Rustica!

Nå begynner vi å lage musikk.
Sakte, sakte. Men likevel sikkert fører vår kjære Kantor oss framover. I kveld traff vi opptil flere toner etter hverandre, på nesten rett plass.
Vi har blitt strengere på tiden og pausene, så det blir faktisk mer øving og mindre kaker.

Som en digresjon kan jeg nevne noe om kaker. I det siste har det nok blitt litt over gjennomsnittet med både kaker, brus og søtsaker på meg. Med så stinn mage er det vanskelig å trekke lungene fulle av luft, og jeg har (jada, ennå en gang) satt igang med et nytt og sunnere liv. Nå skal tønne skifte fasong til fiolinkasse. Klærne skal sitte på kroppen med en ledig friksjon, ikke med vakuum.Og nå snakker vi viljestyrke, altså!
Bare så det er nevnt, kjøpte jeg faktisk nesten tre kilo godis til bare meg selv da vi var på Harryhandel på lørdag. Og mandag la jeg bort hele posen, og har ikke rørt den siden. Det er en viss fare for at alt godiset tørker inn, men den sjansen tar jeg altså. I tillegg til at jeg drikker vann (og jukser med pulvermåltider istedenfor mat flere ganger om dagen) har jeg virkelig trimma meg hver dag nå. - Hver dag, siden mandag... Det blir tre dager, det.
Fortsetter det sånn, tar det vel ikke lang tid før jeg krymper inn til det halve.
Jeg har forberedt kollegene mine på at jeg muligens blir så tynn at jeg blir vanskelig å få øye på, men de sier det foreløpig ikke er noen fare på ferde. De ser meg like tydelig som før, og skulle det skorte kan de jo alltids høre meg. Jeg kommer om morgenen og spør om de ser noen forskjell. Og de svarer ærlig, at nei, de ser ingenting enda. Men den selvoppnevnte Pessimisten på laget mente at hun kanskje kunne se noen rynker, som tegn på at skinnet ikke var like stramt lenger. Hennes råd var å spise mer, for å holde skinnet stramt, siden jeg nå er oppe i en alder der rynkene fort kommer mer til sin rett.

Men nok om det. I kveld valgte jeg altså å ta trimmen med å gå over til korøvelsen. Jeg beregnet god tid, i tilfelle jeg skulle få en idrettsskade på veien. Derfor var jeg framme en halv time for tidlig, fullstendig uskadet. Så jeg satt på gjerdet og dinglet med beina, mens jeg øvde på et par av sangene.

Og dermed kommer jeg på en annen digresjon, som gjerne sniker seg inn. Den handler om at Kantor har fått seg ny bil. En lekker liten hybrid som han har ventet i mange måneder på, og betalt store summer for. Vanligvis har han kommet halsende som sistemann på parkeringa, sveiva inn der det er litt ledig plass og nesten stoppa i steingjerdet.
Men i dag var det jammen moro å se ham parkere. Han kom tidligere enn de fleste. Kjørte sakte inn mot parkeringa og gled på plass. Og etter en liten tenkepause rygget han bakover ørlite grann. Kanskje han vurderte muligheten for steinsprut fra skosålene våre på vei forbi? Uansett sjarmerende.

I dag fikk vi utdelt billetter for salg til konserten, og plakater til å henge opp. Det begynner å ta form som en virkelig hendelse! Stort bilde av Inger Lise, og et litt mindre bilde av oss. Koret Rustica. Syns vi ble fine jeg! Jeg foreslo at vi kunne selge noen på Bunnpris førstkommende lørdag, og kanskje synge og lage litt leven der. Stemningen var nok heller laber for å stå på butikken og synge tilfeldige sanger for tilfeldig forbipasserende. Men jeg tar meg nok turen likevel, jeg. Så får jeg heller spare sangen til konserten.

Det er nok det beste også. For selv om vi begynner å høres ut som et kor, har vi fortsatt en vei å gå. Kantor er heldigvis pirkete, og tålmodig, så det skal bli presist og rent. Og etter hvert som vi lærer oss å puste på forskjellige steder, vil det nesten bli helt profft!
Med to ganger Ludvik pluss Solan i soprantrappa blir det litt nøling og litt halsbrekkende kaos. Den ene Ludviken sliter med notene, og den andre er bare forsiktig av natur. Men til gjengjeld fantastisk til å bla i notene. For der Solan gauler ut med alle sine lungers kraft, mangler hun samtidig evnen til å finne riktig side i noteheftet. Litt flaks og mye omsorg fra Ludvik redder kvelden.

Men altså. Disse tre dagene med trim, pulver, vann og bare bittelitt middag har kanskje hjulpet noe på trykket mot bukselinninga, for i kveld hadde jeg pust til siste slutt. Kontakten med buksa har ennå ikke gått over til friksjon, men det er ikke akkurat vakuum lenger, heller.
Etter en ukes tid regner jeg med å kunne synge hele satser uten å puste.
Det blir stas.