Kirke-Olga

Jeg har blitt en kirkegjenger på mine halvvoksne dager.
Hver uke, faktisk. Og jeg vet hva en kantor er i virkeligheten. Kantor er en som optimistisk kommer til Bakke kirke hver onsdag kveld for å lære Skotselvdamer å synge etter noter.
Jeg har dyp medfølelse for ham ett øyeblikk. Men så kommer jeg på at han sikkert får betalt med mine skattepenger, og samvittigheten renses.

Jeg ble med etter at de andre hadde startet opp, så det var bare å henge seg på etter beste evne. Ved en stygg misforståelse ble jeg plassert rett inn i sopranrekka og opp i falsett. Det var da som pokker at jeg ikke kan passe kjeften min. Men jeg skal da jammen prøve før jeg gir opp, så det er full øving og full hals.
Sangene er så langt et utvalg av internasjonal karakter, siden tekstene er på engelsk, nynorsk, latin og tysk. I tillegg er kantor opprinnelig nederlandsk, og ei av damene er fra Vestlandet. Jeg drister meg til å si at Skotselv er verdens navle, og at kirkekoret vårt er en gjenspeiling av dette.

Selvsagt er det korøvelse den dagen i uka jeg jobber lengst. Det er liksom sånn ting henger sammen i min verden. Så etter noe leksehjelp er det middag, og i det jeg legger fra meg bestikket er det på tide å dra. Jeg har ikke evnen til å spise bittelite middag, og ikke erfaring nok til å skifte til bukse med strikk i livet før jeg drar. Det er bare å hive seg i bilen og gi gass.
Under oppvarmingen er det både turning og massasje, samtidig som vi utstøter de særeste lyder. Jeg gleder meg, for jeg elsker å synge. Det eneste er at jeg syns alle sangene ligger så inmari høyt, og jeg skulle ønske de ble lagt ned noen hakk. Jeg har nemlig hørt meg selv synge høye toner, og det er et studium verdt. Men det hindrer meg ikke i å synge av full hals, for jeg tenker det hjelper å ta i litt.

Det blir fort tomt for luft i lungene, og kantor ber oss huske på magen.
Slipp ut magen, da er det plass til mer luft!
Dette vet jeg jo egentlig fra før. Men buksa mi er mer enn trang nok, i tillegg til at middagen jeg nettopp spiste nå er på vei nedover. Det blir trangere og trangere ettersom magen eser ut, og jeg har ingenting å gå på den veien. Så jeg trekker pusten med skuldrene og holder i én tone av gangen.
Men jeg vil så gjerne få det til, og skjønner at jeg må åpne litt på linninga, fire litt på krava. Jeg sniker meg opp bak sopranene og slipper opp buksa nok til å få lufta ned i magen, men ikke så mye at jeg får rørleggersprekk. I ren lykke synger jeg til, og håper ingen legger merke til den åpne buksa.
Og det var sånn jeg ble sopran.

I falsett høres jeg ut som en blanding av Olga Marie og en søttendemai-pip. Men jeg skal ha for at jeg ikke gir opp. Og for at jeg kan noter. Så jeg må øve og øve og øve.
Jeg er heldig med at jeg kan bruke tomme klasserom på skolen om kvelden. Så lenge jeg sikrer at skolen er helt tom i forkant. Det er best sånn.

Jeg prøvde i går kveld, og det var et par steder i notene jeg var redd for glassrutene. Ikke fordi jeg nådde de høye tonene, for all del. Men den eneste jeg nesten nådde (tostrøken E) hadde en skingrende kvalitet som kunne skjært gjennom det meste. Fordi jeg sannsynligvis har selvpinings-genet i meg tok jeg det opp underveis for å kunne høre hva jeg gjorde galt. Jeg sang til det var tomt for lyd i stemmebånda mine og kjørte hjemover mens jeg hørte på opptakene i bilen. Disse moderne mobilene er fantastiske, det er bare å trykke på skjermen og så ordner resten seg sjøl. Jeg må innrømme at jeg tenkte på en Solo-reklame underveis ettersom jeg spilte av min egen sangstemme, og var glad for at jeg har noen flere dager å øve på.

Det geniale med sånne mobiler er ikke like genialt når jeg dagen etter skal innom Kiwi for å handle noe i matpausa, og mobilen ligger i veska. Uten skjermlås.

Så jeg hostet høyt og løp ut av butikken mens Olga Marie ulte sine lunger løse nede i veska.
- Nei, jeg bare nevner det..