torsdag 5. juni 2014

I dag har jeg vært sensor i norsk.



Jeg har sett elever komme inn med nervene i en frynsete bukett foran seg, hilse med klamme håndtrykk og slite med å få den dumme pc'n til å virke som den skal. Og jeg har sett elever komme inn uten huskelapp, med henda i lomma.
Alle har vært tynget av alvoret, på den ene eller andre måten.

Det er fort gjort, i den akademiske delen av verden (altså ikke virkeligheten), å tenke at alle bør kunne et visst antall skjønnlitterære titler, og å kunne strø om seg med fagbegreper som allusjoner, metaforer og autoral synsvinkel. For å ikke snakke om ethos, pathos og logos som er viktige innen retorikken.
Det er like fort gjort å forhåndsdømme.

I enkelte tilfeller er nok jeg som sensor strengere enn faglæreren, fordi den eleven har vist seg veldig god på dette tidligere, men rett og slett ikke får det helt til i dag.
Men, heldigvis. I dag opplevde jeg flere tilfeller av det motsatte.

Det kom inn en elev som snakket litt sakte. Akkurat som et sveiveverk som ikke går skikkelig bra før det har gått en stund. Han fikk hostet seg opp, varmet dieselen og serverte slow food av ypperste kvalitet. Ingen fancy powerpoint, ikke mye lapp å skryte av heller.
Men.
Hvert eneste oppfølgingsspørsmål jeg stilte ble besvart korrekt, reflektert og sakte. Han fikk vist fram en bred, og dypere, forståelse for faget. Faglærer så nokså overrasket ut.
Øyeblikket for tilbakemeldinga skal jeg ta med meg hjem i dag. Han mottok sin femmer, med munnen godt lukket og øyne så store som tinntallerkner.
Mon tro om selvtilliten hans prøvde å få ham til å tro at dette ikke kunne være sant?
Og jeg lærte noe om de elevene som aldri rekker å få sagt stort i klassen.

Det er sjelden ting er akkurat sånn det kan se ut fra utsiden.
Og det er godt vi innimellom blir minnet på det.
Det gjør oss til bedre mennesker.
Trur eg.

tirsdag 3. juni 2014

Nesten voksen

Da var'e gjort!
Jeg kjenner mammahjertet ekstra godt på sånne dager.
Stolthet, takknemlighet, ydmykhet.

Ikke fordi selve konfirmasjonen er noe vanskelig ungdommene skal gjennom. De gjorde praktisk talt ingen ting i kirken, og jeg hørte ikke en eneste trosbekjennelse langs rekka der de satt.
Min egen engleunge iberegnet, var det stort sett flaue blikk og rompemaur som gjaldt.

Stoltheten kommer rett og slett når jeg ser opp i løpet av dagen, mellom servietter som tar fyr og iskaker som smelter, og kjenner igjen den lille gutten min -som har blitt en ung mann.

Han har egne meninger og egne barbersaker, gode venner og gode manerer. Med noen unntak i begge leire. Han prøver seg fram, leter og finner sin egen musikk, klesstil, sjargong og identitet.

Han lærer nye ting, selv om han ikke innrømmer det ofte. Som tenåring har han nemlig den fantastiske egenskapen å allerede kunne svaret på det meste! Å lære av andres feil er ikke halvparten så moro eller lærerikt som å gjøre egne.
Men det som er like viktig, er alt han lærer meg. Om det å være medmenneske på godt og vondt. Om å ikke dømme andre. Om det å ha en avslappa holdning til det meste, og likevel lærer han meg en del om redsel og angst. Og han lærer meg å møte mine svakeste sider. Da viser jeg kort til høylytt kjefting i fistel, selvopptatthet, kjeppjaging av intetanende venner, forutinntatthet, sårhet, ustruktur og meningsløse formaninger. Sånn helt kort.

Jeg minnes daglig på hvordan det var å være ungdom. Sårheten, gleden, usikkerheten og verdensherredømmet. Nysgjerrigheten på alt ukjent og ulovlig. Og han tror selvsagt ikke at jeg husker noen ting. At jeg ikke forstår.

Der min konfirmant sto foran oss på gulvet, så voksen og rolig, med glimt i øyet og et varmt smil, kjente jeg nok at løken fra roastbiffen sved litt i øynene.
Jammen godt jeg ikke er så lettgrint.