fredag 29. juni 2012

Strandliv

Det er noe med tomme strender om kvelden.
I kveld tok vi med oss strandstoler, pledd og gitar ned til den lille trekanten som var igjen med sol.
Og så satt vi der til all sol var sugd opp fra hvert eneste lille sandkorn.

SuperUnni har nok vært borti no kryptonitt, for makan til dårlig form har jeg sjelden sett henne i. I hvert fall aldri i nærheten av sjøen, med ferie, solskinn og hvitvin. Hun frøys faktisk så fælt at hun måtte legge seg under dyna da vi kom opp igjen.
Inne i forteltet har vi gassovn og oljeovn, og med begge på full pinne og et evinnelig mas fra meg sto hun til slutt opp igjen. Og hun fikk selvsagt en seiersrunde med Åkken Bom og andre salmer, mens jeg likevel var i slaget.
Formen hennes kom seg litt etter hvert, og det er nok ikke lenge til hun er i sitt gamle ess igjen.

Nå har ungene lagt seg, klokka er godt over midnatt, og vi vet alle at vi kommer til å våkne til regn i morgen. Det blåser opp, bølgene maser mot stranda og det rusker i forteltet.
Lyden av vannet er så beroligende. Enten det kommer nedenfra stranda eller ovenfra på taket. Bare jeg husker å lukke bagasjelokket på bilen før det starter å sprute ned. Vi har nemlig vært så smarte at vi har pakket en god del allerede, og fått det på plass i bilen. Fra tidligere år vet vi hvordan det er å pakke seg ut og vaske etter oss mens regnet plasker ned. Og med den fantastiske vifta i Primera'n ville nok ikke duggen gått av vinduene før Hokksund i morgen, om vi skulle pakka som vi pleier.

Unni var smart nok til å legge seg i sola i dag, så hun er brun og lekker. Som vanlig. Jeg glemte å sole meg, og er lys beige. Som vanlig.
Men på båtturen i dag, og inne i Langesund var jeg likevel ganske fjong, om jeg skal si det sjæl. Jeg hadde min polske prikkete popart-kjole, som forøvrig egentlig er altfor trang på. Og de italienske sko som gjør at en dame blir en dame. Så da får hudfargen komme i neste rekke.
Det er ikke sånn at ferien er over enda, det er bare Stavernturen som går mot slutten.
I løpet av ferien skal jeg lete fram flere strender, og sola har bare å gjøre jobben sin.

Jeg skal i hvert fall nå mørk beige innen skolestart i august.

torsdag 28. juni 2012

Avspark og fraspark


Nå var det altså ingen vei tilbake.

Etter mange små tegn og varsler, både i form av bukselinninger, doktoranbefalinger og venners treningstips, ble i dag joggeskoene omhyggelig snørt.

Jeg hadde faktisk pakket med meg treningstøy, selv om jeg hadde mine tvil om jeg kom til å bruke det. Ferie er jo som kjent ferie.  Men i dag morges kom altså det siste varselet. Min gamle PT (Personlig Trener for de uinnvidde) hadde klart å rote fram telefonnummeret mitt, og var på ringerunde. Han spurte hvordan det gikk, og jeg følte meg nødt til å svare ærlig angående form og fasong. Og så spurte han når jeg ville starte og trene igjen.

NÅR! Ikke OM… Han har nok gått på telefonselgerkurs i mellomtiden, luringen. Og siden jeg ikke ønsket å fremstå som bedagelig, tilbakelent eller Gudforby: LAT, svarte jeg så raskt jeg kunne.

Svaret ble september, og avtalen ble at han ringer i slutten av august for å spikre meg inn på agendaen. Igjen.

Med forrige runde groteske PT-timer friskt i minne, der jeg stadig kjente på drapstanker og blodsmak i munnen, tok jeg en avgjørelse på egenhånd etter samtalen vår.
- Jeg må starte med en eneste gang, for å ha en ørliten sjanse til å komme fra dette med livet eller i det minste æren i behold.

På med utstyret, opp med motivasjon og opp med farta!
 Jeg klarte ca tretti sekunders løping av gangen, etterfulgt av et par minutters heseblesende skrågange langs veien.
Da flere bilister sakket av og kikket bekymret på meg, bestemte jeg meg for å ta kyststien tilbake.
Der ville jeg i hvert fall ikke forårsake trafikkulykker.

Det ble neimen ikke mange draga med løping, men både hjertet, bena og pusten oppførte seg som om jeg var med på maraton. For ikke å snakke om selvtilliten etterpå.  Så da jeg hadde fått av svette, salt, snørr og slim i campingdusjen var jeg egentlig klar for intervjuspørsmålene.

Virkeligheten innhenta meg da jeg så at pressekorpset ikke sto klar utenfor sanitæranlegget på campingen. Men det varte ikke så lenge. Jeg kom på at det er noen fotballgreier for tiden, så de fleste er vel opptatt på den kanten.

Jeg tok på litt lipgloss, retta på sveisen og slang bagen nonchalant over skulderen. Sånn som jeg har sett proffene gjøre. Det spruta litt sand nedover fordi jeg hadde glemt å tømme skoa. Og jeg gikk litt rart etter en mulig strekk i hofta. Men med vinnersmilet på plass.

Jeg har sparket i gang.

Stavern

Med lyden av sakte bølger mot stranda som selskap er det vanskelig å holde seg unna klisjeene. Så jeg skal heller skrive litt om campinglivet med og uten høye hæler.

Jeg er i veldig små og innvidde kretser regnet som en mester i å pakke noe praktisk og lekkert når jeg skal på tur. På fjelltur med Ludvik blir jeg erta for lipglossen og parfymeflaska. Men etter en fire timers lang gåtur i steinrøysa syns jeg det er på sin plass med litt dameduft og pynt.
Ludvik er mer fornuftig i pakkingen, så hun har gnagsårplaster og solkrem. Og et ekstra lager med nøtter. Jeg har øreringer.

Det kuriøse her er at jeg er den av oss som kan dra på butikken i tights, strikkagenser, tøfler og bondens tresko, med håret i en egen episode og sminke fra i går. For min forfengelighet stikker ikke så dypt. Ikke dypere enn at jeg har lipgloss. Og om jeg pynter meg har jeg gjerne høyhæla sko.

På årets Staverntur med gutta ble det campingløsning.
Gode venner låner bort vogn og plass til oss en liten uke, og lykken er fullkommen.
Jeg vet jo at camping er det samme som tights, tunika og klåggs.
Men jeg har to prikkete kjoler, og de blir brukt altfor sjelden. Så jeg tok likegodt med meg disse to nydelige pakkenellikene, og de gjør seg aller best med høye sko til. Og lipgloss. Og en rose i håret.
Så da ble det sånn.
Vi tok en tur inn til Stavern for å få brukt opp litt penger, noe som var ganske fort gjort der inne egentlig.
Været var stabilt ustabilt, med voldsomme regnskyll etterfulgt av solskinn, og det var inn og ut av butikker ettersom bygene kom og gikk. Penga fløy og tiden gikk. Skoene mine har italiensk navn og ser ut som beige semsket skinn. Så jeg prøvde å holde dem tørre.
Men inne fra en butikk oppdaget jeg plutselig selveste Ludvik ute i gata! Hun sto og prata med gutta mine, og var der sammen med to andre venninner og en haug med unger!
Jeg tok hælene fatt og fikk en hjertelig mottakelse.
Ludvik hadde tresko og sa til venninnene sine: "Dette er hun jeg fortalte om når vi så Bridget Jones-filmen." Og de to andre smilte og lo, og det gjorde jeg også. Selvom jeg ikke aner hvilken film de snakket om. Den eneste Jones jeg har sett på film heter Indiana, og har aldri hatt hverken prikkete kjole eller høye sko. Jeg ville jo ikke virke helt noldus, så jeg lo litt ekstra høyt. - Ja, HU, ja!! Ha ha ha..
Så åpnet himmelen seg igjen, og regnet plasket ned. Vi løp litt i ring, før vi fant ut hvor vi skulle. Og da vi havnet inne på restauranten så jeg sannsynligvis ut som noe katta hadde dratt med seg. Kjolen klistra seg fast til huden og skoene... Skoene lagde surklelyder når jeg gikk.
Ja ja. Jeg var jo fin en stund da.
Bilvinduene dugget igjen på vei tilbake til campingen, for vifta i bilen lever sitt eget liv.
Og inne i vogna ble det rett i tights, tunika og klåggs.
Vi er jo på camping.

onsdag 27. juni 2012

stier


Jeg har vært på ukjente stier i dag.

Med selskap i lyden fra skoene mine har jeg tumlet meg gjennom rom av løvskog og åpne svaberg. Jeg har trått i traktorspor, langs åker og nesten på brunsnegler. Det har spruta grus opp fra veien som har sneket seg ned i skoene mine. Jeg har sett flere hytter til salgs, prøvd å løpe opp noen bakker, og kjent den varme lukta av fuktighet og frodighet. 

Langs en liten vei med gress i midten ble jeg oppmerksom på hvordan plantene i veikanten skriker for å komme seg ut av trengselen og inn i lyset fra den åpne veien. Store bregner overgår hverandre, og holdes tilbake av bringebær. Og brennesle.
På den andre siden var det tett i tett av mørke og lyse rosatoner. Og hvitt. Store kronblader laget blafrende roseblomster som konkurrerte i å sende ut den mest svimlende duften.
 Å, den som var en bie.

Men, så dveler jeg ved de store trærne. De gamle. Som vet mer enn de sier. Med krokete grener, og med kroner av løv for beskyttelse. Barken er tykk og røttene ligger synlig oppe i dagen. Som blodårer på en hånd.

Ved foten av et stort tre var det gressbakke. Og DER! Der fant jeg jammen markjordbær. Akkurat som de skal være. Røde, søte, små og så skjøre, så skjøre.

Jeg vet man skal finne seg et strå og træ dom på. Men jeg blir alltid så frustrert over at de går i stykker når jeg dytter de innpå, og de som faller av på veien hjem fordi de ikke tålte presset.
Nei, jeg fylte heller munnen, først som sist. Så var jeg trygg på minst mulig svinn.

Og tråkket stien videre, mens jeg gumlet i meg jordbær og nynnet litt Prøysen.

tirsdag 19. juni 2012

Vern om dine favorittbiter

Bonden har skjønt det.
I fjor greide trostetosken å rappe jordbæra mi nesten mens jeg så på!
Enda jeg gikk ut daglig for å passe på at bæra skulle modnes, så gjorde den svarte fjørballen akkurat det samme som meg. Og vant.
Jeg sutra og surmula såklart. Ikke fordi den jordbæra i hagen kunne dekt en brøkdel av mitt konsum. Men det å kunne plukke egne bær en solvarm dag hører likevel med til livets luksus.

I år har jeg registrert at jordbærplantene er både kraftige og blomsterrike.
Men jeg har liksom ikke giddi å engasjere meg i det, med tanke på fjorårets nederlag under trosten.
Så hittil har jeg kjøpt på Bunnpris, Rema og ellers overalt det finnes ferdig jordbær i kurv.
Bonden mumler noe om kortreist mat kontra disse flybårne belgiske, italienske eller portugisiske jordbæra, og om miljøskadene ved flytransport.
Jeg hører på ham. Og sier meg enig.
Og handler langreist jordbær, åkke som. Jeg klarer rett og slett ikke holde meg unna.
Selvsagt kjøper jeg også helst norske bær, men det er ennå etpar uker til vi kan skrive jordbærsesong.

Og da kjøper jeg til gjengjeld kassevis, og holder meg stort sett i nærheten av kassa helt til den er tom. Vi kan ikke risikere at andre driver og forsyner seg av godsakene, kan vi vel?
Det har hendt i livet mitt at jeg har fått betegnelsen raus, eller til og med dumsnill, siden jeg kan gi bort nesten alt jeg har om det er noen som trenger det.
Men de som har sett meg når jeg har fått tak i (bare) en jordbærkurv trekker den uttalelsen lett tilbake. En kurv er så lite, at det er vel ikke noe å dele på.

Bonden min er ikke verdensmester i rosekjøping eller komplimenter. Han prøver til stadighet å late som at jeg er mer nyttig enn vakker, og går gjerne omveier for at naboen ikke skal se at han har dratt med seg noen blomster hjem fra tur.
Men jeg har gjennomskua'n.
For en dag jeg kom hjem her, hadde'n en liten overraskelse til meg ute i hagen.
Et flyttbart bur til jordbæra mi, som gjør at jeg kan dorme litt i hagegynga uten å frykte trostesniken.


Trur jaggu denna jordbærsommeren blir helt grei jeg.

5 - 0

Bakkegutta er ikke akkurat bortskjemte med seiere. Sånn er det, og sånn har det vært. Det vet alle. Ihvertfall vet vi Skotselvingene det.
Vi er kanskje de eneste som får med oss kampene på hjemmebane også.
Å skulle finne fram til Hærebrusand idrettsanlegg krever nemlig mer enn bare vanlig godt syn og retningssans. Du må i tillegg ha gode dempere på bilen og dobbeltsidig nyrebelte om du skulle finne innkjøringa fra fylkesveien.
Så vi er ofte alene om å stå der å heie på disse tapre, unge fotbalhåpa. Foreldregrupper fra andre steder har forlengst gitt opp å finne fram, og sitter kanskje med en kaffe på bensinstasjon i Hokksund og venter på at kjente biler skal komme forbi på vei tilbake.
Det snedige er at det gjerne bøtter ned, blåser eller snør litt på de fleste kampene. Så de stedsforvirra foreldrene på bensinstasjon har ofte trekt de lengste stråa uansett, der de sitter tørre og varme inne på hver sin stol og diskuterer foppall, høye lønninger og flinke unger.. De får hjem små og store vinnere, åkkesom.
Og vi Skotselvingene står igjen på hjemmebanen og tenker at EN dag...

I dag så ut til å bli en sånn dag, med etterlatte Skotselvinger på en rundspilt hjemmebane.
Alle oddsene var som de pleier.

Det starta med felles skoleavslutning, underholdning og grilling for alle på skolen, nede på Øra klokka halv seks. Fem på halv seks var himmelen vidåpen, og det ikke bare trommet lystig på taket. - Det lagde faktisk en dur som kunne høres som en motor!
For første gang i historien hadde jeg kledd meg etter forholdene, med gummiser og regnfrakk. Og en trebeint klappstol nonchalant hengende på skuldra.
Man vet aldri når det lønner seg å slå seg ned litt, og da er en lettvin liten klappstol uvurderlig.
Sku det dukke opp ei kake fra en sekk, så er det fort gjort å gli inn blant de nærmeste. Om du allerede sitter med dem, vil det jo nesten virke uhøflig å takke nei til kake.

Skotselvinger er faktisk hyggelige også når det drypper vann fra nesa og fingertuppene. Med blålilla lepper prøver vi å koke pølsene på den putrende grillen mens vi hører på barna våre synge i mikrofon med playback, og vi snakker om hvor fort tida går og hvor gamle vi er blitt. De som er ute etter en kakebit passer på å nevne at kakeeieren ikke ser en dag eldre ut enn 30, og det pleier å gi gevinst.

Etter en effektiv gjennomgang av programmet var de fleste forsvunnet som dugg for solen. Bortsett fra det med solen, da.
Og da bar det opp for å se gutta spille hjemmekamp. Mot Moingen.
Gutter ellleve, eller tolv. Eller var det ti? Uansett hadde begge sider store utfordringer med å fylle laget i bare EN alder, så det var en lykkelig gatemiks på hver side.
Jeg kom på mystisk vis i snakk med noen av foreldrene på den andre siden, og fikk greie på at dette var gutter som pleide å tape kampene sine. Jeg forklarte som sant var, at her hadde Moingen nok møtt sine undermenn. Men at vi var verdensmestere i å heie uansett.

Det hakesleppet jeg fikk etter den første scoringen hindret meg i et skikkelig jubelhyl. Jeg greide ikke å forme munnen til et rop. Stum av sjokk og vantro så jeg at en av våre - Bakkegutta - måka ballen i mål! Og det var ikke eget mål!
Før jeg riktig rakk å summe meg hadde vi ett til! Men da satt rop og skrik til gjengjeld ganske løst. Og hopp og sprett og tjo og hei, til minstemann kikka strengt på meg og jeg ble en vanlig tilskuer igjen. Med regnvann i nakken, mascara på kinnet og rosinhud på iskalde fingertupper.
Pausen kom med varm kaffe til mor, og ny giv til oss alle.

Jeg klarer ikke å gjengi resten av kampen uten blodtrykksmedisin, men kan med stolt klump i halsen fortelle at gutta våre vant 5 - 0.
Med duggtette vinduer og en ny spire av selvtillit gikk praten ganske lett i bilen hjem.
Sesongens siste fotbalkamp, og så: - Sommerferie!!

torsdag 14. juni 2012

B-menneske?

Så får jeg gjort flest oppgaver ferdig om nettene da.
Det er bare sånn det er.
Noen jobber best under press. Andre igjen jobber KUN under press.

Jeg kjenner at det er helt greit å vite at dette er den siste natta på veldig lenge jeg skal behøve å sitte bøyd over bøker, oppgaver og karakterskjemaer. I morgen tidlig leverer jeg det siste viktige arbesslaget jeg skal gjøre på denne siden av olsok.

Ikke dermed sagt at jeg skal sova bort sumarnatta. Den er da altfor ljos til det.
Jeg skal bare ha bena litt høyt, helst med tærne på kjettingen i hagegynga, akkurat nok til å få en behagelig sving. Av rekvisitter ser jeg gjerne et glass, en gitar og en kurv med jordbær.
Og om jeg får lyst til å gjøre noe annet enn det, - noe jeg egentlig betviler, så skal jeg prøve å få gjort det barbeint eller sakte.
Og om jeg ikke gjør det barbeint eller sakte, så skal jeg i alle fall gjøre det sammen med menneskene mine. Disse tålmodige mennesker som har levd med en selvsentrert student i fem år. Som har strevd seg gjennom mine eksamensperioder og ligget lavt av ren skjær hensynsfullhet.
Jeg tror jammen jeg vil lage en piknik for dem jeg.

De siste nettene har bonden ligget alene. Stort sett. Men vi har jo sett hverandre før frokost. Så han husker at jeg bor her. Jeg lurer på om han savner kjæresten sin jeg. Han er ikke akkurat noe nattdyr.
Bortsett fra den en gang nevnte måneskinnsbonden, er han stort sett i seng etter kveldsnytt.
Men til gjengjeld er han fantastisk rask om morgenen. Jeg forstår ikke hvordan det har seg, at noen bare spretter opp når klokka ringer, kler på seg, spiser og drar. Og alt dette på under kvarteret.

Klokka mi lager et svare leven, men det betyr jo ikke at jeg vil ut av dyna av den grunn. Og når jeg har fått bena på gulvet, betyr ikke det nødvendigvis at jeg er våken. Nede på kjøkkenet kan jeg stå helt stille og lure på hva det var jeg skulle, åpne og lukke kjøleskapet noen ganger, og så komme på at det var på badet jeg skulle.

Heldigvis er det snart ferie.
Da skal vekkerklokka få seile sin egen sjø, og jeg skal spise frokost etter at jeg har våknet, og ikke motsatt.

onsdag 13. juni 2012

Barneskolens seiersrunde

Jeg blir stadig minnet på tiden som kommer og går.
Nå har eldstemann følt seg ferdig med barneskolen siden påske, og denne uka har jeg sett at dette nærmer seg sannhet.

Både telttur og avslutningsfest er klare tegn på at den siste barneskoledagen snart er over.
Og teltturen. Den skal man ikke kimse av.
Det er rart hvordan man som mamma tenker at disse småungene ikke vil klare seg en natt ute, uten dyna og puta, rutiner, innlagt dusj og do. Eller døra på gløtt. Og mamma. Og så bestemmer man seg kanskje for å bli med på turen. Under påskudd at man kunne da trenge trimmen fra sykkelturen opp.
Og får se at den ene etter den andre er blitt ungdommer som klarer seg utmerket, takk.

Selvsagt trådde sterkere krefter inn og fikk forhindret at jeg skulle ut på sykkeltur.
I et øyeblikks stress, rett før avreise hjemmefra, ville jeg bare henge opp klærne. Så DET var gjort. Gressplenen vår ser nesten rett ut, men har noen lumske hull etter tidligere plasseringer av tørkestativ som gjør at jeg alltid ser meg for da jeg går der. Bortsett fra denne gangen. Det gikk som det måtte, jeg ble liggende langflat på gårdsplassen med kleskurven spredt utover og ankelen bøyd i feil retning. Pokker? Jeg kan gjerne innrømme at bakkene opp til Spiten sto foran meg som en eviglang tortur, og at jeg hadde regnet inn et tidsperspektiv som innebar ett måltid underveis.
Og at jeg ikke har sittet på sykkelen siden i fjor, da den ble brukt 1 gang.
Men dette skulle jo være startskuddet til en fantastisk sykkelkarriere, - jeg hadde tilogmed vært bygda rundt for å få ei skikkelig sykkelpumpe! Og tatt på meg den lekre treningstightsen min. Som jeg nå ikke klarte å få av igjen fordi foten protesterte mot all bevegelse.
Så da ble det bil opp til skoleplassen, hvor elevene sto klare med oppakning, sykler og masse energi.

Etter en del omrokkeringer på planen, ble det til at fire av gutta sykla, og resten satt på i biler. Vi skulle på tur! Engstelsen for at gutta skulle skade seg på turen, eller ikke orke å sykle helt opp svelget vi. Og da vi var oppe og tenkte med gru på å sette sammen lavvo, telt og utstyr, så vi at elevene gjorde dette så lett som ingenting.
Sola slo ikke akkurat igjennom den lett fuktige sommerlufta, og likevel: Etterhvert som det ble kveld ville selvsagt ungdommene bade.
- Men unger. Det er jo så kaldt..
Rart hvordan vannet føles varmere når det er kjølig i lufta. Og hvordan mudderbunn ikke plager gutter når jentene i klassen står og ser på.
Natta kom, og jeg med utprega B-rytme tok på meg jobben å sitte til det ble stille i leiren.
Gitarfingrene ble iskalde og knotten kom intravenøst før jentene slutta med sine fnisehyl. Og omsider, da kalenderen viste litt av neste dag, ble det stille overalt.
Morgenen startet kvart på seks, da noen av gutta hadde blåst opp medbragte ballonger for å sprenge utenfor jenteteltet. De hadde pakket og planlagt lenge, for halve vitsen med turen var jo å skremme opp jentene litt. Og vise hvor tøffe de er sjøl.
Fryden over overraskelsen lå som et trivselsteppe rundt den lille leiren vår. En - null til gutta.

Hvem sa at disse små gullungene skulle bli akkurat som sine fedre?




Si det med blomster?

Som natt og dag kjenner jeg deg
Lys og lett, leken og tiltrekkende.
Mørk, tung og kjølig.
Kjent og nær
Og absolutt ikke.

For alltid den jeg elsker å hate.
Eller bare elsker.
Hvem kan skille dag fra natt på en gråværs sommerkveld?
Det hjelper lite å nappe ut kronblader.
Elsker ikke.
Elsker ikke. Elsker ikke.
Elsker ikke.

torsdag 7. juni 2012

Brun jente i ringen

Visste du at reggaen oppsto på Jamaica en sommer det var så stekende varmt at ingen orket å danse i det vanlige tempoet?
Musikken måtte rett og slett dras litt bakover, for å stemme overens med hva folket orket å engasjere seg i på en varm dag. Den nye gruuuven stemte også bedre overens med hengekøyementalitet, små lette rytmeisntrumenter, paraplydrinker og spesielle sigarillos.
Jeg tror kanskje han som skulle holde rytmekompet hadde en hangover som var vanskelig å takle i varmen, og ble liggende litt etter skjema. Og at en annen musikalsk luring syns det hørtes greit ut likevel.
Heldigvis.
For hva hadde sommerdagene med lav stressfaktor vært uten en liten dose reggae?

Om en liten uke skal jeg ha eksamen. Min siste før jeg kan kalle meg adjunkt. Og sannsynligvis den eneste som tilfører glede hele tiden gjennom forberedelsene.

For første gang opplever jeg å ha fått en eksamensform som er relevant.

Jeg mener, siden vi skal bli musikklærere, er det jo ok at vi kan vurderes ut fra hvordan vi er ute i klasserommene.
Selv om jeg er litt glad for at sensor ikke ser meg til vanlig, i egen klasse. Det kan tenkes han eller hun ville sett på det som litt i overkant å knuse gitarer i bolken om rockens hostorie. For eksempel.
Eller ville gjennomskuet den egentlige grunnen til at jeg hører (ser) på Avenged Sevenfold.
Nok om det.
Vi fikk utdelt en sang, som vi sannsynligvis ikke kjente fra før, og som vi har en uke på å lære oss, lage spillestemmer til og arrangere for klasserommet. Selve eksamensdagen har vi 20 minutter til rådighet der vi skal introdusere denne sangen for arbeid i klassen.
Nå har det seg sånn, at jeg er over gammel nok, og vel så det, til å ha hørt min utdelte sang ganske mange ganger før. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for dette, og kaste meg uti det med liv og lemmer. Eller om jeg skal sette meg skrekkslagen ned i et hjørne og vente på dommen.
Tenk om de forventer mer av kjente sanger?

Jeg kan jo håpe at de trodde jeg var så usannsynlig mye yngre at sangen var fullstendig ny for meg.
Og dermed dømmer meg forsiktig.

Jeg har uansett satt inn startskuddet for min siste eksamen i denne omgang, og ønsker meg selv lykke til og vel så det.

tirsdag 5. juni 2012

Flaks, sa Severin Suveren

Av alle tanker, er det denne som fortsetter å gynge i meg:
Hvor usannsynlig heldig jeg egentlig er.

Jeg var faktisk nummer EN blant millioner, enda jeg aldri siden har vært noe særlig til svømmer.
Kan jeg ha brukt opp alle svømmeferdighetene i ren ekstase, sånn at jeg i all senere tid må ta til takke med litt stram brystsvømming og såvidt ryggflyting?
Alt hell gjorde i alle fall at jeg kom først, og fikk lov til å bli et menneske.

Deretter ble jeg tildelt geografisk område, og skuruhasettpåflaksagitt, jeg havna i det området med de beste vekstvilkårene for jordbær!
Lange, lyse og relativt kalde netter er gull for den fantastiske smaken, har jeg lært.
Jeg kan komme på etpar andre goder med å ha denne delen av kloden å agere på, også.
Men de er underordna.
Det gjør jo ingenting at jeg har kunnet legge meg i en seng, god og mett, hver eneste kveld i snart førti år. Eller at det er en selvfølge å eie en microbølgeovn, eller en bil.
Nåvel. Bil og bil.
Men husvære har jeg i hvertfall. Jeg opplever i alle fall til stadighet å våkne i et hjem som fortsatt står like helt, uten en eneste bombeskade etter nattens strabaser. Norge er relativt fredelig, stort sett.

Så fikk jeg tildelt familien min.
Og min familie har jeg egentlig vansker med å beskrive med ord.
Jeg har stemninger, lyder og lukter som føles "hjemme" og helt tydelig mine.
Menneskene jeg har fått tildelt gjør meg stum av takknemlighet.
Mamma som setter på vekkerklokka for å steke rundstykker og komme hjem til meg med, bare fordi det hadde vært koselig.
Pappa. Med musikken i hjertet, melankolien, kunstnersjela og blomstene. Og det korte livet.
Og hva med brødrene mine, tro?
Hvor mange kan med hånda på hjertet si at broren deres aldri har plaget dem?
Sannsynligvis bare de med søstre..
Og så meg.
Javisst var det mennesker som i løpet av livet mitt har ønsket å se meg sprelle. Men ingen av dem har vært i familien min.
Og heldig nok, så har det også gjort meg godt. Det føltes ikke like godt bestandig, mens det sto på. Jeg kjenner ikke mange som liker å bli skutt etter med luftgevær, eller kasta utfor brygga med sykkelen og klærne på. Jeg likte det ikke heller, den gangen. Men jeg lover at det innimellom gir en god følelse i dag. Uten videre brodering.

Jeg har hatt flaks med utvalget, både av venner og fiender opp gjennom. Etterhvert som åra kommer på, blir det færre og færre av det siste. Men uansett er begge slag berikende, krevende og underholdende. I tillegg til at jeg alltid lærer noe. Både om meg selv, om andre og om livet. Flaks a gitt.

Såklart kunne jeg holdt på med denne søtsuppa i flere sider, siden jeg -som nevnt i starten- alltid kommer tilbake til dette.
Dette hellet.
Men jeg skal nøye meg med å fortelle om en. EN av mange muligheter jeg har hatt til å miste resten av tida mi her på jorda. Som ikke slo til.

Min seilersko-og-501-bestevenninne og jeg var på "klubben" i Åmot en torsdagskveld på midten av åttitallet. Vi skulle sitte på med en kompis til Hokksund, sånn for moro skyld. - Tror nok ikke de hjemme visste hvor lett vi så på det å bli med kjente og halvkjente i bil...
I det vi skulle til å sette oss inn, dukket det opp en annen kompis, som hadde fått seg en lekker Alfa Romeo, rød.
Som de reflekterte, modne og upåvirkelige jentene vi var, var valget lett. Vi bytta bil og sjåfør i ett pust..
Det gikk ganske radig nedover R35, og i Knivedalen kjørte han fordi oss med en hviiin. Vi lo og mente han var gal!
I Jugernsvingen, halvminuttet etterpå, så vi masse røyk, frontlys i alle retninger og fullt kaos.
Vi var plutselig førstebil til et ulykkessted. Med massive skader, og flere biler involvert.
Og bilen vi skulle sittet i. Baki. Den manglet fullstendig bakdelen sin. Den var rett og slett most inn i fronten.
Alle overlevde.

Jeg bare nevner det.
Flaks.
- sa Severin Suveren