kriminell etter å ha blogget om rotete hus, for trange kjoler, musikk, trening, bilhold og nytenkende matlaging.
Kanskje jeg kunne skrevet noe om livet innafor murene, og laget en liten Hagegyngebok om det?

Man skal lære å sette foten på rett plass, etter å ha tråkka over et par ganger.
Så for tiden framover tror jeg det er viktig å be om hjelp av erfarne fjellfolk. Jeg må sikkert en ny tur til NAV, for å sjekke at jeg ikke lurer dem der. Jeg må sjekke med kontordama på skolen for å være sikker på ansettelsestid og siste lønning. Og det kan tenkes at det ikke er dagpenger, men arbeidsavklaringspenger jeg skal søke om, siden jeg har registrert meg som enkeltmannsforetak.

Uansett er det spennende dager.

Siden jeg har gått en del gravid, kan jeg si at det føles litt som å være svanger. Jeg har en skatt i magen, som bare jeg kjenner. Og jeg selv kjenner ikke alt, og er nysgjerrig og spent på hvordan det blir når alt er klart til å møte verden.
Og når det endelig er ute, er jeg spent, redd og forventningsfull på vegne av barnet mitt. Hvordan det vil passe inn, hvilke venner det får, om menneskene vil ta godt i mot?

At huset mitt skulle vært ferdigmalt, og at hagen trenger en kjærlig hånd..
At dukene fra konfen skulle vært sydd opp og vasket før de blir lagt pent bort til nestemann..
At takkekortene bør sendes ut omgående..
At de tomme og halvfulle plastboksene mine bør sorteres, ryddes, tømmes og settes bort..
At vintertøyet skulle vært vasket før sommeren..
At jeg vil male den gamle spisestua og få den på plass..
At badet mitt mest sannsynligvis må totalrenoveres..
Og kjøkkenet..

Vel.
Det får bli en annen dag.
I dag jubilerer jeg isteden.

Gratulerer med rundt tall, Hagegynga mi!

tirsdag 15. juli 2014

Om å tørre å gi slipp for å få bedre tak..

Tenk om jeg ikke skal være lærer akkurat nå?
Tenk om det er andre ting som må gjøres først?

Jeg ser at det er mulig å jobbe hardt uten å jobbe på skole.
Og jeg ser at det er mulig å tjene noen kroner uten å jobbe på skole.

Hva om jeg tør å slippe taket i det som er?
Hva om jeg tør å rekke meg etter noe mer?

Hvem er jeg om jeg ikke tar med alt jeg kan få?
Hvem blir jeg om jeg tar imot alle muligheter?

Jeg bare spør.


9 ting ved meg som irriterer folk.

Det hender jeg ramler over lister.
Og da mener jeg ikke fysisk snubling over lange, smale treplanker som ligger klar til å snekres opp på en vegg. Selvsagt ikke.
Mer som i sånne lister over ting og tang.

For all del, jeg har da laget lister sjøl også. Hagegynga har i hvert fall to lister over ting som er ganske ålreit. 
Nå lurer jeg litt på å lage ei liste over lister jeg har sett, som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg.

Så da blire sånn.

  1. Ti bevis på at du vokste opp i 70-/80-/90-tallet
  2. Åtte grunner til å bytte jobb
  3. Disse tolv mennesketypene irriterer meg til døde
  4. Fem steder du MÅ se før du dør
  5. Disse tingene må du huske på før du drar på ferie
  6. Seks ingredienser for å finne kjærligheten, og beholde den.
  7. Hvordan bli dumpet på ti dager.
  8. Tegn på at du er B-menneske
...

Lista kan bli ganske lang, og det meste som står i disse listene er enten ting vi vet fra før, eller ting vi ikke visste at vi lurte på. Noe er litt interessant, og en del er bare svada. Men jeg stopper her.
Jeg hang meg egentlig mest opp i den som handler om irriterende mennesker. Den er skrevet av en blogger som så seg lei på alle de positive greiene folk poster på sosiale medier. Hun ville bidra med en liste over ting som gjorde at hun fikk lyst til å vri hue av noen isteden.

Den lista.
Vel. 
Jeg tror jeg traff på ni av tolv der, så jeg kan være glad hun ikke vet hvor jeg bor, for å si det sånn.

Selvsagt har jeg mista url-adressen, og må gjengi lista etter egen hukommelse, men jeg skal prøve å ta noen her.

  1. Kømonstrene på McDonalds. De står lenge i køen, men når det blir deres tur, har de ikke bestemt seg for hva de skal ha. Jeg gjør dette. Hver gang. Men det er faktisk ikke fordi jeg har stått som en zombie. Faktisk har jeg brukt hodet intenst, hele tiden, og fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skal ha! Jeg må se bildene og prisene for å tenke, og plutselig er det min tur. Jeg har lært meg nå, at en som heter McTasty er god, eller McFeast, så om det blir min tur altfor fort bestiller jeg bare en av dem.
  2. Parkeringsidiotene. Her vet jeg ikke om jeg trenger å forklare. Hvis jeg treffer innenfor de hvite grenselinjene bryr jeg meg aldri om bilen står litt skakt. Er det ikke grenselinjer passer jeg på å ikke treffe andre biler. Lukeparkering har jeg omtalt i tidligere innlegg, og trenger sannsynligvis ikke videre forklaring. 
  3. Mennesker som absolutt skal være hyggelige og småprate. Jeg visste ikke at det var irriterende en gang!
  4. Idiotene som står stille i venstre feltet av rulletrappa. Rulletrapper er luksusvare i Skotselva.  Det hender jeg tar rulletrappa på handlesenteret, men da har jeg sjelden dårlig tid. Når jeg en gang i mellom treffer ei rulletrapp på togstasjonen, Oslo City, Tusenfryd eller andre steder, er jeg som regel opptatt av hvordan det er rundt meg, og glemmer hvilken side av trappa jeg står i.
  5. Folk som alltid må ligge i fartsgrensa eller rett under. Her fulgte det med en del dødstrusler og galle som jeg valgte å fortrenge. SuperCorsa'n er nok en fantastisk bil, men motoren er ikke så stor. Jeg må faktisk stå ganske hardt på pedalen for å holde den jevnt oppe i åtti, siden den aller helst beveger seg rundt søtti.  Og på motorveien inn mot Asker er det ekstra vanskelig. Da må jeg ligge over nitti hele veien, og da begynner det alltid å brumleskurre midt i bakken opp mot Liertoppen. Akkurat som om noe er i ferd med å løsne under der. I tillegg har jeg en uvane med å glemme å tråkke skikkelig på pedalen når jeg sitter og tenker, eller prater. 
  6. Folk som ler høyt på feil sted på kino. Hold dere hjemme for f...! Jeg ler ofte, og innimellom på steder der det ikke er så morsomt for andre. Heldigvis er jeg ikke så ofte på kino. 
  7. Folk uten intimsone. Jeg har det komfortabelt selv om intimsonen er i korteste laget, så lenge vedkommende ikke er full eller kranglete. Eller begge. Så det ender ofte med at folk rygger litt bakover mens vi snakker.
  8. Klemmeklengerne som alltid skal ta på eller klemme. La folk være litt i fred! Denne henger kanskje litt sammen med den forrige. Jeg tenker dessverre ofte at folk er litt som meg. 
  9. Damer som synger for seg sjøl i butikken og ikke tenker på hvor dumt det høres ut.  Joda, jeg tenker på det innimellom, og nettopp derfor fortsetter jeg med det.
Dette var bare ni ting ved meg som sannsynligvis får enkelte til å se rødt. Det er selvsagt mange andre ting ved meg som er irriterende, om man velger å irritere seg over ting.
Så jeg avslutter dagens innlegg med å takke deg som likevel henger ved meg. 
Ha en strålende dag!

onsdag 9. juli 2014

Bare en drømmer, eller...?

Som jeg nevnte i forrige innlegg har jeg drømmer å følge.
Har ikke vi alle det, egentlig?

En av mine favorittsannheter handler om at livet ikke kommer. Livet er. Det betyr for meg at jeg ikke vil sitte stille og vente på at noe fantastisk skal skje meg en vakker dag.
At hvert eneste øyeblikk er min mulighet til å velge hva jeg vil fylle livet mitt med.
Og at hvert eneste øyeblikk faktisk kan være mitt siste.
Ikke fordi jeg er syk, eller lever spesielt farlig. Men fordi det er livet.
Og livet ender ofte alltid (si fra om du hører om en annen løsning) med døden.

Siden det er umulig å si noe om når dette livet kommer til å ende, ser jeg på det som min plikt ovenfor meg selv å leve ut så mye jeg klarer.

Derfor. Og nettopp derfor har jeg bestemt meg for å gi ut mine egne bøker. Og jeg skal begynne nå.
Jeg vet at jeg sendte inn manus til Gyldendal i slutten av mai, og at de har til august på å lese igjennom disse. Jeg vet også at sjansen er minimal for å bli antatt i et stort forlag, og at jeg burde bli hoppende glad om de skulle finne på å like det jeg har sendt inn.
Men.
Det er en annen tanke som vokser fram hos meg, og jeg får mer og mer tro på den.
Jeg vil bestemme sjøl, jeg har tro på konseptet mitt med en egen hagegyngebokserie (jepp, det skrives faktisk som ett ord). Jeg vet hvordan jeg vil ha det, og jeg vil ikke være bundet til et kjempeforlags regler og klausuler, og bli avspist med bittesmå royalties.
Så jeg vil gi ut mine egne bøker på lisensforlag.

ikke tro du er noe..
Den store utfordringen blir nok å markedsføre meg. Jeg er ikke spesielt dreven i moderne markedsføring, og jeg sliter faktisk ørlite grann med janteloven, selv om jeg later som om jeg driter i den. Her kommer jeg sannsynligvis til å trenge noe hjelp.
Så om du føler at du har lyst til å bidra, er det hjertelig velkomment. Og tusen takk.
Alt fra trykking av plakater til tips om nye, interessante forhandlere er nyttig, i tillegg til de gode tilbakemeldingene jeg har fått og får underveis.
UnniPunni har selvsagt meldt seg som markedsfører allerede, vi skal på promoteringsrunde til interessante forhandlere når første eksemplar er klart. Og jeg har noen som har sagt at de gjerne kjøper bøker på forhånd, som gaveideer, (før de er skrevet) for å hjelpe til med økonomi til trykking.
Det gjør noe med meg og pågangsmotet, at noen har så trua på meg.
Da slipper janteloven litt taket, på en måte.

På veien med drømmen i handa tar jeg gjerne imot heiarop, hvor unorsk det enn er.
Jeg lover å bruke all oppmuntring og hjelp til siste smule, ingenting skal gå til spille.




PS:
Jeg vet at bildet av meg som bonde skurrer veldig for noen. For meg sjøl også, egentlig.
Men jeg har likevel et bilde i hodet, der jeg ser på mitt forfatterskap som småplanter i en åker full av ugressplanten med det latinske navnet jantus lovicus. Så da avslutter jeg dagens innlegg med dette bildet.

Åkre under hvite skyer, 
frodige, kraftige ugressplanter tar solstrålene lett.
Den største ljåen er tung, men effektiv.
Må slipes ofte.
For hvert strå jeg hugger, blir jeg sterkere, tryggere, flinkere.
De små nye plantene myser mot solen.
Jeg vanner dem med troen på meg selv.
Og gjødsler dem med applaus fra andre.
Grønne fingre stryker lett over de små bladene, 
jeg gleder meg til å høste.



tirsdag 8. juli 2014

Sova bort sumarnatta?

Jeg har lyst til å dele noe med deg.
I dag har jeg vært på NAV.

Dette kunne sikkert blitt en sak om hvor tungrodd det er der, og hvilket skjemavelde som regjerer.
Det hadde vært den letteste sak av verden å skrive meg tom på å latterliggjøre alt
fra kravet om å trekke kølapp hver gang du har et nytt punkt som trenger veiledning,
til det faktum at
radioen som durer og går er fintunet inn på "akkurat nok skurr til å ikke høre melodien".

Men det er noe annet jeg har lyst til å dele. Noe det er vanskeligere å sette ord på. Jeg skal prøve.

Å komme inn i en atmosfære der ingen riktig ser på hverandre. Det er skillevegger for å beskytte deg mot andres nysgjerrighet, som om de har kapasitet til å bry seg.
Hva slags stemning jeg fikk?
Jo, jeg tror det lå en slags skam, eller en maktesløshet, kanskje en slags lammelse over de sakte bevegelsene der inne. Blikkene var vendt ned eller til siden. Jeg tok meg i det selv også. Og ingen snakket høyt eller lo.
Damene bak skranken var lavmælte; jeg tror nok de møter mange skjebner i løpet av en arbeidsdag.

Jeg liker å se på meg selv som en ressurs. En ganske stor en også, på gode dager.
Men der inne. Der var det vanskelig å hente fram noe som helst.
Der kom tvilen på hvor god jeg egentlig kan være, når jeg ikke en gang husker personnummeret til begge ungene (eller pappaen deres, for den saks skyld).
Og en god del av opplysningene jeg skulle fylle ut, hadde jeg ikke peiling på der og da, heller.
Jeg innså hvor takknemlig jeg skal være om jeg får gjennom noe som helst, og at jeg er prisgitt at jeg har søkt på de rette stedene, på rett målform og med rett innstilling.

Saken er at jeg er en lærer uten fast arbeid. Jeg har feil fagkombinasjon for skolen min, og har derfor ikke jobb i august. Disse årene har vært tre årsvikariat, og nå mangler språklærere.
Altså ikke meg.
Den 20. juni leverte jeg inn nøkkelplanken min og pc'n; skriveredskapet mitt. Jeg rydda pulten som ikke har sett dagens lys på flere måneder og fylte SuperCorsa' n til randen med permer, bøker, lydbøker, tannbørste, ekstra klær, godteri, blomstervaser, bilder og annet stæsj som gjerne ligger og slenger i skuffene i løpet av et skoleår.

Så her står jeg nå. Jeg har vært på NAV og registrert meg. Ikke som arbeidsledig, men som jobbsøker. Det var et viktig skille der, lærte jeg på informasjonsmøtet. Da jeg skulle fylle ut skjemaet for å søke om dagpenger, ble jeg klar over at jeg ikke en gang vet når avspaseringen min går over til å bli ferie. Eller når min siste lønn er.
Mitt møte med NAV tok et tak i alle fingrene mine og putta de godt nedi jorda. Der nede kjente jeg på hvor lett det er å føle seg liten og ubetydelig.

Ja visst har jeg drømmer, og tro meg, jeg skal følge dem.
Jeg forteller gjerne mye om dem neste gang jeg er her inne. For jeg har virkelig trua på at mine dører åpnes når de skal.
Men i kveld hadde jeg altså lyst til å dele noe av den følelsen av  ikke være så god likevel.
Av å ikke ha fått det helt til likevel.

Det skal jaggu gjørras det òg.