mandag 29. april 2013

En fridag til besvær.

Når du ikke kan telle gjøremålene du skulle ha utført.
Når dagene ikke er lange nok.
Og når kleshaugen på spisestuebordet er så høy at den sperrer for utsikten.
Da er det jammen godt man har permisjonsordninger på jobben.

Etter å ha fått innvilget søknad på to dager er planen alltid å rydde huset for å få plass til å gjøre papirarbeidet som ligger på bunnen av spisestuebordet. Og så er det fint å kunne bruke litt tid sammen med mamma, kanskje bære inn ved og ut søppel eller servere noe godt. Hun har da jaggu stått i vinkel for meg i alle de årene jeg har levd. Kan lett få vondt i ryggen av sånt.

Og så hadde det vært fint med pannekaker til middag, det blir de glade for, disse jeg bor sammen med. Selvsagt passer det ikke inn i planen min om å bli supertynn, å ha pannekaker til middag. For de serveres med bacon, skal vite. Men det er så lite som passer inn i akkurat den planen. Ikke jeg i hvert fall. Jeg passer egentlig ikke inn i den lekre sommerkjolen min engang.
Jeg får heller være glad om jeg klarer meg med de buksene jeg har, uten å måtte kjøpe meg nye.

Men i alle fall.
Det har altså dukket opp to fantastiske fridager som jeg kan disponere som jeg vil.
Og jeg skal i hvert fall få retta de prøvene og innleveringene som har hvilt på skuldrene mine en god stund nå.
De har ligget der så lenge at jeg nesten har blitt vant til dem.
Men først må jeg som sagt rydde spisestuebordet. Ellers får jeg ikke konsentrert meg.
Så da starter jeg der. Og blir sittende og se på klassebilder av ungene og gamle album, hvordan det nå har seg at de ligger framme her. Og sortere regninger, lese dikt og anekdoter, mens jeg hører på musikk jeg ikke har hørt før. Og tiden svever over meg og rundt meg, og til slutt forbi meg. Turen opp til mamma blir kortere enn jeg tenkte. Selv om vi får spist noe godt, som jeg har snekra sjøl. Og hjemme igjen er kleshaugen ivrig. både før og etter vaskemaskin krever den oppmerksomhet. Pokkers kleshaug.

Jeg kommer på at jeg skulle trene i dag, det har jeg lovet meg selv, og hiver meg i bilen. På vei til trening kommer jeg på at kortholderen min er borte, jeg lurer på hvor den har havnet. Og inni der har jeg nøkkelkortet til treninga. Så jeg må sitte på utsiden til det kommer noen andre som skal trene, og så snike meg inn som en annen blindpassasjer. Selve treninga går greit nok. Kunne sikkert holdt på lenger, men det får da jaggu være grenser.

Vel hjemme har jeg lovet å kjøre Bonden for å hente en traktor, jeg skal bare dusje først. For det er styremøte i kveld, og nå er det snart kvelden, så om jeg skal rekke det bør jeg starte nå. Jeg rekker alt jeg skal, med god margin, for jeg har hatt fri i dag, skal vite.
Og etter styremøtet setter jeg meg ned for å tenke over alt jeg har fått gjort i løpet av dagen.

Vel. Jeg ser i hvert fall ut av vinduet i spisestua nå.
I kampen mot kleshaugen er det 1-0 til meg.

søndag 28. april 2013

Da jeg var søtten..

Jeg husker da jeg var søtten.
Jeg hadde mopedførerbevis med bilde på. Kjørte en mørk rød metallic scooter, så lenge før det ble moderne at folk kalte den romskip og månefartøy.
Alle pekte og lo. Men om de kom inntil så de at den hadde selvstarter, og dermed høynet anerkjennelsen. Jeg brydde meg ikke om det, heller. Har liksom aldri brydd meg om sånt.

Jeg veide rett over femti kilo, hadde lyse striper og permanent. Og det var moderne å farge tøy i vaskemaskin. Jeg hadde en buksedress i tynn bomull, den hadde vært hvit, og ble forvandlet til noe blåaktig som skulle være marine. I tillegg strikket jeg en nydelig hvit bomullsgenser i strukturmønster. Den har jeg enda, som et trofé. Og den er fortsatt hvit.
Jeg var skråsikker på alt jeg sa og mente, og tenkte mitt om de sidrompa voksne med hengepupper og hentehår. Hva visste vel de? De kunne ikke forestille seg hvordan det var å være ung, og hadde sikkert ikke peiling på hva som egentlig rørte seg ute i samfunnet.

Jeg fikk sommerjobb på kjøkkenet på Blakstad, et psykiatrisk sykehus med eget hybelhus for ansatte. Mamma kjente noen der, og jeg fikk hybel og jobb for en hel sommer.
Rommet mitt hadde betongvegger, linoleumsgulv og en spesiell lukt. Jeg fylte opp med filleryer på gulvene,  puter i sofaen og hadde flytta hjemmefra for første gang. Eget bad med iskaldt steingulv, minikjøkken med kjøleskap og komfyr, og et klesskap i gangen.
På benken i stua satte jeg mine dyrebare pynteting fra rommet hjemme. En trillrund vase, en lysestake i keramikk, bilder av bestisen og meg, et kjærestebilde og min doble kassettspiller.

Kassetten som ble spilt i filler var Sinead O'Connors "I do not want what I haven't got", med så mye melankoli at lengselen som fylte meg er det jeg husker best fra hele sommeren.
Grunnen til at jeg skriver om dette nå?
Jeg kom over denne skiva igjen, via wimp, og det tok meg et tiendedels sekund før jeg var rett tilbake på hybelhuset. Alene med egne tanker, for kanskje første gang i hele mitt liv.
Det er ikke mange hendelser i livet mitt fra den gangen som kan skryte av å ha vært planlagt. Jeg var som et løvblad, lett å blåse rundt. Impulsiv den gangen, impulsiv nå. Jeg har nok hatt mye englevakt i livet mitt.

Tankene som kommer i dag setter ting i et annet perspektiv. Jeg er blitt eldre. Tyngre. Jeg har hengepupper og grått hår. Faktisk, selv om det siste skjules iherdig. Jeg føler meg satt rett tilbake i den spinkle jenta som akkurat hadde fjernet tannreguleringa. Det er så mange tanker rundt det å være henne. Å være kjæreste, i et fast forhold som ung jente. De tankene er faktisk like kronglete i dag, mer enn tjue år senere. Men jeg har i hvert fall en forståelse i dag som jeg ikke hadde den gangen. Jeg skjønner bedre nå, hvordan jeg kunne gjøre så elendige valg en gang. Og jeg vet at enkelte valg ikke er reversible.

Vel. Nok om det.
Nothing Compares 2 U er egentlig skrevet av Prince, en fantastisk artist.
Så det er sagt.



onsdag 24. april 2013

Rustica!

Nå begynner vi å lage musikk.
Sakte, sakte. Men likevel sikkert fører vår kjære Kantor oss framover. I kveld traff vi opptil flere toner etter hverandre, på nesten rett plass.
Vi har blitt strengere på tiden og pausene, så det blir faktisk mer øving og mindre kaker.

Som en digresjon kan jeg nevne noe om kaker. I det siste har det nok blitt litt over gjennomsnittet med både kaker, brus og søtsaker på meg. Med så stinn mage er det vanskelig å trekke lungene fulle av luft, og jeg har (jada, ennå en gang) satt igang med et nytt og sunnere liv. Nå skal tønne skifte fasong til fiolinkasse. Klærne skal sitte på kroppen med en ledig friksjon, ikke med vakuum.Og nå snakker vi viljestyrke, altså!
Bare så det er nevnt, kjøpte jeg faktisk nesten tre kilo godis til bare meg selv da vi var på Harryhandel på lørdag. Og mandag la jeg bort hele posen, og har ikke rørt den siden. Det er en viss fare for at alt godiset tørker inn, men den sjansen tar jeg altså. I tillegg til at jeg drikker vann (og jukser med pulvermåltider istedenfor mat flere ganger om dagen) har jeg virkelig trimma meg hver dag nå. - Hver dag, siden mandag... Det blir tre dager, det.
Fortsetter det sånn, tar det vel ikke lang tid før jeg krymper inn til det halve.
Jeg har forberedt kollegene mine på at jeg muligens blir så tynn at jeg blir vanskelig å få øye på, men de sier det foreløpig ikke er noen fare på ferde. De ser meg like tydelig som før, og skulle det skorte kan de jo alltids høre meg. Jeg kommer om morgenen og spør om de ser noen forskjell. Og de svarer ærlig, at nei, de ser ingenting enda. Men den selvoppnevnte Pessimisten på laget mente at hun kanskje kunne se noen rynker, som tegn på at skinnet ikke var like stramt lenger. Hennes råd var å spise mer, for å holde skinnet stramt, siden jeg nå er oppe i en alder der rynkene fort kommer mer til sin rett.

Men nok om det. I kveld valgte jeg altså å ta trimmen med å gå over til korøvelsen. Jeg beregnet god tid, i tilfelle jeg skulle få en idrettsskade på veien. Derfor var jeg framme en halv time for tidlig, fullstendig uskadet. Så jeg satt på gjerdet og dinglet med beina, mens jeg øvde på et par av sangene.

Og dermed kommer jeg på en annen digresjon, som gjerne sniker seg inn. Den handler om at Kantor har fått seg ny bil. En lekker liten hybrid som han har ventet i mange måneder på, og betalt store summer for. Vanligvis har han kommet halsende som sistemann på parkeringa, sveiva inn der det er litt ledig plass og nesten stoppa i steingjerdet.
Men i dag var det jammen moro å se ham parkere. Han kom tidligere enn de fleste. Kjørte sakte inn mot parkeringa og gled på plass. Og etter en liten tenkepause rygget han bakover ørlite grann. Kanskje han vurderte muligheten for steinsprut fra skosålene våre på vei forbi? Uansett sjarmerende.

I dag fikk vi utdelt billetter for salg til konserten, og plakater til å henge opp. Det begynner å ta form som en virkelig hendelse! Stort bilde av Inger Lise, og et litt mindre bilde av oss. Koret Rustica. Syns vi ble fine jeg! Jeg foreslo at vi kunne selge noen på Bunnpris førstkommende lørdag, og kanskje synge og lage litt leven der. Stemningen var nok heller laber for å stå på butikken og synge tilfeldige sanger for tilfeldig forbipasserende. Men jeg tar meg nok turen likevel, jeg. Så får jeg heller spare sangen til konserten.

Det er nok det beste også. For selv om vi begynner å høres ut som et kor, har vi fortsatt en vei å gå. Kantor er heldigvis pirkete, og tålmodig, så det skal bli presist og rent. Og etter hvert som vi lærer oss å puste på forskjellige steder, vil det nesten bli helt profft!
Med to ganger Ludvik pluss Solan i soprantrappa blir det litt nøling og litt halsbrekkende kaos. Den ene Ludviken sliter med notene, og den andre er bare forsiktig av natur. Men til gjengjeld fantastisk til å bla i notene. For der Solan gauler ut med alle sine lungers kraft, mangler hun samtidig evnen til å finne riktig side i noteheftet. Litt flaks og mye omsorg fra Ludvik redder kvelden.

Men altså. Disse tre dagene med trim, pulver, vann og bare bittelitt middag har kanskje hjulpet noe på trykket mot bukselinninga, for i kveld hadde jeg pust til siste slutt. Kontakten med buksa har ennå ikke gått over til friksjon, men det er ikke akkurat vakuum lenger, heller.
Etter en ukes tid regner jeg med å kunne synge hele satser uten å puste.
Det blir stas.


søndag 21. april 2013

Du må snakke HØYERE!!!

Lørdag pakka vi oss ut i bilen rett etter frokost, Gutta Krutt og jeg.  Bonden hadde selvsagt fått tilbudet om å bli med. Men det var meldt sol, over hele linja, så han var ute av huset og på vei til fjells med ski og staver før vi starta på frokosten. "Hvis dere vil ødelegge en strålende dag med å kjøre bil, er dere jo gærne hele gjengen" sa han mens han knytta skistøvlene sine.

Men vi gleda oss.
SuperUnni og jeg skulle på Harrytur med unga, og alle hjerter gleda seg.
Mamma hadde tilbudt oss en gratisbillett med ferja, og det er stas å kjøre båt i fint vær, så vi slo til.

På billetten står det at man betaler et servicegebyr om man bestiller over skranke eller telefon. Økonomen i meg (som forøvrig er en neglisjert gretten fyr i grå dress) ville spare dette gebyret ved å bestille over nettet på smarttelefonen, på vei nedover, for å ha billetter klare til hjemreisen.
Noe som i og for seg er helt ok.

Det er bare det at jeg var passasjer i bilen til SuperUnni, og jeg blir så kvalm av å se ned når vi kjører.
Tappert svelget jeg unna og manøvrerte meg fram til rett nettside.
Der inne viste det seg at man ikke fikk bestilt likevel, men de henviste til å ringe kundesenteret.
Smart trekk av økonomen deres, som sikkert også er en neglisjert gretten fyr i grå dress.

Siden vi nå var fast bestemte på å ta båten hjem, ringte jeg kundesenteret. Og bare en tre-fire navigeringstastetrykk senere kunne jeg legge på for å vente på at de skulle ringe meg opp igjen. Genial løsning, i og med at baksetet var fullt av gutter som ville spille musikk og skravle.

Vel, telefonen ringte etter en stund, Gutta Krutt fikk beskjed om å være stille, og samtalen var i gang.
Damen i andre enden var kav dansk.
Jeg har dårlig erfaring med å forstår dansk fra før, og når det i tillegg er over telefon kjenner jeg blodtrykket øker litt.  Men denne gangen var det faktisk ikke meg som hadde de største utfordringene.

Det må ha vært fantastisk mye støy på linja, i hvert fall den delen hun hørte. For hun ba meg å gjenta så mange ganger at gutta i baksetet trodde vi krangla. De satt musestille og ventet på neste trekk. Hun hørte meg så dårlig at jeg måtte rope, og rope enda høyere med sakte og tydelige stavelser inn i telefonen.
Da jeg fjerde gangen ropte Mikkel (etter å ha sagt det tre ganger først, så tydelig jeg bare greide) prøvde jeg å stave det. Da trengte hun navnet på nestemann. Og sånn gikk samtalen.

Men nummeret på visakortet mitt greide hun lett å tyde, jeg lurer på om tall er lettere å ta over telefon enn navn, rett og slett. Ti minutter senere takket jeg pent for hjelpen, og billettene var i boks til avreise Strømstad klokka halv seks.

Nå skal det være sagt at shopping tar tid. Ofte lenger tid enn beregnet. Men vi kom oss akkurat tidsnok i bilen til å rekke båten. Om vi bare hadde husket hvordan vi kjørte ut fra Nordby'n for å komme til Strømstad. Vi fulgte magefølelsen, siden skiltene var så vage. Og jammen traff vi på retningen. Verre var det da vi skulle finne havna, for der stoppa skiltingen brått. Magefølelsen var ikke like treffsikker her, så det ble både fram og tilbake, med klokka tikkende og blodtrykket på vei opp. Vi rakk likevel å komme fram til billettluken i tide. Og der fikk vi se det fantastiske resultatet av samtalen med den danske damen tidligere på dagen.

100% feilskriving av navnene, og Gutta Krutt er altså Elin og Likne!

mandag 15. april 2013

Verkefing!

Jeg har fått en blodblemme i dag.
Selv om jeg kan ha inbildt meg at blodblemmer bare er for klønete snekkere med for store hammere, har jeg altså pådratt meg et ganske heftig eksemplar.

Låsen på Hyttenurket, eller det vil si låsene. De er sånne digre, hjemmesmidde hjertelåser. Om du skulle finne på å få fingeren innimellom noe der, kan du vinke farvel til go'følelsen i den fingeren! Jeg greide, i iveren etter å få opp hytta i dag, å få klemt fingeren inni en av krokene, og det vokste umiddelbart fram ei blodblemme på størrelse med en igle.
Det var egentlig ikke så vondt. Og jeg tenkte at det var fordi jeg har så høy smerteterskel. Men etter et par timer valgte jeg å klype hull i den..
Voksing av bikinilinje, kjærlighetssorg og fødsel. Alt blekner i forhold.
Absolutt alle nervetrådene i hele kroppen snirklet seg bortom fingeren min, og ingen hadde godt å melde!
Etter noen minutter ga det seg, og det var bare spor igjen.
Ei bleik skinnfille til å klemme rundt på fingeren.

Nå er ikke jeg kjent for å la ting ligge i ro mens det gror. Så i kveld valgte jeg å bite av den løse huden oppå fingeren. For alle som har prøvd virker jeg sikkert som et kålhue.
Men jeg hadde jo ikke gjort det før, og kunne ikke vite at det resulterte i den forrige smerten.Ganger fire.
Jeg tror at å nappe ut ett og ett nesehår hadde føltes godt i forhold.
Og nå banker fingeren min taktfaste slag mens temperaturen ligger tett oppunder førti.

Om jeg skulle finne på å få sove i natt, blir det spennende se om fingeren fortsatt henger på når jeg våkner. Eller om den rett og slett har valgt å løsne fra kroppen, for å spare meg for bryet.

Neida, såååhh

søndag 14. april 2013

Belønningssøndag

Jeg har fått med meg at ny musikk frigjør belønningshormoner i hjernen. Hjernen aktiviseres på samme måte som når jeg spiser etter å ha vært sulten, eller får meg en betta når jeg er hyven. Jeg presiserer gjerne, at dette gjelder mennesket generelt, og ikke Jane spesielt. Ifølge forskere altså-
Men da forstår jeg i hvert fall den ubeskrivelige tilfredsstillelsen jeg får av musikk.

Ikke nødvendigvis ny. Men helst ikke av typen p4, som jeg har hørt i filler.
Bare musikk. Som formidles med ekte kjærlighet.
Og gjerne presisjon.

I dag hadde jeg flaks! Jeg satt på kjøkkenet i bare superundertøyet etter en tur opp til Hyttenurket tidligere i dag. Og med Facebook åpen, kan jeg jo se hva alle andre skal bruke dagen på. Der oppdaget jeg at det skulle være konsert på Vest for Elven. Igjen!

Pikekyss heter de, og fagre i målet er de alle. Jeg elsker flerstemt sang. Interessant variant av Knowing me, knowing you, og flere andre sanger. Jeg må si jeg spisset ørene og skjerpet sansene da de tro til med selveste Alison Krauss' sirenesang, skeptisk til at noen skulle kaste seg på Go to Sleep, little Baby.. Men det var nydelig. Og den smårollingen som var på scenen fordi mammaen hans var der, så ut til å storkose seg der han la seg ned på scenen.

Selv om jeg hadde hørt alle låtene før, tror jeg nok hjernen min frigjorde sine belønningshormoner. I tillegg har jeg hatt føttene inne i Hyttenurket i dag. Og som om ikke det skulle være nok, var Ludvik innom til middag.
Det går fint an å hete Jane på en sånn søndag.
Siden du spør.


torsdag 11. april 2013

Musikk i gynga, en utopi?

Jeg savner dagene i gynga jeg..
Når det er varmt nok til å ligge barbeint og la tærne dytte borti kjettingen for å gynge litt.
Ja da, jeg vet at våren er på gang. Jeg har til og med en bok som kan fortelle at det er tid for å lage seljefløyte. Og bøker lyver ikke om slikt.

Seljefløyta kan bare lages om våren, og nå er tiden kommet. Nå om dagen er barken i vekst og løsner lett fra den sevjerike stammen. Rogn, pil eller selje kan brukes.
Dette står skrevet på dagen i dag, den 11. april, som også er dagen til minne om pave Leo. Men det er en annen historie, i den samme boka.
Det jeg henger meg opp i er at vi kan lage seljefløyte nå.
Og siden vi lærte å spille seljefløyte på skolen, hadde jeg hatt moro av å ha en sånn liggende i hagegynga mi.
Jeg vet jo at jeg har en fantastisk blokkfløyte stående i en vase på jobben, og at jeg sikkert kunne lånt med meg den hjem om jeg ville. Men det blir liksom ikke det samme.

Det står at seljefløyter kan lages i dag. Likevel, om jeg lar blikket streife over hagen, eller om jeg tar meg en tur på skauen, så har jeg vondt for å tro at hverken rogn eller pil er klare for noe som helst enda.
Det er jo snø overalt, jeg må skrape is om morran og bruke votter i bilen.
I kveld da gutta la seg, lurte minstemann på om snøen kom til å være borte på søttendemai. Jeg kunne ikke annet enn å se bort og snakke om noe annet.

Men når det har gått en måned fra i dag, regner jeg med at joggesko og sykler har tatt over for alpinhjelmer og snowboard, når det gjelder rot i gangen og på gårdsplassen. Jeg vil tro det spirer litt i valmuene mine, og jeg regner med at snørra renner av allergi hos liten og stor. Kanskje ormene har kommet fram langs demningen på Skogsvann, og det vil holdes froskebryllup i klaser ute i vannet.

Foreløpig får jeg nøye meg med at sola varmer litt, midt på dagen. Og at dagene er lengre. Det er lyst da jeg kjører til jobben, og lyst på vei hjem. Jeg skal nok få fiksa ei seljefløyte til å ha i gynga mi. Og skulle det skjære seg helt, så vet jeg at vi har ei munnharpe liggende et sted. Den lager lyd, den også..





onsdag 10. april 2013

Pinlig stillhet?

Rart i grunn. Hvordan du møter et menneske.
Alt endrer farge, det er lysere enn hva det nettopp var.
Så står du og snakker om uviktige saker, bare for å kjenne nærheten.
Hadde det ikke vært godt noen ganger, tenker du kanskje, å ikke trenge å si noe.
Bare være.
Ikke finne noen felles interesser, ikke le av de samme vitsene. Ikke i det hele tatt.
Egentlig er det ingen felles interesser, og begge har hørt de samme vitsene før.

Det er bare en god energi, og trenger virkelig ikke være mer noensinne.
Men denne energien, er ikke den verdt å ta med seg?

Holder det med smil og stillhet?
Hvor lenge kan man i så fall stå sånn, før det blir pinlig?

Jeg bare spør.


tirsdag 9. april 2013

Bruspulverguttene

Er det flere enn meg som husker bruspulveret i den røde og hvite papirpakken? Det smakte litt bringebær og skummet i munnen om man helte på med hele pakka.
Det ble tatt ut av handelen. Sikkert kreftfremkallende, som det meste av godisen gjerne var.
Etter noen år dukket Monsterfizz opp, og det var intens lykke en stund til. Men hvor lenge var Eva i Paradis? Monsterfizz er ikke å oppdrive lenger.
Det eneste som er igjen med den deilige skummende følelsen, er Love Hearts. Om du tipper innpå en to.tre stykker og tygger, da blir det munngodt for'n Solan.
Og skurruhasettpåmakan. Love Hearts har en egen bruspulvervariant, der den ene smaker bringebær.
Det var èn munnfull det, og rett tilbake til barndommens godis.

Og nå som jeg er voksen trenger jeg ikke lenger vente til lørdag..

mandag 8. april 2013

Prinsen på erten

I går hadde eldstemann besøk av en gjeng kompiser. Og en venninne. Ingen mente det, men plutselig knelte senga og sa takk for seg. Beina knakk. Nå var dette en heller billig sak, som vi hele tiden har måttet sette oss veldig forsiktig på for at den ikke skal tippe. Og som har vært holdt oppe med en diger stubbe siden første uka. Men likevel lagde jeg skikkelig bråk med alle sammen da jeg hørte hva som skjedde. Ingen av de stakkars tenåringene turte annet enn å adlyde den gale mora som beordret dem til å bære vraket ut i låven.

Og da så jeg hvordan det egentlig hadde sett ut under senga. Selv om jeg var godt i gang med å kjefte, trengte jeg denne gangen bare å sende et forferdet, oppgitt blikk til poden, og han foreslo å være hjemme hele dagen etter for å rydde rommet sitt.

Ganske fornøyd med meg selv over dagens maktutspill bestemte jeg at poden aller nådigst skal få ny seng. Snart. I mellomtiden ble gjestemadrassen plassert på gulvet der senga hadde stått.
Han sov nok ikke så godt i natt, for jeg hørte han var oppe og gikk rundt fire.
Om han bare la madrassen oppå alle sakene er det kanskje ikke så rart heller.

I fjor var han med Bonden på Forsvarets overskuddslager, og der kjøpte han seg ei feltseng.
Denne satte han sammen etter beste evne i kveld. Etter å ha brukt opp alle fy-ordene han kunne, la han senga på ryggen og trampa opp i andre etasje. Han lovet seg selv på tro og ære at denne senga aldri skal legges sammen igjen, den skal bare vippes opp langs en vegg når den ikke er i bruk.

Og jeg sitter i stolen og humrer, glad for at det ikke er meg.

søndag 7. april 2013

Issøndag

Disse helgene går jaggu unna.
Det har ikke mer enn såvidt vært fredag, før klokka lager leven mandag morgen. Ja da, jeg vet det er en klisje. Alle mener det samme, og har sagt det i generasjoner før meg.
Det gjør det jo ikke mindre sant.

Men i dag har jeg i hvert fall fått vært på skauen. Med klisjekvikklunsjen og sitteunderlaget i sekken klarte vi å jage med oss nabo'n i dag! Det er en bragd i seg sjøl, egentlig, siden han stort sett har gode argumenter for å slippe å bli med. Han har alltid et lager av ting han sku ha gjort, og det gjør sække sjæl, for å sire sånn. Men jeg var lumsk nok til å snakke med datteren i huset først. Og siden hun har sin far godt festa til lillefingeren var det ikke store jobben å overtale ham. Selv om han brukte sine drøye tjue minutter på å spise ei brødskive og skifte bukse først, var han jaggu med og traska oppover med friskt mot.

Etter en times sakte marsj var vi oppe ved gapahuken i nordenden av vannet, og der traff vi flere søndagsturister. Smått og stort med ski og kjelker, bål og sammenleggbare lenestoler. Bonden hadde smurt med sine legendariske SMØRbrød og jeg hadde blanda saft. Gamle Tunghørt fant seg en lyngtue å sove på mens Bonden fant et tre å felle. "Må jo ha så det blir et skikkelig bål!", sa Bonden i det treet falt og han dro den svære stokken bort til bålet. Da var det å spikke en bra grillpinne med plass til å legge blingsene oppå, og så var det mat. Svartbrent mat sies å være godt for sangstemmen. Men folk sier så mye rart. 

Isen er visstnok over en meter tjukk nå, og oppå den ligger snøen som glitrende sukker. Den er like ved å bli slush og lager en flott krafselyd når vi går på den. En måned til vil den fortsatt være like trygg, men så bør det være greit å finne på noe annet, etter det. Om en måned, da regner jeg med at det er fint å være på Hyttenurket også. Så jeg er ikke i beita over ting å finne på i helgene framover.
Våren er på tur hit.
Herfra kan det bare bli bedre. 

lørdag 6. april 2013

Tømms Cafe på Vest for Elven

Når absolutt alt sitter som det skal. Instrumentene gjør akkurat som de blir bedt om. Og stemmene legger seg på hverandre som i en tett vev av silketråder.
Da er det godt å være på konsert.

Jeg har vært hos fru Vest i kveld. Det har også Tømms Cafe. Makan te flaks! Tømms Cafe er en gjeng med musikere som spiller for moro skyld. Det er moro å høre på, det er moro å se på, for de har det moro på scenen. Sannsynligvis øver de for moro skyld også. Og det tror jeg de har gjort mye av.

Lokalet var så varmt av folk at det lå håndklær på scenen. Og det samtsemte, tette spillet bare høynet temperaturen til fru Vest måtte åpne dørene ut mot gaten. Entusiasmen fra scenen traff alle som hadde møtt opp, og den var lett å følge.

Sangene var gamle, så gamle at de hørtes nye ut. Stemmene var trente, og så stødige at de kunne kore de vanskeligste harmonier. Fingrene traff alle strengene, rett sted til rett tid. Og publikum var en lykkelig enhet.
Takk. Takk og takk.

fredag 5. april 2013

...

Å la tankene få holde på litt på egen hånd.
Eller. Tankene.
De ordløse tankene som ikke hører hjemme i møblerte hjem.
De som ikke sies. Ikke skal sies heller. Bare kjennes.
Hvor mange ganger gjør du det du har mest lyst til?
Bruker du mye energi på alt du ikke sier, eller ikke gjør?

Len deg tilbake. Kjenn at livet kiler deg litt. Ta deg tid til å nyte.
Et lite sukk i hverdagen. Tilfreds.
Det er tidsnok din tur til å stå på igjen.
Bare ikke akkurat nå.
Akkurat nå skal jeg ta meg av alt.
Mens du kjenner på de ordløse tankene
de som ikke sies.

torsdag 4. april 2013

Unnskyld, har du sterkt eller svakt kjønn?


Jeg hører stadig man snakker om det svake kjønn. Men prøv å stikke mannshodet ditt inn døra på arbeidsrommet der det sitter fem-seks damer, så er det ikke sikkert du føler deg som den sterkeste likevel. Om du har et enkelt ærend, en beskjed eller bare skal hente noe, så har jeg hørt noe om både hønsehus og bingosal. Hvor nå de tar det fra.

Uansett sitter vi i klynger og skravler og skravler. Og skravler. Enten det er om klønete løsninger, morsomme opplevelser eller tragiske skjebner. Eller strikkeoppskrifter, biler, reiser, mannfolk, unger, reklamefilmer blandet med bh-tilpasninger. Og så ler vi. Så høyt at det skraller i vinduene. Ikke sånn jenteknising av småtterier, men tunge støyende latterbrøl, gjerne utløst av ganske grov humor. Jeg tror vi går de fleste bryggesjauere en god gang, om vi bare får muligheten. Og da ler vi gjerne så vi tisser på oss. Vi slenger om oss med vittigheter, og styrken på lattersalvene avgjør hvem som er vinneren. Om det er akkurat da du kommer inn som mann er det fort gjort å angre. Særlig om latteren øker idet ansiktet ditt kommer til syne i døra.

Nå hender det jo selvsagt at vi jobber hardt også, men det morsomme er at vi klarer å prate i munnen på hverandre selv når vi jobber konsentrert. Det er kunsten å velge rett yrke som gjør at vi kan bruke arbeidsdagen med kjeften halvåpen, i fint driv med prating på inn- og utpust. Som lærer må man jo uttale seg i lassevis av saker. Heldigvis.

Og med litt flaks har man egne unger som trenger veiledning, leksehjelp eller en å krangle litt med. Og en Bonde som kommer hjem fra jobben. Da kan skravla fortsette ufortrødent, med diverse utspill for å vise hvor makta ligger i heimen. Det er alltids noe å pludre om, eller klage over, enten det er at kjøkkenet er for trangt eller at det er deilig at det er sol ute.

Jeg går som tidligere nevnt i kirkekoret. Der er vi en salig blanding av damer i våre beste aldre. Under påskudd av at vi ønsker å synge, og holde konserter og bli flinke møtes vi en gang i uka til korøvelse. Selvsagt har vi en egen kaffeordning som går på rundgang, og kaffepausene skal egentlig være ganske korte. Det er de også. Men skravlinga slutter ikke selv om vi står oppstilt i kortrappa. Stakkars Kantor bruker nok opp siste rest av tålmodighet allerede onsdag hver eneste uke. Denne gangen fortalte han oss en historie om den gangen han slutta som dirigent for et kor, fordi de var så innmari skravlete. Jeg lurer på hvorfor han valgte å fortelle oss den historien.. Vi lover å skjerpe oss, nå skal vi ta oss sammen og være litt seriøse her. Jeg er førstemann til å ta lua i handa og angre. Jeg er for så vidt førstemann til å glemme meg bort også. Uavhengig av om kjønnet er sterkt eller svakt, tror jeg Kantors ene mannsstemme blir borte i kaoset av kvitring fra skravlete sangfugler. Og da kan enhver føle seg liten og svak.

Men når det kommer til å skifte dekk på bilen, som tross alt er rett rundt hjørnet, se da er jeg både svak og uvitende om det meste. Dekkene er tunge, jeg aner ikke hvor de er oppbevart og verktøyet er så kaldt å holde i. Det samme fenomenet dukker opp når det er snakk om å hente ved, eller vann på hytta.  Eller å bære fram hagemøblene eller grillen. Da er det godt å kunne smykke seg med å være det svake kjønn. Bonden er stor og sterk og flink.

Når jeg tenker etter er det ikke rart at så mange damer sliter med utbrenthet og diverse hode-mot-veggen-diagnoser. Vi er rett og slett utslitte. Av oss selv.

tirsdag 2. april 2013

Treningsblogg III (eller var det IV?)

Den fordømte pulsklokka virker ikke!
Det er litt avslørende at jeg ikke fant ut dette før jeg hadde eid den halvannen måned, men likevel.
Den ene knappen, som jo var det geniale med hele klokka, fungerer rett og slett bare som stoppeklokke. Jeg  fester reima under puppa, sjekker at batteriet er i, tar på meg klokka og venter på å lese av pulsen. Og klokka viser absolutt ingen puls.
Siden jeg kjenner at jeg puster, vet jeg jo at jeg er i live. Så det er nødt til å være røverkjøpet som faktisk var ei katte i en sekk. Uansett hvor mye jeg trykker på den ene knappen er det bare stoppeklokka som starter og stopper.
Arrgh. Skal jeg da altså være nødt til å gå på trening UTEN teknologi?
Ja, da får jeg vel bare stole på den gode, gamle peseteknikken da. Den som forteller meg at jeg snart besvimer om jeg ikke roer meg litt.
Det er bare det, at den har lett for å jukse meg litt.

mandag 1. april 2013

Aprilsnarr i gamle da'r

Jeg rakk å bli lurt i dag tidlig.
Trettenåringen åpnet døra på rommet mitt mens jeg fortsatt sov. Allerede da burde jeg forstått at det var noe lureri, siden det er mange år siden han var våken før meg. Når han i tillegg spør om han skal lage frokost til meg, kunne jeg med fordel lagt meg godt til rette og sovet litt til.
Men ikke jeg. Verdensmester i optimisme, og bråsulten over det uvanlige tilbudet, rullet jeg meg ut av senga og leita fram tøfler og morgenkåpe.
Gledet meg til frokost, og trallet meg vei ned trappa.
Der nede satt min elskelige trettenåring og glante på tv sammen med en overnattingskompis. Naiv og sulten spurte jeg selvsagt etter mat, og fikk servert en brølende "Aprilsnarr!"

Jeg trenger sikkert ikke fortelle at jeg ikke lo av dette.
Men i dag lagde jeg altså underholdning for avkommet en stakket stund, uten å vite om det. Og jeg har måttet finne meg i å høre at jeg er lettlurt.
Som om jeg ikke visste det.

Nå hører det med til historien at det ikke er store utfordringen å lure meg, april som juni. Jeg ser liksom ikke noe grunn til å ljuge om at det står en bil i gården eller at noen skal hit eller dit på ferie. Ikke blir jeg spesielt overrasket når folk skriver på facebook at de skal bytte jobb eller få flere barn heller.
Og om noen sier det er servert mat, går jeg altså fem på og klapper i hendene.
Skuffelsen er nok synlig i flere lag utenpå meg idet jeg oppdager at det var lureri.

Trøsten er at jeg har ett helt år til å pønske ut en passende hevn.