tirsdag 31. desember 2013

Litt av Mitt 2013.

Jeg vet for en gangs skyld ikke hvordan jeg skal begynne å skrive. Tankene mine på denne siste dagen av året er så navlebeskuende at jeg sliter med å se det store bildet. Men jeg er sikker på at det vil se bedre ut etter hvert som jeg kommer på hendelser, tanker og følelser fra året som har vært.

Men året har i hvert fall inneholdt en god del pakking og flytting, siden jeg flytta tilbake til Kopperud i sommer og mamma flytta inn i leilighet på Fjell i høst. Det er merkelig hvordan ting har lett for å hope seg opp på de merkeligste steder, for så dukke opp når man trenger de minst. Jeg tror at flyttingen for mamma var mer voldsom enn for meg, selv om min handlet om samlivsbrudd. For mamma har bodd i det samme huset i nesten tretti år, og er i tillegg en samler når det gjelder alt fra skruer og brukte frimerker til håndkremer fra åttitallet og hermetiske agurker. Hun har også samlet nok klær til å starte sin egen fretexbutikk a la Radio Norges konsept: Klassikere fra de fire siste tiår kombinert med det beste fra i dag.
Jeg må si det var stas å finne mine gamle strikkagensere i åttitallsbørstet ull, pent pakket sammen på loftet, sammen med elleville gardiner fra søttiitallet.

Min egen flytting kan jo diskuteres både opp og ned, noe som gjerne også skjer i små bygder når ei dame bare drar. Men er det noe jeg har lært dette året, på godt og vondt, så er det at følelser nekter å la seg bestemmes over. Jeg manglet dem. Ferdig snakka.

Paradokset er at jeg i etterkant har kjent på akkurat det samme selv. I løpet av denne høsten har jeg nemlig blitt kjent med hjertet mitt. Og det er jammen mer enn en håndfull frø, for å si det sånn. 
Jeg har nok visst at det har vært der inne et sted, og jeg har sett døra som har holdt det på plassen sin. Trygt innelåst. 
Denne høsten har det altså skjedd ting i livet mitt, veldig veldig fine ting, som har gjort at jeg har tenkt på å kanskje finne nøkkelen til den døra. Og kanskje åpne litt på gløtt, for å se hva som kunne skje. 
Men jeg var nok litt uoppmerksom et øyeblikk, for døra ikke bare åpna seg, men ut kom et digert elefantisk hjerte bumpende i fullt firsprang og tok helt innersvingen på meg. Og døra var revet av hengslene.
Den stakkars mannen som ble utsatt for dette ble stum som en østers, og må sannsynligvis i terapi over en lengre periode.
Selvsagt endte det i grin.
Og der er jeg nå.
Plutselig kjenner jeg hvor mye jeg skulle ønske hjertet faktisk lot seg bestemme over! Hans selvsagt. Det er karma'n sin det, tenker jeg.
Men jeg lover, at den følelsen det var å se hjertet mitt så glad et øyeblikk, var verdt alle tårene jeg har felt i jula og feller i dag. 

Og om jeg skal fortelle en morsom historie fra 2013, kan det være greit å ta med den søndags morgenen jeg overholdt en trompetavtale nede ved elvebredden i Hokksund, i beste fisketid. Under pakkinga hos mamma fant jeg nemlig min onkels gamle trompet. OG jeg klarte ikke å la være å prøve den. Oppi pappesker og filleryer ble jeg sittende å øve, til jeg syns jeg hadde ganske dreis på en sang. Og siden jeg ikke er så beskjeden, begynte jeg med en gang å skryte til venner om at jeg er en ganske bra trompetist.. Håvard, som bor i GamleHokksund trodde nok ikke helt på meg der jeg skrøyt, så vi inngikk en avtale. Den neste søndag morgen skulle jeg stå på den ene siden og spille, og han skulle stå på den andre siden og høre. Om han forsto hvilken sang jeg spilte, ville han anerkjenne meg som trompetist. Vel. Søndagen kom og jeg stilte meg opp. Jeg så ikke ham, men tre fiskere som sto godt plassert like ved meg. Det starta egentlig å bli litt pinlig allerede der, men jeg ville ikke ha på meg at jeg ikke holdt avtaler, så jeg starta å spille. Etter første gjennomføring var det like dørgende stille, og ingen Håvard å se noe sted. Så jeg dro en runde til. Og enda en. Ikke før jeg hadde spilt sangen ferdig tre ganger hørte jeg applaus på den andre siden. Da bukket jeg pent, slik som konserttrompetister gjør, pakket ned instrumentet og gikk derifra. Saken var at Håvard hadde glemt hele avtalen, og hadde bare hørt en slags lyd der han og Ida så i senga den morgenen. De fikk på seg klærne og løp ned til elva. Og der rakk de å gi applaus før jeg dro. Han måtte gi seg angående tvilen på meg som trompetist, for han hadde hørt hele sangen og forstått hvilken det var. Jeg må ha virket veldig forelsket der jeg sto, for den sangen jeg hadde klart å øve inn, var "Ican't help falling in love with you". 
Glad jeg kjenner både Håvard og Ida så godt at de ikke misforsto den, så får jeg heller leve med at noen fiskere tenker ett og annet om meg.

Og ellers dette året har det vært mye sang og spill. Jeg har vært med å holde forestilling, sammen med kirkekoret, og jeg har vært på flere konserter sjøl. Den konserten som gjorde sterkes inntrykk var nok Kari Bremnes sin. Jeg var ikke forberedt på henne, og hun tok meg med storm. Denne konserten var en julegave til min bestevenn, og jeg er veldig glad for at jeg var med.

Jeg har også opprettholdt noe av svimehuefaktoren, i det jeg fant ut at jeg i fire år har holdt av festlokale til Emils konfirmasjon. På feil dato. Så jeg må ut og finne et passende lokale. Grr.
Og jeg har fått en planke av kollegene mine som nøkkelring, sånn at jeg skal finne den igjen. Alt er ved det normale, altså. Men enten du tror det eller ikke, har jeg faktisk bedret meg voldsomt i løpet av dette året. Så, hvordan det HAR vært, er jo en interessant tanke.

Jeg har vært en del ute og reist i år, både med egen jobb, andres jobb og familier. Ikke akkurat til Bangkok og Nepal, men jeg har da vært i Warszawa, Berlin, Kiel, København, Katowice og Krakow. Så jeg har kjøpt meg ny parfyme og likør, portvin og tre fine kjoler.

Elevene mine gir meg interessante dager og morsomme opplevelser, de sørger for at jeg ikke får blitt selvhøytidelig. Jeg har prøvd meg på twerking i klasserommet, og de som vet hva det er, kan nok forestille seg ett og annet idiotisk bilde. Vel, det er enda mer klønete og idiotisk enn forestillingen din. Jeg har også fått meg snapchat, og lærte etter en sykedag hjemme hvordan absolutt alle på lista fikk det samme bildet som jeg trodde jeg sendte til mine tre aller nærmeste venner. Jeg oppdaget det da det ble screenshotta flere ganger av elever.. 





fredag 29. november 2013

Man tager hvad man haver...

Jeg tror jeg har laget noe godt, igjen.
Det er rart med det, hvordan de nye rettene trylles frem etter en titt i skapene som mangler mer enn det innehar. Ikke for det. Matskapene mine er alltid fulle av overraskelser. Det hender bare at det mangler de mest elementære ting, mens jeg har tørket trompetsopp og lønnesirup liggende på lur.

I kveld var et typisk eksempel på kreative løsninger. Jeg hadde tatt min runde på Bunnpris, og var soleklar på at dette ble den eneste i dag. Det var kjøpt inn to bokser juleøl, så jeg parkerte bilen godt innimellom husvegger og annet byggverk og gledet meg til å stemme gitaren.

Akkurat i kveld viste det seg at Ludvik hadde tid til å besøke meg! Det var stor stas, og spesielt når hun valgte å støvsuge to etasjer for meg mens jeg prøvde å finne igjen kjøkkenbenken og bordet. Jeg bestemte meg for å lage noe vegetarisk, siden vi ikke var så kjøttsultne. Flaks at jeg er en kløpper på å handle grønnsaker, for det har jeg nok av.
Og siden jeg hadde noen fullkorn pitabrød i fryseren, var det nesten for lett til å være sant. Det var bare å hive pitaene i ovnen og la de steke mens jeg lagde resten.

Og det er gjerne sånn, at når noe virker "for godt til å være sant".. - I hvert fall ble det sånn.
Men jeg satte igang som om jeg aldri hadde hørt dette ordtaket. Jeg hadde litt grønnkål som jeg finsnitta og freste i panna. Og jeg hadde løk og hvitløk som jeg finhakket. Og en stang med selleri. Stas, den var skikkelig sprø og fin. Må ha vært heldig med den, for selleriene pleier gjerne å bli litt slappe etter en stund i kjøleskap. Oppi panna med den også. Så skar jeg bittesmå terninger av tomat og skrelt slangeagurk og et halvt glass med chilimarinert fetaost, uten oljen såklart. Oppå dette skvisa jeg saften av en halv, grønn partyfrukt og blandet alt i en stor bolle. Siden jeg har basilikumplante som fortsatt lever, kunne jeg flotte meg litt for Ludvik med å hakke dette i samme slengen.

Så ringte mamma for å slå av en prat. Noe som alltid er trivelig. Jeg var nok hakket stressa gjennom samtalen, for å overdøve kjøkkenvifta og støvsugern mens jeg prøvde å få eldstemann til å ta med rett søppelpose da han skulle gå, det er ikke gjort over telefon, for å si det sånn. Men etter at støvsugern og telefonen var stille og søpla var borte kom jeg til å tenke på at jeg hadde noe i ovnen. Utgangsdøra sto åpen, jeg lurer på om Ludvik tenkte på å flykte. Men hun holdt seg innafor. Det var et bedrøvelig syn når ovnsdøra også sto åpen. Fem gråbrune, runde plater var ferdig stekt og vel så det. Da vi tok i dem knakk de som sponplater. Og det gikk ikke å fylle dem med noe som helst.

Siden jeg ikke er tapt bak ei kjøleskapsdør foreslo jeg lett å bruke wraps isteden. Ludvik nikket ivrig og alt var bra. Helt til jeg kom på at wrapsene var spist opp. Så da kunne jeg jo lage couscous, noe jeg har hatt stor lykke med i det siste. Men det hadde jeg hatt så stor lykke med at jeg hadde spist opp resten forrige uke. Og glemt, så det ikke var kjøpt inn nytt. Da fikk Ludvik lov til å kikke i skapene for å finne ut hva hun ville ha som tilbehør. Der var fullkornsmakaroni, tagliatelle, fullkornsris, gryn og bønner. Hun valgte risen, så da blei det sånn.

Da risen var ferdig kokt, lurte Ludvik på Soyasaus.. Vel, den vet jeg med sikkerhet at jeg lot stå igjen hos Bonden da jeg flytta... Så vi gikk gjennom de ulike typene av dressing i kjøleskapet. Det var hamburger-, karridressing og ketchup.

Og det var her. Akkurat her det geniale skjedde. Jeg fant balsamicoddik og lønnesirup. Så klippet vi opp noen skiver spekeskinke fordi vi nå var litt kjøttsultne likevel.
På tallerkenen så det nesten profft ut. Men vi rakk ikke ta bilde før det var borte igjen. Så du må rett og slet tro meg på mitt ord da jeg sier at det var verdt frustrasjonene underveis.

Bon Apétit!

mandag 25. november 2013

Jeg har fått på plass vinterhjula!

Kjære vene, tenker du kanskje. Det er vel ikke noe å mase om. Alle har fått på vinterhjula nå.

Vel. Jeg slår et slag for de trege, de svimete og de handlingslammede og forteller villig vekk om hvordan Tyttebærbilen fikk vinterskodd seg i slutten av forrige uke. Og ja, jeg vet at i forrige uke var sent. Men jeg brukte ganske lang tid på å tenke ut hvor det fjerde hjulet var gjemt. Siden sist bilen fikk skifta hjul har jeg nemlig flytta, og i flyttekaos kan mye bli borte eller dukke opp.

Egentlig starta jeg prosjekt vinterhjul for en god stund siden. Lenge før det ble is på veien. De var bare litt gjenstridige å få samlet. Etter å ha stupt inn i boden fra flere vinkler måtte jeg erkjenne at der inne var de rett og slett ikke. Men grillbøtta og julepynten derimot, lå lett tilgjengelig sammen med tre sitteunderlag og seks par skøyter som var for små. Da ble det å lete andre steder. Ute på verandaen sto det en kasse med lokk, som var lekk. Og oppi den kassa var det nå fullt av våte fotografier fra ungdomstiden min. Ja, jeg vet det er klønete å lagre viktige minner i en kasse med lekk lokk. Men jeg hadde som sagt ikke helt kontroll på hvor alt ble pakket ned. Jeg brukte noen timer og dager på å tørke bildene, og vinterhjula ble glemt for en stund.

Plutselig en morgen var det is på ruta, og jeg måtte ringe en kollega for å få skyss til jobben. Det var så hyggelig å kjøre med henne at jeg glemte bort vinterhjula noen dager til. Og forresten ble det mildere igjen, og hva er vel vitsen med å kjøre med piggdekk på bar asfalt? Den late og trege siden av meg gjemte seg bak den miljøvennlige Jane som ikke kjører unødig med pigg. Helt til det ble min tur til å kjøre, og jeg ble minnet på de manglende vinterhjula. Alle på jobben skulle på seminar, og jeg tilbød meg å sørge for skyss fram og tilbake for meg og min snille kollega. Ingen problem, dette går veldig bra. Jeg beroliget henne, som naturlig nok var litt bekymret for om vi skulle komme oss hele fram. Ingen problem, dette går veldig bra.. Om jeg bare hadde visst hvor det fjerde vinterhjulet lå! En stabel med tre gode vinterhjul sto lagret i det ene hjørnet av verandaen, men jeg skjønte jo at en bil ikke kjører særlig langt med tre hjul.

En lys idé falt ned i hodet mitt, og jeg fikk eldstemann til å tømme bagasjen i Tyttebærbilen for kaffekanner, bager, filleryer, lysestaker, tebokser og badetøy. Fordi under alt. Langt der nede, der ingen skulle tru at noko låg på lur. Der ligger altså ekstrahjulet. Og noe sa meg at ekstrahjulet, med litt flaks, kunne vise seg som et brukandes vinterhjul.

Skuruhasett! Et perfekt vinterhjul med pigg hele veien rundt, og turen var redda. Så langt. Men jeg er ikke spesielt god på å skifte dekk. Jeg vet ikke om jeg har jekk engang. Så med vinterdekka i baksetet dro jeg ned på bensinstasjonen. Der kom jeg altfor sent til å få skifta noe annet enn mening. Klokka begynte å nærme seg deadline for kollegaens tillit til at jeg skulle fikse skyss. Fordi jeg ikke ville skuffe henne, og fordi jeg ikke er tapt bak et kjøretøy, brukte jeg teknologien til hjelp.

“Noen som vil skifte dekk på bilen min? Har ikke jekk og sånn propell til å skru med, men har dekka i bilen” – Smarteste statusoppdateringen på facebook i år. Det tok noen minutter, så strømma det på med tilbud og gode råd. En luring mente han kunne gjøre det for en god slump med penger, noen andre tipsa meg om å dra ned på bensinstasjonen, og en tredje lurte på om jeg kunne komme opp om fem minutter. Jeg tok med meg en tohundrings og fikk det fiksa på null komma niks.

Ganske stolt sendte jeg en sms med “dekk ok” til min gode kollega, og det før klokka var ni om kvelden!

Jeg hadde kanskje mer flaks enn jeg fortjente der, og konkluderer med at noen ting gjør seg praktisk talt sjæl. Bare innstillinga er god nok!

søndag 17. november 2013

Trå små kjånåsårå på hå brå plåss

Med tidvis svikt i knea og bølger i håret kan jeg fortelle at jeg har kommet helskinna hjem fra seminar på danskebåten.
Jeg ser mens jeg skriver, at det ser litt suspekt ut.
Men altså. Når Vestfossenskolene først skal seminere seg er det ingenting som er overlatt til seg selv. Og vi dro, rundt hundre personer, på tur fra torsdag til lørdag.

Selvsagt var det fullt trøkk med faglig innhold og seriøse oppgaver hele torsdag ettermiddag. Men det jeg syns er mer interessant å fortelle om er de timene vi var overlatt til fantasien, i København på fredag formiddag.

Eller. Egentlig har jeg ikke mye å fortelle om det heller.
Bortsett fra at noen av kara klarte å finne en av barndommens glemte sanger i nærheten av Christmas Market. Utfordringen var å finne kineserne. De som vanligvis er overalt med kamera og turistbuss, var akkurat denne dagen ute til lunsj. Så disse kreative menn måtte improvisere. Jeg tror Jan Erik hilser pent på en konstabel som spurte hva det var, mens Bjørn Ståle beundrer Jan der han står og spiller på en kontrabass. Disse tre menn er nok tilsammen like høye som en hel turistbuss full av kinesere. Og jeg tør nesten ikke tenke på hva Jan mener er kontrabassen her..

Selv tok jeg egne veier denne fredagen, og jeg havnet i en treetasjes butikk med alt fra vanter og dopapir med bart, til lysende pinner i bokser. Jeg ble ivrig og glemte tid og sted. Så oppdaget jeg at mobilen min var tom for strøm. Jeg hadde altså ikke klokke, ingen kontakt med de andre og ikke peiling på hvor jeg var i forhold til båten. Som skulle gå fire.
Jeg fant ut at det var lurt å spørre folk på gata, men skjønte tidlig at jeg ikke var spesielt god i dansk. Så det ble litt småløping i flere retninger, før jeg plutselig oppdaget en av lærerne fra barneskolen. Jeg fulgte etter ham i smug, så ingen skulle skjønne at jeg var så desorientert. Og vips, så var jeg ved bussholdeplassen. Og der sto altså disse tre.

Tri smi kinisiri pi hi bri pliss.

Søndagsmenyen

Dagen i dag har funka litt som et Kinderegg.
Og da mener jeg ikke den vitsen om brunetter som er blondiner på innsiden. Faktisk.
Nei, Kinderegget i dag er mer som noe å gjøre, noe som smaker godt og en overraskelse.

Jeg våknet sent, men godt av sola som trengte gjennom støvete vinduer. Den hadde med seg en stråleenergi nok til at jeg fikk laget kaffe og frokost og satt meg litt i trappa for å tenke gjennom dagen. 
Med så mange timer til rådighet, en hyperaktivitet i hodet og cirka tusen ugjorte oppgaver foran meg fant jeg behov for struktur. Så det ble blankt ark, ny kaffe, stor tusj og tankekart. Som ble omgjort til liste, for ordens skyld. Prosjekter ble listet opp til kaffen var kald. Jeg ga opp å nummerere dem. Alle punktene var like viktige, så det var ikke noe kjære mor. 

På med knebeskyttere, hansker og Fleecejakka fra Spenst. Ska'n få fiberkabel må'n jaggu grava sjæl. Og tre sommerhjul ble lempa inn i boden (det fjerde ligger som ekstrahjul i Tyttebærbilen, - note for self til våren). Der så jeg alle pappeskene etter flyttinga og kom på at jeg har bestilt ved til uka. Så de måtte fjernes for å få plass. Og sånn gikk dagen. Minna litt om Domino, siden hver oppgave førte til en ny oppgave. Jeg fikk fjerna litt bikkjemøkk under noen sko, kasta ødelagte ting fra trappa og satt vekk rullebrett og snøbrett. Og innimellom belønnet jeg meg selv med kaffe eller lakris, alt ettersom hva som var nærmest.

Plutselig kjente jeg sulten kom og tok meg. Jeg var helt skjelven, og det var lenge siden frokost.
Brødskivene hadde ligget i posen siden onsdag, jeg hadde frokosten tørt i minnet og ønsket meg noe mer spenstig. Siden Bunnpris ikke er åpen på søndager måtte jeg være kreativ med det jeg hadde hjemme.
La meg fortelle deg hva jeg lagde da.
Jeg raspet hvitløk, finhakket løk og hadde det i en kjele med litt olje. Så åpnet jeg en boks med hakkede tomater. Fant en kjele til, og kokte opp en kopp med vann, salt og olje. Hadde oppi en kopp Couscous og rørte rundt, satte på lokket igjen for å la det gå fem minutter. Makan te lettvint tilbehør!
Boksen med tomater ble helt oppi kjelen med løk og hvitløk, litt vann i boksen for å skylle, og for å tynne litt.. En klype brunt sukker har aldri skada noen, og tomatene blir alltid takknemlige for litt søtt. Så jeg slumpa oppi litt av det. Deretter hakket jeg noen blader med basilikum og en liten bunt timian. Flaks at de ikke hadde visnet enda.
Etter noe jeg anså som fem minutter heiv jeg oppi Couscousen, urtene og ørlite cayenne. Jeg så etter i kjøleskapet om det ikke sto et glass med Dagros chili- og hvitløksmarinert fetaost der..
Joggu så gjorde det!
To øser tomatcouscous i en bolle. Noen biter fetaost ble fisket opp av glasset og lagt i bollen. (Ny note for self: kan med fordel deles opp i fire med skjea mens du spiser, de er litt store)
Det hele var over på ti minutter, fra jeg åpnet kjøleskapet til jeg lukket oppvaskmaskinen. Og jeg hadde:
1. Gjort det sjæl (noe å gjøre)
2. Fått en smaksopplevelse langt utover tørre brødskiver (noe som smaker godt)
3. Overrasket meg selv med å bruke så kort tid (en overraskelse)


søndag 10. november 2013

Farsdag


Jeg var heldig som rakk å bli kjent med en varm, kreativ, morsom og musikalsk mann da jeg vokste opp. Han var ikke som alle de andre pappaene. Han malte bilder, sov på sofaen, spilte trekkspill og gitar og drakk kaffe med sukkerbiter til. Når han drakk kaffe.
Han bygget nye vegger i huset, trapper og gjerder i hagen og raket grusen i gårdsplassen. Og alt nytt fikk et strøk malingsbeis til slutt, så det skulle se pent ut. Det sto et vanvittig lager av maling og beis ute i bua, som vi ungene brukte til å male den gamle bilen hans med en dag.
Han trakk til seg mennesker og dyr, og småungene krabbet gjerne opp i fanget hans. Tror nok damene også gjorde det.

Etter hvert som jeg ble eldre viste han seg å være mer enn bare helten min. Han var også sta, gammelstrebersk og fordømmende. Disse egenskapene kom likevel ikke fram på en måte som gjorde ham mindre sjarmerende, om jeg skal være ærlig. Det var nettopp disse sidene ved ham som gjorde ham menneskelig og interessant.

Jeg kan ta meg i å savne idiotdiskusjonene våre, der han mente det sto feil i leksikon. Og at det blåste friskt på nattestid fordi ingen gadd å sitte sammen med ham og prate rør på radiosambandet. Da var det å rope høyt på RANDI, for å få henne til å rulle en røyk. Eller det var trekkspill med en slags mumlesang til. Som regel endte det med en lengre telefonsamtale til broren hans, og den varte gjerne til det lysnet.

En gang ringte han til en fetter i Trondheim. Uheldigvis hadde han en del kontanter i lommeboka, så han pakket med seg trekkspillet og tok likegodt drosje oppover. Tror nok fetteren ble like overrasket som oss over hvor han befant seg dagen etter.

Pappa lærte oss en del viktige ting om livet. Noe han gjentok så ofte han kunne var viktigheten av å ikke spare opp for mye penger. Pass på, jenta mi. Plutselig en dag kommer toget ditt, og da hjelper det ikke med penger på bok! Lev mens du lever! Sa pappa.
Han gjorde virkelig det.

Så i dag har jeg tatt trekkspillet ut av kofferten og sett litt på det. Jeg lærte meg såvidt å spille gitar for noen år tilbake. Kjenner foreløpig ingen trang til å gå løs på trekkspillet, men vet at det står der.
Jeg sender faren min noen takknemlige tanker, fordi han var den store personligheten han var.
Og fordi han tegnet opp et løst kart som vi kunne følge, om vi ville.
Han tegnet meg også, jeg har to store bilder hengende på rommet mitt fra da jeg var tre.

Jeg har så mange minner om BlomsterKåre, og feirer gjerne farsdagen med glede.

De triste tankene går heller til de barna med levende pappaer, som gjør barnas liv utrygge.
De som blir svarte i øya så alle i huset stivner til. Hvem sa eller gjorde noe galt nå?
Eller de som bare skal en liten tur ut og blir borte i dagevis.
Eller de som syns alt annet er viktigere enn barna.
Disse har jo også farsdag i dag.

Folk kan si hva de vil om vår alkoholikerpappa.
Men han var full av EN ting, hele livet. Og det var
KJÆRLIGHET

mandag 28. oktober 2013

Shopping in Germany

Jeg har vært i Berlin.
Fordi jeg har en prikkete Krakowkjole og en Rosa-Panteren trenchcoat fra Warzsawa fra før, tenkte jeg det kunne passe med en Berlinkjole. Så da vi fikk noen små timer til fritt bruk i Berlin tok jeg turen til Desigual. Jeg er litt svak for disse litt snodige mønstrene og feminine linjene.

Vanligvis når jeg kommer inn i en butikk og finner en kjole jeg faller for, kjøper jeg den og går. Og alt er vel.
Men her inne var det ikke like lett. For butikken hadde ikke mindre enn tre kjoler som alle hadde navnet mitt brodert med led-lamper over hele stasen. (Det så sånn ut for meg)
Og jeg, som har lovet meg selv å ikke skeie ut med kjøperier, tvang meg til å skulle velge bare den ene av dem. Noe sånt var helt nytt for meg, men jeg gjorde så godt jeg kunne.

Kjolene gikk av og på, inn og ut av prøverommet, med og uten joggesko og bh. Den røde hadde for vid utringning. Men, kjære. Den var rød, så den var fortsatt aktuell.
Den svarte måtte håndvaskes, men jeg syns liksom jeg så litt slank ut i den. Og den hadde et superdeilig stoff. Og gikk tekkelig nedenfor knærne. SuperUnni ville nok blitt overrasket over at jeg kunne like en såpass lang kjole.
Den mørkerøde hadde det typiske Desigualmønsteret som jeg liker så godt, kunne vaskes på 30 grader og fargen kledde meg godt! Men den var litt dyrere, og litt kortere, egentlig nesten lårkort.

Etter noen og førti minutter lurte den unge damen på om jeg ville ha alle tre, hun var nok passert "lei" for tjue minutter siden. Jeg vurderte med alle mine våkne sanser, og havnet til slutt på den svarte med prestekragen på siden. Den som måtte håndvaskes.

Du sitter kanskje nå og leser, og tenker at du vet hva som kommer. Du tenker at jeg har vasket den i maskin og ødelagt hele kjolen.
Vel, du tar i så fall feil.
Kjolen henger nemlig i beste velværende, i klesskapet på et hotell i Tyskland, fordi jeg akkurat DEN kvelden skulle være så vanvittig ryddig og ordentlig.
Jeg skal bruke alle mine tyskkunnskaper og skrive en mail til hotellet, der jeg spør pent om de kan sende meg den svarte kjolen fra skapet på rom 327.
Og den mailen (siden den inneholder mine tyskkunnskaper) kommer til å bli omtrent sånn:

AN, AUF, HINTER, IN, NEBEN, ÜBER, UNTER, VOR UND ZWISCHEN.

Freundliches hilsningen
Jane Wernersen

onsdag 2. oktober 2013

Flyttelass, lytteflass.

Ting begynner å komme til rette. Jeg vet for eksempel hvor jeg har en skrutrekker og hvor jeg finner lyseslukkeren min. Symaskinen står velplassert under trappa, og alle Hjemmets kokebøker fra åttitallet er brukt som høydejusterere til mitt egenmekka kjøkkenbord. Det er fortsatt mange plastlokk på avveie. Men, på den annen side, når trenger vi egentlig alle de plastlokkene?

Noen har bestemt seg for at den beste tiden å grave kabel på, er mellom sju og ti på morgenen. Noe som i og for seg er greit, de har jo ikke høstferie. Og det er helt greit å våkne i en vibrerende seng, så lenge jeg vet at jeg ikke må rekke noe. Det eneste målet jeg har er å treffe kaffeknappen før frokost.

Dagene er fulle, for all del. Jeg har et lite øyeblikk forbeholdt refleksjon (les: nettsurfing på mobilen) rett før jeg sovner, men resten av dagene blir brukt på å pakke ned, bære, pakke ut, rette prøver og vurdere tekster. Og til måltider med de jeg er glad i. Og tekopper med beina oppunder oss i sofaen, og gitarspill med full hals. Siden jeg flytta inn har en dunke med Doppio Passo sett sitt endelikt her. Men jeg har ikke tømt den alene, skal vite. Til å hjelpe meg har jeg dårlige venner og gode naboer, så jeg er ikke redd for å ende opp med blå tenner og kuppelhue.

Mamma kom innom i dag, og utbrøt med dårlig skjult overraskelse: "Jøss, så ryddig det var her!" Jeg må innrømme at jeg er faktisk bittelitt overrasket sjøl.
Men det var disse plastlokkene da, de som passer til de store boksene som kan stables oppå hverandre. De er søkk vekk. De hadde vært så stas å funnet, for nå er det ikke lenge til mamma skal flytte inn i sin nye leilighet. Og da må vi pakke.
For de som har flyttet noen ganger, sier det seg sjøl at alt som kan stables oppå hverandre hjelper på flyttemoralen og humøret.
Men mamma har flytta én gang på tretti år, så...
Der pakkes det i hauger og småesker, og så blir det kjeft fra meg, før det flyttes over i store stablebokser. Med streng mine lemper jeg haugene opp i store kasser og peker på grensa for hvor høyt det er lov å pakke i disse. -Lokkene skal jo på, så du må passe på!
Nå skal det nevnes at de tingene som er knust hittil, er knust av meg.. Så jeg vet ikke hva som blir dyrest; mammas forsiktige pakking i småesker, eller min voldsomt effektive storpakking. Foreløpig ligger vi under med et cognacglass fra vinklubben, et pilsglass fra ølklubben og en lysestake etter mormor.
Vi fant ut av alle vinglassene kunne pakkes i hver sin sokk, så slo vi to fluer i en smekk. Og da det ble tomt for sokker, gikk jeg løs på resten av garderoben hennes. Stakkars mamma, som skal pakke ut igjen alt dette før hun kan ta på seg klærne sine.
Men det meste blir ikke pakket i det hele tatt, for det er jo så ålreit å se gjennom ting, når de først har kommet opp til overflaten! Tretti års samling kan være en utfordring å pakke sånn noenlunde effektivt. Så i går satt vi og så på (SÅ PÅ, ikke hørte på) gamle kassetter fra mister music og lurte på om de burde pakkes med.
Jeg tror det kan være greit å skjære igjennom, men så er det faktisk hele ungdomstiden min som ligger der også. Så kanskje jeg rett og slett ikke er rett mann til jobben.
Jeg er jo ikke mann engang!
Jeg blir mer som en sentimental, forvokst tenåring, der jeg mimrer over musikktitler fra tiden med høyt hår og høye buksebretter.

I dag skal jeg ikke hjelpe mamma å pakke, sannsynligvis får hun gjort mer fornuftig uten meg der hver eneste dag.
Jeg er fortsatt ikke ferdig på egen front, så det er nok å henge fingra i.
Jeg tenkte jeg skulle dra på lokkjakt.

Dovendikt om dovendyr




Dovendyr..

God morgen, og et grynt.
Smilet kommer fra magen og har tenkt seg helt opp til fjeset.
Men på veien blir det så døsig at det blir liggende
i halsgropen og vente til neste strekk.
Armen slipper seg helt ut, fingrene stryker sakte på autopilot.
Du later som om du er våken, i håp om at jeg snart sovner igjen,
at det var en falsk alarm om morgenlys og lyd.

Dagene er hektiske, nettene korte. Men disse morgenene. Der oppvåkningen 
ønsker å stanse tiden. De evner å gjøre små evigheter ut av hvert minutt. Jeg 
hører deg puste og kjenner hjertet ditt slå sakte. Det er fristende å stryke deg 
over haka, eller i håret, eller i hvert fall blåse deg litt på halsen.
Men jeg vil ikke vekke deg. Ikke enda.

Jeg elsker at du er så doven.
Og at du nesten ubevisst stryker over meg.
Skilpaddesakte.
At du smiler med øynene lukket før du glir
tilbake der ingen lyder høres.



tirsdag 17. september 2013

Konsert i kveld

I kveld er det konsert.
En dame som var popstjerne da jeg var liten, og som har gjort etternavnet Johnsen kjent over hele landet skal i kveld synge fra den samme scenen som meg.
Det hjelper lite at hun sannsynligvis er veldig hyggelig, jeg er nok litt redd for å bli starstruck. -Er det det det heter?

Det minner meg på den gangen jeg møtte Kong Sunde i heisen, og refleksene slo meg ned i kne med panna i heisgulvet. Der jeg lå på alle fire og ropte ut min tilbedelse var det nok ikke helt konge å være Sunde. Det var jo tross alt inne i en heis, og der må man gjerne stå til den er framme..

Heldigvis har ikke Fru Johnsen eller Rypdahl vært like intenst tilstede i livet mitt, så det kan tenkes jeg klarer å oppføre meg i kveld.


onsdag 11. september 2013

Havbruset er der enda.


Dagene blir mørkere, hverdagene tar over for sommerkveldens vinglass i vannkanten.
Men bruset fra havet er like tydelig.
Det festet seg i hjertet og ligger der til neste sommer.

Gi meg en stein stor nok til å sitte på og litt varm sol på skuldrene, så skal jeg alltids klare å hente det opp igjen.

Lukta av tang, stein og sol. Lyden av evighet i bølgene som ruller eller slår innover.
Og glitteret som blinker hele veien ut til himmelstripa.


Posted by Picasa

tirsdag 3. september 2013

Day One

Bråvåken!
Det er ganske lyst, men klokka har ikke ringt. Fordi jeg kjenner meg selv tar jeg det for gitt at jeg har glemt å stille klokka og kaster meg rundt så jeg nesten faller i gulvet.
Men så ser jeg at jeg ligger rett under vinduet som ennå ikke har fått gardiner, at sola er oppe og at det er fire minutter til alarmen skal gå. Jeg synker tilbake til dvalen. Den nye overmadrassen var bedre enn jeg turte å håpe på, og dyna er lett og varm.

Etter vanlig leggetid i går måtte jeg rett og slett sette meg ned litt med beina på bordet. Jeg fant fram en boks fra kjøleskapet og dro gitaren ut av sekken sin. Så tente jeg to lys og sang noen sanger.
Akkurat det lille øyeblikket der greide jeg å overse stablene med bøker, esker og eiendeler.
Jeg hadde ingen tanker for annet enn å få til den fordømte h-mollen. Noe jeg med litt godvilje litt lenger ned i boksen sa meg ganske fornøyd med.

Frokosten i dag hadde ikke noe bord under seg, for det står ute på plenen. Men jeg er ikke kjent for å sulte av den grunn, og brukte dæsjbordet i Tyttebærbilen på vei til jobb. Eldstemann som gjerne står opp senere enn mamma fikk beskjed om å ta bilde av nista si før han dro til skolen. Dokumentasjon, kvalitetssikring og kommunikasjon. Det er kjent at han gjerne "glemmer" å lage niste, men om han først har laget den pleier det å gå greit å få spist den. Så jeg drar nytte av dagens teknologi med snapchat.
Da jeg ankom jobb venta det to snapper fra min håpefulle. Begge bildene var av åtte brødskiver i en sirkel. Det første hadde teksten "The sirkel of Niste" og det andre "Niste Henge".
Jeg humrer litt for meg sjøl, og syns figgurn har en snedig sans for humor.

Jeg er tilbake i bloggform


onsdag 14. august 2013

Ny start

Jeg ser over klasserommet. Det er fortsatt ryddig og rent. I morgen kommer de inn fra ferien. Noen har vært verden rundt med største selvfølgelighet. Og andre. Vel. Ikke alle har vært verden rundt.
Jeg selv har vært mye på farten. Men likevel har de største reisene foregått på innsiden av panna.

Det skjer endringer i livet mitt nå. For de av dere som har kost dere med historier om Bonden, gamle Tunghørt og Gutta Krutt kan endringene være av det dårlige slaget. Gamle Tunghørt ga seg i sommerferien, han har sitt eget kors nede ved det store treet. Bonden har bestilt ny værsting, som kommer til fredagen. Jeg kommer til å bli litt kjent med den nye tassen, men ikke så inngående. For jeg blir ikke værende. Det er med tunge, men sikre skritt at jeg tråkker tilbake til Kopperud med Gutta Krutt i starten av neste måned. 

Ikke alt blir som planlagt. Og ikke alt kan styres. 
Dessverre.

Tankene ramler innom gjengen som kommer i morgen. Mine Kruttgutter har fått beskjed om ny tilværelse og er bare sånn passe fornøyd med mamma om dagen. Jeg møter dem så godt jeg kan, men regner med at det vil slå ut litt både her og der, også på skolen. Jeg kan bare vagt forestille meg at klassen som kommer fra ferie i morgen har erfaringer fra sommeren på godt og vondt. 
Det skal jeg ta med meg til deres første skoledag og inn i det siste og kanskje viktigste året av grunnskolen.

søndag 21. juli 2013

Gutta Krutt som hverdagsmuser?

Det er tomt for bloggord. Jeg har ingenting å dele.
Om jeg tenker etter, har gutta vært på ferie omtrent like lenge som det har vært tørke i Hagegynga.
Jeg gikk inn i en boble da de dro, og i morgen kommer de hjem igjen.
Da skal vi på ferie til Vestlandet, med tilhenger og sykler.

Jeg kan prøve å oppsummere noe av ferien så langt.
Det har blitt noen turer til Hyttenurket, men ikke så mange eller så lange som tidligere.
Jeg har vært ved sjøen, både med og uten gutta. Og en dag kom til og med selveste Bonden for å spise lunsjen sin.
Jeg har per nå badet i sjøen, i Skogsvann, i elva (det var bare vassing, og som et resultat av at jeg måtte ut av båten) og i basseng. Så da har jeg kryssa av for bading på sommerferieskjemaet mitt.
Jeg har vært på Operataket, gatelangs og i Slottsparken. Jeg har vandret elvelangs og jeg har hatt piknik på Hovedøya. Så jeg kan krysse av for slendrianturisme.
Jeg har kjøpt inn en kasse med jordbær som forhåpentligvis skal bli syltetøy i morgen. I fjor brukte jeg for mye pulver i forhold til bær (kan ha spist noen kurver mens jeg rensa), så syltetøyet satt fast i boksen sin. I år har jeg tenkt lenger, og regner med at det problemet er løst.
Jeg har vært på Blaafarveværket med gode, gamle venner, spist pannekaker, sett utstilling og dyr. Og jeg har vært på besøk hos venner og familie.
Og jeg har skrevet en del. Noe bra, men også en del søppel. Rart med det.
Ingenting som havnet i bloggen uansett.
Men i morgen kommer som sagt Gutta Krutt tilbake igjen.
Og da skulle det ikke forundre meg om jeg finner tilbake inspirasjonen til å fortelle om livet fra Hagegynga.

tirsdag 2. juli 2013

Sommerjobb

Med håret i en diger vifte oppover bak meg tasser jeg bort for å finne kaffekoppen min. Det er kaldt på beina, så jeg stikker dem ned i skoa til minstemann. Flate, jeg må dra på åra, siden minstemann har større sko enn meg! Det blir pulverkaffe, for mye styr med å dra fram trakteren nå. Skal jo ikke være hjemme i dag likevel.
Denne uka har jeg satt av til å tømme loft og kjeller oppe i huset der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Jeg starta fryktelig brått i går, før åtte om morgenen. Vekte mamma og smørte brødskiver til oss. Og så gikk liksom lufta ut av meg litt over åtte. Jeg hadde tatt med gitaren, noe som kan virke klønete om ting skal bli gjort. Og det var det.
Men det var jo koselig med litt musikk da, om ikke annet. Og så måtte jeg en tur til Hokksund, og så en tur i butikken. Og så var det viktige saker inne i verkstedet. Og så kom kusina mi på besøk med to hunder. Og lillebror. OG brått var vi sultne igjen, og jeg måtte bort å hente mat. Og så gikk dagen. Og kvelden.

Vel hjemme satt Bonden og minsten med en Grandis og så på TV. Jeg hadde lovet meg sjøl å komme meg i seng til normal tid, og tok verdens lengste, varme dusj for å treffe søvnpunktet.
Så da ble det å legge seg med vått hår. Noe som i og for seg er ganske greit i det du legger deg.
Det er hundre ganger mer interessant å finne fram i kråkereiret når morgenen kommer.
Jeg fikk det ikke til, så i dag har jeg ei diger klype til å samle tankene i. Slipper jeg den vil jeg sannsynligvis ha trøbbel med å komme inn døråpningen oppe hos mamma etterpå.

Jeg skal få gjort mer nytte i dag enn jeg greide i går. Nå er det to containere på plass oppe i gården, de venter på å fylles med mange tiårs samling av ulik karakter. Kler på meg brytertrøye, olabukse og crocs, skal jo tross alt sjaue litt. Tømmer kaffen og hiver meg i bilen.
Ha en fin dag.

tirsdag 25. juni 2013

Mølen

Med begge skoa under vann er det ikke håp om å holde seg tørr på beina lenger.
Jeg skjønner ikke hva som fikk meg til å tro at jeg skulle klare å gå helt ned i vannkanten
- uten å havne midt i ei bølge som slo innover rullesteinene.
Men fristelsen ble for stor.
Nå står joggeskoa opp etter veggen på badet, for der er det varmekabler.
Og i morgen skal jeg tilbake. Ut på tuppen av Mølen og kjenne havet.
Så de joggeskoa kommer sannsynligvis ikke til å tørke denne ferien.
De er ganske gode å gå i når de er kliss våte også.

Livet i et nøtteskall, fortalt som en sannhet om våte joggesko.

onsdag 19. juni 2013

Hjertevarme

I dag har hjertet mitt banket seg stort og varmt, for mange av de menneskene som fyller livet mitt.
Et par vemodige slag er slått for to nydelige kolleger som flytta ut av teamrommet i dag. Å se dem pakke ned sakene sine og tømme plassene var litt som en lekkasje i dekket. Lufta siver sakte men sikkert ut, før det blir helt flatt... Fru Lea har passet på meg gjennom hele skoleåret, og Bodil har inspirert meg på flere måter. Det har vært så fint å dele hverdagene med dem, og jeg hadde en liten klump i halsen da de bar ut bokstabler og hullmaskiner. 
Ja da, jeg vet jo at de bare er i rommet ved siden av, men det er noe med samholdet som vokser fram i sånne team. Og hjerter som åpner seg.

Og senere i kveld fikk jeg være med på en veldig viktig avgjørelse i livet til noen av mine aller kjæreste mennesker. De har hver sin interesse i samme sak, og kom til enighet på en måte jeg har dyp respekt for. Å være tett på noen som står ved et veiskille får meg til å se ting i nye perspektiv, jeg er takknemlig for at jeg får være der. De får meg til å føle meg viktig, og om jeg skal være helt ærlig er det en kongefølelse. 

Fjortisen har egentlig flytta ut for sommeren. Han brukte tid på å rydde lillestabburet og legge inn madrasser og sengetøy. Han hosta nok litt mens han holdt på, og klødde seg en del på halsen. Men la seg med glede. Det var nattaklem og "Det går bra, mamma, jeg lover".
Men nærmere halv tolv åpna ytterdøra seg, og inn kom en som nesten ikke klarte å puste. Med hosting og utslett ble det allergimedisin og dusj, nytt sengetøy og vanlig seng på rommet sitt..
Likevel er han optimistisk og sier det blir bedre når han bare får støvsugd og vaska der i morra. Det er sikkert bare støvet. 
Han begynner å bli voksen, er nesten like høy som meg (-Ja, jeg VET at det ikke skal så mye til..) og han er villig til å vaske og støvsuge. 

Det er sikkert mange grunner til å sutre, men akkurat i kveld kommer jeg ikke på noen.

torsdag 13. juni 2013

Å lage seg morrabrød..

En klar fordel med å påta seg altfor mye arbeid, er at man får sjansen til å gjøre ting man ellers ikke pleier.
Som for eksempel i dag.
Jeg raste hjem fra jobb, brågrilla noen pølser for ikke å sulte ihjel og satte meg til å rette oppgaver sammen med en kollega. Så langt ganske likt en helt vanlig dag, bortsett fra dette med kollegaen. Det finnes faktisk mennesker som har både lyst og kompetanse til å hjelpe, og skuruhasett, jeg kjenner en sånn!
Jeg ville selvsagt benytte tiden med den gode hjelper, og la derfor andre gjøremål pent til side.
Som for eksempel de(n) daglige Bunnpristuren(e).

Akkurat i dag var nok ikke det selveste sjakktrekket. For hvis jeg hadde tenkt meg om, ville jeg husket at brødet var tomt i dag morges. Det var såvidt poden fikk frokost, og i fryseren lå det bare hvitløksbaguetter, kjøtt og frosne grønnsaker.
Jeg kunne såklart fått Bonden til å kjøre over. Men først måtte jeg jo komme på det.

Da min kollega dro halv ti, kom jeg på det.  Bunnpris hadde pakka sammen for natta, og poden måtte steke seg hvitløksbaguetter til kveldsmat. Jeg klødde meg i hodet. Stakkars Bonden. Han spiser ikke hvitløk om han slipper, så jeg kom på at jeg skulle bake brød. Og alle hjerter gledet seg. En stund.

For etter å ha blandet alt melet var var det ikke gjær å finne i noen av kjøkkenskapene. Det eneste jeg fant av interesse var små svarte maurlik. Men det er en helt annen sak.
Nød lærer naken kvinne å spinne, og jeg klarte å huske at Kiwi stenger elleve.
Men som en siste krampe henta jeg en stol for å lete litt mer nøye bakenfor salt og innenfor allehånde.
Og innerst, øverst sto det jammen ei pakke med tørrgjær!

Så jeg fikk blanda min brøddeig, og jeg fikk retta ferdig oppgavene som lå i dagens bunke.
Jeg hadde nok glemt hvor lang tid det egentlig tar fra mel, vann og gjær blandes i en bolle, til det ligger nystekte brød på benken.
Men til gjengjeld fikk jeg god tid til å undersøke om Bondens innkjøp av Simsalabim mot maur hadde virket.

Nå kan det tenkes at maur sover om natta. Men om det skulle vise seg at de jobber på skift, tror jeg jammen han har lykkes i første angrepet. For den ene stakkaren som svimer rundt på kjøkkenbenken nå ser ikke veldig målbevisst og klar ut. Og ikke er det mye fest i én enkelt maur, heller.

Uansett sitter jeg nå, midt på natten og venter på nystekte brød. Nesten som de ekte bakerne. Jeg har drukket mine kopper med kaffe, og kroppen kunne hatt godt av ei brødskive til å døyve koffeinen med. Som alle oppegående damer vet jeg at man ikke skal spise etter et visst klokkeslett. Men det må da ha en sammenheng med når man i så fall legger seg til å sove?
Ei skive med smør og sirup har vel aldri skada noen.
Bare tanken får meg langt tilbake, til den gangen mamma bakte brød etter leggetid for unger. Da jeg hylte og grein meg til å få stå opp, fordi jeg "SULTA IHJEL!!!" Selvsagt hadde jeg spist kveldsmat før jeg køya. Men det er lite som får magen til å skrike så høyt, som nystekte brød med brun skorpe..

Om Bonden ikke sover for hardt kan det jo tenkes han kommer ned snart, for jeg tror nok han la seg sulten i kveld. Og hvis ikke, så har han i hvert fall morrabrød når han står opp!

onsdag 12. juni 2013

Alt avhenger av persektivet!

De flykter vilt. Inn i sprekker, over kanter. De løper alt de små bena er gode for. Berge seg den som kan!
På sin ville flukt kravler de over og rundt livløse venner og familie. Tar seg ikke tid til å stoppe opp. Det er ingen tid å miste.

Jeg står på vent, med fingertuppene klare. Så fort jeg ser en liten svart jævel presser jeg fingeren mot den, og sjekker at den ikke rører seg før jeg knuser en ny. De små svarte likene tørker jeg lett av på skinka mi, og rister kjolen etterpå. Gulvet er fullt av små, svarte prikker. Og kjøkkenbenken. Kanskje femti lik på kjøkkenbenken i dag.
Jeg kjenner tilfredsstillelsen øker for hver gang jeg moser en av dem. Ikke en eneste tanke går til de millioner av etterlatte som vil sitte igjen. Sultne, slitne, redde, men ikke ensomme i sorgen. Rettsvesenet i maurtua ville nok hatt ett og annet på meg, om jeg skal være ærlig. Særdeles skjerpende omstendigheter er det at jeg triumferer i det øyeblikket jeg ser ut til å vinne slaget.
Men jeg vinner ingen ting.
De bare gjemmer seg til jeg finner andre ting jeg må gjøre. Og da jeg snur meg for å se etter, fem minutter senere, er det fortsatt en liten svart motorvei fra vinduet og bortover kjøkkenbenken min. Like ivrige, flittige og irriterende sprader de rundt som om ingen nettopp hadde revet vekk deres aller nærmeste.
Som om ingenting hadde skjedd.
De eier ikke skam.
En skulle nesten tro de mente de har rett til å være her!
Men jeg har kraftigere skyts enn dem, og jeg har fordelen av å ha oversiktsbildet.
Der var den jaggu en som rørte seg, etter at jeg hadde tørket den av fingeren og sluppet den ned på gulvet! Stortærne brukes effektivt som kvalitetssikring av min massakre.
Avhengig av perspektivet, kan jeg ses på som en kaldblodig massemorder. Enhver sukkermaur med vettet sånn noenlunde på plass bør kjenne litt på det nå.

Jeg har fått tips om kanel. Det virker ikke. Så vet du det.
Noen har også sagt at salt hjelper. Det gjør det ikke.
Jeg prøvde likegodt pepper også. Ikke det heller.

I morgen skal Bonden kjøpe med seg noe Simsalabim hjem fra jobben.
Det bør han huske. Og det bør virke.
For jeg er redd disse små svarte krypa finner ut hvor jeg sover, og så bruker natta på å ta hevn.

Jaggu bra jeg har så mye papirarbeid å gjøre, for da slipper jeg å være redd for å sove om nettene. Jeg har da nok å drive med til å holde meg våken.

lørdag 8. juni 2013

Pike, vin(pølse) og sang

Psssjjht.

Lyden av blikket som knekker av er startskuddet på resten av kvelden.
Dagens rettekvote er unnagjort. Nå lover jeg meg selv å ikke se i den retningen før jeg står opp imorgen.
Veden som har ligget lagret ved en furustamme har jaggu blitt tørr, og bålet mitt er et fabelaktig selskap.

Jeg kan ikke skrive mye, siden det er begrenset med strøm og dekning her. Men jeg syns det var nødvendig å dele hvordan vannet har gått fra glitrende gull til rosa, og hvordan det lager klukkelyder som balsam for ei eksamensstressa sjel. Tenke seg til, at så fort jeg var ferdig med egne eksamener, så meldte jeg meg frivillig(!) som sensor til norsk skriftlig eksamen! Det er nødt til å være noe galt i koblinga mi.
Men uansett er  i kveld en sånn kveld som kommer til å henge igjen når jeg sitter på gamlisen med strikkajakke og bare bildehukommelsen til å underholde meg med.

Jeg lukter myggspray, og det er helt greit. Det ligger et saueskinn på benken som Bonden har laga til meg, og jeg fryser ikke. Joa, det er nordavind. Og den er kjølig, for all del. Men jeg har plassert meg sør for bålet, ganske tett på. Så det biter ikke på meg i kveld. Nå tenkte jeg å ta meg en tur inn i hytta for å hente dittarn og en ny premieboks. Jeg har en rødvinspølse som passer til premien.
Skal se det blir pike, vin og sang i kveld.

torsdag 6. juni 2013

Pappas kaffekopp

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og ser ut mot hagegynga mi.
Kvelden har gått over fra solnedgangstider til gråkaldt, heldigvis. For da vet jeg at det ikke ville vært så deilig å ligge der likevel.
Det er like før alle karakterer skal opp og fram i lyset, så noe dagdriveri er ikke aktuelt på et par uker enda.
Nå er det sukker, kaffe og energidrikker med kulehode og rettetast som gjelder.
Men jeg trenger et avbrekk, så da blir det blogging. Da holder jeg meg i hvert fall på plassen min.

Ved siden av pc'n ligger det en stor sjokoladeplate, halvspist, og jeg har en termos med kaffe og en romslig kopp.
Koppen minner meg om pappa. Den likner ikke på noen av de andre koppene mine. Men den er raus og holder på varmen.
Og den er god å holde i.

I dag har jeg vært i begravelse til en annen pappa. En som ble borte så altfor tidlig.
Det virker så meningsløst at jeg har ikke lyst til å skrive mer om akkurat det. 
Men jeg har et ønske for de som nå sitter lammet og tomme tilbake. 
Når tiden har gått en stund, og det har skjedd nye ting.
Når skorpen har slutta å klø. 
Da håper jeg de har en kaffekopp i skapet som får frem gode tanker.

For det er godt å sitte sånn med den koppen i handa
og tenke på hvordan han duppet sukkerbiten i kaffen.
Og hvor lett det var for folk å stikke innom ham for å slå av en prat.
Og få kaffe. Eller dram, avhengig av tidspunktet og formen.
Hvor løst de satt, tonene. Da han løfta opp tolvstrenger'n eller trekspellet.
Og skyen av røyk som lå over hele huset.
Rød mix 3. Eller Prince.
At småunger og dyr satte seg på fanget hans, helt av seg sjøl.
At han fortalte gode historier og klarte å gråte.
Og at han var pappa.


søndag 2. juni 2013

Kveldssysler i Køllekroken



Gutta Krutt er aldri så oppfinnsomme og gode kompiser som etter klokka ni om kvelden.
Om de har vært i sofaen flere timer tidligere på dagen, med tv eller gaming som eneste geskjeft, er de forsvunnet som dugg for solen når det nærmer seg kveldsmat, tannpuss og leggetid.

Nå sitter jeg og ser dem lete etter kraftige nok strikker til å lage monstersprettert. Eldstemann så endelig vitsen i den festekrokstrikken han fikk i julekalenderen sin, og får nok den aller største spretterten noen noensinne hadde sett. Han så aldri vitsen med en bagasjestrikk, men nå har han tydelig funnet bredere bruksområder. Jeg hører Bonden humre, det er nok noe som er nødt til å gå gærent med dette prosjektet.
Gutta Krutt er venner, ivrige og kreative.

Bonden er førstemann til å prøve, hører jeg nedi her. Alle er visst redde for at han skal treffe bilen, for steinen i spretterten raser avgårde uten kontroll. Men så knuser lampa i krakkebua isteden. Jeg bekymrer meg ikke, det kom ingen nye ord fra Bonden som gutta ikke kunne fra før.
Og den lampa har ikke virka på ei stund likevel.

Minstemann kommer og setter seg hos meg, veldig uskyldig. Tror nok jeg ikke har fått det med meg. Bonden kommer og forteller at han ikke duger som forbilde. Han skulle vise ungene hvordan man skyter med sprettert, og så glapp det litt. Så han tømmer oppvaskmaskin isteden.
Eldstemann roper på'n. Nå virker den visst helt konge igjen.
- Nei. Den driten holder jeg meg langt unna!
Men han klarer selvsagt ikke å holde seg unna. Det er rett ut, og jeg hører det smeller i grusen og veggene.


Alle blir visst enige om at det er altfor hard strikk, og en ny operasjon er i gang. Og fortsatt har ingen spist kveldsmat. Men nå setter a mor ned foten, og roper inn smått og stort.

Eldstemann har montert inn en skrutrekker i vinkelen for å støtte opp skytearmen.



Det er som det skal være.
Petter Smart våkner alltid etter klokka ni om kvelden.
Nå ere natta.

torsdag 30. mai 2013

Løgn og sannhet

Løgner.
Substantiv som i flertallformen av en løgn. 
Det er bruk av verbet å lyve flere ganger. 

Løgner.
Substantiv som i beskrivelse av en person.
Å være en løgner.

Jeg er, blant mye annet, også en løgner. 
"I'm a Joker, I'm a Smoker, I'm a Midnight Talker. I Play My Music in the Sun"
Jeg lyver av ulike grunner, og forklarer om jeg må.
Men er det en ting jeg ikke gjør, så er det å lyve om andre.
Ikke fordi jeg holder meg for god til det, så langt i fra.
Men jeg har vanskelig for å forstå grunner til å gjøre det.

Da jeg var liten var det løgner for å dekke over ubetenksomheter og rampestreker.
-Nei, jeg har absolutt ikke rørt polaroidkameraet! 
Når stua er full av helvferdige poaroidbilder av bordkanten, tv'n, storebror og små tær som stikker ut av pysjen min, er det vanskelig å bli trodd. Likevel skjønte jeg at det var lurt om det ikke var meg som hadde gjort det. Så jeg sverget til løgn.
Min karriere som løgner startet altså tidlig.
Den var forsåvidt også tilstede tretti år senere da min daværende mann oppdaget ei ripe i døra på den nye bilen. 
-Den måtte ha kommet mens jeg sto parkert. Makan, hvor frekke er ikke folk, da, når de kan kjøre i handlevogn inn i bildøra og så bare dra! Jeg sto på mitt, selv om mistanken var til å ta og føle på.
Jeg har også andre, mer grumsete løgner på samvittigheten. De kommer jeg selvsagt ikke til å fortelle om, hvem gjør vel det?
Enkelte løgner hadde det vært lettere å unngå ved å snakke sant fra starten av, fordi sannheten hadde vært lettere å huske, eller sannheten hadde vært morsommere, eller den kunne vært lettere å bære.

Jeg kan min Ibsen, og vet hva en livsløgn er. Det er nok likevel den løgnen som sitter best. Og den er det ingen som ler av. Om en selv ser sin egen livsløgn mister den seg selv og blir borte.
Men om noen andre prøver å fortelle deg den.. 
Vel, det er det ikke mange som gjør sånt, så det er ingen grunn til bekymring om du lever på en. 
Sannsynligheten for at du beholder din virkelighet intakt er ganske stor.

I dag har jeg prøvd å ta vekk noens skylapper. 
At jeg gidder.
Jeg ender opp som løgneren. Den som farer med løgn.
I og for seg sant. Delvis. 
Siden jeg lyver litt sånn dann og vann, når jeg syns det passer.
Ellers.

søndag 26. mai 2013

Flaggfester og koldtbord.

Jeg begynner å bli ofte sett i bunad nå. Med nasjonaldager og konfirmasjoner på løpende bånd har den bunaden betalt seg inn igjen ganske snart. Smart løsning, det vil aldri se rart ut at jeg kommer i samme antrekk hver eneste flaggfest framover!
Jeg må si det var stas å stryke alle skjortene. De var plettfrie, helt glatte og klare for selskap. Bonden dro til med både slips og full dress, det var nesten så jeg ramla ned stabburstrappa. Han var ikke veldig bekvem der han sto, men han var tapper. Gutta Krutt gjorde også sitt beste for å passe inn i fint selskap. Fjortisen sto og dro i dressbuksa si, syns det var rart at den skulle sitte sånn.
- D'ække no' tess å sægge med dress, sa Bonden.

Gamle Tunghørt måtte være igjen hjemme, men han sørget for å legge igjen noen av sine hvite ullvisittkort langs buksebena til Bonden. Noe annet ville sett rart ut.
Bonden på sin side, hadde ikke spist siden frokost og satt og fantaserte om kakene. Jeg fikk forklart i tydelige ordelag at det var mat før kakene. Men han var likevel fornøyd da han skjønte det var koldtbord.

Og for et matbord! Karbisene var akkurat sånn de skal være; grove, knudrete og litt pepra. Og der var kyllingbryst, roastbiff, røkelaks og skinkesteik. Og Waldorf-salat. Jeg må ha blitt eldre, siden jeg trodde det var bare gamlinger som likte Waldorf. Men det viser seg at det er de voksne som liker Waldorf. Gamlinger fins det ikke lenger, merkelig nok. Men det finnes noen som er mer voksne enn meg, og de liker cabaret!
Den var visst veldig god, hørte jeg. Men jeg tok ikke sjansen. Til gjengjeld prøvde jeg med svisker til skinkesteika, og det var urovekkende godt. Den jeg forbinder med svisker er min egen oldemor, og hun er forbi voksen. Så jeg kunne likegodt trått til med cabaret. Men jeg må jo spare noe til senere også.

Selvsagt hadde jeg laget en sang til konfirmanten. Og selvsagt hadde jeg med dittarn. Hva ellers ska'n ta seg te i et sånt selskap?
Vel. De andre hadde foppallkamp på plen mellom slaga, mens sola steika og flagget vaia. Jeg må si det var en udelt glede fra start til slutt, å se denne skjortekledde gjengen med dressbukser kaste seg rundt en ball på den måten..
Bonden ble valgt til keeper. I og for seg greit nok. Han satte seg som mål å sparke ballen så langt som overhodet mulig, hver eneste gang. Helt uten mål eller mening om retning forøvrig.
Etter at ungene hadde henta ballen nedi skauen nok ganger ble han satt på innbytterbenken i skyggen.
Jeg registrerte at den strykejobben jeg hadde gjort, likegodt kunne vært plystra.

Så ble det ropt inn til kaker, og inn dundret det svette, skrukkete, møkkete og glade gutter i alle aldre. Kakebordet var absolutt verdt en runde eller to, med mange slag og bilde på marsipankaka. Bonden strålte! Jeg tok bare én asjett med kaker, for tenk.

Alle selskap tar slutt, og vi dro mens det ennå var varm kaffe på kannene.
Hjemme ble det bytta klær i en viss fart, og Bonden satte seg rett på blåtraktorn for å vise Nabon den nye kompressor'n han hadde montert bakpå.

Nå henger skjortene til tørk, ferdig vaska og klare for nye runder med foppall og kakespising.
Og jeg sitter i hagegynga og kjenner at vinden er varm, himmelen er gylden og at livet er nå.


fredag 24. mai 2013

Etter sol kommer alltid regn..?

Tunge skyer ligger på vent over åskanten.
I hele dag har vi hatt sola. Men den kalde gufsen har minnet oss på at det bare er et lån.
Det får meg til å tenke på livet, å se skyene ligge sånn. Og hvor brått lånetiden kan være ute.
Men nå har det altså vært sol. Hele dagen.
Jeg har gjort det eneste jeg så som fornuftig i dag; hatt timer ute med klassen. Da den siste prøva var unnagjort, var det rett ut med alle sammen.
Med fotball, basketball og gitar har vi vært ute i sola. De sprekeste har fått svette, og de lateste  har fått sitte. Den norske sommeren er da virkelig kort nok.
Og disse ungdommene har virkelig stått på gjennom hele semesteret!

Det var vått både i lufta og i bakken da jeg dro på jobb, men jeg ante at noe kom til å lysne.
Så jeg tok på fredagssko og rosa klær, som for å hjelpe til der jeg kunne.
Jeg la til og med solbrillene mine i setet, for å ha til turen hjem.

Og jeg fikk rett.
Sola varmet oss, vi kjente at flomvannet ikke var så svært lenger, og at det kanskje blir sommer i år likevel. Noen av gutta i klassen klaget til og med over at det var for varmt!

Vi satt en gjeng på en benk med gitaren, og der fikk jeg en av skoleårets beste opplevelser. Det å se at en elev presser seg ut av komfortsona si og går over usynlige grenser overgår det meste.
En av gutta, som ellers er trygg og sikker, har laget en sang. Vi snakker ikke hvilken som helst sang, heller. Da han motvillig fremførte den for meg i enerom, som en del av en musikkoppgave tidligere i år, hadde jeg gåsehud, tjukk hals og haka nede på fanget. Der og da ønsket jeg at jeg heller var talentspeider enn lærer, siden jeg sannsynligvis ville blitt rik på denne fjortisen. Men jeg ga min faglige vurdering og var kry over å ha hørt noe så bra. Han, på sin side, var mer flau og ubekvem. Det var helt uaktuelt å fremføre for klassen, teksten ble for nær og stemmen var visstnok for dårlig.
For å gjøre historien så kort som mulig, klarte vi på merkelig vis å overtale ham til å synge og spille sangen sin for oss ute i dag, den lille gjengen på benken.
Det var magisk.
Ingen snakka, og jeg tror alle hadde åpen munn. Til og med gutta på sparkesykkel sto helt stille og gapa.
Og etterpå var det ingen av jentene som slapp taket i ham.
Han hadde fortsatt ei i nakken da bussen kom.

På sånne dager vokser hjertet. Ikke fordi sangen var overraskende bra, jeg hadde jo hørt den før og visste.. Men fordi han turte å spille den for andre, og for den responsen han fikk.
Det hender noen kommer til meg og spør hvordan jeg klarer å jobbe i ungdomsskolen med alle de jævelungene. De skulle bare visst.

Og når jeg nå pakker sammen sakene mine for å dra hjem, ser jeg altså disse tunge regnskyene. Som har tenkt å ta tilbake lyset og varmen. Som hele tiden har ligget i horisonten, bare på vent.
Men jeg har fått min del solskinn i dag. Jeg har plass til litt regn.

Og tror du ikke jeg fant en sammenleggbar paraply i sekken min, som skulle passe om det kom en regnværsdag?



tirsdag 21. mai 2013

Vestland, Vestland, når eg ser deg slik..

Jeg hadde tenkt å blogge om alle de breathtaking opplevelsene jeg har hatt mellom fjellhyller og fossebrus i pinsen. Eller fortelle noe fint om de lubne epleblomstene, gjestmilde enkefruene eller Gutta Krutt.

Men saken er at jeg er så full av alle inntrykkene, både de om steinras og dødsstup og de om solskinn, måkeskrik og sår hud.

Det eneste som henter meg nå i kveld er faktisk stillheten som lå igjen over Odda. Den lille avsides byen som pulserte rundt et enormt smelteverk i over hundre år.
Med skyhøye, bratte fjellsider til å stenge sola ute måtte det en så enorm bedrift til for å få folk til å bosette seg der. Men de lagde en hel by, med skole, butikker, kommunehus, hotell, svømmehall, barnehage, rørleggerforretning og slikt man trenger for å kunne kalle det en by. Og man jobbet og levde der, formerte seg og slo røtter.
Og så, i 2003 ble smelteverket nedlagt. I år, ti år etter er byen litt sånn spøkelsesaktig tom. Det bor nok folk der enda. Men Emil sa det ganske treffende med at "Det er flere folk i gata i Skotselva jo!"
Klokka var rundt halv ni en varm kveld med fri dagen etter.
Og det var stille.
Midt i byen lå det et enormt skrog i metall og betong. På et skilt sto det "Alt kjem til å bli bra", men en luring hadde tagget et spørsmålstegn bak.
Restene etter smelteverket har blitt plassert på Unescos verdensliste og er fredet av riksantikvaren. Så da blir det vel stående sånn de neste hundre årene...
Av alle de stedene vi kjører forbi i Norge, har jeg lagt merke til at standarden generelt er ganske høy. Der man vet det kjører turister er det til og med nesten litt jålete. Lite avskallet maling, Ikke så mye jernskrap. Butikkvinduene er ofte pusset og det er nye utstillinger i vinduene. Innbyggerne vil kanskje reklamere litt for stedet sitt.
Sånn var det ikke akkurat i Odda. Det var noen bygninger der som sikkert har vært kjempeflotte! De kunne trengt både oppussing og avretting. Og svømmehallen så ut som den hadde vært stengt en god stund.
Jeg fikk en følelse av håpløshet, og det er best for innbyggerne der om de ikke deler den følelsen med meg.

Nå kan det selvsagt være flere grunner til at jeg kjente på dette.
Som en god nummer én var det flere i følget vårt som var sultne. I tillegg hadde vi enda ikke funnet ly for natten, og klokka nærmet seg en slags leggetid.
Vi hadde vært innom et par alternativer, men slått de fra oss, og ville aller helst ut langs fjorden og sove i hytter der. Bonden hadde med seg lavvo. Det var nevnt at om vi ikke fant noe sted, kunne vi alltids sove i den. Håpløsheten min stammer kanskje mest fra denne faktoren. Jeg vil ikke sove i lavvo. Ikke uten skikkelig liggeunderlag og ekstra teppe. Jeg hater å fryse.
Som nummer to viste det seg at veien vi skulle kjøre ut fra Odda var stengt pga steinras, så vi måtte kjøre rundt, en helt annen vei. Eller vi kunne stå og vente til vi eventuelt fikk beskjed om at veien igjen var kjørbar.
Vi valgte først det siste alternativet, så tiden gikk. Så fikk vi beskjed om at veien ikke ble åpnet igjen og måtte gå tilbake til det første alternativet. Og da var klokka så mange at vi ikke ville rekke ferja fra den andre siden. Og de alternativene vi tidligere hadde hatt med overnatting smuldret bort fordi det var flere i samme situasjon som tenkte raskere enn oss.

Selvsagt ordnet det seg for oss. Og på aller beste måte.
Hadde det ikke vært for steinraset og den seige massen vi utgjorde, ville vi ikke kommet borti det flotte stedet vi fikk overnatte på. Det var en liten plass som het Lothe, på vei mot Jondal, og vi fikk plass i et gjestehus der, alle sammen. Det var en nydelig, mild sommerkveld til å sitte ute i. Fjorden lå like nedenfor og insektene hadde ikke våknet av varmesjokket enda. Vi våknet til blomstringa i frukthagen og ungene fikk leke med koppelamma ved siden av.

Hele resten av turen har vært fantastisk, faktisk.
Og siden det er det jeg kommer til å snakke om, kunne jeg likegodt skrive ned den eneste tanken som kom i kveld.
Ettertanken som lå over Odda.


fredag 17. mai 2013

Søttendemaiii, er vi så glaiiii, da er'e fest fra morgen til kvellllld

Jeg har i dag hatt min aller første søtt'nemaifeiring i bunad.
Det veier tungt i vektskåla for bra antrekk. Jeg er skikkelig kry, om jeg skal si det sjæl.
Men det er også nødvendig. For jeg innehar nok fortsatt norgesrekorden i elendige søtt'nemaiantrekk.
Siden jeg skrev om det i fjor lar jeg det bli med disse linjene om egne antrekk, men jeg kan alltids gjenta at jeg liker bunaden min. Og kanskje spesielt hårbåndet med blåveis på.

Når det er sagt er kanskje nasjonaldagen den mest sprengfulle dagen i løpet av hele året. Det er akkurat som om ALL nei-maten skal presses inn på samme dag, med kaker, is, kaffe,  boller, brus, kaffe, pølser, ertesuppe, kaker, kaffe, vafler, boller, is, brus, pølser (ja, jeg vet jeg gjentar meg selv, du skjønner sikkert) i tett kø fra morgen til kveld.
Som om ikke det er nok med skolens kake- og pølsefest, fortsetter gildet på grendehuset etterpå. Og hva tror du vi spiste til kveldsmat nettopp?
Det kan se ut som at nasjonaldagen er den store pølsedagen. Og det kan tenkes det er nettopp derfor bunad er så populært på akkurat 17. mai. Stor plass både foran og bak, og ingen trenger å holde inn hverken det ene eller det andre. - Dobbelthakene går det nesten an å skjule om man skyter hodet og haka veldig framover og lager vakuum i munnen. Litt sånn sklilpaddeaktig. Og litt vanskelig å snakke med folk på den måten. Men det går.

Jeg må si at det fineste enda på søttendemai kanskje er menn. De som har én fast dag i året de kan tillate seg å være finest. Dag ut og dag inn går de i sine vanlige manneantrekk, ofte bestående av bukse og genser med reklame, og de kan ikke redde dagen med litt lipgloss. Ikke for det. Jeg liker arbeidsklær på menn, jeg.
Men på denne dagen, denne ene dagen i året, har den ene etter den andre tatt seg tid til å se over både skjorter, dresser og til og med bunader!
Noen med vekslende hell, siden de kanskje fortsatt bruker en uniform som ble tildelt for femten år siden under helt andre omstendigheter. Det er egentlig litt interessant å se hvordan de, som eneste på plassen, ikke ser at uniformen ville gjort seg bedre i skapet.
Og andre igjen, som bare slår igjennom med verdens største selvfølgelighet. Disse menn får dameblikkene til å senke seg, og andre menn til å bli grønne av misunnelse. Bra det følger med lommetørkle i bunadveska, sånn i tilfelle det skulle bli nødvendig å tørke haka litt.
Langt fra alle vet om det selv, det er nettopp det som gjør det så stas! Menn er sjelden så utstuderte som oss. Om knappen i buksa går igjen, og dressjakka ikke har flekk er det bra nok i massevis for dem.
Vi kvinner har virkelig noe å lære av dem.

Bonden min har et lavt klesbudsjett, siden det står Byggmakker på 80% av garderoben hans. Deretter følger 16% med enten Stormberg, Bergan, Monsen eller Alfa. De siste 4% brukes i bryllup, begravelser, konfirmasjoner og nettopp 17. mai. Ifølge Bonden er denne mai-måneden spesielt belastet, med både begravelse og konfirmasjon i tillegg til nasjonaldagen. Så nå var han redd han skulle slite ut dressen sin før tida. Jeg forsikret om at det ikke var noen fare, og plukket vekk noen hår fra den gamle tunghørte. 
Og jeg må innrømme at det er stas å se Bonden i dress.
Det burde vært et par, tre søtt'nemaier i året, sånn sett.

Nå er dagen nesten blitt neste dag.
Jeg har mitt andre glass med Doppio Passo på bordkanten, og bena høyt.
Gutta Krutt har tatt kvelden, Bonden ser en film og i morgen skal vi på tur.
Hele gjengen, inkludert nabogjengen skal til vestlandet og besøke Preikestolen. 
17. mai er over. 
Gratulerer med dagen, og takk for i dag.



lørdag 11. mai 2013

Og det bar brått til fjells..

OJ! -Nei... JO!

Bonden har kommet over det store påskeegget, og gnir seg i henda. Gleden er noe kortvarig, da det bare ligger et mindre påskeegg oppi. Men etter et raskt søk finner han et egg til, og det inneholder sjokolade! Ukritisk hiver han innpå, og der blir det stille fra den kanten. Det viser seg at inni sjokoladen var det karamell, og den er blitt hard av lagringa. Så når tenna klapper sammen over sjokoladen er det umulig å åpne munnen igjen før alt har smelta bort.
Vi skriver medio mai, og det er en god stund siden påske.
Men vi er kommet opp til hytta på Haglebu, og her er det påske hele året.

Hadde du spurt meg i dag morges om jeg skulle til fjells i helga hadde jeg nok smilt overbærende og snakket om noe annet. Jeg hadde min første natt i Hyttenurket for sesongen, og syns livet var mer enn bra nok som det var, ellers tusen takk. Dittarn og Doppioen var med og lagde en god stemning i går kveld, med besøk av kordamer til langt på natt. Og formiddagen var solfylt og stille i dag.

Men så skulle det altså bli en helt annen vri på dagen.
Jeg trengte nemlig hjelp til å komme meg på Ikea. Seng på 120 cm bredde er klønete å få til på egenhånd. Bonden hadde alle jerna i en helt anen ild, og ønsket meg god tur. Som egentlig forventa.
Men så viste det seg at dette var dagen for gode forhandlinger. Han hadde nemlig lyst til å dra til fjells. Med meg.
Vi kom fram til en minnelig løsning, og jeg lovet ham en is inne på Ikea.
Han var flink, vi må ha vært der inne over tjue minutter, og han fikk isen sin på vei ut.

Vel hjemme var han supereffektiv og hadde båret inn senga før jeg hadde beina på gårdsplassen. Og han pakket bilen mens jeg la fra meg veska. Da bar det altså til fjells likevel. Og Bonden var storfornøyd.
Er nødt til å bli glad av sånt ansiktsuttrykk.
Han skal ha for at han ikke gir opp så lett, Bonden.
Han går løs på en annen sjokolade isteden, og heller litt brus i glasset sitt før han legger seg fornøyd på sofaen. I morgen skal vi videre til Tessungdalen, der har jeg aldri vært før.

For alt jeg vet, kan det tenkes jeg forelsker meg helt i akkurat den plassen.

tirsdag 7. mai 2013

Ikke lenge igjen nå!

Lukten av grill. Barbeint i åpne sko. Glovarm sand om dagen, sånn at tærne krymper seg.
Ganske varme svaberg om kvelden, til langt utover natta. Perfekt å ligge på etter kveldsbad, for å få igjen varmen.
Himmelen som ikke rekker å bli helt svart annet enn i uvær.
Jordbærene, de solvarme jordbærene.
Smaken av saltvann fra håret.
Kveldene med venner og gitar, som umerkelig glir over til morgener med dugg i gresset.
Brødskiva på trappa med kaffekopp og morrasveis.
All varm hud som ikke lenger er lyseblå.
Lyden av gresshopper.
Unger i sprederen, unger på trampoliner og unger på sykkel.
Ungdommer med musikk og solbriller.
Lukt av varm skogbunn, med krøllete fururøtter og tørre nåler.
Blikk som åpner hjertet, smil som inviterer inn.
Hender som stryker lett på bar hud.
Sommer.

Snart er den her.

mandag 6. mai 2013

Og noen mangler.

Jeg har en grav å besøke. Men gjør det ikke. Ikke i dag, heller.
De to jeg har i denne graven vil aldri kunne snakke til meg der, likevel.
Men det hindrer meg ikke i å kjenne at dagen i dag er helt spesiell.

Jeg husker en bursdag som pappa trodde vi hadde glemt ham. Ingen hadde ringt, og det begynte å bli kvelden. Han tenkte at vi nok hadde så mye å drive med, tenåringer som vi var.
Og han hadde rett. Vi bakte kake med marsipanlokk, samlet de vennene med lappen og fylte bilene. Fordi vi skulle nedover til Bødalen for å feire bursdagen hans.
Han var et varmt menneske, og han var glad i vennene våre. 
Som vanlig åpnet han stua og inviterte ungdommene inn. Det ble en fin bursdag.

Noen år etter skulle han blitt bestefar. Jeg hadde oransje snekkerbukse i kordfløyel, stor mage og store forventninger. Pappa var borte, så altfor tidlig. Så han ville ikke komme til å møte den lille jenta vi venta på.
Men jeg bygde rede etter beste evne. 
Det var vår og hagearbeid, med gressbrenning og raking. Og det var full sol.

Akkurat på denne dagen, for femten år siden, ble verden så brått annerledes.
Alt skjedde veldig fort. Jeg ble syk. Alvorlig, akutt forgiftning. Alt som kunne gå galt, gikk galt. 
Og da jeg våknet etter noen dager på sykehuset fikk vi ta farvel med den lille jenta. Uten å ha fått kjenne hånda klemme rundt fingrene våre. Og uten å ha sett øynene hennes.
Hun ble lagt ned sammen med sin morfar, som ville hatt bursdag samme dag.

Jeg møter ikke dagene mine med dette. Det er for mye godt som skjer i livet. Men akkurat denne dagen er altså en merkedag for meg. Jeg tenner lys og kjenner at noe kunne vært annerledes. 



lørdag 4. mai 2013

OG anledningen er....

Jeg har fire flasker champis stående på gulvet inne i spisestua. Med forseglede korker og hjerter rundt halsen. De står stille og venter på en rett anledning.
Jeg tror det holder med en av gangen, for all del. Men så var det å finne rett anledning,da.

Vel. Etter å ha våknet til regn i dag, ser jeg sola titter fram både her og der. Og Bonden har bestemt seg for å vaske stampen. Jeg aner en mulighet der.
Men det har vi opplevd før, ganske mange ganger faktisk, uten at det er noe jubileum av den grunn.

Ellers kan jeg jo feire at jeg endelig får igjen glidelåsen i den svarte buksa mi, uten tang. Men om jeg tar ei hel flaske til det, vil vel den glidelåsen gli rett ned igjen likevel.

Jeg har oppdaget Katzenjammer! Sannsynligvis senere enn de fleste. Men gleden er ikke mindre av den grunn. Her ser jeg faktisk en reell Korkspretter. Jeg tror den ene flaska går med til det. Selve åpningen og konsumeringen venter jeg med til sola har varma opp hagegynga litt mer. Men altså, one down, three to go.

Så skal flaske nummer to (og kanskje tre) knekkes i forbindelse med konserten den 14.mai. I etterkant, selvsagt, siden det er viktig med god artikulasjon i korsang..

Da står jeg igjen med den siste flaska. Og jeg vet om en veldig god anledning til å feire i dag.
Dette innlegget er nemlig nummer to hundre som er publisert fra Hagegynga.
Så..
GRATULERER MED JUBILEET, GYNGA MI!


onsdag 1. mai 2013

Stum? Jeg?

Hvor ofte opplever jeg å ikke vite hva jeg skal si?
Og dermed ende opp med å si ingenting?
Jeg mener, det pleier alltids å komme noe ut av munnen min. Om ikke annet noe dustete.

Men så har jeg altså opplevd det.
Ingenting. Nada. Zero.
Øynene snakker ikke, Jane. Du bør kanskje si noe.

Men, nei. Ingenting skjer.

...
Og knokene har gnagemerker.

Det var da altfor mye forlangt for kort!

I forrige uke skulle jeg hjelpe lillebror med å hente en sofa, siden jeg liker å kjøre med henger. Etter å ha tatt en runde bak Tyttebæret fant jeg ut at jeg ikke har tilhengerfeste, så vi måtte låne mammas bil. Og Bondens henger. Bilen var hakket mindre enn hengeren, men kjørestilen var høy, så vi hadde en viss balanse. Sofa og bord kom lett oppå hengeren, og selv om vi glemte spennsett til å feste det med var det i hvert fall oppå hengeren. Så da ble det å kjøre veldig sakte hjem til låven.

Denne lille historien er viktig for resten av innlegget.
For helga kom og gikk, jeg gjorde mange av de tingene jeg pleier, med de menneskene jeg kjenner. Intet usedvanlig å melde.
Før jeg begynte å lete etter kortholderen min mandag. Som vanlig regnet jeg med at den lå i Tyttebæret, det pleier den jo. Og jeg endevendte den. Oppdaget en mistenkelig lukt og måtte opp på vår lokale bensinstasjon for å kjøpe et rosa juletre i papp. Lukta i bilen ble bedre, men jeg fant fremdeles ikke kortene mine. De hadde ikke funnet noe på Bunnpris heller. Som regel pleier de jo å ringe når noen av mine eiendeler dukker opp i butikken.

Etter gårsdagens blindpassasjertrening, ville jeg i dag ha kortet med meg så jeg kunne komme meg inn på egen hånd. Etter å ha rista alle veskene, stikki henda i alle lommene, og åpna alle skuffene i hele huset kom jeg på at det sikkert lå på jobben. Og jobben ligger jo praktisk talt oppå treningssenteret. Så det var på med todelt trikot med refleks og fartsstriper, og ut i bilen med håndkle og drikkeflaske. Håret opp i verdens strammeste strikk, ikke en rynke å spore. Skikkelig lekker. Det er bare det, at jeg klarte å komme på jobben midt i pausen. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde faktisk litt betenkeligheter med å gå inn på ungdomsskolen i denne outfiten. Heldigvis hadde jeg en jakke liggende bak i bilen, blant sangbøker, plastposer, post og papir. Jeg slang den utenpå for å dekke over de største bulkene. Det fikk holde.

Selvsagt lå det ingen kortholder der inne. Ikke i noen av etasjene på pulten min.
Så da måtte jeg få låne nøkkelkortet til ei av niendeklassejentene som trener der. I og for seg greit nok å spørre om det, så lenge jeg var tørr, blek og fattet. Verre var det etterpå, da jeg klissvåt av svette, mørk rød i ansiktet og skjelven i knærne måtte levere det tilbake. Elevene flokket seg ikke akkurat rundt meg på mitt korte besøk etter trening.

Jeg annonserte på facebook at jeg trengte hjelp til å finne det da jeg kom hjem. Og fikk de utroligste forslag fra folk som kjenner meg og vet hvor ting kan havne. Men kortholderen var og ble borte. Jeg tror Tyttebæret ble snudd opp ned og ristet tomt, og begynte å fundere på å sperre bankkortet mitt.
Helt til jeg kom på at vi hadde brukt mammas bil på fredag.
Det tok meg tre minutter opp dit, og i midtkonsollen lå kortholderen helt rolig. Som om ingenting skulle ha skjedd.
Når jeg så det, kom jeg på at jeg hadde lagt det der og tenkt at jeg måtte huske å ta det med meg ut av bilen igjen etterpå.
Vel. Det hadde jeg glemt.

mandag 29. april 2013

En fridag til besvær.

Når du ikke kan telle gjøremålene du skulle ha utført.
Når dagene ikke er lange nok.
Og når kleshaugen på spisestuebordet er så høy at den sperrer for utsikten.
Da er det jammen godt man har permisjonsordninger på jobben.

Etter å ha fått innvilget søknad på to dager er planen alltid å rydde huset for å få plass til å gjøre papirarbeidet som ligger på bunnen av spisestuebordet. Og så er det fint å kunne bruke litt tid sammen med mamma, kanskje bære inn ved og ut søppel eller servere noe godt. Hun har da jaggu stått i vinkel for meg i alle de årene jeg har levd. Kan lett få vondt i ryggen av sånt.

Og så hadde det vært fint med pannekaker til middag, det blir de glade for, disse jeg bor sammen med. Selvsagt passer det ikke inn i planen min om å bli supertynn, å ha pannekaker til middag. For de serveres med bacon, skal vite. Men det er så lite som passer inn i akkurat den planen. Ikke jeg i hvert fall. Jeg passer egentlig ikke inn i den lekre sommerkjolen min engang.
Jeg får heller være glad om jeg klarer meg med de buksene jeg har, uten å måtte kjøpe meg nye.

Men i alle fall.
Det har altså dukket opp to fantastiske fridager som jeg kan disponere som jeg vil.
Og jeg skal i hvert fall få retta de prøvene og innleveringene som har hvilt på skuldrene mine en god stund nå.
De har ligget der så lenge at jeg nesten har blitt vant til dem.
Men først må jeg som sagt rydde spisestuebordet. Ellers får jeg ikke konsentrert meg.
Så da starter jeg der. Og blir sittende og se på klassebilder av ungene og gamle album, hvordan det nå har seg at de ligger framme her. Og sortere regninger, lese dikt og anekdoter, mens jeg hører på musikk jeg ikke har hørt før. Og tiden svever over meg og rundt meg, og til slutt forbi meg. Turen opp til mamma blir kortere enn jeg tenkte. Selv om vi får spist noe godt, som jeg har snekra sjøl. Og hjemme igjen er kleshaugen ivrig. både før og etter vaskemaskin krever den oppmerksomhet. Pokkers kleshaug.

Jeg kommer på at jeg skulle trene i dag, det har jeg lovet meg selv, og hiver meg i bilen. På vei til trening kommer jeg på at kortholderen min er borte, jeg lurer på hvor den har havnet. Og inni der har jeg nøkkelkortet til treninga. Så jeg må sitte på utsiden til det kommer noen andre som skal trene, og så snike meg inn som en annen blindpassasjer. Selve treninga går greit nok. Kunne sikkert holdt på lenger, men det får da jaggu være grenser.

Vel hjemme har jeg lovet å kjøre Bonden for å hente en traktor, jeg skal bare dusje først. For det er styremøte i kveld, og nå er det snart kvelden, så om jeg skal rekke det bør jeg starte nå. Jeg rekker alt jeg skal, med god margin, for jeg har hatt fri i dag, skal vite.
Og etter styremøtet setter jeg meg ned for å tenke over alt jeg har fått gjort i løpet av dagen.

Vel. Jeg ser i hvert fall ut av vinduet i spisestua nå.
I kampen mot kleshaugen er det 1-0 til meg.

søndag 28. april 2013

Da jeg var søtten..

Jeg husker da jeg var søtten.
Jeg hadde mopedførerbevis med bilde på. Kjørte en mørk rød metallic scooter, så lenge før det ble moderne at folk kalte den romskip og månefartøy.
Alle pekte og lo. Men om de kom inntil så de at den hadde selvstarter, og dermed høynet anerkjennelsen. Jeg brydde meg ikke om det, heller. Har liksom aldri brydd meg om sånt.

Jeg veide rett over femti kilo, hadde lyse striper og permanent. Og det var moderne å farge tøy i vaskemaskin. Jeg hadde en buksedress i tynn bomull, den hadde vært hvit, og ble forvandlet til noe blåaktig som skulle være marine. I tillegg strikket jeg en nydelig hvit bomullsgenser i strukturmønster. Den har jeg enda, som et trofé. Og den er fortsatt hvit.
Jeg var skråsikker på alt jeg sa og mente, og tenkte mitt om de sidrompa voksne med hengepupper og hentehår. Hva visste vel de? De kunne ikke forestille seg hvordan det var å være ung, og hadde sikkert ikke peiling på hva som egentlig rørte seg ute i samfunnet.

Jeg fikk sommerjobb på kjøkkenet på Blakstad, et psykiatrisk sykehus med eget hybelhus for ansatte. Mamma kjente noen der, og jeg fikk hybel og jobb for en hel sommer.
Rommet mitt hadde betongvegger, linoleumsgulv og en spesiell lukt. Jeg fylte opp med filleryer på gulvene,  puter i sofaen og hadde flytta hjemmefra for første gang. Eget bad med iskaldt steingulv, minikjøkken med kjøleskap og komfyr, og et klesskap i gangen.
På benken i stua satte jeg mine dyrebare pynteting fra rommet hjemme. En trillrund vase, en lysestake i keramikk, bilder av bestisen og meg, et kjærestebilde og min doble kassettspiller.

Kassetten som ble spilt i filler var Sinead O'Connors "I do not want what I haven't got", med så mye melankoli at lengselen som fylte meg er det jeg husker best fra hele sommeren.
Grunnen til at jeg skriver om dette nå?
Jeg kom over denne skiva igjen, via wimp, og det tok meg et tiendedels sekund før jeg var rett tilbake på hybelhuset. Alene med egne tanker, for kanskje første gang i hele mitt liv.
Det er ikke mange hendelser i livet mitt fra den gangen som kan skryte av å ha vært planlagt. Jeg var som et løvblad, lett å blåse rundt. Impulsiv den gangen, impulsiv nå. Jeg har nok hatt mye englevakt i livet mitt.

Tankene som kommer i dag setter ting i et annet perspektiv. Jeg er blitt eldre. Tyngre. Jeg har hengepupper og grått hår. Faktisk, selv om det siste skjules iherdig. Jeg føler meg satt rett tilbake i den spinkle jenta som akkurat hadde fjernet tannreguleringa. Det er så mange tanker rundt det å være henne. Å være kjæreste, i et fast forhold som ung jente. De tankene er faktisk like kronglete i dag, mer enn tjue år senere. Men jeg har i hvert fall en forståelse i dag som jeg ikke hadde den gangen. Jeg skjønner bedre nå, hvordan jeg kunne gjøre så elendige valg en gang. Og jeg vet at enkelte valg ikke er reversible.

Vel. Nok om det.
Nothing Compares 2 U er egentlig skrevet av Prince, en fantastisk artist.
Så det er sagt.



onsdag 24. april 2013

Rustica!

Nå begynner vi å lage musikk.
Sakte, sakte. Men likevel sikkert fører vår kjære Kantor oss framover. I kveld traff vi opptil flere toner etter hverandre, på nesten rett plass.
Vi har blitt strengere på tiden og pausene, så det blir faktisk mer øving og mindre kaker.

Som en digresjon kan jeg nevne noe om kaker. I det siste har det nok blitt litt over gjennomsnittet med både kaker, brus og søtsaker på meg. Med så stinn mage er det vanskelig å trekke lungene fulle av luft, og jeg har (jada, ennå en gang) satt igang med et nytt og sunnere liv. Nå skal tønne skifte fasong til fiolinkasse. Klærne skal sitte på kroppen med en ledig friksjon, ikke med vakuum.Og nå snakker vi viljestyrke, altså!
Bare så det er nevnt, kjøpte jeg faktisk nesten tre kilo godis til bare meg selv da vi var på Harryhandel på lørdag. Og mandag la jeg bort hele posen, og har ikke rørt den siden. Det er en viss fare for at alt godiset tørker inn, men den sjansen tar jeg altså. I tillegg til at jeg drikker vann (og jukser med pulvermåltider istedenfor mat flere ganger om dagen) har jeg virkelig trimma meg hver dag nå. - Hver dag, siden mandag... Det blir tre dager, det.
Fortsetter det sånn, tar det vel ikke lang tid før jeg krymper inn til det halve.
Jeg har forberedt kollegene mine på at jeg muligens blir så tynn at jeg blir vanskelig å få øye på, men de sier det foreløpig ikke er noen fare på ferde. De ser meg like tydelig som før, og skulle det skorte kan de jo alltids høre meg. Jeg kommer om morgenen og spør om de ser noen forskjell. Og de svarer ærlig, at nei, de ser ingenting enda. Men den selvoppnevnte Pessimisten på laget mente at hun kanskje kunne se noen rynker, som tegn på at skinnet ikke var like stramt lenger. Hennes råd var å spise mer, for å holde skinnet stramt, siden jeg nå er oppe i en alder der rynkene fort kommer mer til sin rett.

Men nok om det. I kveld valgte jeg altså å ta trimmen med å gå over til korøvelsen. Jeg beregnet god tid, i tilfelle jeg skulle få en idrettsskade på veien. Derfor var jeg framme en halv time for tidlig, fullstendig uskadet. Så jeg satt på gjerdet og dinglet med beina, mens jeg øvde på et par av sangene.

Og dermed kommer jeg på en annen digresjon, som gjerne sniker seg inn. Den handler om at Kantor har fått seg ny bil. En lekker liten hybrid som han har ventet i mange måneder på, og betalt store summer for. Vanligvis har han kommet halsende som sistemann på parkeringa, sveiva inn der det er litt ledig plass og nesten stoppa i steingjerdet.
Men i dag var det jammen moro å se ham parkere. Han kom tidligere enn de fleste. Kjørte sakte inn mot parkeringa og gled på plass. Og etter en liten tenkepause rygget han bakover ørlite grann. Kanskje han vurderte muligheten for steinsprut fra skosålene våre på vei forbi? Uansett sjarmerende.

I dag fikk vi utdelt billetter for salg til konserten, og plakater til å henge opp. Det begynner å ta form som en virkelig hendelse! Stort bilde av Inger Lise, og et litt mindre bilde av oss. Koret Rustica. Syns vi ble fine jeg! Jeg foreslo at vi kunne selge noen på Bunnpris førstkommende lørdag, og kanskje synge og lage litt leven der. Stemningen var nok heller laber for å stå på butikken og synge tilfeldige sanger for tilfeldig forbipasserende. Men jeg tar meg nok turen likevel, jeg. Så får jeg heller spare sangen til konserten.

Det er nok det beste også. For selv om vi begynner å høres ut som et kor, har vi fortsatt en vei å gå. Kantor er heldigvis pirkete, og tålmodig, så det skal bli presist og rent. Og etter hvert som vi lærer oss å puste på forskjellige steder, vil det nesten bli helt profft!
Med to ganger Ludvik pluss Solan i soprantrappa blir det litt nøling og litt halsbrekkende kaos. Den ene Ludviken sliter med notene, og den andre er bare forsiktig av natur. Men til gjengjeld fantastisk til å bla i notene. For der Solan gauler ut med alle sine lungers kraft, mangler hun samtidig evnen til å finne riktig side i noteheftet. Litt flaks og mye omsorg fra Ludvik redder kvelden.

Men altså. Disse tre dagene med trim, pulver, vann og bare bittelitt middag har kanskje hjulpet noe på trykket mot bukselinninga, for i kveld hadde jeg pust til siste slutt. Kontakten med buksa har ennå ikke gått over til friksjon, men det er ikke akkurat vakuum lenger, heller.
Etter en ukes tid regner jeg med å kunne synge hele satser uten å puste.
Det blir stas.