uten en tråd?

Jeg lurer..
Hvor er den tynne, tynne tråden som skiller mitt liv fra en av sliterne på gata?
Den som gjør at jeg møter andres blikk på venteværelser, i butikker, på apotek uten skjemsel..
Den samme usynligheten som gjør at jeg faktisk lever i beste velgående, friskere enn mange. Og at jeg har alt jeg trenger for å leve et godt liv.
Denne tråden er som en usynlig grense rundt meg, kan det være en slags bekyttelse?

Hvor lå denne tråden da jeg var tretten og dritings på ei brygge langt hjemmefra, da vi, to venninner valgte å bli med fem nye kjekkinger i båt over til andre siden av fjorden? En båt som var altfor stor for føreren, og som stoppet i bryggekanten så lanterneglasset knuste. Mens vi lo og helst ville spy. Da vi skjønte at disse gutta ikke kom til å kjøre oss tilbake, var det allerede morgen. Og vi måtte haike med en annen båt. Begge kom heldigvis fra det, med dyden i behold, skamfulle over å ha vært så tankeløse. Du var stille da. Og vi fortalte selvsagt ikke dette hjemme.

Og den sommeren vi skulle begynne å røyke.
Vi hadde hørt at menthol var lettere å inhalere. Så da spleisa vi på en tipakning til fjorten kroner, med grønt merke, for menthol. Jeg spydde likevel. Og ga meg. Men du ga deg ikke. Du sto bak steinen og røyka og spydde. Til du begynte å venne deg til det. Du ble ganske flink. Etterhvert som sommeren gikk kunne du si "eplekake" på inndraget. Og så blåste du ringer mens du tenkte.
Hva tenkte du på?

Eller da vi skulle stjele sølvringer i gavebutikken fordi noen sa det var så lett. Det var bare å ta den på fingeren og prøve mange forskjellige. Og så ta av alle unntatt den ene.. Og gå ut av butikken. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få det til, jeg lover. Men jeg følte hele tiden at hun så på meg, og ble redd. Jeg var så sint på meg sjøl etterpå, fordi jeg ikke turte. Skulle prøve å ta en lebestift isteden, det var bare å holde den inni jakkearmen. Men jeg glapp taket, og la den fra meg på neste hylle. Var det den usynlige redningstråden min som nappet lebestiften ut av fingrene mine da? Heldigvis greide ikke du det, heller. Så da trengte jeg ikke å føle meg så pysete.

Og neste sommer, da du kom gråtende over haugen fra huset ditt, med fingermerker på halsen. Da den fantastiske kjæresten din med lappen hadde sagt at kjærester skulle ligge med hverandre, og du hadde klart å vri deg unna og løpt over til meg. Som nesten ikke trodde på deg engang! Jeg var sammen med kameraten hans, og han var jo ikke sånn? Var det tråden min som ringet rundt meg slik at jeg ikke ble sammen med den tøffeste av dem?
Det var alltid du som hadde draget på de kjekkeste.

Og det var alltid du.
I alle år senere, var det alltid du. Som brakk beinet på tur. Som hadde vannlekkasje hjemme. Som starta på videregående langt hjemmefra. Som flytta minst en gang i året. Som besøkte en kjæreste på sykehus. Som ikke sov om natta. Og som var min aller beste venn. Som hadde tid til å lytte, som ga meg råd det var verdt å høre på. Som aldri var egoistisk.
Du ønsket deg barn. Ikke jeg. Du ønsket deg ro.
Årene gikk. Vi fikk begge hus og hjem. Familie. Helt vanlige liv, vil jeg si. Mye godt og noe leit. Men ingenting spesielt.
Ungene våre ble som unger flest; de vakreste i verden. Jeg forsto hvorfor du hadde ønsket deg barn da jeg fikk egne.
Mange av de valgene du gjorde i livet ditt fikk konsekvenser langt utover planen. Hadde du en plan?


Måten du døde på var så meningsløs at jeg lurer på om du rett og slett aldri har hatt en sånn tråd til å grense opp rundt deg? Det vonde har fått lett tilgang til deg. Enda du var bare godhet sjøl. Med en ukuelig tro på det gode i mennesket. Jeg har ikke ett øyeblikk i livet vært mindre naiv enn deg. Vi har stupt inn i de samme hasardiøse stunta. Jeg lover deg, at om jeg hadde visst at jeg hadde en sånn beskyttende tråd, skulle du fått låne min.