mandag 28. juli 2014

Fortsatt Ferie

Dagene beveger seg sakte, men likevel. Sommeren glir framover, og før vi rekker å tenke er det høsten. I hvert fall med det tempoet her.

I dag har jeg hatt fingrene aktivisert siden jeg sto opp, og likevel føler jeg at det her bildet ser ut som meg. Kanskje fordi Kaptein Blikk har gått tilbake til å bli mest Blikkenslager i dag. Ferien hans er over og jeg har noen formiddagstimer i min egen lille boble, før jeg skal ut i den store verden og utforske byliv og treningssenter.

I går var vi på en eksotisk kveldstur i Skotselva. Vi dro ned til høyre etter Bergsfossen, og fulgte elva oppover. Siden det er såpass lite vannføring, kunne vi faktisk gå tørskodde ganske langt, selv om vi gikk på elvebunnen. Noen steder var det likevel nødvendig å ta av seg skoene og vasse litt. Jeg fikk en følelse av ekspedisjon, lufta var varm og fuktig, nesten som i en jungel, og her og der dukket det opp overraskelser. 
Vi kom til et sted med en kulp og en bitteliten foss, og alt var dekket av mørkegrønn mose. Ganske flott, og faktisk ikke langt unna veien. Men å se det fra veien er umulig likevel.

Og vi kom opp til gamle Hammardammen, der vi begge hadde badet som unger. Nå var det ikke veldig fristende å tenke bading der, for med lite og varmt vann er det gode forhold for algevekster og gresslignende tråder.
To fisk spratt unna et sted vi skulle krysse, de var nok ikke vant til selskap.

Etter hvert kom vi til bunnen av Holtebrekka, og der gikk vi opp på et jorde som ligger brakk. Forbi et lite småbruk som så ensomt ut der det lå. Det var to tegn på liv der: Plenen var striglet og i orden, og på trappa sto det en campingstol fra åttitallet. 

Jeg hadde lagt igjen mobilen hjemme, så det ble ingen bilder fra turen.
Du må rett og slett se det for deg.
Eller tro meg på mitt ord: 
Skotselva byr stadig på gjemte perler og ukjent terreng.

søndag 27. juli 2014

Den onde stemoren

Jeg har prøvd meg på rollen som "ond stemor", men er ikke så veldig flink.
På båtturen i går heiv jeg vann på Lisa, for å vise hvor slem jeg kan være. Jeg endte opp med ei halv tilitersbøtte over meg, og en triumferende Lisa. Hun er sannsynligvis litt raskere eller smartere enn meg. Jeg var i hvert fall våtere enn henne.

Men jeg er sterkere. Leggene mine ser ut som melkekartonger. Av en eller annen merkelig grunn har de (leggene altså) fått muskler som ser firkanta ut. Men Lisa lar seg liksom ikke skremme av store leggmuskler. Hva skulle jeg liksom bruke de til?

Så skulle vi sammelikne skille, siden jeg var sikker på at jeg var blitt mye brunere enn henne. Det viste seg at skillet hennes var tydeligere enn mitt, vi måtte få en utenforstående til å bedømme. Jeg triumferte likevel litt, for jeg er brunere på brystet enn henne.
Svaret jeg fikk, gjorde at jeg ser meg slått.

"Ja, jeg har lagt merke til at de fleste damer som er kommet i overgangsalderen er veldig brune på brystet!"

Jeg er ikke så god på den onde greia, så det ble med ett forsøk.

;)


mandag 21. juli 2014

Drammensfjorden 20. Juli

Med bikini og solfaktor hundre på utsatte steder brukte jeg gårsdagen i ei seksti år gammel snekke. Og mamma, jeg vet du bekymrer deg for vesten. Den ligger rett ved føttene mine, sånn at jeg kan ta den på i full fart om det skulle bli utrygt. Men med blikkstille vann og ei fart du kunne svømt fra, tenker jeg det skal ei bombe til for at jeg ikke skal rekke å få på meg vesten.

Solfaktor hundre er det samme som femti smurt to ganger, ikke sant? Hver sommer, når det er som varmest, får jeg vablete hud som klør og svir på albuene. Sikkert fordi jeg sitter med armen ut av vinduet på bilen når jeg råner rundt... Eller. Det er bare en halv sannhet, for selv om SuperCorsa'n ser liten ut, er det ganske høyt opp til vinduet. Så det blir en litt unaturlig stilling om jeg skal slenge armen i vinduet.

Siden vi skulle på båttur i går, var det en ingrediens som var viktigere for meg enn andre. Her kunne det fulgt hva som helst, og jeg regner med at du kan tenke på forslag fra lesestoff og skrivesaker, til sommermusikk eller håndarbeid. Eller kanskje til og med fiskesaker, må Gud forby.
Min hemmelige ingrediens til en vellykket båttur, ligger rett og slett i kjeksen.
Fra barndommens turer med pappa i hans fjortenfots Askeladd, ut fra Toje i Slemmestad, der pappa hadde med seg kaffe istedenfor øl, og kikkert, i tilfelle det lå noen ryper på skjæra utover.
De dagene han aldri slutta å smile, og fiskestanga og fiskeveska var klare i båten.
Det var med en andektig følelse jeg åpnet kjekspakka i går.
Nå var riktignok de tre øverste knust i tusen knas, og mye av smulene havnet på min solkremklissete hud, under bikinioverdelen. Men jeg lot meg ikke avskrekke. Båtturen var allerede en suksess, så det er sagt.
Og med det beste selskap, der vi grilla pølser på rist over gassbrenneren fra biltema, glemte jeg helt bort at vi ikke hadde med oss kaffe. Ja, da, mamma. Vi var veldig forsiktige med den gassbrenneren. Det er sånn kokeplategreie, du vet, den vi hadde på Skogsvann. Helt trygt.

Kapteinen min har anskaffet seg badestige også, så jeg har mulighet til å komme oppi båten igjen, om jeg skulle driste meg uti vannet. De andre står på dekk og hopper eller stuper, mens jeg skulle ønske badestigen hadde fem trinn ekstra. Jeg ser nok veldig elegant ut der jeg klamrer meg fast til stigen med tær og fingre på samme trinn, før jeg ramler uti som en badeball.

Jeg avrunder med å legge inn et bilde, i håp om å irritere en og annen hjemmesitter. Jeg fikk dessverre ikke med føttene mine på bildet, noe jeg har forstått er obligatorisk. Men selve bildet er vel irriterende nok, tenker jeg.

søndag 20. juli 2014

En moteblogg!

Disse smarte telefonene er noen ganger litt i smarteste laget for meg.
Du vet, sånn etter leggetid, når hele facebookfeeden er gjennomgått og du fortsatt er litt nysgjerring på verden der ute..?
Da er det lett å klikke på bilder av fine kjoler og sånt.
Burde nok tenkt at jeg var altfor trøtt til å ta avgjørelser av noe slag.
Men så kom jeg over en nydelig kjole i en grønnfarge av de sjeldne. Ved en rask gjennomgang i hodet kom jeg til at jeg har ingen grønne kjoler, og i hvert fall ikke i den vakre der..
Og siden prisen lå inder tohundringsen, tenkte jeg at det uansett ville bli et godt kjøp.

Her skulle jeg legge inn bildet av kjolen, slik den ser ut i reklamen. Men siden bildet er beskyttet av opphavsrett og derfor strengt forbudt å kopiere og dele, velger jeg heller å legge ut en link til siden her. Jeg slipper fengsel hvis dette virker som det skal.
http://www.lightinthebox.com/women-s-irregular-chiffon-long-dress_p1210227.html

Se nøye på den kjolen, og forestill deg hvor mye jeg hadde lyst på den.
Det var såpass at jeg var i Hokksund, på vei til trening, da bilbudet ringte for å levere, og jeg valgte å snu og kjøre hjem isteden! Jeg møtte budet på Bunnpris for å spare tid, og skyndte meg hjem for å prøve herligheten.

Vel.
Fordømte møkkanetthandling. Bilder som lyver og modeller som aldri spiser.
Det som skuffet meg aller mest var egentlig fargeforskjellen. Den grønnfargen passer sikkert fint til meg, den.
NÅR JEG BLIR SØTTI!























fredag 18. juli 2014

Bønder i By'n

Vi var på skikkelig bytur i går.
To femtenåringer, ferieblikkenslageren min og jeg bestemte oss for å være litt turister og ta toget innover på formiddagen.

Som vanlig regnet vi akkurat tre minutters mindre kjøretid enn vi trengte, og som vanlig satt alle med hånda på hver sin dørklinke, og det ene benet klart til avsprang i det jeg parkerte ved togstasjonen.
Som vanlig løp vi gjennom undergangen og opp til plattformen mens toget sto klar til avgang.
Lisa mente hun ikke kunne huske en eneste gang vi ikke hadde løpt til toget, på alle de årene vi har kjent hverandre. Og hun hadde rett.
Akkurat som med kino. Jeg tror ikke vi har fått med oss all reklamen på kino siden jeg var ungdom. -Og det begynner jo som kjent å bli noen år siden..
Men vi kom oss med, fordi vi er laget av flaksende gulltråder hele gjengen, og Oslo lå klar for utforsking.

Det første inntrykket var av det alvorlige slaget, fordi vi møtte en som måtte holde seg fast i rulletrappa, med blodig ansikt, hovent øye og veldig bøyde knær. Vi snakket litt om hvordan han sikkert ikke hadde tenkt at det skulle bli sånn, den gangen han flørtet litt med hasj eller kokain. Bare for moro skyld. Emil syns det var drøyt, og angret nok litt på at vi hadde dratt innover.
Men vi har godt av å se dette, oppleve det og huske det til anledningen kanskje skulle by seg en dag..

Det neste var hvordan de tre andre lo av meg mens jeg sto stille og ventet på grønn mann, selv om alle rundt meg krysset gata på rødt. Det var visst såpass merkelig, at Kaptein Blikk valgte å forevige det med å fotografere meg der jeg sto. Jeg syns ikke det er merkelig å vente til det er grønt, så jeg ble nå stående en god stund.

Jeg fant en TGR-butikk, et eldorado for kaupeglade rotehuer, og lykken var nådd! Jeg kjøpte ny tannbørsteholder (som viste seg å være altfor trang til hver eneste tannbørste jeg prøvde da jeg kom hjem), to lysstaver til Gutta Krutt (den ene knakk og begynte å lyse i rulletrappa på OsloCity etter et par timer), to pennal formet som bananer, i silikon og sånne plastkopper med tau til å gå på, til minstemann på fem. I tillegg kjøpte jeg knagger til å henge over døra, men da jeg kom hjem fant jeg ut at døra var altfor tjukk til å passe. Så de henger nå over skapdøra på soverommet mitt. Da kan det tenkes jeg kan få hengt opp noe av det som ligger slengt overalt på sofaen på rommet, da..
Og så kjøpte jeg en kjempekalkulatur til Emil, siden han lett roter bort kalkisen sin. Og et ståltråd-hårbånd i rosa stoff med prikker på. Og en hårbørste formet som et hjerte.
Sukk, det var mye kjøpt for lite penger.

Emil hadde lyst til å dele noe mat med uteliggerne, og kjøpte seg noe på BurgerKing. Men det var liksom ikke stort å dele på likevel, så han spiste det sjøl mens han gikk. Jeg ba han sette seg ned på en betongkloss å spise ferdig, men han var redd noen skulle ta ham for å være tigger.
Da kom det opp noe morsomt, gutten er ikke blotta for humor, om du spør hans helt nøytrale mor.
Det er egentlig en vitsetegning, som viser beina på en fyr, sittende på en betongkloss i bygata med et pappkrus foran seg.
Ser du det foran deg?
Vel, her kommer bildeteksten, som Emil fant på:

Drit i å hive penger oppi brusen min a!
Jeg tigger ikke, jeg tygger!

torsdag 17. juli 2014

Nesten som en treningsblogg

Jeg vet det har vært ymse innslag av fysisk aktivitet her inne i Hagegynga.
Som regel har det vært en flopp, der jeg har starta med usannsynlig optimisme og holdt ut i cirka en uke.
Men nå kan jeg nesten si trening har blitt en del av min hverdag.
Altså, ikke hver dag, men hverdag. (-Enda et godt eksempel hvor det er greit å kunne samskrivingsregelen.)
Jeg starta i januar, og har ikke gitt opp enda. Jovisst har det gått dager, og uker, mellom enkelte økter.
But, I'm on it!

Jeg tror den tøffeste bøygen var å starte med tabatatrening. Og det verste med det, var at jeg måtte kjøre helt ned til Åssiden for å trene!
I tillegg til at jeg er litt lat, og ikke kan passe kjeften min, så jeg har blitt kjørt hardt.

På avstand kan tabata se ut som kjerringtrim. Selv om det er menn der.
For selv om ingen av oss liker å se det på den måten, er vi en gjeng i vår beste alder, som trener i samla gjeng på et avgrensa område. Vi gjør noenlunde de samme øvelsene, og roper noenlunde de samme kampropene. (De andre gjør det, - jeg greier aldri å huske hva vi skal rope, så jeg bare lager noen lyder)

Men ikke la deg lure. Treninga er altfor enkel til at det passer inn i typisk dametrening. Det er åtte øvelser, og klarer du å huske dem er du redda. Og da snakker jeg sånne enkle greier som jeg husker fra skoledagene! Kneløft, situps og armhevinger, for eksempel. Hemmeligheten ligger i intensiteten og intervallene, ikke i variasjon av øvelser. Det vanskeligste har til tider vært å huske veien hjem etterpå, for å være ærlig. For jeg har vært så pumpa at jeg ikke har visst navnet mitt engang.

Jeg har da virkelig vært på noen aerobic, step, puls, zumba, push, pump, beat eller hva-de-heter i løpet av årene. Og det er virkelig dametrening! Hver gang har jeg nesten klart stegene før vi skal videre til nytt opplegg. "Kom igjen, alt fra toppen, jenter, og så er det nytt mønster!!!" Jeg har lurt meg ut i et hjørne under påskudd av å stå nær vannflaska mi, og så har jeg til slutt bare latt som jeg har vært med, til jeg har sniki meg ut langs siden og blitt borte. Det har rett og slett vært umulig for meg å følge med på sånn trening. Tabata er liksom mer for zombier som vil bli max utslitt.

Det morsomste med Tabataen, er kanskje likevel at jeg har brukt det til å trene UnniPunni! I ferien har vi vært en tur på hytta hennes, og der satt jeg meg godt til rette på verandaen med hekletøy og bena høyt. UnniPunni begynte raskt å kjede seg, fordi det hendte det kom ei sky. Og hun ser ingen grunn til å sitte stille ute, om det ikke er for å bli brun.
Hun var litt tøff i trynet, så da kom jeg på at jeg husket alle øvelsene.
Det var en glede å se henne slite og svette, gispe etter luft og be om nåde mens jeg befalte henne å løfte litt høyere, telle litt saktere og ta i litt mer!
Jeg selv hadde et veldig viktig teppe å hekle, i tillegg til at jeg ikke hadde nevnt noe om å kjede meg.
Så jeg kunne nippe til mitt glass og myse mot lettskyet himmel, mens UnniPunni jobbet.

Nå skal det være sagt, at det var hun som satt igjen med sprettrompa etter den turen, da. Så jeg har litt å ta igjen.
Men jeg var da virkelig på en trening mens hun var på ferie med familien i Danmark, så nå er vi kanskje skuls.

Jeg hadde tenkt å trene tabata alene i går også.
Hadde tenkt.
Dro ned til Salto, brukte tredemølla i oppoverbakke for å varme opp, og var på vei inn i det rommet hvor man kan trene litt alternativt.
Og der inne, i det lille avlukket, var det fem-seks unge menn i full gang med trening og sosialt samvær!
Jeg er ikke kjent for å være sjenert. Men der inne var det rett og slett ikke plass til meg.
Så jeg tok med meg drikkeflaska og dro hjem.

I kveld. I kveld blir det trening. Det vet jeg.

onsdag 16. juli 2014

300 - TRE HUNDRE - 300

Med nybrygget kaffe og aircondition har jeg en stille formiddag for meg selv. Gutta Krutt er på Rundtomkring og feirer ferien, og Kaptein Blikk er på kompistur med skuta.
Jeg har mitt eget lille jubileum akkurat nå, fordi jeg skriver innlegg nummer tre hundre i Hagegynga.

Galskap, vil du kanskje melde, å sitte inne, siden det er strålende solskinn ute, og midt i juli.
Ja, jeg vet. Men jeg var med på den forrige seilasen, i knallsol, og pådro meg soleksem herfra til juleferien.
Så jeg bør unngå sola litt nå.

Siden jeg starta opp Hagegynga har jeg blitt tryggere på min formidlingsevne som skriver. Tilbakemeldingene gjør virkelig godt, og jeg er i gang med nye prosjekter.
Jeg har kommet over et fantastisk kurs i å skrive gode artikler og selge dem inn til magasiner, og ser for meg at det kan bli noen interessante vinklinger der.
Hagegynga vil bestå, og i tillegg blir det et bokkonsept med flere bøker i Hagegynga-stil.
Jeg kommer aldri til å kunne få reklameinntekter på bloggen igjen, siden jeg ble kastet ut av AdSense. Jeg husker ikke om jeg har forklart noe om det, men det burde jeg nok.

Det er nemlig slik, at man ikke under noen omstendigheter skal klikke på annonsene inne på egen side. Fullt forståelig, så det passet jeg nøye på å ikke gjøre.
Det jeg ikke tenkte på, var at jeg postet innleggene mine med min bærbare kommune-pc. Og mange av leserne mine er ansatt i kommunen. Når de har klikket på annonsene med sine kommune-pc'er, har vi sett ut som en og samme bruker fra utsiden. På grunn av en proxy-server med samme adresse.
Det er sånne roboter som sjekker dette, og de kan ikke vite at jeg ikke har gjort dette sjøl.

Uansett endte det med utestenging på livstid, siden det ses på som direkte svindel. Flaks at jeg ikke ble anmeldt. Ha ha. Det sku tatt seg ut! Kriminell etter å ha blogget om rotete hus, for trange kjoler, musikk, trening, bilhold og nytenkende matlaging.
Kanskje jeg kunne skrevet noe om livet innafor murene, og laget en liten Hagegyngebok om det?

Man skal lære å sette foten på rett plass, etter å ha tråkka over et par ganger.
Så for tiden framover tror jeg det er viktig å be om hjelp av erfarne fjellfolk. Jeg må sikkert en ny tur til NAV, for å sjekke at jeg ikke lurer dem der. Jeg må sjekke med kontordama på skolen for å være sikker på ansettelsestid og siste lønning. Og det kan tenkes at det ikke er dagpenger, men arbeidsavklaringspenger jeg skal søke om, siden jeg har registrert meg som enkeltmannsforetak.

Uansett er det spennende dager.

Siden jeg har gått en del gravid, kan jeg si at det føles litt som å være svanger. Jeg har en skatt i magen, som bare jeg kjenner. Og jeg selv kjenner ikke alt, og er nysgjerrig og spent på hvordan det blir når alt er klart til å møte verden.
Og når det endelig er ute, er jeg spent, redd og forventningsfull på vegne av barnet mitt. Hvordan det vil passe inn, hvilke venner det får, om menneskene vil ta godt i mot?

At huset mitt skulle vært ferdigmalt, og at hagen trenger en kjærlig hånd..
At dukene fra konfen skulle vært sydd opp og vasket før de blir lagt pent bort til nestemann..
At takkekortene bør sendes ut omgående..
At de tomme og halvfulle plastboksene mine bør sorteres, ryddes, tømmes og settes bort..
At vintertøyet skulle vært vasket før sommeren..
At jeg vil male den gamle spisestua og få den på plass..
At badet mitt mest sannsynligvis må totalrenoveres..
Og kjøkkenet..

Vel.
Det får bli en annen dag.
I dag jubilerer jeg isteden.

Gratulerer med rundt tall, Hagegynga mi!

tirsdag 15. juli 2014

Om å tørre å gi slipp for å få bedre tak..

Tenk om jeg ikke skal være lærer akkurat nå?
Tenk om det er andre ting som må gjøres først?

Jeg ser at det er mulig å jobbe hardt uten å jobbe på skole.
Og jeg ser at det er mulig å tjene noen kroner uten å jobbe på skole.

Hva om jeg tør å slippe taket i det som er?
Hva om jeg tør å rekke meg etter noe mer?

Hvem er jeg om jeg ikke tar med alt jeg kan få?
Hvem blir jeg om jeg tar imot alle muligheter?

Jeg bare spør.


9 ting ved meg som irriterer folk.

Det hender jeg ramler over lister.
Og da mener jeg ikke fysisk snubling over lange, smale treplanker som ligger klar til å snekres opp på en vegg. Selvsagt ikke.
Mer som i sånne lister over ting og tang.

For all del, jeg har da laget lister sjøl også. Hagegynga har i hvert fall to lister over ting som er ganske ålreit. 
Nå lurer jeg litt på å lage ei liste over lister jeg har sett, som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg.

Så da blire sånn.

  1. Ti bevis på at du vokste opp i 70-/80-/90-tallet
  2. Åtte grunner til å bytte jobb
  3. Disse tolv mennesketypene irriterer meg til døde
  4. Fem steder du MÅ se før du dør
  5. Disse tingene må du huske på før du drar på ferie
  6. Seks ingredienser for å finne kjærligheten, og beholde den.
  7. Hvordan bli dumpet på ti dager.
  8. Tegn på at du er B-menneske
...

Lista kan bli ganske lang, og det meste som står i disse listene er enten ting vi vet fra før, eller ting vi ikke visste at vi lurte på. Noe er litt interessant, og en del er bare svada. Men jeg stopper her.
Jeg hang meg egentlig mest opp i den som handler om irriterende mennesker. Den er skrevet av en blogger som så seg lei på alle de positive greiene folk poster på sosiale medier. Hun ville bidra med en liste over ting som gjorde at hun fikk lyst til å vri hue av noen isteden.

Den lista.
Vel. 
Jeg tror jeg traff på ni av tolv der, så jeg kan være glad hun ikke vet hvor jeg bor, for å si det sånn.

Selvsagt har jeg mista url-adressen, og må gjengi lista etter egen hukommelse, men jeg skal prøve å ta noen her.

  1. Kømonstrene på McDonalds. De står lenge i køen, men når det blir deres tur, har de ikke bestemt seg for hva de skal ha. Jeg gjør dette. Hver gang. Men det er faktisk ikke fordi jeg har stått som en zombie. Faktisk har jeg brukt hodet intenst, hele tiden, og fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skal ha! Jeg må se bildene og prisene for å tenke, og plutselig er det min tur. Jeg har lært meg nå, at en som heter McTasty er god, eller McFeast, så om det blir min tur altfor fort bestiller jeg bare en av dem.
  2. Parkeringsidiotene. Her vet jeg ikke om jeg trenger å forklare. Hvis jeg treffer innenfor de hvite grenselinjene bryr jeg meg aldri om bilen står litt skakt. Er det ikke grenselinjer passer jeg på å ikke treffe andre biler. Lukeparkering har jeg omtalt i tidligere innlegg, og trenger sannsynligvis ikke videre forklaring. 
  3. Mennesker som absolutt skal være hyggelige og småprate. Jeg visste ikke at det var irriterende en gang!
  4. Idiotene som står stille i venstre feltet av rulletrappa. Rulletrapper er luksusvare i Skotselva.  Det hender jeg tar rulletrappa på handlesenteret, men da har jeg sjelden dårlig tid. Når jeg en gang i mellom treffer ei rulletrapp på togstasjonen, Oslo City, Tusenfryd eller andre steder, er jeg som regel opptatt av hvordan det er rundt meg, og glemmer hvilken side av trappa jeg står i.
  5. Folk som alltid må ligge i fartsgrensa eller rett under. Her fulgte det med en del dødstrusler og galle som jeg valgte å fortrenge. SuperCorsa'n er nok en fantastisk bil, men motoren er ikke så stor. Jeg må faktisk stå ganske hardt på pedalen for å holde den jevnt oppe i åtti, siden den aller helst beveger seg rundt søtti.  Og på motorveien inn mot Asker er det ekstra vanskelig. Da må jeg ligge over nitti hele veien, og da begynner det alltid å brumleskurre midt i bakken opp mot Liertoppen. Akkurat som om noe er i ferd med å løsne under der. I tillegg har jeg en uvane med å glemme å tråkke skikkelig på pedalen når jeg sitter og tenker, eller prater. 
  6. Folk som ler høyt på feil sted på kino. Hold dere hjemme for f...! Jeg ler ofte, og innimellom på steder der det ikke er så morsomt for andre. Heldigvis er jeg ikke så ofte på kino. 
  7. Folk uten intimsone. Jeg har det komfortabelt selv om intimsonen er i korteste laget, så lenge vedkommende ikke er full eller kranglete. Eller begge. Så det ender ofte med at folk rygger litt bakover mens vi snakker.
  8. Klemmeklengerne som alltid skal ta på eller klemme. La folk være litt i fred! Denne henger kanskje litt sammen med den forrige. Jeg tenker dessverre ofte at folk er litt som meg. 
  9. Damer som synger for seg sjøl i butikken og ikke tenker på hvor dumt det høres ut.  Joda, jeg tenker på det innimellom, og nettopp derfor fortsetter jeg med det.
Dette var bare ni ting ved meg som sannsynligvis får enkelte til å se rødt. Det er selvsagt mange andre ting ved meg som er irriterende, om man velger å irritere seg over ting.
Så jeg avslutter dagens innlegg med å takke deg som likevel henger ved meg. 
Ha en strålende dag!

onsdag 9. juli 2014

Bare en drømmer, eller...?

Som jeg nevnte i forrige innlegg har jeg drømmer å følge.
Har ikke vi alle det, egentlig?

En av mine favorittsannheter handler om at livet ikke kommer. Livet er. Det betyr for meg at jeg ikke vil sitte stille og vente på at noe fantastisk skal skje meg en vakker dag.
At hvert eneste øyeblikk er min mulighet til å velge hva jeg vil fylle livet mitt med.
Og at hvert eneste øyeblikk faktisk kan være mitt siste.
Ikke fordi jeg er syk, eller lever spesielt farlig. Men fordi det er livet.
Og livet ender ofte alltid (si fra om du hører om en annen løsning) med døden.

Siden det er umulig å si noe om når dette livet kommer til å ende, ser jeg på det som min plikt ovenfor meg selv å leve ut så mye jeg klarer.

Derfor. Og nettopp derfor har jeg bestemt meg for å gi ut mine egne bøker. Og jeg skal begynne nå.
Jeg vet at jeg sendte inn manus til Gyldendal i slutten av mai, og at de har til august på å lese igjennom disse. Jeg vet også at sjansen er minimal for å bli antatt i et stort forlag, og at jeg burde bli hoppende glad om de skulle finne på å like det jeg har sendt inn.
Men.
Det er en annen tanke som vokser fram hos meg, og jeg får mer og mer tro på den.
Jeg vil bestemme sjøl, jeg har tro på konseptet mitt med en egen hagegyngebokserie (jepp, det skrives faktisk som ett ord). Jeg vet hvordan jeg vil ha det, og jeg vil ikke være bundet til et kjempeforlags regler og klausuler, og bli avspist med bittesmå royalties.
Så jeg vil gi ut mine egne bøker på lisensforlag.

ikke tro du er noe..
Den store utfordringen blir nok å markedsføre meg. Jeg er ikke spesielt dreven i moderne markedsføring, og jeg sliter faktisk ørlite grann med janteloven, selv om jeg later som om jeg driter i den. Her kommer jeg sannsynligvis til å trenge noe hjelp.
Så om du føler at du har lyst til å bidra, er det hjertelig velkomment. Og tusen takk.
Alt fra trykking av plakater til tips om nye, interessante forhandlere er nyttig, i tillegg til de gode tilbakemeldingene jeg har fått og får underveis.
UnniPunni har selvsagt meldt seg som markedsfører allerede, vi skal på promoteringsrunde til interessante forhandlere når første eksemplar er klart. Og jeg har noen som har sagt at de gjerne kjøper bøker på forhånd, som gaveideer, (før de er skrevet) for å hjelpe til med økonomi til trykking.
Det gjør noe med meg og pågangsmotet, at noen har så trua på meg.
Da slipper janteloven litt taket, på en måte.

På veien med drømmen i handa tar jeg gjerne imot heiarop, hvor unorsk det enn er.
Jeg lover å bruke all oppmuntring og hjelp til siste smule, ingenting skal gå til spille.




PS:
Jeg vet at bildet av meg som bonde skurrer veldig for noen. For meg sjøl også, egentlig.
Men jeg har likevel et bilde i hodet, der jeg ser på mitt forfatterskap som småplanter i en åker full av ugressplanten med det latinske navnet jantus lovicus. Så da avslutter jeg dagens innlegg med dette bildet.

Åkre under hvite skyer, 
frodige, kraftige ugressplanter tar solstrålene lett.
Den største ljåen er tung, men effektiv.
Må slipes ofte.
For hvert strå jeg hugger, blir jeg sterkere, tryggere, flinkere.
De små nye plantene myser mot solen.
Jeg vanner dem med troen på meg selv.
Og gjødsler dem med applaus fra andre.
Grønne fingre stryker lett over de små bladene, 
jeg gleder meg til å høste.



tirsdag 8. juli 2014

Sova bort sumarnatta?

Jeg har lyst til å dele noe med deg.
I dag har jeg vært på NAV.

Dette kunne sikkert blitt en sak om hvor tungrodd det er der, og hvilket skjemavelde som regjerer.
Det hadde vært den letteste sak av verden å skrive meg tom på å latterliggjøre alt
fra kravet om å trekke kølapp hver gang du har et nytt punkt som trenger veiledning,
til det faktum at
radioen som durer og går er fintunet inn på "akkurat nok skurr til å ikke høre melodien".

Men det er noe annet jeg har lyst til å dele. Noe det er vanskeligere å sette ord på. Jeg skal prøve.

Å komme inn i en atmosfære der ingen riktig ser på hverandre. Det er skillevegger for å beskytte deg mot andres nysgjerrighet, som om de har kapasitet til å bry seg.
Hva slags stemning jeg fikk?
Jo, jeg tror det lå en slags skam, eller en maktesløshet, kanskje en slags lammelse over de sakte bevegelsene der inne. Blikkene var vendt ned eller til siden. Jeg tok meg i det selv også. Og ingen snakket høyt eller lo.
Damene bak skranken var lavmælte; jeg tror nok de møter mange skjebner i løpet av en arbeidsdag.

Jeg liker å se på meg selv som en ressurs. En ganske stor en også, på gode dager.
Men der inne. Der var det vanskelig å hente fram noe som helst.
Der kom tvilen på hvor god jeg egentlig kan være, når jeg ikke en gang husker personnummeret til begge ungene (eller pappaen deres, for den saks skyld).
Og en god del av opplysningene jeg skulle fylle ut, hadde jeg ikke peiling på der og da, heller.
Jeg innså hvor takknemlig jeg skal være om jeg får gjennom noe som helst, og at jeg er prisgitt at jeg har søkt på de rette stedene, på rett målform og med rett innstilling.

Saken er at jeg er en lærer uten fast arbeid. Jeg har feil fagkombinasjon for skolen min, og har derfor ikke jobb i august. Disse årene har vært tre årsvikariat, og nå mangler språklærere.
Altså ikke meg.
Den 20. juni leverte jeg inn nøkkelplanken min og pc'n; skriveredskapet mitt. Jeg rydda pulten som ikke har sett dagens lys på flere måneder og fylte SuperCorsa' n til randen med permer, bøker, lydbøker, tannbørste, ekstra klær, godteri, blomstervaser, bilder og annet stæsj som gjerne ligger og slenger i skuffene i løpet av et skoleår.

Så her står jeg nå. Jeg har vært på NAV og registrert meg. Ikke som arbeidsledig, men som jobbsøker. Det var et viktig skille der, lærte jeg på informasjonsmøtet. Da jeg skulle fylle ut skjemaet for å søke om dagpenger, ble jeg klar over at jeg ikke en gang vet når avspaseringen min går over til å bli ferie. Eller når min siste lønn er.
Mitt møte med NAV tok et tak i alle fingrene mine og putta de godt nedi jorda. Der nede kjente jeg på hvor lett det er å føle seg liten og ubetydelig.

Ja visst har jeg drømmer, og tro meg, jeg skal følge dem.
Jeg forteller gjerne mye om dem neste gang jeg er her inne. For jeg har virkelig trua på at mine dører åpnes når de skal.
Men i kveld hadde jeg altså lyst til å dele noe av den følelsen av  ikke være så god likevel.
Av å ikke ha fått det helt til likevel.

Det skal jaggu gjørras det òg.