mandag 27. august 2012

....




Hvil deg nå, gamle krok

Dine dager har hatt sin høyde

Øynene dine lengter hjem

Etter deg blir det stille.

søndag 19. august 2012

Overbuljongterningpakkmesterassistent!

Jeg har dugnada i helga.
Vanninntaket til Fjerdingstad hadde fått seg litt ekstra innhold etter Flomfrida, og vi trengte både gravemaskin, traktor, spader, krafser, river, koster og høytrykksspyler, i tillegg til kompressor, rørtang og stakastokk.
Alle disse ordene har hittil vært ganske uvanlige for meg, siden jeg liker tanken på at sånne ting reparerer seg sjøl. I alle fall at det skjer uten min innblanding.
Men, heldigvis faktisk, var det denne gangen ingen vei utenom. Vi hadde fått tak i veldig lite folk, og jeg innså at min rolle som leder i velforeningen strakk seg lenger enn å banke med ei klubbe på styremøtene.
Noe sa meg i forkant at det ville lønne seg med gummiser, og jeg regnet med at det kom til å gå med litt svette, så jeg dro likegodt på meg treningstøy. Lurt.

Oppe i skråningen var graver'n i full sving. Han hadde hissa på seg en koloni med jordveps, noe som økte spenninga i hele området. Vi holdt oss på avstand, godt nedi vannreservatet, som allerede var tømt for vann da jeg kom. Det var halvannen meter med slagg i gjørmeform, og vi brukte spader og krafser for å føre det med en liten bekk gjennom hølet i bånn. Jeg hadde ikke peiling på hverken hit eller dit, men gjorde lydig alt jeg ble satt til. Heldigvis hadde en av kara vært med på dette en gang tidligere, og kunne organisere oss andre rundt.
Jeg hadde ingen forhåpninger om å holde meg ren og pen, men ble likevel litt overrasket over den gjødselluktende gjørma som skvatt i alle retninger.
Ett øyeblikk der var jeg nesten tilbake til barndommens sølekakelaging, der jeg klaska krafsa i den brune grøten og dro det utover i bekkeløpet. Hadde det ikke vært for den litt interessante lukta, kunne vi nesten kalle det Fjerdingstad spa og gjørmebad.
Innimellom måtte vi ut på den andre siden for å stake opp røret ut av bassenget. Den provisoriske stakafjøra var en rett bjørkestokk som skulle dyttes inn, så langt som mulig, flere ganger til det fossa ut gjørme og sølevann. Jeg hadde nok en følelse av at det var en jobb for mannfolk, men skulle ikke være noe dårligere enn dem. Det var jaggu tungt, og jeg trur jeg ble skikkelig sterk av å bruke den! I hvertfall er jeg støl i absolutt hver eneste fiber i dag.

Så rensa vi røra, kosta vekk litt mer bøss tok resten med høytrykksspylern. Da vi var ferdige var det blankskurt grunnfjell og rent vann som rant ut av bånnhølet. Jeg fikk være rørleggerassistent og satte inn tettepluggen. Jeg syns jeg så ganske proff ut der jeg sto med rørtang og klissvåte arbeidshansker, mens den ble skrudd til fra utsiden. Bare to dager tidligere kunne det ikke falle meg inn at jeg skulle være grøftegraver og rørlegger, og det før lunsj på en lørdag!
Vi spiste lapskaus og loff, og snakka om hvor flinke vi var. Og jaggu ble det litt sjokolade til kaffen også.
Jeg har alltid visst at jeg liker dugnader. Det er noe med samholdet, felles mål og dårlig humor som tiltaler meg. Og maten , såklart. Men fordi jeg som regel har hatt andre, mer feminine oppgaver har jeg ikke vært klar over at jeg liker såpass godt å sjaue. Og å bli skikkelig møkkete.
Helt til slutt rydda vi plassen for utstyr og sa takk for oss. Jordvepsen svirra rundt beina på oss.
De var opptatte med å bygge opp igjen hjemmet sitt, men tok seg tid til å kjefte litt innimellom. Makan til hissige smådyr!
Med trillebåra full av redskap og søle fra hårrøttene til tærne kunne vi med god samvittighet avslutte en vellykket dugnad.
høyt trykk
grøftegraving utenfor muren

overbuljongterningpakkmesterassistent

ren og pen

tetteplugg, satkastokk, arbeidshansker og feil tang..

mandag 13. august 2012

passbildet


To bukser ligger på gulvet akkurat som de var gått ut av. Hun rister litt på hodet, men roper ingenting mens hun samler krøllete sokker. Hun finner tre og et halvt par. En annen dag ville hun eksplodert og tilkalt synderen sporenstreks for å få orden i sakene. Men det er en sånn fin dag. Sommerferien er nesten over, og sola har endelig begynt å varme litt. Det får heller være med litt rydding. Forresten liker hun å skifte sengetøy. Og unner ungene den deilige rene følelsen til kvelden.

Litt i sin egen tåke, det er sånn hun går og pusler. Tenker på andre saker. Hvor kaldt det har vært i sommer, og hvordan det kan ha blitt sånn. Hun snuser på det skitne sengetøyet, og hun snuser på det rene. Hun tenker på at alle lukter er interessante, på sitt eget særegne vis. Hun har alltid vært sånn. Kan kjenne igjen eieren til en gjenglemt jakke på lukta. Og kan lukte vannlekkasjer. Disse tankene steller hun med mens hun drar fram senga for å bytte laken.

Under senga, like ved armlenet til sovesofaen, ligger det en liten papirlapp. Ikke stor, men stor nok til å vekke oppmerksomhet. Den ser mistet ut. Da hun bøyer seg ned, ser hun at det ikke bare er en papirlapp. Det er noe mer. Noe viktig.
Hun møter blikket til pappa. Ikke sin egen. Men hans.
Et passbilde i gråtoner ligger i hånda hennes. Hun setter seg ned på senga og ser. Det må være gammelt, for hun kjenner igjen den svarte trøya med hvite skuldre. Og halskjedet, som han sluttet å bruke for mange år siden. Men ellers er han så lik seg selv. Blikket hans er like direkte, og uttrykket er ekte barnlig. Blir han ikke eldre? Eller er det hun som ikke ser det?

Det er bittesmå hull etter tegnestifter over hodet, og hun regner med bildet har hengt flere steder ved denne senga. Kanskje har han lett etter det perfekte stedet, -et sted ingen andre har sett?

Ved siden av panna er det et svart fingeravtrykk. Hun legger tommelen oppå avtrykket, og kan nesten kjenne sårheten i guttens kjærtegn av pappa. De to er så like. De har en magnetisme i seg.
Savnet etter denne mannen er til å ta og føle på.

Hun bestemmer seg for å la det ligge framme, så han kan finne det igjen da han legger seg. Som en fin overraskelse. Klarer likevel ikke å dy seg, og forteller da hun kommer ned at hun har funnet bildet av pappa. Om det hadde blitt borte for ham? Hun vil han skal forstå at det er en fin ting, å ha det bildet. Men vet ikke mer å si. Så hun fortsetter med sitt som om ingenting.

Han svarer et lett, -Å, hadde jeg bilde? Har du sett sykkelhjelmen min? Og forsvinner ut døra.
Hun vet. Hun kjenner ham. Han har valgt å bo annenhver uke der nå, og sånn blir det.

Som snarest tar hun turen oppom rommet igjen. Ser på bildet. Og undres. Er denne mannen klar over hvor mye kjærlighet som finnes rundt akkurat ham?
Hun håper det nå, at han vet. Og at han vet å sette pris på det.

Det er ikke noe vits i å rydde mer, hun åpner vinduet.
Passbildet flytter på seg av et svakt vindpust, så hun legger det under puta hans.




lørdag 11. august 2012

Den lange lærerferien...


Det har vært sommer i Norge en stund nå.
Og grunnen til at jeg vet det, er at høsten starter på mandag. For meg har det alltid vært sånn at året starter i august, og ikke i januar.

Det er da bunken med blanke ark ligger i en pen stabel og klar til bruk. I januar er den, om den er mulig å lokalisere, halvfull, klippet i, og kanskje litt krøllete. Og den ligger gjerne på gulvet sammen med en haug løse tråder, og ingen av trådene er røde.

Nei, gi meg en august. Så skal vi se hva vi får til. I hvert fall fram til jul.

Jeg har en ydmyk glede over årets oppgaver. En fargerik og spennende klasse, med de fagene jeg liker best og en makker som forhåpentligvis komplementerer meg. Hun sitter på erfaring, kunnskaper, struktur og dybde. Blandet med varm omtanke for menneskene rundt henne. Jeg kjenner litt på å putte poten i fotavtrykket hennes. Den ser litt liten og puslete ut mot det dype, kraftige sporet.
Men jeg vet jeg vil vokse, og jeg vet jeg sitter på egenskaper sjøl. Selv om de ikke er innlysende matnyttige når det kommer til orden.

Jeg kom plutselig på den nydelige, lille orkideen jeg fikk av henne før ferien. Med takk for året som var og forventninger til samarbeidet i året som kommer.
Ta den med deg hjem, sa hun. Den trenger vann hver uke.
Trengs ikke, sa jeg. Skal innom her en gang i uka jeg. Og jobbe.
Jobbe? I ferien? Jøss, du er virkelig noe. Sa hun.
Saken var egentlig den, at jeg regnet med den hadde større sjanse for å overleve der, enn hjemme. Siden mine planter hjemme har omtrent like lang levetid som de i blomstervasen.
Så under flinkisflagget overbeviste jeg henne om at den kom til å få ukentlig stell gjennom hele ferien, selv om den sto på arbeidsplassen min.
I juni.
Jeg var innom en gang i uka. Til ca midten av juli. Da ga jeg den til gjengjeld en ganske raus drink. Jeg syns nesten jeg hørte den hikke da jeg lukket døren etter meg for å reise på ferie.

Jeg lurer på om jeg bør ta meg en tur innom jobben i morgen, sånn for å ha en dag på meg til å rette opp skaden til hun kommer på mandag.

Jeg vil vel uansett bli avslørt, og så var det slutt på blomster fra den kanten..

Ja, ja. Jeg får plukke noen da, og sette i blomstervasen.

Som jeg pleier.


Venninnelunsj


Med gruglede og en vemodig forventning ser de henne komme.

Engelen.

Ved første øyekast er hun redusert
Men de trenger kun minutter for å finne tilbake til henne.

Med sitt nydelige, varme smil

Og den oppriktige interessen for hver og en av de andre
har hun fått innredet et stort gjesterom hos alle hjertehusene rundt bordet.

Som et forbilde på optimisme, pågangsmot og styrke
har de lært nye ting sammen med henne.

Alle snakker litt hver, venter på tur, eller buser på.
Noen gode historier, lattertårene triller.
De snakker minst mulig om det uunngåelige.
Ikke av fornektelse. Men det er rett og slett for trist.

De bestemmer seg heller for å møtes igjen.

Snart. Og litt på sparket.

På-gjensyns-klemmene blir lange.
De ønsker ikke å slippe taket i henne.

Ikke enda.

Ikke noen gang.

torsdag 2. august 2012

Og sånn går no dagan

Men nå får'e jaggu holde med sybilder og sånt.
Jeg har jo kjøpt stoff til to kjoler, en i ull og en i silke. Og det var liksom derfor jeg skulle sy disse veskegreiene, da. Liksom for å øve meg på symaskin, og lære meg å klippe rett.
Jeg har funnet ut hittil at symaskina har en fantastisk brukermanual, og at ingen av saksene i hele huset - har funnet fem hittil - er noe tess til å klippe i stoff med.
Og jeg har fått meg to vesker og en smart plastikksak til vått badetøy.
Så da blei det vel med det, tenker jeg.

Jeg trur heller jeg skal fortelle om et smart trekk -altså enda ett- som jeg gjorde i dag morges.
Jeg kledde på meg treningstøy da jeg sto opp, med sportsbh, kondombukse og teknisk trøye. (Tekniske trøyer? Lurer på hvor man skrur dem på)
Dette var planen: En eller annen gang før eller etter frokost skulle jeg bråbestemme meg for å ta en løpetur oppi åsen her. Og da var det best å være forberedt. Så slapp jeg den der skiftinga i eninga..
Så i dag har jeg vært på butikken, i Vestfossen, i Sigdal og hatt kaffegjester. Og alle jeg har snakket med har nok tenkt at jeg må da være grådig sporty. Det var da enda noe.

Nå er klokka nesten midnatt, og det er da altfor sent å trene nå.
Så jeg prøver igjen i morgen tidlig.
For tanken er jo god!

Even more hand made by Hagegynga

Det er engelsk, og betyr enda mer håndlaget av Hagegynga.
Så vet vi det.
For her kommer det jeg sydde av restene fra den store veska.
 
Oppi skulderveska..
 fantastisk fotagrafering..

Nå er jeg ikke så veldig god på plassering av bilder inne på blogg. Kanskje Du kan hjelpe meg Lene?
Nå har jeg igjen en rest av det stjernemønstrete stoffet på 2x5 cm.
Så ingen kan komme og si at jeg ikke bruker opp alt! Og det kostet under åtti kroner til sammen.
Men som Unni så treffende påpekte etter plastsuksessen, så ville det sannsynligvis blitt billigere likevel å kjøpe på H&M.
Hvertfall om vi skal regne timepris.
Men flate, så gøy da.

Hand made by Hagegynga

Om du legger hodet litt på skakke, og heller på litt godvilje, vil du se at dette bildet viser en ...
EN VESKE!
Og ikke en hvilken som helst veske man får kjøpt både her og der, nei. In fact, så tror jeg ikke den er å få kjøpt i det hele tatt. For denne veska, med alle sine eksklusive ekstrasømmer og improviserte lommer er nemlig egenprodusert!
Og det med ikke mindre enn tre forskjellige stoffer! Det ene syns ikke da, for det er bare en voksduk. Jeg tenkte det ville gjøre veska litt mer stiv. Det ble den ikke, effekten var mer som lyden av et tisselaken egentlig. Men ingen sure miner av den grunn.

Denne veska har jeg store planer for. Nemlig.
Jeg har laget den for å romme pc'n min. Og det er egne lommer for planboka til skolen, og for innleverte oppgaver til retting.
-Hæ?!
Og selveste rosinen i pølsa, er at jeg har egne lommer til mobil, lipgloss og nøkler!
Rita, Lea, Hilde og Ellen, blant andre: Kan dere minne meg på at nøkkelen min sannsynligvis ligger i den utrolig smarte veska mi?

Jeg er ikke så overrasket over at jeg har en veske faktisk. Det har jeg hatt en god stund nå. Men det at jeg har laget den. Se, det kommer jeg nok ikke over med det første.
Jeg googlet "sy en veske" og fikk fram masse flotte mønstre. Men alle så så vanskelige ut.
Så etter et stille rådsmøte med meg selv, prøvde jeg rett og slett å tegne mønster sjøl. Det viste seg å være enda vanskeligere, så da bare begynte jeg å klippe litt isteden. og feste sammen stoff med knappenåler. Det var både vanskelig og smertefullt, siden jeg ikke er så dreven med knappenåler. Men siden stoffet var så fint, kunne jeg jo ikke bare gi opp, heller.
Så, med sammenbitte tenner og høye skuldre brukte jeg både strykejern, symaskin, målebånd og knappenåler nesten som en proff.
Dette er fra innsiden før den er helt ferdig.

Hjemme i spisestua, og egentlig i alle de andre rommene også, ser det nå ut som det har landa et lite helikopter. Det ligger bittesmå tråder overalt. Og sakser (måtte ha tre, siden ingen av dem var spesielt gode til klipping), symaskinføtter, målebånd, stoffrester og knappenåler.
Jeg har jaggumeg en sånn sy-blogg også, jeg nå! I tillegg til bilblogg, moteblogg og treningsblogg?

Og jeg har vært inne på tanken å dele etpar skikkelig vellykka matoppskrifter her inne også, så da er det plutselig en matblogg, og da snakker vi lunsj, eller? Kanskje jeg må omdøpe Hagegynga til Poteta, siden den kan brukes til alt?
Men det blir liksom ikke det samme, å bestille merkelapper til å sy på egenproduserte ting:
Hand made by the Potato