Følelsen av ingenting.
Bare lyden av døra.
Og tanken på ikke.
Ikke mer.
Sakte glir panna oppover igjen.
Og tennene kommer frem.
Lufta går helt ned i bunnen av magen. Der er det plass til masse.
Fristes til å strekke armene høyt over hodet, løpe litt.
Lyden av vind og levd liv snirkler seg godt på plass, finner kjente rom.
Det skal bli bra.
Det er sånn det er.
Livet.
Alt det andre får vi ta senere.
mandag 14. mai 2012
Hurra!
Et sikkert vårtegn er når jeg plutselig oppdager at det er 17. mai-uka.
En ting er spørsmålet om antrekk, både for meg selv og for to gutter som har veldig lite 17. mai-vennlige garderober. Det er selvsagt ikke kjøpt inn noe, for det er så leeenge til.
Som vanlig på denne tiden har jeg vært selvopptatt og drevet med mappeinnleveringer og eksamener.
I tillegg har jeg den gleden av å være pålagt dugnadsarbeid når barna går i sjette og sjuende klasse. Jeg trenger ikke A i matte for å skjønne at det utgjør fire år med kakesalg og lek for barna.
Og det som gjør det hele perfekt, er at jeg i tillegg har pådratt meg lederverv i Østsiden Velforening, noe som innebærer arrangering av 17.-maifeiring på Fjerdingstad grendehus.
Jammen godt jeg elsker dugnadsjobbing og lyden av masse folk.
Det jeg IKKE elsker, derimot, er å fryse i søtt'nemaitoget. Eller fryse generelt.
Jeg har sikkert Buskerudrekord i dårlig påkledning for nasjonaldagen. Jeg har nok fryst på meg både det ene og andre i mai siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Det verste antrekket foreløpig, hadde jeg som femtenåring. Det var en hvit todelt drakt med volangminiskjørt og utringet trøye med svart snøring... Huden var lyseblå, som den pleide å være på den tiden, og håret var i høyeste laget. Jeg hadde matchende(?) rosa pumps. Såklart.
Men jeg skal ikke skryte av at jeg har blitt så mye bedre med åra. Jeg tror ett og annet øyebryn har letta, der jeg har stått hutrende på skoleplassen med flagget til topps.
I tillegg har jeg nesten alltid hatt på meg for høye sko, med verkende føtter og merkelig gangelag.
Og enda klarer jeg å riste oppgitt på hodet når jeg ser overpynta, kortskjørta, høyhæla, utringa damer på nasjonaldagen.
Det var denne selvinnsikten da.
Men jeg har kommet så langt nå, at jeg faktisk ønsker meg en bunad. Ønsket er såpass sterkt, et jeg kommer til å kjøpe meg det. I år er veldig passende, siden jeg både fyller førti, og samtidig er ferdig utdannet. Så det skal bli min gave til meg, fra meg. Jeg gleder meg.
Det er Røykendrakta jeg har lagt min elsk på. Heldigvis, siden jeg er derfra. Det betyr ingenting for meg at det ikke er en ekte bunad, men en drakt. For meg er det snakk om røtter, og i tillegg syns jeg jeg er ganske fin i blått. Det står til maifargen på huden min.Jeg skal endelig bli en av dem som kan klage over varmen på nasjonaldagen, og som kan nikke anerkjennende når jeg ser andre med folkedrakta på seg.
Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke rekker det før søttende mai, og må sannsynligvis fryse meg gjennom enda et barnetog med vertikalt snøvær og nordavind.
Eller kanskje det blir varmedress i år?
Litt om litt fra helgens opplevelser
Jeg fylte bensin på buksa mi i dag.
Hadde jeg vært en pessismist ville jeg kanskje sagt at det ga meg et pekepinn.
På livet generelt og eksamensvåren, søttendemaiforberedelser, økonomi, fotballkamper og halvgjennomførte oppgaver spesielt.
Men så er det sånn da vet du, at jeg er ikke en pessimist.
Så jeg tenkte heller at det var jammen bra det lukta bensin i bilen, for jeg hadde glemt å hive ut søpleposen da jeg dro.
Og en annen ting jeg gjorde i dag. Eller i kveld. Jeg besøkte en grav.
Graven.
Jeg er liksom ikke så knytta til kirkegården jeg.
Om jeg vil ha en kontakt, drar jeg gjerne heller til steder jeg har vært nær.
Men i dag føltes det riktig og viktig.
Jeg besøkte pappa og lille Ingvild. Og jeg sang for dem. Og gråt litt.
Tenk, jeg som tidligere ikke kunne tenke meg å gråte for noe som helst.
Jeg sang om en drøm for to personer, som samlet støv på stolen.
Og kjente at det var sterkt å være der i kveld.
Jeg kunne så gjerne trengt å ha pappa her nå. På ordentlig.
Om ikke annet kunne han hvertfall diskutert med meg og vært tufsete og dum.
Eller tatt en trall på trekkspillet. Med kaffekoppen og sukkerbitene. Og røyken og drammen.
Svensktoppar og Kramgoa låtar. Det var liksom greit det.
Mest av alt etter denne helga, sitter jeg likevel med en skikkelig godfølelse.
Hyttenurket har stått til forventningene, igjen. Med eksamenslesing og full sol.
Oppå det hele fikk jeg storfint besøk, og det ble piker, vin og sang til fuglene overtok utpå morrakvisten. Sånne venninnekvelder kan man leve lenge på.
Jeg spiste tilogmed muggen tapenade, fordi det ikke er lett å se i skinnet fra stearinlys.
Heldigvis er det ikke mye i veien med smakssansen min, så det ble med den ene biten.
Hadde jeg vært en pessismist ville jeg kanskje sagt at det ga meg et pekepinn.
På livet generelt og eksamensvåren, søttendemaiforberedelser, økonomi, fotballkamper og halvgjennomførte oppgaver spesielt.
Men så er det sånn da vet du, at jeg er ikke en pessimist.
Så jeg tenkte heller at det var jammen bra det lukta bensin i bilen, for jeg hadde glemt å hive ut søpleposen da jeg dro.
Og en annen ting jeg gjorde i dag. Eller i kveld. Jeg besøkte en grav.
Graven.
Jeg er liksom ikke så knytta til kirkegården jeg.
Om jeg vil ha en kontakt, drar jeg gjerne heller til steder jeg har vært nær.
Men i dag føltes det riktig og viktig.
Jeg besøkte pappa og lille Ingvild. Og jeg sang for dem. Og gråt litt.
Tenk, jeg som tidligere ikke kunne tenke meg å gråte for noe som helst.
Jeg sang om en drøm for to personer, som samlet støv på stolen.
Og kjente at det var sterkt å være der i kveld.
Jeg kunne så gjerne trengt å ha pappa her nå. På ordentlig.
Om ikke annet kunne han hvertfall diskutert med meg og vært tufsete og dum.
Eller tatt en trall på trekkspillet. Med kaffekoppen og sukkerbitene. Og røyken og drammen.
Svensktoppar og Kramgoa låtar. Det var liksom greit det.
Mest av alt etter denne helga, sitter jeg likevel med en skikkelig godfølelse.
Hyttenurket har stått til forventningene, igjen. Med eksamenslesing og full sol.
Oppå det hele fikk jeg storfint besøk, og det ble piker, vin og sang til fuglene overtok utpå morrakvisten. Sånne venninnekvelder kan man leve lenge på.
Jeg spiste tilogmed muggen tapenade, fordi det ikke er lett å se i skinnet fra stearinlys.
Heldigvis er det ikke mye i veien med smakssansen min, så det ble med den ene biten.
onsdag 9. mai 2012
Liste over ganske ålreite tanker
- I dag så jeg løvetann, noe som minnet meg på et bokprosjekt..
- Det er ikke lenge til lønning
- Rust som holder seg langs skjermene, på panseret, bagasjelokket og dørene er ikke trafikkfarlig.
- Ungene har ikke kranglet så mye i det siste
- Lange togturer i natten
- En prikkete kjole henger i stua og venter på finvær.
- Kollegaene mine har vent seg til meg, og smiler da jeg kommer.
- Gamlekollegaene mine, som jeg skal spise middag med i morgen
- Eksamenslesing og vin på hyttenurket til helgen
- Rene gulver i dag. Lenge siden sist.
- Snorkelyden til den gamle stivbente under stuebordet.
- Det har slutta å snø, jeg kan kanskje så valmuene snart
- Jeg har et lite knippe bestevenner som gjør hjertet mitt stort og varmt
- Jeg har funnet igjen adventsstaken og den siste julestrømpa, da kan jeg pakke bort jula.
- Fire hundre gram på en måned er mer enn ingenting.
- Baksmellen på skatten kunne vært større (om jeg hadde tjent mer)
- Lukta som kommer når du gnir syrinknopper i hånda
- Mamma
- Vann med glitter på, som smiler i sola
- Å tråkke på mose
- Når alle i huset sover, og jeg kan tenke tankene uten avbrytelser
- Harmonien i flerstemt sang
- Møte med en fremmed som setter gode spor i sjela
- Pannekaker til middag
- Gamle elever som fortsatt sender meldinger
- Brødrene mine
- Årstiden for pikniker er klar hvert øyeblikk
- Jeg har husket å leie lokale til førtiårslaget mitt allerede.
- Lyden av tulipanstilker som ruller mot hverandre minner meg om pappa
- Det gjør trekkspill også
mandag 7. mai 2012
Gledesorgen
Fornemmelsen av varmen fra et menneske.
Vissheten om at det er håp for verdens engler.
Troen på det gode i hver og en av oss.
Vemodigheten i tiden som fortsetter å gå selv når den ønsker å hvile.
Det underfundige ved tilfeldighetene som treffer oss.
Gang på gang.
Vissheten om at det er håp for verdens engler.
Troen på det gode i hver og en av oss.
Vemodigheten i tiden som fortsetter å gå selv når den ønsker å hvile.
Det underfundige ved tilfeldighetene som treffer oss.
Gang på gang.
søndag 6. mai 2012
Trekantskilt og togturer
Jeg blir lett bilsyk. Og tog-, buss-, fly- og sjøsyk. I en bil holder det å lese bakpå cd-coveret før jeg må sitte med hodet ut av vinduet resten av turen. Og i buss holder det faktisk at jeg snakker med personen ved siden av meg (de bak kan jeg hvertfall glemme) før jeg blir kvalm. Jeg blir til og med uvel av å lese kartet på veggen inne i t-banevognene. En gang jeg skulle ta toget til Dombås hadde jeg med meg strikketøy. Strikka litt fra Hokksund, og måtte ut på perrongen for frisk luft i Hønefoss.
Så er dette opplest og vedtatt.
Jeg har flere eksempler, men ser sjøl at det kan bli litt smør på flesk.
Uansett har jeg funnet noe som hjelper. Det er noen små hvite piller med rød trekant på som skal tas en times tid før jeg reiser.
De er helt geniale! Plutselig kan jeg ikke bare sitte baklengs i toget uten å bli lysegrønn. Jeg kan også sitte og lese skolepensum, eller til og med skrive på pc!
Det er èn liten hake ved dette da.
Jeg sovner.
Helt uten forvarsel, og ikke akkurat på en søt feminin måte.
En togtur til Stavanger for noen år tilbake var jomfruturen for trekantpillene. Jeg satt med min sammenleggbare maskin og lagde en presentasjon i Powerpoint. Følte meg skikkelig kul og viktig, for nå så alle de andre på toget at jeg faktisk hadde en jobb å gjøre. Uten å bare se ut av vinduet. Hah.
Det gikk veldig bra, jeg tror mange fikk med seg hvor viktig og flink jeg var.
Så er det noe tåkete.
Det neste jeg husker, er at jeg våknet med hodet godt bakpå skuldrene og med verdens største tørre drøvel på vei fra halsen og opp i nesa.. Maskina var gått i dvalemodus og var i ferd med å gli ned av fanget mitt. Han som satt ved siden av meg så litt beklemt ut mens jeg tørket meg rundt munnen og prøvde å late som ingenting.
På denne turen oppover mot Trondheim tok jeg med meg lærdommen fra Stavangerturen, og maskina lå pent nedpakket i sekken. På Berkåk måtte vi over i buss, på grunn av noe rasgreier. Det var sent på kveld, og flere enn meg var trøtte. Litt fortumla fant jeg plass ved et bord inne i bussen, med en kar sittende i mot meg. Jeg vet ikke så mye mer, før jeg våknet i Trondheim med bordplata i ansiktet.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg har sett folk på danskebåten sove i tallerkenen sin. De har sikkert tatt reisesyketabletter de, også..
Jeg tørket av bordplata så godt jeg kunne mens jeg prøvde å blunke litt fuktighet til kontaktlinsene. Vi hadde bare tida av veien for å komme på natttoget til Bodø, så jeg tumla meg ut og inn i en hall. Etter mye lesing med knusktørre kontaktlinser, fant jeg ut at det ikke gikk noe tog nordover.
En snill dame fortalte meg at det var fordi jeg ikke var inne på togstasjonen, men i bussterminalen.
Med sovesikkel på kinnet og vidåpne, tørre øyne kom jeg meg ut og bort. Da merket jeg hvor lett det var å bevege seg, og kom på at sekken min, med alle skolesakene og pc'n, lå igjen på bussen. Og det var fire like busser der..
Jeg løp litt i alle retninger, for å være sikker. Og en dame med refleksvest fant meg. Satte sekken på ryggen min og pekte på retningen mot togene. Vennlig. Enda jeg må ha sett dritings ut.
Snill dame.
I ekte Ludvik-stil, med litt for tung sekk, altfor stor koffert og ganske korte skritt kom jeg meg omsider inn på toget.
Villfaren og forvirret så jeg at noen satt på plassen min.
Men jeg regnet med at jeg hadde lest feil, siden linsene fortsatt spilte meg både ett og annet puss.
Så jeg dumpet ned ved siden av, og togturen nordover var reddet.
Og jeg var ikke LITT kvalm engang.
Så er dette opplest og vedtatt.
Jeg har flere eksempler, men ser sjøl at det kan bli litt smør på flesk.
Uansett har jeg funnet noe som hjelper. Det er noen små hvite piller med rød trekant på som skal tas en times tid før jeg reiser.
De er helt geniale! Plutselig kan jeg ikke bare sitte baklengs i toget uten å bli lysegrønn. Jeg kan også sitte og lese skolepensum, eller til og med skrive på pc!
Det er èn liten hake ved dette da.
Jeg sovner.
Helt uten forvarsel, og ikke akkurat på en søt feminin måte.
En togtur til Stavanger for noen år tilbake var jomfruturen for trekantpillene. Jeg satt med min sammenleggbare maskin og lagde en presentasjon i Powerpoint. Følte meg skikkelig kul og viktig, for nå så alle de andre på toget at jeg faktisk hadde en jobb å gjøre. Uten å bare se ut av vinduet. Hah.
Det gikk veldig bra, jeg tror mange fikk med seg hvor viktig og flink jeg var.
Så er det noe tåkete.
Det neste jeg husker, er at jeg våknet med hodet godt bakpå skuldrene og med verdens største tørre drøvel på vei fra halsen og opp i nesa.. Maskina var gått i dvalemodus og var i ferd med å gli ned av fanget mitt. Han som satt ved siden av meg så litt beklemt ut mens jeg tørket meg rundt munnen og prøvde å late som ingenting.
På denne turen oppover mot Trondheim tok jeg med meg lærdommen fra Stavangerturen, og maskina lå pent nedpakket i sekken. På Berkåk måtte vi over i buss, på grunn av noe rasgreier. Det var sent på kveld, og flere enn meg var trøtte. Litt fortumla fant jeg plass ved et bord inne i bussen, med en kar sittende i mot meg. Jeg vet ikke så mye mer, før jeg våknet i Trondheim med bordplata i ansiktet.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg har sett folk på danskebåten sove i tallerkenen sin. De har sikkert tatt reisesyketabletter de, også..
Jeg tørket av bordplata så godt jeg kunne mens jeg prøvde å blunke litt fuktighet til kontaktlinsene. Vi hadde bare tida av veien for å komme på natttoget til Bodø, så jeg tumla meg ut og inn i en hall. Etter mye lesing med knusktørre kontaktlinser, fant jeg ut at det ikke gikk noe tog nordover.
En snill dame fortalte meg at det var fordi jeg ikke var inne på togstasjonen, men i bussterminalen.
Med sovesikkel på kinnet og vidåpne, tørre øyne kom jeg meg ut og bort. Da merket jeg hvor lett det var å bevege seg, og kom på at sekken min, med alle skolesakene og pc'n, lå igjen på bussen. Og det var fire like busser der..
Jeg løp litt i alle retninger, for å være sikker. Og en dame med refleksvest fant meg. Satte sekken på ryggen min og pekte på retningen mot togene. Vennlig. Enda jeg må ha sett dritings ut.
Snill dame.
I ekte Ludvik-stil, med litt for tung sekk, altfor stor koffert og ganske korte skritt kom jeg meg omsider inn på toget.
Villfaren og forvirret så jeg at noen satt på plassen min.
Men jeg regnet med at jeg hadde lest feil, siden linsene fortsatt spilte meg både ett og annet puss.
Så jeg dumpet ned ved siden av, og togturen nordover var reddet.
Og jeg var ikke LITT kvalm engang.
fredag 4. mai 2012
Norge på langs... Baklengs
Med ryggen til Norge går togturen som den skal, og vel så det.
Jeg er på vei. Lenger opp, lenger inn i landet.
Det er første gang jeg har tatt sjansen på baklengs togsete, og har svelget unna Postafen med trekant på.
Den trekanten er lett å forstå, for innimellom bråsovner jeg.
Jeg har tatt med meg lyttepensumet i Musikk. Stort sett er det deilig.
Men jeg våknet nettopp til Griegs Trolltog. Og syns akkurat hva jeg vil om det.
I tillegg har jeg konstantert en gang for alle, at opera er for spesielt interesserte, som liker skrik og hyl.
Nei, gi meg gjerne en middelalderballade, der både den ene og den andre stryker med av kjærlighetssorg eller mangel på sådan..
Jeg har inntatt et gourmetmåltid på reisen, innkjøpt på deLuca. Asiatisk laks og fruktsalat. På et frimerke av et spisebord, der mat og pc balanserer i etasjer. Og så falt mobilen min ned i en sving. Prøv å bøye deg ned fra et togsete med mat på bordet, for å finne noe som ligger på gulvet, mellom ryggsekken, søpleposen, kåpa og veggen. Bare nevner det.
Og jeg har rukket å få skikkelig kjeft (tuller IKKE) av billettkontrolløren mellom Drammen og Oslo. OG det helt ufortjent. Og jeg som var så vennlig mot ham.
Jeg ba ham ta det med sine overordnede og ikke med meg, men han ga seg ikke liksom. Det hjalp litt da jeg ba om navnet hans. Da kom sjefen som styrte toget og ba pent om unnskyldning.
Som balsam for sjelen avmytifiserte han begrepet "gretne, gamle gubber" med sin hundreårige erfaring og respekt for andre mennesker.
Den første snakket jeg ikke mere med. Han fant sikkert noen andre å sparke på leggen.
Tenkte jeg skulle skrive et brev til eventuell kone der i gården, og spørre om hun kan være så snill å la ham få bestemme LITT hjemme, i hvert fall hva han skal ha på brødskiva, og hva han vil se på tv. Og om det ikke er for mye å be om, om hun kan ta litt hensyn til at det faktisk er Freddan. Han trenger vel stellet sitt, han som andre.
Neida, så..
Jeg er på vei. Lenger opp, lenger inn i landet.
Det er første gang jeg har tatt sjansen på baklengs togsete, og har svelget unna Postafen med trekant på.
Den trekanten er lett å forstå, for innimellom bråsovner jeg.
Jeg har tatt med meg lyttepensumet i Musikk. Stort sett er det deilig.
Men jeg våknet nettopp til Griegs Trolltog. Og syns akkurat hva jeg vil om det.
I tillegg har jeg konstantert en gang for alle, at opera er for spesielt interesserte, som liker skrik og hyl.
Nei, gi meg gjerne en middelalderballade, der både den ene og den andre stryker med av kjærlighetssorg eller mangel på sådan..
Jeg har inntatt et gourmetmåltid på reisen, innkjøpt på deLuca. Asiatisk laks og fruktsalat. På et frimerke av et spisebord, der mat og pc balanserer i etasjer. Og så falt mobilen min ned i en sving. Prøv å bøye deg ned fra et togsete med mat på bordet, for å finne noe som ligger på gulvet, mellom ryggsekken, søpleposen, kåpa og veggen. Bare nevner det.
Og jeg har rukket å få skikkelig kjeft (tuller IKKE) av billettkontrolløren mellom Drammen og Oslo. OG det helt ufortjent. Og jeg som var så vennlig mot ham.
Jeg ba ham ta det med sine overordnede og ikke med meg, men han ga seg ikke liksom. Det hjalp litt da jeg ba om navnet hans. Da kom sjefen som styrte toget og ba pent om unnskyldning.
Som balsam for sjelen avmytifiserte han begrepet "gretne, gamle gubber" med sin hundreårige erfaring og respekt for andre mennesker.
Den første snakket jeg ikke mere med. Han fant sikkert noen andre å sparke på leggen.
Tenkte jeg skulle skrive et brev til eventuell kone der i gården, og spørre om hun kan være så snill å la ham få bestemme LITT hjemme, i hvert fall hva han skal ha på brødskiva, og hva han vil se på tv. Og om det ikke er for mye å be om, om hun kan ta litt hensyn til at det faktisk er Freddan. Han trenger vel stellet sitt, han som andre.
Neida, så..
Abonner på:
Innlegg (Atom)