søndag 14. oktober 2012

Kammertrompet..

Gårsdagen fylte seg til randen med gode opplevelser.

Planen var enkel:
Frokost, husarbeidspusling, dekkskifte (Bondens jobb), flaskepanting og handling før middagslaging til gjester som skulle komme klokka fem.

Men jeg opplever til stadighet at de aller fineste øyeblikkene i livet er de man får ved å avvik fra planen.

Jeg kunne nesten tenke meg det til frokosten, siden jeg dro til med stekt egg og bacon istedenfor de planlagte kokte til eggeglass. Jeg er nå gæren òg, da!
Bonden var hvertfall fornøyd, der han tygde bacon og rørte i sukkerteen sin. Han hadde en del saker å ordne, sånne traktor og motorsagting. Men først fylte han opp Tyttebærbilen med glassflasker fra laget forrige helg, som jeg kunne levere på returpunktet. I tillegg skulle jeg ta med sekker med panteflasker sjøl. Dekkskifte skulle han ta da jeg kom hjem fra butikken, mens jeg laget middag. En arbeidsfordeling etter mitt hjerte.

Som snarest tok jeg med meg kaffekoppen innom facebook før jeg skulle starte med oppgavene.
Og der oppdaget jeg at det skulle være konsert på Eikersenteret.. Minsk kammerorkester skulle spille, sammen med selveste Snorre Kaspersen Laugerud på trompet, og jeg hadde plutselig under halvtimen på meg for å rekke det!
Siden jeg så ut som man gjerne gjør en lørdag formiddag med god tid og god plan, måtte jeg løpe som snarest gjennom dusjen for å få håret ned og øynene opp. Litt lipgloss, og så kaste seg i bilen.
Selvsagt rakk jeg det akkurat.

Med tårer i øyekroken kunne jeg konstantere at denne fjortisen som i en alder av seks år bestemte seg for å bli den beste trompetspilleren av alle, var på god vei til topps allerede.
Og vel så det.
Tenk å bli bortskjemt med sånne musikalske opplevelser, på et kjøpesenter!

Og det viste seg at mitt lille tantefrø spilte på samme konserten, og jeg fikk liksom enda mer valuta for ingen penger!
Mens jeg sto der og nøt musikken, dukket det opp gamle og ikke så gamle, kjente og kjære fjes. Og jeg hilste på, snakket og koste meg.

Jeg møtte en dame som har vært snarturer innom tankene mine de siste tjue årene. Hun var læreren min på videregående, og etter at jeg starta på lærereskolen har jeg faktisk hatt henne som et slags forbilde på en god lærer. Jeg er så glad jeg møtte henne og fikk fortalt akkurat det! Hun var akkurat fylt seksti, men ser like nordlansdfresk ut i dag. Da jeg stilte meg foran henne og sa Hei Gro, så jeg det knaket ett lærersekund, før ansiktet hennes sprakk helt opp og lyste! Jeg glemte å spørre, men jeg håper hun fortsatt er lærer.

Og siden klokka gikk, og småsulten meldte seg, fant jeg ut at det kunne passe med en kaffekopp bortpå bakeriet. Der hadde de høye smørbrød og lav moral, så jeg kjøpte både det og en vaniljebolle til dessert. Det var jo tross alt gratis påfyll på kaffen.
Jeg klarte å lure en annen gammel kjenning til å sette dagens gjøremål til side for en halvtimes skravling. Hun skulle egentlig rydde i gamle klær. Men sånne klær stikker jo ikke av.

Da jeg omsider bestemte meg for å handle mat, var det gått noen små timer. Så jeg ble litt mer effektiv, der jeg handlet inn ingredienser til noe jeg ante kunne bli godt om jeg bare blandet det riktig.
Jeg kjøpte kalkunfilet, ulike typer sopp, koriander, lime, amandinepoteter, paprika, sjalottlauk, cremefraiche og filadelfia. Og valnøtter. Noen hemmelige ingredienser har jeg jo hjemme. Siden jeg aldri har laget noe sånt før, ville det sikkert vært lurt med en oppskrift. Men så er jeg ikke så god med oppskrifter, så det fikk holde med erfaring, smaksløker og god vilje.

Da dukket SuperUnni opp. Noe som viser seg å være ganske vanlig når jeg er på Eikersenteret. Så da ble det selvsagt en tur innom både her og der. Jeg fikk meg ny genser, og noe undertøy som visstnok skal gjøre underverker med min førtiårige fiolinkasse.

Et ubetenksomt blikk på klokka, og hele dagen kunne endt i kaos. Den var halv fem!

Takk for i dag, snakkes brått igjen, og full pinne hjemover.
Marinaden måtte lages først, siden den skulle smakssette kjøttet. Så poteter i båter, olje, hvitløk, salt, løk, pepper. Inn i ovnen. Der kom gjestene, verdens nydeligste mennesker. Som kjenner meg nok til å ikke være nær sultedøden ved ankomst. Bonden kjenner meg nok også litt, for han hadde akkurat tatt kveldsturen med Gamle Stivbeint.
Så da fikk vi dekket bordet, helt oppi et glass vin, tent lys og gjort ferdig middagen i fred og fordragelighet.
Og kvelden ble som jeg hadde håpet. Nydelig mat, improvisert dessert, fantastisk selskap og god stemning.

Da får det ikke hjelpe, at det skrangler i glass når jeg kjører Tyttebæret ut av gårdsplassen, og at jeg fremdeles har både tomkasser og søplesekker til panting, stående på vent.

Og vinterdekka, de kan vi jo skifte i dag.

God søndag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger