Vinterferie....

Mørket har pressa alle vitaminene ut av skrotten, lekser og oppgaver har tatt over så lenge at minnet om barbeint bare kjennes som luftspeilinger over varm asfalt.
Desperasjonen etter vitaminer tvinger selv ungene til å spise opp fisken sin, jeg sprengfyrer for å kjenne at det blir litt for varmt og prøver å overse at huden min ser ut som benkevarm kefir.

Om halvannen dag er det vinterferie. Og det har vært antydning til sol i flere dager nå. Værmeldinga på tv har brukt røde tall istedet for frostblå. Jeg tror jeg kan høre en og annen modig liten fugl, om jeg legger godøret til.
Våren kommer...
Javel, så blir det speilblankt og broddeføre.
Men det plager ikke meg, som har planer om å sitte heelt stille i vinterferien. Og slikke i meg alle de tynne, tynne strålene med vitaminer. Med kaffekoppen, gitaren, kanskje en bok og forhåpentligvis gode venner.
Hverken Bonden eller Ludvik får lurt meg ut i de beinharde løypene nå. Det var såvidt jeg ble med mens det var nysnø og pudder. Bortoverski er noe træl.
Umulig å kontrollere, hverken sving eller brems slår inn når jeg trenger dem. Og det gjør jeg stort sett hele tiden, bortsett fra i oppoverbakke. Da går det til gjengjeld bakover størsteparten av tiden.
Jeg kan til nød stå på stålkantski, der bena sitter skrudd fast i altfor trange støvler. Om snøen er myk. Og det ikke blåser. Eller snør. Og om ungene er med. Selvom de trekker lodd for å slippe å kjøre heisen med meg, og jeg ikke ser dem mer enn til mat i varmestua. Vi kjører hvertfall samme bil fram og tilbake. Heldigvis er ikke Bonden tam. Han kommer nok aldri til å bli det heller. Så gutta kjører om kapp med hverandre, ser hvem som hopper lengst, høyest og gærnest. Og jeg. Jeg tar gjerne heisen ned igjen også, bestiller meg en kaffe og myser mot tidligvårens vitaminer.

selvskryt er da også skryt...

Jeg har lyst til å laste inn en sang.
Fordi det for ikke veldig lenge siden var utenkelig at jeg hverken skulle kunne spille gitar eller synge samtidig, er jeg litt over gjennomsnittet stolt av dette nå. Ja, jeg vet den ikke er perfekt, og jeg er heller ikke ute etter en platekontrakt.
Men, flate, jeg har da jaggu blitt flink!

Tra la la, og sola skinner til og med!

Å bli veid og funnet ... for lett, for tung eller akkurat passe

Nå skal søknadene skrives, og det gjelder å holde tunga i den rette munn.
Det er så inmari fort gjort å farge jobbsøknaden med alle fargene på en gang. Resultatet slår gjerne hverandre ihjel, akkurat som barndommens malingseksperimenter. Så, med krum nakke og målbevisst pensel maler jeg forsiktige linjer, buer og fargefelt.
Det ser rart ut. Som om en unge skulle gjort det.
Erfaring? Jo, jeg har egne unger i guttealder, en mann som ikke vil bli voksen og en førstegangsbil (fortsatt!).
Praksis har jo alle hatt i utdanninga si, men min var blant annet på Fjell. Teller det ekstra tro? Sikkert ikke. Har gode referanser i tidligere kollegaer på ungdomsskolen hjemme, men de er jo i tillegg venner av meg, så da er vel de inhabile?

Solan kunne trenge litt hjelp av Ludvik her.
Ludvik ville ikke finne på å skrive tulleting i en søknad. Hun vet alltid når man skal være bånn seriøs og dønn alvorlig. Det er liksom hennes jobb det.

Jeg har lyst til å skrive at jeg får energi av samspill mellom mennesker.
Og at jeg elsker ord. Og jord. Med frø i. Og sol. Og glitter på vannet og i frosne snøfnugg.
At jeg har laget eksamensoppgaver som jeg er stolt av, at jeg fortsatt har kontakt med noen av de forrige elevene mine. Og at jeg ble oppriktig glad i dem.
Og at jeg gledet meg over å stå opp hver morgen for å møte dem. Og kollegaene mine.
At jeg ofte sier rare ting, at jeg kan finne på å kle meg ut til musikktimen, og at jeg aldri rydder i bilen min.

Selv uten Ludvik ser jeg at dette blir vanskelig å få til å se ut som en seriøs jobbsøknad.
Jeg fyller ut nesten alle de atten hundre bokstavene jeg får bruke i det digitale skjema og trykker på send.
Og håper rektor bestemmer seg for å se bort fra søknaden, og heller ringe referansene mine.
Hvis det hjelper da...

kollektiv kulde

Ønsket om å spare tid, miljø og penger skulle oppfylles på fredag, da jeg sto opp en halvtime tidligere for å rekke å ta toget til skolen. Siden jeg har fått tak på en sånn fantastisk app-mobil, har jeg bestilt, og betalt togbilletten allerede. Klar til avgang i spor to.
Med to gutter i morgenstemning, som ikke finner samfunnsfagboka fordi jeg har lagt den på et lurt sted, og som syns alt er pyton fordi morgenen kom litt brått på, igjen, går alt som det pleier hjemme på kjøkkenet. -Veldig sakte.

Et raskt blikk på temperaturen, og ett til, for det kan da ikke stemme? Selvsagt er det langt under de tjue blå. Ut og starte en knirkende gammel krok i håp om at varmeapparatet slår inn før jeg når stasjon. Og vel inne igjen er det kaos fordi jeg må finne noe varmt og stilig å ha på meg. Jeg innser fort at dette er en kombinasjon som ikke finnes i min garderobe. Det som er stilig, er langt fra varmt, og det varme.. Vel.

Og den søte, innsvingte kåpa mi har på mystisk vis blitt umulig å kneppe igjen, (Nei, jeg er IKKE gravid) så noe varmeeffekt finnes ikke lenger der. Det blir en masse skjerf, termovotter og knytesko, så godt pakka at armene ikke går helt inntil kroppen. Å bøye seg for å knyte skoa gjør at jeg må av med kåpa igjen og prøve på nytt. Klokka går ubønnhørlig videre, mens jeg peser meg gjennom skoknyting i gangen.
- Mamma, skulle ikke du dratt nå?
Trekk pusten dypt, ikke glefs hodet av den våkne guttungen med klokka i hånda. Få en klem, rop hadet mens ryggsekken sitter fast i dørklemma. Snuble i den løse lissa, kom deg inn i bilen og få på bilbeltet.

Da kan roen komme. For når man først er i bilen, tar det den tiden det tar, uansett.
Jeg ser på klokka at det er høy sannsynlighet for at jeg ikke kommer til å rekke toget, og velger å ikke tenke mer på det. Foran frontlysene virvler iskalde snøflak i en glitrende dans, og det er så stille og vakkert at jeg bestemmer meg for å ikke sette på radioen heller. Med termovotter er det også en ganske stor utfordring forresten.

Etterhvert som bilen nærmer seg togstasjon, begynner det å bli mer levelig temperatur inni kupeen. Klokka sier at jeg egentlig bør glemme å rekke toget, men jeg er en ukuelig optimist.
Fordi jeg fortjener det dukker det brått opp parkeringsplass, jeg hiver bilen inn og starter århundrets innspurt. Toget går fra spor to, det betyr at jeg må løpe helt bort til stasjonsbygningen, gjennom undergangen og opp på den andre siden. På ett minutt.Glad for at bilen min har en sånn hypermoderne dørlåsknapp på nøkkelen. Full sprint, jeg rekker akkurat å holde igjen dørene så jeg kommer med.

Det sitter allerede folk ved vinduene, de få plassene inne på toget hvor det kommer litt varme. Jeg setter meg pent ned ved døra. Hadde glemt kuldeastmaen og bruker et kvarter på å hoste bronkiene utover de andre i vogna, mens jeg hiver etter pusten. Det roer seg, og jeg oppdager at det drypper fra nesa mi og tenna klaprer omkapp med knærne.  Sikkert et lekkert syn. Termovottene tar av for det værste. Døra går opp på hver stasjon for å slippe inn litt frisk luft, heldigvis. Moderne kåper går ikke lenger ned enn til knærne, og sånn er det med den saken. Om kåpa samtidig ikke er mulig å lukke er det stort sett skuldrene som har noenlunde temperatur når man sitter.
Så ringer supertelefonen min selvsagt nede i lomma. Som jeg også UTEN votter har vanskeligheter med å svare eller legge på. Jeg gir opp før jeg prøver. Lener meg godt tilbake i det bittelille setet og kjenner hvor avslappede og komfortabelt det er å kjøre kollektivt.

frisør eller tryllekunstner?

Nå har det gått såpass lang tid at jeg orker å snakke om det.
Så jeg skal fortelle noe.
Jeg har klipt meg.

I mange, mange år har jeg hatt kortis-hår og tenkt at det var bra. Tøft, fresht, spenstig, sprekt, sporty og de ordene vi velger å bruke når vi ikke kan bruke pen, søt eller feminin. Og hver eneste gang jeg har gått fra frisøren har jeg vært superfornøyd i vissheten om at det uansett tar kort tid å vokse ut igjen.
Jeg har letta litt overbærende på bryna av de jålejentene som har vært så redde for det lange håret sitt.
Før.
Men så begynte håret mitt å vokse litt forsiktig. Etter hvert kom det fram lokker som kunne minne om store krøller, og jeg smakte på tanken å ha langt hår. Ikke veldig langt, selvsagt, for jeg var redd for å snuble i det, siden jeg av kroppsfasong er mer sånn liten-og-rundaktig. Men de lokkene gjorde at jeg kunne hente frem ordet feminin når jeg tenkte på hårsveisen min.
Stas.
Etter et år med å dra seg i håret hadde jeg fått et skikkelig krøllete og rart bustehue, som på gode dager kunne kalles både søtt og feminint. Med litt lipgloss og støvletter var det svært så damete, faktisk!
Det skumle var at jeg ble vant til å ha det sånn. Jeg likte det såpass godt at jeg slutta å gjøre nye ting med det.

Men, så en dag var det blitt så langt at krøllene liksom ble late og lange, nesten som sommerferiedager.
Tenk om jeg skulle finne på å snuble i det! Uansett hvor mye stæsj jeg smørte oppi toppen, ble håret bare lengre og rettere. Jeg måtte rett og slett til frisøren for å "klippe fram krøllene igjen", som jeg befalte henne å gjøre. Min stakkars frisør klipte etter beste evne, og jeg sa hele tiden at hun måtte nok ta litt mer, for å være sikker.
Høyt oppe på adrenalin og frisørkaffe flørta jeg med meg sjøl i speilet og regnet med at krøllene kom fram bare jeg fikk ordna på det hjemme. Jeg syns kanskje det var litt hjelmpreg over sveisen, men var ikke særlig bekymra likevel. Det har jo alltid blitt bra etterhvert.

Ved middagsbordet den dagen var det ingen som snakket.
Før SuperUnni kom innom på besøk. Hun sto i døråpningen og gapte litt, og jeg spurte om hun kunne se at jeg hadde klippet frem krøllene mine.
Hun kunne se jeg hadde klippet meg, sa hun. Hun sa bare det.
Og minstemann dristet seg til å si at han ikke hadde kjent meg igjen da jeg sto i butikken.

Eldstesønn nevnte noe om at jeg kanskje ville se litt mindre lesbisk ut om jeg ikke hadde på meg skjorte. Selvom det ikke var noe galt med å se lesbisk ut altså, mamma!

Enhver annen vettug dame ville her sett slaget tapt, og starta å spare igjen. Og håpe på det beste.
Kanskje det var all koffeinen som sørget for det som videre hendte.
Jeg bestemte meg for å ordne opp.
Frisøren hadde sikkert ikke klippet helt riktig overalt. Det kunne da ikke være så vanskelig. Siden jeg har sett frisører klippe hår mange ganger, visste jeg at det var viktig å holde håret mellom fingrene og klippe på utsiden. Men kjøkkensakser har så lett for å bli store og kronglete, så det er likegreit å klippe litt mer av gangen om du først får tak på håret. Det var mye lettere å ta en tufs her og der, og så klippe den av på innsiden. Jeg har jo så tykt hår, så det var nok lurt å tynne det litt, klippe støttehår så krøllene skulle få plass til å lage fine lokker.
SuperUnni sa ikke stort mens jeg fiksa håret. Hun prøvde seg med at det nok ikke trengte å klippes mer nå, og at det kunne være lurt å spare litt til siden..

Etterpå. Etterpå, da sløret av villfarelse ble borte fra øynene mine, fikk jeg se resultatet. På ekte.
Heldigvis har jeg mange luer, og de fleste er ganske søte.
Men som lærer får man ikke gå med lue inne, og et øyeblikk skulle jeg ønske jeg var muslim.

Eller at frisøren min var tryllekunstner.

Ludvik og Solans forsøk på webcam-samtale

Jeg kan gjerne ta på meg rollen som Solan, siden min gode venninne gjennom mange år allerede har fylt opp Ludvik-plassen. Ikke bokstavelig talt, da. Hun er ikke stor, eller tung i rompa, for den saks skyld. Men hun er veldig forsiktig. Veldig.
Og det er ikke jeg. Ikke i det hele tatt.
Så med lørdagskaffen i koppen, fyr i ovnen og musikk fra youtube skal jeg sette meg ned for å skrive litt årsberetning, årsplan og sånne voksen-greier til velforeningen.
Som snarest tar jeg den obligatoriske turen innom facebook, under påskudd av at jeg må sjekke noe veldig viktig på en side vi har oppretta til skolekonserten, og blir selvsagt sittende å glane på hva venner og bekjente spiser, ser på tv, syns om håndballgutta og om været.
Og der, inne på chatvinduet ser jeg et navn som gjør at jeg tror det er noe galt med facebook. Ludvik, i beste sendetid, sitter faktisk og ordner profilen sin og bytter til et flott bilde, samtidig som hun faktisk svarer på chat!
Jeg gir fordommene mine et stygt blikk, og jekker ned den vanvittig høye teknologiske selvtilliten min da hun i tillegg spør om noe i forhold til vennelista som jeg ikke har peiling på!
For å dekke over hva jeg ikke vet, spør jeg henne litt likegodt om vi ikke skulle prøve å ha en videosamtale gjennom chatten? Mens pedagogen i meg tenker ut en brukervennlig forklaring på hvordan vi skal få det til. Den treffende dialogen som følger er kopiert fra chatten med tilnærmet godkjenning:

Solan: Du, vi skukke prøvd en sånn webcam-samtale a?

Ludvik: Nei vil ikke snakke med kamera jeg....smiler nervøst. Spoooky. Synes du jeg er dum nå....er det ikke farlig??

Solan: Neida, bare gjør det som står, klikk på kjør og ok og sånn

Ludvik: Må jeg installere på harddisk?

Solan: vet ikke, jeg bare trykka der det sto tillat jeg, ikke farlig, det lover jeg. Jobb-pc'ene våre har så bra brannmur at det er ikke noe farlig som kommer inn

Ludvik: Det er ikke min pc, så ...

Solan: Dette kommer til å gå SÅ fint!

Ludvik: Gjør det da...så prøver vi:) ..... Ler, finner ikke kjør knappen.

Solan: Tror den kjøreknappen er i et sånt pop-vindu... Bare trykk på det som ser greit ut....

Det ble liksom ikke noe ut av den, så vi tok en god, gammeldags talefonsamtale isteden, med kaffekopp og morrasveis, skikkelig latter og tonefall som fortalte mer enn alle kule smileys i hele webben. Og Ludvik slapp å se med bekymring, at Solan hadde kaffetrakteren stående oppå steikeplatene, med kontakta i, rett bak seg.

Hva skjedde med kåpa?

Alle snakker om å trene nå. Det er i tiden, jeg vet det. Men jeg tror mye hadde vært unngått om ikke kåpensnittet var så kroppsnært! Hvor ble det av det komfortable snittet i kåpene fra åtti- og nittitallet?
Ei kåpe nå er laget sånn at den ikke egentlig holder meg varm engang, for om jeg kler på meg nok under, får jeg rett og slett ikke igjen knappene. Eller bøyd meg. Eller kjørt bil.
Tanken bak er kanskje å oppfordre til bevegelse for å holde varmen, slik at det tjuvforbrennes noen kalorier? Om de store treningssentra, som seiler opp som millionbedrifter nå, får snusen i dette.. Tenke seg hvilken krig som kommer!
Nei, jeg bare nevner det