Skipåske eller ikke..

Bonden har skjønt at jeg ikke liker å stupe ned bratte skiløyper. Jeg lurte ei stund på om han kanskje hadde litt tungt for det, siden han ikke ga seg med å dra meg med på disse hasardiøse utforbakkene.
Men det gikk opp for meg, etter et par år, at det ikke er sånn det henger sammen. Han er ganske rask i oppfattelsen, takk. Men han trodde lenge at jeg kom til å endre oppfatning om jeg bare prøvde mange nok ganger. Og at jeg til slutt kom til å forstå at det er det som er gøy! Det siste året har han gitt opp.
Etter utallige oppfordringer fra meg har han til slutt tatt med seg andre, mer entusiastiske turvenner. Sånne som liker å gå langt, høyt og bratt. For å stupe ut igjen i fritt fall og full fart.
Og fordi han er en ganske søt kjæreste (må Gud forby at det kommer ut) ligger han våken om natta for å tenke ut fine steder å ta meg med, hvor det er så og si flatt.

Like god som ski

Denne påsken har vi inngått endel kompromisser. Jeg har pakket sekken og dratt til fjells. Med gitar, sherry, bøker og øreringer kom jeg etter i egen bil. Bonden hadde pakket skiene mine i sin bil for å være sikker på at det ble tur. Han husker fortsatt, med grøsninger, den gangen vi dro oppover og jeg hadde glemt skistøvlene hjemme..
Jeg kom opp mandag, og Bonden var på lang og høy skitur med en likesinnet kollega. Jeg fikk høre om en fantastisk tur, og var takknemlig for å bare høre om det. Men allerede tirsdag var vi ute og tråkka i flatløypene rundt skianlegget. Jeg koste meg faktisk. Det var stas med strålende sol, myke løyper og ingen fall. Onsdag dro Bonden på enda en lang tur med en ivrig nevø, til et høyt fjell. Jeg passet på den gamle tunghørte så lenge, det var jo litt av en jobb. Han brukte hele dagen på å sove på verandaen mens jeg spilte gitar og leste krim. I solsteika.

Da de kom tilbake til hytta hadde Bonden pådratt seg to voldsomme gnagsår. Noe jeg har dratt nytte av i dag. For første gang i historien har jeg opplevd å se noe annet enn ryggen hans på skitur!
Ikke bare hadde han funnet et fantastisk flott sted å gå tur, med duvende landskap i hvit puddersilke.. Han gikk med gnagsår (som ville fått en annen til å bli hjemme herfra til sommerferien) og holdt seg litt bak meg hele veien! Jeg kunne til og med øve meg litt på å gå uten staver for å trene balansen, fram og tilbake i løypa et par steder.. Og siden han har oppdaget at jeg aldri klager på lite gli, er han god til å smøre så jeg blir fornøyd. Når det bråstopper for hvert tak vet jeg at det ikke blir farlig glatt på en stund. Og dermed tør jeg å gå ned i håkki om det skulle slumpe litt nedoverbakke. Bonden sier den eneste faren jeg utsetter meg for er risikoen for å dø av kjedsomhet ned bakkene. Om jeg klarer å merke at landskapet heller da.
Nok om det.
I dag hadde jeg for en gangs skyld overtaket på ham. Da vi hadde gått en stund, men enda ikke så langt at jeg var blitt gretten, fant han ut at nå fikk det holde. Han ville bare bort til et kryss for å se hva det sto på skiltene først.

Veien tilbake hadde jeg vel egentlig husket......

Greit med skilt som viser hvor man skal gå.

Og da. Da tilbød jeg meg faktisk å gå den siste stubben for å sjekke, mens han satt seg litt i sola så lenge!
Lamslått takket han ja til det, og lurte på om jeg klarte å huske hva som sto der. Jeg fant ut at det beste ville være å ta bilde av skiltet for å vise ham det da jeg kom tilbake.
Så det gjorde jeg. For hva det var verdt.
Alle bokstavene var slitt bort, og jeg måtte gjette meg til hva det skulle stått i krysset.
Men på skiltet som viste veien tilbake der jeg kom fra, så jeg i hvert fall hvor langt vi hadde gått siden vi parkerte.
Ganske kry over å ha gått nærmere fire hundre meter lenger enn Bonden, staket jeg meg tilbake og viste bildene fra krysset. Neste gang tror jeg heller han velger å ta med seg et kart over området.