stier

Jeg har vært på ukjente stier i dag.

Med selskap i lyden fra skoene mine har jeg tumlet meg gjennom rom av løvskog og åpne svaberg. Jeg har trått i traktorspor, langs åker og nesten på brunsnegler. Det har spruta grus opp fra veien som har sneket seg ned i skoene mine. Jeg har sett flere hytter til salgs, prøvd å løpe opp noen bakker, og kjent den varme lukta av fuktighet og frodighet. 

Langs en liten vei med gress i midten ble jeg oppmerksom på hvordan plantene i veikanten skriker for å komme seg ut av trengselen og inn i lyset fra den åpne veien. Store bregner overgår hverandre, og holdes tilbake av bringebær. Og brennesle.
På den andre siden var det tett i tett av mørke og lyse rosatoner. Og hvitt. Store kronblader laget blafrende roseblomster som konkurrerte i å sende ut den mest svimlende duften.
 Å, den som var en bie.

Men, så dveler jeg ved de store trærne. De gamle. Som vet mer enn de sier. Med krokete grener, og med kroner av løv for beskyttelse. Barken er tykk og røttene ligger synlig oppe i dagen. Som blodårer på en hånd.

Ved foten av et stort tre var det gressbakke. Og DER! Der fant jeg jammen markjordbær. Akkurat som de skal være. Røde, søte, små og så skjøre, så skjøre.

Jeg vet man skal finne seg et strå og træ dom på. Men jeg blir alltid så frustrert over at de går i stykker når jeg dytter de innpå, og de som faller av på veien hjem fordi de ikke tålte presset.
Nei, jeg fylte heller munnen, først som sist. Så var jeg trygg på minst mulig svinn.

Og tråkket stien videre, mens jeg gumlet i meg jordbær og nynnet litt Prøysen.