lørdag 31. mai 2014

En sen maikveld på Kopperud



Dagene på Kopperud er ikke så verst.
Mikkel og jeg maler veggen, og valmuene som jeg planta for fire år siden viser seg fra sin mest rause side. De små, puslete greiene jeg satte i jorda den siste sommeren jeg bodde her har nå blitt skikkelig store og kraftige. Og jeg klarer ikke å telle hvor mange knopper de har til sammen!

Her en kveld da jeg kom hjem, hadde en nabo klippet plenen for meg! Nå hører det kanskje med til historien at hans utsikt er min plen, sånn cirka. Og at han skjønte at dette muligens var den eneste måten han ville få glede av å ha klippet sin egen plen, siden min plen nesten var høyere enn hekken mellom oss. Uansett var det ufattelig snilt, og jeg er takknemlig herfra til høstferien! Jeg har vel allerede fortalt om at en annen nabo skiftet dekk for meg, uten at jeg ba om det, og at den tredje, og nærmeste naboen eier og låner bort omtrent alt utstyret og verktøyet jeg trenger.

I kveld ble jeg invitert over til en terassepils med nabofrua, og vi hadde en riktig koselig kveld, før Mikkel og jeg takket for oss og tusla hjem. I tillegg har jeg selveste Skipperkjærsten min i nabolaget, så jeg kan faktisk gå til ham på frokost uten å ta av meg pysjen.

Så. Si hva du vil om boligfelt og tomannsboliger. Men det er både trygt, underholdende og nyttig i min verden.
Nå kan det tenkes underholdninga ofte er på min bekostning da. Men det tåler jeg, som er så robust bygget.

Eldstemann er påtroppende konfirmant, og jeg har da virkelig nok å sette negla i fram til søndag. Altså i morgen, om jeg regner dato etter midnatt. Men jeg holder hodet kaldt og hjertet varmt. Jeg skal lage potetsalat og steke kyllingfileter, lage bordkortene, stryke skjortene og skrive en tale eller sang. Jeg klarer liksom ikke å bestemme meg for hva som blir best.
Hovedpersonen er hos familien i Sigdal til lørdag kveld, og det er sikkert best sånn. Jeg blir ikke så veldig hyggelig å være sammen med når det er mye å gjøre. Og i hvert fall ikke om noen skulle finne på å være nølende til hva som må gjøres.
Egentlig bare gleder jeg meg til den store dagen for Emil. Det kommer jo bare familie og venner, så det kan ikke bli helt feil uansett.

Nå bare venter jeg på at vaskemaskinen skal lande inne på vaskerommet.
Så blir natta.


mandag 26. mai 2014

Muttern strammer (g)repet

Jeg lærer noe nytt om meg sjøl hver dag.
I dag har jeg -ennå en gang- fått konstatert barneoppdragelsen min til diagnosen ettergivende, inkonsekvent og påfølgende rasende.

Jeg lager, i beste mening, en regel om lekser, mat og rydding. Leggetider, mobilbruk, vennebesøk og innetider får også sine velmente rammer. Det siste nå var at gutta krutt skulle ha 3 oppgaver og ingenting mer, i håp om at de i alle fall ville greie disse tre elementære oppgavene. Alle andre plikter angående husarbeid skulle jeg ikke forvente av dem, og premien skulle være at de ble flinkere enn forventet.

Vel. Jeg må ha gjort ett eller annet feil underveis. Kanskje jeg i all hemmelighet hadde høyere forventninger enn jeg skulle. Eller kanskje jeg har gitt det for lite tid.
Uansett. Oppgaven var:

  1. stå opp uten problem før skolen, så du rekker å smøre deg niste og ta med alt du trenger.
  2. gjør leksene dine med en gang du kommer hjem fra skolen.
  3. sørg for at dine ting ikke ligger i fellesområdene, som bad, stue, kjøkken og gang.
Det innebærer at jeg ikke skulle nevne ett ord om å tømme oppvaskmaskinen, eller å sette på en klesvask, eller legge meg opp i hvordan det så ut på rommet. Jeg skulle bare ikke tenke på det.
Jeg skulle heller ikke forvente at noen gikk ut med søppel eller bar inn post.

For å ta det positive først. Posten har kommet inn på benken uansett. Fordi eldstemann venter på et microsimkort, og går i postkassa daglig fram til det dukker opp.
Og på en eller annen måte har det holdt seg bittelitt mer ryddig og rent, fordi jeg har lettere gjort det sjøl når jeg likevel ikke kunne vente, og håpe at noen andre gjorde det.

Så gidder jeg ikke å fortelle mer om den saken, siden jeg prøver å holde meg til positive tanker sånn rett før leggetid.

Men saken er i hvert fall endret.
I dag var det rydding av rom. Og siden det ikke ble bra nok i dag, gjelder dette gjøremålet også for morgendagen. I tillegg til lekser og de andre greiene. Ingen får ha vennebesøk før etter klokka fire framover, og det gjelder uansett argument. Her kommer jeg til å spørre om hjelp fra naboene for å sjekke, om jeg ikke er hjemme fra jobben enda. Ingen får gå ut etter skoletid før jeg har sjekka lekser, og at de har spist. Ingen får overnatte på dager med påfølgende skole, og det skal alltid avklares dagen i forveien når det er fri dagen etter.

Du sitter kanskje og tenker at dette er selvsagte regler i ethvert hjem.
Ja, det kan du gjerne tenke for min del. Men for meg er dette nytt av året, altså siste skrik.
Jeg har likt diskusjonene, satt pris på selvstendigheten og evnen til kritisk tankegang.
Jeg har ment at det er god lærdom i å kunne vinne med gode argumenter.

Jeg skal spise en hatt om jeg finner den. Og gjerne en hel kamelstek, om du byr på.
For jeg setter nå inn støtet med "fordi jeg sier det, og fordi jeg er mammaen din" som eneste evigslående argument.
Fordi det andre faktisk ikke har virka. Det har rett og slett slått feil ut.

Jeg skal bruke timer inne på Fronter for å sjekke lekser, anmerkninger og oppgaver. Jeg skal samle inn mobiler, pådder og pædder ved leggetid, og jeg skal ha jevnlig kontakt med de stakkars lærerne på skolen. Som forøvrig har sagt JA til et møte med oss i morgen. For å tenke framover istedenfor å henge oss opp i all den spilte melka som flyter utover bordet nå.

Go, Mommy! GO GO GO!!!





søndag 25. mai 2014

Og katta maler som aldri før

Denne helga har jeg malt hus. Jeg starta, med hjelp fra minstemann, den uka som gikk. Jeg har hørt at godt utstyr er halve jobben, så mesteparten av utstyret tilhører naboen. Vi snakker gardintrapp, forlengerskaft, bøtte.. I det hele tatt utstyret tilhører naboen. Han deler gjerne både utstyr og gode tips med ei titommels nabokjerring.

Men rulla er mi! Og den fantastiske outfiten. Jeg var på Europris, og der fant jeg en sånn smart overtrekksdress. Jeg syns jeg må fortelle historien til denne dressen..
Forrige gang jeg malte var det skikkelig varmt, så jeg tok den bare på utsiden av truse og BH. Inne på kjøkkenet. For å være litt morsom dro jeg på hetta og bretta øra utenfor, og viste meg fram til minstemann. Som sa:
Du kanke gå sånn!

Kan jeg vel, sa mamma. Tok øra inn igjen, dro ned hetta og gikk ut for å male. Ikke så mye som et glimt i speilet før jeg gikk ut.
Ute satt det flere naboer, og jeg snakka i vei, som jeg pleier, og jeg malte.
Alle var så blide og det var en skikkelig god stemning. Den ene naboen etter den andre kom tuslende for å se at jeg endelig skulle male huset mitt. Det var kaffepauser og demonstrering i gode maleteknikker.
En skikkelig fagdag, oss malere imellom.

Da jeg var ferdig for dagen kom Kaptein Blikk innom etter overtidsjobbing for å se hvor langt jeg var kommet. Han var ikke engang kommet ut av bilen før han begynte å le!
Jeg sto oppe i gardintrappa til fritt syn, mens han fortalte meg at drakta var helt gjennomsiktig!

Minsten sa han hadde prøvd å si det til meg før jeg gikk ut, men at jeg ikke ville høre. Jeg hadde jo trodd han bare syns jeg så dum ut i romdrakt, så jeg tok ham ikke helt på alvor.
Hmmm. Den så virkelig hvit ut i pakka si.

I dag skulle jeg male andre strøket ved inngangspartiet. Jeg fikk UnniPunni til å sette seg på en stol og se på, for selskapet. Da jeg fortalte henne om opplevelsen med outfiten tidligere i uka, tok hun et
bilde av meg mens jeg holdt på. Eller tre, faktisk.

Så da fikk jeg se hvor gjennomsiktig den faktisk var. Jeg er jaggu glad for at det var kjøligere i lufta i dag, for jeg hadde både T-skjorte og tights under. Naboene stakk innom i dag også, men de ble ikke like lenge denne gangen. UnniPunni lo så hun nesten tisset på seg. Skulle ønske hun gjorde det. Dumma.
Og den frekke naboen kunne jeg tenke meg å male over brillene til, og teipe igjen munnen hans med gaffa.

Selv er jeg mest opphengt i valg av skotøy i dag. Ballerinasko med glitter. Og med hvite sokker oppi..
Klær skaper folk, sier jeg bare.

Men veggen ble malt i alle fall. Og etterpå satte UnniPunni opp et lite bord med to stoler, og alle de fine plantene ble plassert pent på verandaen. Det ble en fin kjøkkenhage.
Nå har det satt igang med et skikkelig regnvær, så da slipper jeg å vanne kjøkkenhagen min i kveld.
Katten er den eneste som er sur, for jeg går ham i næringa.
Malinga er liksom hans greie.

Ti grønne tommeltotter!

Hagegynga har vært ute på raid og fått med seg fem hjemmedyrkede planter til kjøkkenhagen som skal stå på verandaen ved inngangsdøra. Den store er Cocktailtomater, deretter kommer paprika og chili. Og de to krydderurtene var skikkelig spennende! Limebasilikum og appelsintimian! Og alle er økologiske, dyrket fram fra frø med stor kjærlighet og omsorg hjemme hos Allison med de grønne fingrene.

Blomstene som står ved siden av er innkjøp fra IKEA på fredag. UnniPunni og jeg skulle finne en god papirduk til Emils konfirmasjon, sånn myk som ser ut som stoff. Vi starta i Eiker, med Europris, Jysk, Sparkjøp og Nille, men fant liksom ikke det vi lette etter.
Er det ikke rart, hvordan alle veier fører til IKEA når to damer reiser sammen for å finne en papirduk?
Og hvordan Margeritter og Geranium lett kan oppfattes som en god duk når man står der og kikker?
Det var jo så god pris på disse, og det kommer til å bli så fint foran huset mitt, når veggen er ferdig malt og tingene er ryddet på plass..
Og så kom vi over et lite kafebord med to stoler til, som vil være perfekt ved siden av døra, og prisen var jo så god!
La det være sagt, at vi også fant duken vi skulle ha, så turen var uansett vellykket.
For femten kroner meteren fikk vi et fint stoff, vi måtte bare klippe det til sjøl og legge det på ei vekt etterpå for å få prislapp på. Underveis i tellinga av meter gikk det litt i surr, og vi var uenige om hvor langt vi var kommet. Jeg var selvsagt den mest påståelige av oss, så nå har vi muligens en duk som er litt i korteste laget.

Helt ute i venstre marg står ei tønne med tidligere knallkjøp. Den ene er en krydderurt, ferdig tørka på rot. Tenkte jeg skulle prøve å få liv i noe av det igjen. Allison hadde bare planta om sine butikkmynter til større potter og satt ute, og dermed hadde de blitt skikkelig fine igjen. Så da blire sånn.

Jeg skal legge sjela mi i å få disse plantene fine. De har en viss sjans for å overleve, i og med at de står ute. Men stort sett alt av inneplanter har det med å visne stille hen hos meg.
Jeg kan trenge litt hjelp, til påminnelse, underveis.
Så om du kommer på den lille kjøkkenhagen min en gang i mellom vil nok både plantene og jeg sette umåtelig pris på en melding.


tirsdag 20. mai 2014

Klippekort og klesvask

Tenkte jeg bare, aller snarest, skulle dele et bilde med dere..
Etter treninga på i går var jeg så gåen at jeg ikke tenkte helt klart.
Men jeg klarte i hvert fall å putte mitt klippekort i lomma på treningstightsen.

Og da jeg kom hjem kjente jeg veldig tydelig at treningstøyet måtte vaskes.
Jeg slo meg nesten litt på brystet av stolthet over å klare å hive det rett i maskin med en gang, og få det unna mens jeg ennå klarte å stå oppreist.
I dag da jeg hang det opp, fant jeg en del bøss på klærne. Nesten som smuler.
Og der, i lomma på tightsen, fant jeg klippekortet til premieshaken.
Sånn.






Hadde nok ikke gjort meg i garden, nei..

I dag har jeg gjort årets kanskje vanskeligste, og kjedeligste jobb!
I fire strake timer har jeg sittet stille og sett på andre jobbe.
Ikke misforstå, jeg liker konseptet.
Men her er det tilleggsregler som gjelder:

  • ikke snakk. 
  • ikke lag grimaser
  • ikke skriv, tegn eller les
  • ikke strikk, hekle eller sy
  • ikke sov
  • Bare hold et skarpt øye på alle, og vær tilgjengelig om noen skulle trenge noe.
Ja, jeg har vært eksamensvakt.
Forestill deg alle tankene som flyr innom hodet i løpet av fire timer. Og så kan du ikke skrive ned en eneste av dem. Jeg er jo vant til at stort sett de fleste tankene mine på en eller annen måte får utløp gjennom skrevne ord. Og den torturen som fulgte i å tenke alle tankene, for så å slippe dem avgårde igjen. Vel. Den unner jeg ingen.

Vi hadde et fat med frukt og kjeks, to kanner kaffe og et par mugger med vann. Det var bare å gå løs på fruktfatet og tømme det for kjeks med en gang. Noe skal man jo drive med. Og etter åtte kjeks, en uviss mengde frukt og fem kopper kaffe rykket det godt i venstre øyelokket. Jeg prøvde ut hvor mange måter man kan sitte på en trestol uten å forstyrre, og jeg prøvde å utvide neseborene til nye bredder. Det var ikke lett, men med utblokkingshjelp fra en drue.. I tillegg fant jeg ut hvor lenge jeg må sitte med leppa vrengt for å få fortenna til å tørke.
For the record: Jeg satt bak elevene, så jeg tror ikke de tok skade av det.

Til slutt fant jeg ut at jeg kunne sortere ark. Så jeg flytta ark i ulike hauger og samlet de igjen. Så telte jeg dem og skrev på sidetall. Heldigvis var det behov for lufting av elever innimellom, ellers kan det tenkes jeg hadde begynt å klore malinga av veggen.

Vel ute av eksamenshelvetet fant jeg dette bildet som henger på veggen inne på arbeidsrommet. Tenkte det passet godt i disse tider:


mandag 19. mai 2014

Halvveis i Fit camp!!

Låra skjelver, barten smaker salt og det var vanskelig å huske hvordan jeg skulle kjøre for å komme hjem i kveld. Altså har treninga vært kraftig kost i dag.
Nå kan det ha noe å si at jeg sto i stigen i hele går også, men det her var langt utover komfortsona mi.
Det er visst der det magiske skjer, utenfor komfortsona, så jeg smilte med alle ansiktsmusklene når vi fikk beskjed om det.

SuperCorsa'n er tilbake på veien!
Så den lånte Toyota'n får nå noen velfortjente hviledager.
Jeg tok på meg skyssen til trening i dag, og da vi kom fram, oppdaget jeg at treningsmatta (les: liggeunderlaget) lå igjen i Toyota'n. Baki SuperCorsa'n pleier det alltids å ligge noe, så jeg åpnet, og dette er hva jeg hadde.
To saueskinn, en grønnsakskasse og tre filleryer.



Hmmm. Av tre onder er det ikke lett å velge hvilken som skal få være med på trening. Det var altfor varmt til saueskinna, og den grønnsakskassa sier seg sjøl.. Så jeg tok Aladdinvarianten. Jeg lover at knærne mine har hatt bedre dager enn denne, der vi sto på alle fire for å trene til sprettrompe. Men bortsett fra det var denne matta ganske genial. For det blåste godt en stund, og mange av de lette skumplastunderlagene var litt umulige. Mitt teppe var langt fra flyvende, det gjorde ingen tegn til å lette engang. Sikkert fordi det etter hvert ble tungt av svette.
Treninga var såpass grusom i kveld, at matta nesten virket myk å ligge på etter hver runde. 

Men neida. Ingen ligging her, nei! Opp og jogg!!!
Kneløft! Høyere!! Høyere, sa jeg!!
Med tømmerstokker som ikke ville løfte seg mer enn ti centimeter over bakken, måtte jeg til slutt bøye overkroppen ned mot knærne for å treffe. Jeg så nok skikkelig spretten ut, der jeg sto krøllete og prøvde å gynge i takt med de andres albuhøye løpesteg.

 
- Det sies at premien er bedre helse, strammere kropp og mer overskudd. Men det får vi ta senere. Premien i dag var en tropisk proteinshake, og jeg klarte å få to stykker! Det kan jeg kanskje angre litt på nå, jeg har jo tidligere fortalt om hvordan dette virker i magen. Så gutta har lagt seg og skalket alle luker inn til rommene sine, og jeg sitter igjen alene i stua..

Men treninga i dag var i hvert fall skikkelig hard! 
Og den sprettrompa kommer nok før jeg aner ordet av det.
Skal se jeg våkner med ei anderompe i morgen tidlig..










Vedlikehold vs kondemnering

Ok, jeg skal fortelle ett og annet om vedlikehold av bolig.
Jeg må presisere at dette innlegget passer best for deg som er helt amatør.
Har du litt praktisk sans er du herved advart.

Jeg kjøpte leiligheten i 2006.
De påfølgende årene har det vært snakk om å male utvendig.
Snakk om.
Naboen har selvsagt malt. Og fjernet mosen fra taket og lakket døra på nytt, og satt opp levegg og gjerde. Og beiset levegg og malt gjerde.
Han kjøpte også en lekestue til jentene sine. Som han satte opp i hagen og malte.
Det er egentlig en annen historie. Men jeg kan like godt fortelle om det, siden den historien kom opp igjen som snakkis, nå i helga.

Vel. Naboen var akkurat ferdig med siste strøk på lekestua, malinga var ikke helt tørr enda. Jentene gledet seg til å bruke den.
Omtrent samtidig lånte jeg en enorm bil på 7,5 tonn, som jeg hadde satt oppe på parkeringsplassen. En tidlig morgen vi skulle på skolen, var jeg ute og startet motoren for å få litt varme i bilen til vi skulle dra. Da gutta fikk beskjed om å kle på seg og komme, hadde minsten sett ut av vinduet.
-Hvorfor står leikestua til naboen i hagen vår, mamma?
-Det gjør den vel ikke!
-Jo. Se sjøl!

Inni ei røyksky så jeg naboens lekestue, i vår hage.. Og bak den, kilt mellom lekestua og ei bjørk, sto den enorme bilen med motoren i gang!
Det minuttet der.
Fra jeg oppdaget bilen, til jeg fant ut om det var unger i nærheten, kan ha vært det lengste minuttet jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg hørte ei jente som gråt, og hjertet mitt stanset ett øyeblikk.
Det viste seg at hun sto i verandadøra og gråt fordi lekestua hennes var ødelagt. Heldigvis.
Det kunne gått så vanvittig mye verre...

Den enorme bilen hadde en bulk i det ene sidespeilet, og ellers var den bare å rygge opp igjen. Men lekestua var rammeskeiv, knust og flyttet. Så vi brukte plankene til fyringsved og kjøpte ny lekestue til naboen. Som han satte opp i hagen og malte.
Jeg ringte politiet for å få de til å komme og ta meg. Helt svimete av sjokk, skjelven over tanken på hvordan det kunne gått. De spurte litt fram og tilbake: Er det personskade? -Nei. Har du drukket? -Nei, klokka er halv åtte på morgenen midt i uka! Ok, er det skade på andre kjøretøy? -Nei, det var bare denne ene bilen som tok seg en tur på egenhånd. Men dere må jo komme så jeg får en straff!
Politimannen svarte, så tålmodig han klarte:
Først tror jeg eieren av lekestua kommer til å straffe deg, og deretter tror jeg eieren av den lånte bilen vil straffe deg, og til slutt regner jeg med at ett eller to forsikringsselskap har ei høne å plukke med deg.
Så vi trenger nok ikke å rykke ut til Kopperud i dag. Pass på håndbrekket og vær glad det ikke gikk verre.

Ja, da ble dette innlegget som egentlig skulle handle om vedlikehold av bolig, til et innlegg om kondemnering av bygninger.

Vi får ta vedlikehold ved en senere anledning.

søndag 18. mai 2014

Å fylle sine dager til begeret er fullt

Denne helga kan nesten sammenliknes med en heliumballong. Det er fort gjort å miste fotfestet og la seg rive opp fra bakken, i alle gjøremål og festligheter.
Jeg har som vanlig rundt søttendemai hatt et tempo man ellers bare ser i OL, med dobbeltdugnader og leting etter antrekk, baking, pynting og telling av penger, pølser, is og brus.
Jeg er absolutt ikke i særklasse, det er virkelig mange som står på i disse tider.
Men jeg kan altså snakke for meg sjøl. 

Da jeg ankom grendehuset litt før ett i går, med ingrediensene til kaka i en pose og kakeformen under armen, luktet det heldigvis allerede suppe der. Tradisjonen er å selge ertesuppe og kaker på Fjerdingstad søttende mai, og ha leker for barna og loddsalg og hornmusikk. Og det starter alltid klokka to.

Klokka to var det fortsatt ikke slutt nede på skolen, og der er jeg pålagt dugnadsjobbing på fjerde året nå, fordi det følger med klassetrinna til gutta. Så det var å grine seg til tidligvakt der nede for å rekke opp til grendehuset til ett. Og dure opp til Fjerdingstad grendehus for å feire mer.
Vigdis hadde allerede vært på plass noen timer, og ertesuppa var nesten ferdig. 
Jeg rørte sammen kakerøra, helte den over i form og stekte den der. Så blandet jeg en boks med kremost, litt vaniljesaus og masse melis for å ha en slags glasur. 

Og så masse bla bla bla bla bla, det samme som i fjor, bortsett fra at vi manglet hornmusikken og må huske å ha underholdning til neste år. Det ble litt stille. I fjor hadde jeg med gitaren og ordnet underholdning sjøl. Men jeg mangler en streng på den grommeste gitaren, så det ble med tanken i år. 
Og bla bla bla, bunaden var god og varm, og fortsatt er jeg like kry av å bære den. Og jeg klarte meg uten å få ketsjup på den, enda jeg hadde alle forutsetninger inne.

Kjenner at jeg er så trøtt nå at jeg ikke orker å fortelle så mye.
Men vi grilla med storfamilien nede hos SuperUnni og gjengen i går, det var så koselig å være sammen, alle sammen, og mamma var så fin! Med store krøller og en lysegrønn topp som kledde henne så godt.
Og Marita med lille i magen og Remy som stolt nestenpappa ved siden av. En kveld verdt å ta med videre til å bli minner.
Og kjæresten min som er så kjekk i dress. (og i arbeidsklær, og.. og til og med varmedress og Speedoen! -Red.)

Vel hjemme hadde naboen en liten samling på terassen, og vi tok med en gitar og lot tiden gå av seg selv en stund. Det var en koselig avslutning, og vi kunne legge oss stappfulle av gode inntrykk og minner til dager som kommer.

I dag har jeg vasket ferdig veggene ute, så nå er huset klart til maling. Og en av naboene mine skiftet til sommerhjul for meg mens jeg sto i stigen. Jeg er rett og slett heldig. 
Men ingen av tingene jeg har gjort i dag orker jeg å begynne å skrive om nå. Jeg er rett og slett for trøtt.
Men jeg forteller gjerne om husvasken senere. Har i hvert fall ett og annet tips til hvordan man ikke bør gjøre ting, i tillegg til at jeg er mørkerosa på skuldrene og på leggene.
Alt er ved det vante, altså.

Nå erre herre er NATTA!


onsdag 14. mai 2014

javisst gör det ont när knoppar brister

Det er vår i Hagyngeverden.
Der kvistene har stått i ro siden bladene falt i fjor høst, er det nå fullt helvete for å få nok sevje ut til knopper og blader som sprenger og vil ut.

Korridorene på skolen bærer preg av årstiden. Hormonene spreller så veggene gynger. De tøffeste skulker og driter i konsekvensene. De litt modige har sluttet å gjøre leksene. De flinke sliter med konsentrasjonen. Aller merker det.

Lærerne også. Men vi merker det i tillegg til rapporter som skal skrives, viktige møter om sluttføringer, dokumentasjoner og siste vurderingsrunder før eksamen. Og nåde den som ikke har alt på stell. Jeg vet ikke med de andre lærerne, men jeg har nok ett og annet skjelett i skapet, ris bak speilet eller svin på skogen. Det er ikke sikkert jeg vet helt hva som er hva, men på denne tiden har det lett for å dukke opp som en annen lausunge.
Jeg har lært meg at våren skal gjøre litt vondt som lærer. Alt det vi har hatt ganske god tid på å skrive, vurdere eller dokumentere raser plutselig sammen i en haug foran meg. Og alt må tas samtidig.
En dag kommer jeg til å ha lært. Det kjennes ut som det er i dag.

Men tøffe dager på jobb er nå en ting. Det er jobb. Å ha øyeblikk med maktesløshet på jobb sørger for skjerpinger, mer fokus og bedre resultater.

Verre er det å ha den følelsen som mamma og omsorgsperson. Når begge de håpefulle ser ut til å gi blanke i hva mamma sier og mener om skole og plikter, og jeg må scrolle nedover siden for å kunne lese alle anmerkningene siden påske. Når huset som skulle males fortsatt står igjen med en halv vegg uvasket. Når lønna er tom før regningsbunken. Og når invitasjonene til konfen fortsatt ikke er sendt, og det er tre uker til den store dagen.
(her velger jeg å stoppe, det får være måte på til deling)

Da er maktesløsheten den mektigste følelsen jeg kjenner.
Uansett hvordan sola varmer.
Og uansett hvor mye jeg har å være takknemlig for.
At gutta mine er friske, at jeg har så gode venner og en så kjær familie. At jeg har den beste kjæresten.

Det hjelper nesten ikke en gang at jeg har fått ny frontrute på SuperCorsa'n, for jeg må jammen ha noe dekk også, om jeg ikke husker helt feil. For det var noe punkteringsgreier før jul.

Det eneste som virkelig hjelper på sånne dager, -er å legge seg tidlig. Og håpe på en bedre dag i morgen.
Men når jeg ser på klokka, ser jeg at jeg jaggu klarte å rote til det også. Det er ikke lenger tidlig.

Da får jeg heller satse på morgendagen.




tirsdag 13. mai 2014

Åtte - ni - ti! På norsk, svensk, dansk og hagegyngsk

Bena mine er to stokker med joggesko.
Armene mine vil ikke høyere enn hoftehøyde og rompa mi passer godt inn i en av linjene til DDE's sang:
Å-Å-Å, ROMPA MI!!!

Jeg tenkte noen tanker i går om at dette virker vel ikke så voldsomt.. Rundt åtte øvelser i fire runder.
Men det viser seg at intervallene 20:10, ikke betyr tjue sekunder jobbing og ti sekunder pause.
Det betyr tjue sekunder  febrilsk jobbing og litt under ti sekunder på å skifte stilling. Pausen kommer ikke en gang i det minuttet mellom rundene, for det tar femten sekunder å komme seg på beina, tretti å finne drikkeflaska og mens du står og drikker starter neste runde, så de siste femten kan du bare drite i.
Så pausen.
Den kom ikke.

Vi skulle telle til ti på flere språk, og jeg tror kanskje jeg fant på et nytt språk der alle tallene har samme uttale: NNgHHH - NNgHHH! - NNgHHH!! som betyr åtte - ni! - ti!!!
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle være så takknemlig over noen regndråper som landet på meg, men varmen innenfra gjorde at det nesten kom en hvislelyd for hvert drypp.

Premien i går smakte sjokolade og kanel.
Etter hvert kan det tenkes jeg syns resultatene er premien, men jeg er ikke der enda.
Selv om jeg klarte noe som liknet på push-ups denne gangen.
Jeg er uansett klar for torsdag!


mandag 12. mai 2014

Jeg har en avtale i kveld klokken nitten.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette.
Men jeg gleder meg til i kveld.

Nå som jeg overlevde første trening, ser jeg at det skal være mulig å komme seg helskinnet gjennom neste også. Det var faktisk ikke så ille å trene ute. Langerma under T-skjorta er foreløpig en nødvendighet, og jeg tror jeg tar dunjakka utenpå. Men det går.

Jeg ser fram til den shaken etterpå, den er faktisk halve grunnen til at jeg drar nedover i kveld. Den andre grunnen er UnniPunnis overmåte positive innstilling. Med resultatene fra testen forrige gang friskt i minne ser jeg jo at det bare kan gå en vei, og det er oppover. Og jeg kan glede meg over at jeg om fire uker kommer til å være så sprek at det er vanskelig å kjenne meg igjen. Så sant jeg ikke snakker (for stemmen er lett gjenkjennelig "hønete"). Og det gjør jeg visst en del. Så da..
Er det sånn, at om man har en litt sånn kaklete stemme, og får masse muskler, blir man broiler da?

Utfordringa mi ligger i at jeg egentlig er litt lat på fellestreninger, og om jeg ser mitt snitt jobber jeg på halv maskin stadig vekk. Ja da. Jeg vet det bare er meg selv jeg lurer. Men mennesket vil bedras, er det ikke sånn da? Ved å innrømme det i bloggen,er det en fare for at jeg blir pisket ekstra hardt på trening da, så dette kan være ris til egen bak.
Den baken er det forsåvidt mer enn nok av, ettersom jeg så på en badevideo i helga. Så jeg har faktisk litt ny motivasjon å komme med sjøl også.

Jeg ble skikkelig imponert over innsatsen til flere der forrige gang, og fikk meg noen nye forbilder.
I dag skal jeg prøve å trene mer og snakke mindre.
Skal se det kommer til å bli bra!





søndag 11. mai 2014

Danse, sa Reven!

Jeg gjorde det!
Selv om jeg brukte all min energi på å slippe unna, og jeg drøyde tiden så lenge jeg klarte.
Det viste seg å ikke finnes noen utvei, når Allison først bestemte seg. Og UnniPunni, og Kjæresten min, og til og med Storebror, som jeg ellers kan stole på! Alle var liksom på lag.
Sukk.
Og så jeg, som bruker mye energi på å unngå å bade om det ikke er over 25 grader i vannet, om sommeren!

Om du tar deg tid til å se videoen på Facebook, vil du kanskje ane en smule ironi i takknemligheten jeg viste min kjære venninne Allison. Hun mente nemlig at det ikke var godt for meg å stå utenfor alene, når de andre hadde et badefellesskap å snakke sammen om. Og som det inkluderende mennesket hun er, var det viktig å få meg med på galskapen.
Jeg prøvde å vise til den store Ibsen, som mente at den var sterkest som sto alene, men det prellet av som vann på ei badeand.

Jeg hadde kledd meg godt, for det var kaldt i lufta, så det ble å bade med treningstøyet på. Og jeg var smart nok til å bruke gummiskoa mine. Da slapp jeg å bruke opp all godvilja før jeg kom ned til vannet.
Jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom, så jeg bestemte meg for å nyte det likevel.
Om jeg skulle nyte det, måtte jeg gå sakte, og kjenne hvert skritt utover.
Det gikk etter planen.
Helt til jeg kom uti. Da tok panikken og hylinga over, og det er vanskelig å huske hva som skjedde etter det, før jeg sto på land med den ene skoen i handa, og isvann dryppende fra haka.

Nå vil kanskje andre som har vært på Sundhaugen og bada påstå at vannet ikke var sååå kaldt der. Men noe kan ha skjedd i mellomtiden, for i dag var det nesten så vi måtte slå høl i isen for å komme nedi.

La det være sagt, at Kaptein Blikk, min kjæreste også badet i dag. Han hadde funnet fram Speedoen i anledning dagen, så det var god underholdning på alle kanter. Og Storebror hadde ingen badebukse, så han syns nok det var kaldest av oss alle.  Den tøffeste av oss var nok likevel UnniPunni, som tok et ekstra bad for å vise Naboen at han er ei pingle.

Men alt i alt var det faktisk ikke så ille likevel da.
Nå gjenstår det å se om mine utfordringer blir tatt i mot.
Jeg skal sende min støtte til Kreftforeningen uansett.
Og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Hoppe, sa Gåsa...

Jeg har gått en liten stund med hjertet i halsen.
Denne trenden med å bade har kommet stadig nærmere min innerste krets, og den ene etter den andre har blitt utfordret.
UnniPunni og jeg har diskutert litt frem og tilbake, og begge var helt enige om at vi ikke kom til å bade i iskaldt vann. Uansett.
Så ble hun utfordret av sin sønn.
Og derfra begynte saken å komme ut av kontroll. Plutselig, på fredag, ringte hun og spurte om jeg ville være med å bade likevel! Hun trengte noen å gjøre det med, men ville ikke utfordre meg hvis jeg var helt, helt sikker på at det ikke ble noe. Etter en times telefonsamtale var jeg fremdeles klar og tydelig på at jeg ikke ville være med, så hun bestemte seg for å dra uten meg.
Jeg hadde en litt uggen følelse, men slo den unna. Vi hadde jo en slags pakt, så jeg regnet med å være tørr og trygg en stund til.

UnniPunni Tok med seg vår felles venn Henning Thorud til Sundhaugen. Iført treningstøy løp hun målbevisst ut i vannet, dukket og svømte litt, og kom opp igjen. Videoen var klar og tydelig uten mitt navn. Heia SuperUnni! Og Kjøpmann Thorud ble også filmet, lykkelig løpende i bare messingen ut i vannet. Heia Henning! Den videoen var også uten mitt navn, og jeg var reddet for denne gangen.

Men hun utfordret Kaptein Blikk, og han har jeg overhodet ingen pakt med! Og i tillegg, i kommentarfeltet under hennes video, kom navnet mitt opp flere ganger, av både Kaptein Blikk og Allison! Det er altså fra sine nærmeste man skal få det.. Allison var allerede utfordret, og hun gledet seg faktisk til å bade. Nå skal det være sagt, at hun har badet mellom isflakene en gang tidligere, så hun handler ikke etter vanlig standard uansett.

Og i går kveld kom altså skjebnevideoen som gjør at jeg må starte ny tidsregning, til tiden før og etter badet.. For hun sa det på en sånn fin måte, at jeg likevel smeltet litt for det.
Så i dag skal jeg være med kjæresten min på stranda og bade.
Jeg veier litt for og i mot videre utfordringer, for jeg har sett mange forskjellige krav til de som ikke bader. Jeg har sansen for den opprinnelige kreftforeningsdonasjonen, så det blir nok noe der.

Og siden jeg har lyst til at kreftforeningen skal få mest mulig, har jeg lyst til å utfordre de jeg ikke tror kommer til å bade.
Vi får se.

fredag 9. mai 2014

5-4-3-2-1- FIT CAMP!

Jeg må innrømme at jeg har brukt store deler av denne dagen på å angre.
Og grue meg.
For jeg har som kjent latt meg overtale av UnniPunni til å være med på et fire ukers gratis treningsopplegg på et tennisanlegg i Drammen.

Jeg hadde fortrengt det etter beste evne hele dagen, i og med at jeg hadde det travelt på jobben. Men litt over tre tikket det inn en sms: "Sitte på med Anna som sist?" Gremm.
Jeg sendte svar: "Æsj, jeg vil ikke. Kan jeg slippe?" Jeg visste at jeg skulle jobbe lenge, og at det ville bli stress å komme i gang med felles trening. Det var mer fristende å fyre i ovnen og slumre på sofaen til leggetid. Helt siden jeg meldte meg på, har jeg gått med tanken om at det beste er å melde seg av igjen og ikke bli med likevel. Unni skulle vel klare å trene uten meg, det er så mange andre der. Og hun har jo Anna, som også har meldt seg på samme galskapen. Jeg er egentlig helt fornøyd med å trene alene på tredemølla, med musikk te arbe' på øra. Men hun ville altså ikke gi seg, og det var ingen kjære mor, heller. Jeg prøvde med alle argumenter jeg kom på.
"Men jeg har så vondt i meg!" -Neida! Det har du ikke.
"Jo. Aller vondest rett bak viljen. Jeg vil bare melde meg av!"
Jeg fikk ikke lov å melde meg av, og sånn var det med den saken.

Jeg er fryktelig glad i UnniPunni. Men i dag kjente jeg på hvor irriterende hun kan være. Og sta. Og hjerteløs. Jeg vurderte vennskapet vårt en stund, men bestemte meg for å gi henne en sjanse til å gjøre det godt igjen. Under forutsetningen at jeg ble med i dag, og at jeg KANSKJE og bare kanskje ble med neste gang også.
For, jada. To ganger i uka, uansett vær, skal vi ta knebøy og pushups og f---s oldemor til vi spyr, fordi vi skal bli så himla sterke.
Jeg kjente hardt på viljestyrken min hele veien til Drammen. Det eneste den ville var å snu bilen, eller i det minste trene innendørs. Ute var det vertikalt snøvær (les: lett duskregn, om det kom noe) og nesten kuldegrader, og vi skulle legge oss ned på bakken for å ta pushups. Som i seg selv er et sorgens kapittel.

Det var litt kø for å registrere oss, siden det var nesten ett hundre og førti deltakere der, og da prøvde jeg å få med meg Anna for å stikke av mens UnniPunni ikke så på. Men så kom vi på at det var hun som hadde bilnøkkelen, så da kunne vi likegodt bli der. Og forresten fikk vi en kopp urtete å varme oss på før start. Den smakte ikke så verst heller.

Dagens trening besto i oppvarming og gjennomføring av obligatorisk test. Samme testen skal tas ved endt camp, for å se eventuell fremgang.
Eventuell fremgang.
Oppvarmingen var vanskeligere enn det så ut, og jeg tror alle innvollene rørte på seg flere ganger.
Jeg må si at jeg egentlig var full av melkesyre etter oppvarmingen, så jeg prøvde nok en gang å få UnniPunni og Anna til å bli med hjem.
Selv om jeg kjente godt etter, fant jeg ikke en eneste celle som hadde lyst til å ta den testen.
Hvert eneste fiber i kroppen min var fullstendig innstilt på fyr i ovnen og slumre på sofaen, som tidligere nevnt. Men jeg kjente i det minste at jeg var i ferd med å tilgi UnniPunni for at hun var så dust. Hun mente det jo godt.

Selve testen høres enkel ut. I to minutter skal du ta så mange knebøy du klarer. Jeg syns egentlig det gikk veldig bra. Men så sto jo jeg også foran de andre, og kunne ikke sammenlikne våre tempo. Etter to minutter var jeg svimmel og hadde blodsmak i munnen, og var sikker på at jeg hadde tatt flest av alle.. Jeg registrerte at mitt forbedringspotensiale i hvert fall var høyt over de andres.

Den aller verste delen av prøva handlet om pushups. Tror ikke jeg var den eneste som frykter den øvelsen. Om jeg skal ta dem med strake bein blir det ikke dem, men heller den halve. For jeg kommer jo ned, på et vis. Men det telles ikke som en hel før man er oppe igjen. Dusteregel.
Heldigvis var det mulig å sette knærne nedi etter å ha seget ned, for så å klare å løfte seg opp igjen. Men det var ikke lov med pause, så om vi stoppet i løpet av de to minuttene måtte vi reise oss opp og være ferdig med denne delen av testen. Jeg reiste meg opp først. Ha! Førstemann i noe!
- Etter to og en halv, nesten tre. Ja, vi sier tre. Tre pushups, med litt hjelp av knærne på vei opp. Forbedringspotensiale lik skyhøyt.

Siste delen av testen var å løpe så mange lengder som mulig på to minutter. Relativt korte lengder. Jeg er verdenmester i å fremkalle melkesyre, så jeg prøvde å være taktisk. Det vil si å starte sakte og øke etter hvert, for å avslutte i et forrykende tempo. Vel. Jeg holdt halvparten av taktikken, for jeg starta i hvert fall sakte. Økningen får vi ta neste gang. Forbedringspotensialet er igjen langt over gjennomsnittet.

Etter at testen var ferdig fikk vi en restitusjonsdrikk for å fikse opp igjen skadene vi hadde påført de stakkars musklene våre. Den var såpass god, at jeg bestemte meg for å beholde UnniPunni som betrodd venn og treningspartner likevel.

Og, selv om jeg ikke hadde trodd jeg skulle si det, gleder jeg meg -litt- til neste gang. Og neste gang, og neste gang der igjen.



onsdag 7. mai 2014

åtte påtte rømme, fire merker smør

Jeg skal da ikke være noe dårligere enn alle de andre som legger ut bilder av vellykket knekkebrødbakst.
Altså. Jeg har laget knekkebrød mange ganger, jeg. Det er bare det at jeg ikke er spesielt god til å følge oppskrifter.
Derfor har det hendt at mine knekkebrød har smakt litt harskt etter en stund (for mye solsikkefrø),
og det har også hendt at de har blitt hullete fordi jeg ville ha de tynnest mulig. Det har skjedd at jeg har glemt å dele dem opp med pizzahjulet etter de ti første minuttene, og det har hendt at de har blitt mørkebrune. Da endrer faktisk smaken seg litt også, og det eneste som går an er å ha på masse smør og brunost.

Men det er egentlig enkelt, om jeg husker å ta dem ut etter ti minutter for å dele dem opp, og om jeg klarer å klappe det utover sånn noen lunde jevnt.

Jeg fikk noen ganske gode i går, og var smart nok til å skrive det ned. Sånn til en annen gang.
8 kopper tørt, og fire kopper vått. Bland. Klapp utover.

Strø på flaksalt. Ti min i ovn. Ut for deling. tilbake i ovn. Dritlenge.


Etter at det hadde gått langt og lenger enn langt, var det på tide å ta knekkebrødene ut av ovnen.
Klok av forrige skade hadde jeg nå hatt ovnen på ganske lav temperatur, og resultatet var at de ikke var helt sprø tvers gjennom absolutt alle.
Så da ble det døra på gløtt ei stønn etterpå.

Bildene av de ferdige knekkebrødene blir sannsynligvis best om du googler "knekkebrød" og ser på bildene der.

Bildet av ovnen min, derimot, legger jeg gjerne ut bilde av. Det vanskelige var å finne noe som passet inn i sprekken for å kunne ha døra på gløtt. Men eggeglass funka.

Knekkebrødene slo an, både hos meg, Kaptein Blikk og Minstemann. Selv om minstemann kanskje syns det var litt lite salt på dem.

tirsdag 6. mai 2014

Appelsinmannen


Det er såvidt han klarer å løfte foten for neste skritt. Så tungt. Så inni gamperæva tungt.
Kanskje bare en liten hvil?
Nedi med det ene kneet. Det er fremdeles mulig å holde en viss stand med den andre foten støtt i bakken. Nei. Han blir nødt til å slippe taket litt. Kjenne etter om det er mulig å ta et nytt tak.

Panna hviler en stund mot det kjølige, nestenmyke underlaget. Det er her han skulle høre en indre stemme med en motivasjonskommentar. Men han hører ingenting. Kanskje bortsett fra en svak susing fra blodet som pumper i ørene hans.
Tankene flyter, de er uten kontroll og han aner hvordan det må være for de som klarer å meditere. Å bare registrere det som skjer på utsiden uten å ta stilling til det. Er det sånn det er å dø?

Hva var det han skulle igjen?`
Uansett hvor mye han vipper frem og tilbake, eller om han kniper øynene sammen er det borte. Ingenting. Han husker faktisk ikke lenger hvorfor han strever som han gjør, hvorfor han ikke ga opp for lenge siden.



"Sometimes you just have to take a grip and carry on" var bildeteksten til denne stakkars appelsinmannen som jeg fant på en russisk blogg her en dag. -Ja, jeg vet. Jeg har det med å ramle over småtterier fra Russland. Spesielt musikk. Men altså. Denne mannen, som så gjerne skulle stukket av med den siste appelsinen, klødde litt i fantasien min.
Så han lagde sin egen historie hos meg.

Jeg kunne tenke meg å utfordre mine lesere til å komme med andre, passende bildetekster her.
Tar du utfordringen?

mandag 5. mai 2014

Hagegynga mener noe!



Det hender jeg ramler over noen bra bilder der ute i webben. Og innimellom dukker det opp noe som setter seg fast. Dette bildet fikk meg til å tenke på alle de gangene jeg har dømt uten å vite.

Hun som brøyter seg fram i køen på butikken, uten engang å si unnskyld.
Han som sjangler ved siden av barnevogna på høylys dag.
Folk som hele tiden skryter av hvor mye de tjener og hvor de har vært på ferie.
Foreldre som har en annen måte å oppdra sine barn på enn meg. (Heldigvis)
Skiløperen som smadrer bilen sin i dritings tilstand, og som etterpå stikker av fra kameraten sin.


Jeg kan fortsette.
Ingenting er lettere enn å dømme andre,når vi ikke vet. Eller forstår.

Men ta en prat med en av de hjemløse fuglene i byen. Ikke en sånn ovenfra-og-ned-prat, men en der du virkelig går inn for å få hele historien. Det forundrer meg ikke om hun har levd hardere enn du og jeg kunne tålt, og at hun fortsatt har et håp om at det en dag skal ordne seg for henne. Og at hun kanskje har en morsom historie på lager, eller at hun sørger over en tapt venn som akkurat ble borte.

Og hva med paret som irriterer deg grønn med alle sine suksesser? Kan det tenkes at de skryter av det de faktisk fikser, så de skal slippe å snakke om ting de ikke tør tenke på? Hva om de er ufrivillig barnløse, eller har oppdaget sykdom som de ikke orker å ta inn over seg?

Jeg mener ikke at vi skal få lov til å oppføre oss akkurat som vi vil til enhver tid. Vi skal jo reagere når folk handler på en måte vi mener er galt. Det er fortsatt greit å vise normal høflighet og køkultur, det er ikke greit å ruse seg med barn tilstede, og ikke engang skihelter får lov til å fyllekjøre og stikke fra kompisen i bilen etterpå. Og jeg håper virkelig andre sier fra til meg når jeg går over de linjene som skiller godt fra dårlig.

Men likevel er det greit å ha dette bildet med i bakhodet, før vi tar på oss dommerkappen og slår med klubba vår. Før vi vet, kan det jaggu være greit å ikke dømme.

lørdag 3. mai 2014

Jane lærer nye saker.

For ei som er vant til å se utendørs arbeid fra hagegynga, er det veldig lærerikt å skulle ta ansvar for egen boligs velferd.
Nå er det på høy tid å male veggene ute.
Det var det i fjor også, og året før der. Og det før der.
Så dette er absolutt siste frist for å redde hushelsa.
Og før jeg kan starte å male, er det såvisst en god del som må ordnes.

Veggene må først vaskes.
Jeg har fått en pressesprøyte av Kaptein Klok, sånn til å ha vaskemiddel og vann i, som pumpes opp.
Fra Hagegyngas vinkel ser dette helt kurant ut, og det meste står på såpekanna. Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Det som ikke står, derimot, er hvordan vannet skal fylles oppi dunken etter å ha målt opp vaskemiddel. Jeg brukte hageslangen med den spyletuppen på, så hele verandaen fylte seg opp med skum før jeg rakk å tenke. Litt kraftig trykk. Ja, jeg ser den.
Jeg skulle låne en vaskekost av naboen, men han var ikke hjemme, så da ble det oppvaskkosten. Heldigvis kom han rett etter første meteren, så da ble det ei råd. Det er lett å forstå at det tar tid med en oppvaskbørste. Mye gaffa, og piassava'n ble omgjort til proft verktøy.
Det kan tenkes han smilte for seg sjøl da jeg tørket under taket med håndkle. Men jeg ville jo slippe de dråpene.
Dette er litt av skummet som begynte å leve i såpedunken da jeg fylte den opp med vann.. Og superverktøyet mitt.


Så kom jeg på at det var lurt å skru ned forskjellige ting fra veggen før jeg vasket. Jeg har da verktøyet i orden, så jeg løp inn og fant stjernetrekkeren min. Og saksa, og en skarp kniv. I tilfelle.
Markisa over kjøkkenvinduet har vært løs en stund, og jeg bruker den aldri. Så da jeg forsto at den var nesten umulig å få løs hel, valgte jeg den bort fra lista over ting å ta vare på. Jeg skrudde løs skruene, røska og dro litt, fant ut at kniven kom til nytte og skar vekk duken. Naboen sto og kikka litt, og lurte på om jeg trengte litt hjelp. Jo, takk, om du kan mose denne for meg?
Han vippa den av festene sine, og sa Sånn.

I tillegg til markisa, var det mye mer skrudd fast i veggene mine enn jeg kunne huske. Så stjernetrekkeren gikk nesten varm et øyeblikk, før jeg kunne samle alt i en haug. Ingenting av det er noe tess etter at jeg har skrudd det ned. Bortsett fra de hektene til markisa, da. Men den har jeg jo skåret opp, så da slipper jeg å ta vare på festene også.
Dustemarkise. Og dustelampe.

Nå er jeg inne for en matpause. Skikkelige arbeidsfolk har jo det. Naboen er snart ferdig med sitt andre strøk maling, så han ligger litt i forkant. Når jeg tenker meg om, er det gunstig for meg. For da kan jeg overta maleutstyret hans når han er ferdig, så jeg slipper å kjøpe nytt.
Jeg har fått lånt en laaaang stige til gavlveggen, men tør ikke gå opp i den. Så jeg venter på minstemann som skal ta det. Han er genial. Og økonomisk, så han tjener gjerne noen kroner på mammas høydeskrekk.
I tillegg har han tre ganger så mye logisk sans som sin mor, og vet liksom alltid hvordan ting skal være. Han kommer snart hjem, og da får jeg sikkert kjeft fordi jeg ikke har kommet lenger.

Ta taaaa.

fredag 2. mai 2014

Velg Tre Oppgaver

vi er tre som bor her... TRE!
ren klesvask, post og ladere.. soon to be rydda vekk.
skal ta det etterpå

*ber om forsvinningsnummer*
herfra til oppvaskmaskin = dørstokkmila

noen har leita etter noe, helt klart.
Jeg tenkte jeg skulle legge ut en sånn fredagsbildeserie, der alle får se hvordan vi møter Helga. 
En skikkelig "Hjemme hos"-reportasje fra trio'n i åtter'n på Kopperud.
Jeg valgte å ikke legge ut noe fra noen av soverommene, for, Hei, jeg har da en viss skam i livet.

Det passer fint å klage over mine tenåringer, slik som mange tenåringsforeldre har lov til å gjøre. 
Å.. Hadde de bare rydda opp etter selg selv, hadde de satt inn i oppvaskmaskin, kunne de satt skoa sine på plass, hva om de kunne lagt klærne sine på rommet sitt, i skap og skuffer... Eller tømt søpla.
Jeg har en som velger å legge alt han har tatt i rett fra seg, enten på gulvet, i trappa eller på kjøkkenbenken. For ham er det egentlig det samme hvor det havner, så lenge det ikke er på rett plass. Jeg har funnet brukte fotballsokker på kjøkkenbenken sammen med en åpen drikkeflaske, alle husets ladere ei ei tugge foran bokhylla, flere luer under sofaen, og fjernkontrollene er det ikke alltid jeg finner i det hele tatt.
Og jeg har en annen som stort sett har med seg en eller to venner hjem daglig for å spise litt, siden vi har et fantastisk bra grilltoastjern. Som forøvrig ikke er selvrensende.

Men det våkne øye vil kunne studere disse bildene nøye, og finne ut at jeg bør gå ut av glasshuset mitt før jeg begynner å kaste rundt meg med stein. For de skoa som står mest i veien tilhører meg. Ingen av gutta bruker ballerinasko i str 37.. Kaffekoppene på benken sier seg sjøl, siden gutta ikke drikker kaffe. De åpne skapdørene på kjøkkenet handler om at jeg skulle finne noen tupperwaregreier i full fart, og derfor ligger det plastlokk på gulvet og isbitformer på komfyren. Den store kniven på benken brukte jeg til å kutte opp en sjokolade til meg og mitt besøk, og klesvaska og posten... Sukk...

Trøsten var å gå ned i stua og ta en titt der. For det store bordet var vasket rent etter forrige måltid. Av eldstemann. Det var noe han måtte gjøre for å få lov til å gå ut med vennene sine i dag. Mens jeg tok meg en dusj.
"Og du må vaske skikkelig, for jeg kommer og sjekker det etterpå, bare så du vet det!"


Mine gutter har fått plikter. De har en del saker de SKAL gjøre i huset, for å kunne bruke mobiltelefon eller miljøkort. Jeg har lesset på med velmente oppgaver, for at de skal skjønne hvor mye det faktisk koster å holde dem med alt de ønsker seg i tillegg til det de trenger. Det skal kjennes, det skal koste litt for dem også. Og jeg får lettet litt av byrden min.
Det var tanken.

Sannheten er at de har så mange oppgaver at det går i surr for dem. Og jeg kommer hjem fra jobben med lavt blodsukker og høyt stressnivå og oppdager at de ikke har gjort halvparten av det de skulle.
Det går i spinn for meg, og jeg kjefter meg hes og fortvilt på gutter som nå har begynt å venne seg til den høye, sinte stemmen, så de ikke tar det helt alvorlig. Det gjør ikke saken særlig bedre, eksplosjonsfaren er til å ta og føle på. 

Men i dag har jeg lært noe nytt. 
Allison har vært hos meg for å få hjelp til å skrive til websiden hennes. Og hun hadde prøvd et eksperiment med sin tenåringsdatter. Det er noe som heter "Pick Three Issues" og er fra ei dame ved navn Cloe Madanes. Det går ut på at ungdom har trøbbel med å fylle alle kravene som stilles til dem over hele fjøla. Men at de er i stand til å følge opp tre krav fra foreldrene, så sant de er overkommelige. 
Det viste seg at eksperimentet hadde slått til skikkelig bra hjemme hos Allison, siden en del av presset forsvant. Da følte datteren mestring, siden de få tingene hun skulle følge opp var overkommelige. Og det igjen førte til at hun nå, uoppfordret rydder, vasker og shiner rommet sitt omtrent hver tredje dag. Hallo?
Heldigvis fortalte Allison at to av de tre dagene ser det fortsatt ut som et katastrofeområde der inne, med sminkesaker, skittentøy, matrester og skolesaker i en salig blanding. Men hun legger seg ikke opp i det, fordi det ikke er en av de tre punktene datteren faktisk skal følge opp. De tre punktene er det eneste hun skal minnes på, og de eneste kravene fra de voksne hjemme.

Hmm. Jeg lurte litt på om det var mulig, det virker egentlig for godt til å være sant. Og jeg har egentlig ikke en eneste celle som har lyst til å ta fra minstemann oppgaven med å tømme og fylle oppvaskmaskinen. Jeg mener faktisk at det er et visst minstekrav. Men om jeg skulle kunne konsentrere meg om de tre aller viktigste punktene, var oppvaska nødt til å vike plassen. 
Jeg kom fram til at jeg skulle prøve, siden Allison foreslo det. Tross alt er hun en av de aller klokeste jeg kjenner.

Så da minstemann kom hjem i stad, og jeg sa at vi måtte snakke litt sammen, svei det litt i alle mine sanser. Men jeg fullførte, og han fikk med seg, med åpen munn, at han heretter kun hadde tre ting å konsentrere seg om, og at jeg ikke hadde lov å kjefte for noe annet. Ingen plikter utover de tre.
Han er nok fortsatt litt i sjokk, men jeg skal se i morgen, hvordan det går. 
Eldstemann er ikke hjemme nå, men jeg skal ta samme praten med han.

Hvis det går som planlagt skal da visstnok begge to mestre oppgavene sine så godt, at de blir motivert til å gjøre mer enn jeg forventer av dem.
Vel, i mellomtiden tar jeg klesvask, oppvask, post og søppel alene. Som før altså, bare uten kjeftingen i forkant fordi det egentlig var en av guttas jobb. 

Jeg sitter med en følelse av å bli lurt her, men det gjenstår å se..

To be continued..