Opp som en løve..

Jeg parkerte Primera'n på pendlerparken i går. Og kom til Drammen uten bil.
For jeg hadde en avtale med Mazda-mannen.
Etter perkusjonsprøva og sangtimen spankulerte jeg oppover Landfalløya med sola i fjeset og vinden i ryggen.
Målbevisst.

Inne i butikken ble det avtalt at jeg skulle få kjøre den brune(!) treern opp til Åmot og ned igjen. Han trengte bare førerkortet.
Nå har det seg sånn, at førerkortet mitt er søkk vekk.
Jeg har vært på politistasjonen og fått ark med stempel og navn, så det var ikke noe problem. Men så viste det seg at kjøretillatelsen min lå igjen i Primera'n på pendlerparken.
Siden jeg ikke er tapt bak den skarpeste kniven i skuffen, ringte vi til politiet. Hun kunne bekrefte, sende kopi og skrive under. Jeg brukte en tiendedel av et sekund på å godta fargen, - det var jo bare en lånebil, og satte meg inn med et kvalt hviin.

Veien hjem var kortere enn vanlig. Minsten hadde kommet fra skolen og ble med på prøvetur. Han er interessert i teknikken, og konsentrerte seg om gps-greia. Det endte opp med ei kjeftesmelle som blanda seg oppi hvor jeg kjørte. Snu ved første mulighet. Ta første til venstre. Feil retning.
Skjønner at mannfolk ikke gidder å ha med kjerringa i bilen, når de har ei sånn, allerede fastmontert der inne.

Vi plukka opp eldstemann, og kjente litt på lukta av ny bil.
Guttas dom over utsikten fra vinduet i baksetet var ikke nådig, der vant Primera'n lett.
Men de var enige med meg likevel, at bilen måtte bli vår. Bare i en annen farge.

Marit i banken satt rolig på stolen sin.
Hun fulgte nøye med når jeg snakket, og hun tastet inn alle tallene hun skulle. Hun lettet nok ørlite på øyelokket da jeg nevnte prisen på bilen, men lot seg ikke vippe av pinnen. Eller stolen.

Det veldig treffende bildet hun viste meg fra skjermen etter å ha gjort en analyse på mitt framtidige bilkjøp, var et trafikklys.
Og det var Mørkerødt.

Vel. Jeg skal heller betale ned mer på huslånet. Fort.
Og prøve å tenke positive tanker om gode, kjempegamle Primera'n.
Den er jo tross alt EU-godkjent ut dette året.

Bonde i by'n

Med tog inn til Nationaltheateret og noen sekunders nøling før jeg kastet meg gjennom snurredøra på stasjonen, kunne jeg puste byluft som de innfødte.

Om jeg innimellom, eller ganske ofte, blir sammenliknet med Solan, kan jeg nevne at dagens profil var i mer Ludvik-stil. Med åpen munn og ryggsekk som var litt for tung, så jeg storøyd på menn i dress med sjokoladeis på kinnet, unge jenter som hadde kledd seg uten at mamma og pappa visste om det, og trikker i alle retninger.

Jeg raste forbi en sånn verdenskjent hardrockkafeteria, ventet pent på grønt lys og fant veien til Aschehoug. Med hjelp, såklart. Togtider, veibeskrivelser og program var godt plassert i dagens Solanskikkelse, min mer verdensvante kollega, fru Lea.
Fru Lea har bodd i by'n. Hun har studert her. For så mange år siden at hun denne gangen så universitetet bli pusset opp for andre gang.
Så hun har lang erfaring i å vite når det er viktig å vente på grønn mann, og når man bare kan strene over gata som ingenting. Hun smetter lett inn og ut av svingdører, og hun venter tålmodig mens jeg knytter lissene mine. Samtidig som hun er hyggelig.
Alle skulle hatt en fru Lea med på tur.

Jeg må innrømme at å stå med hånda på dørklinka til den ærverdige bygningen Aschehoug ga meg en følelse av storhet. Her har mange forfattere, både store og små, kommet med manusbunker, blitt refusert, fått forskudd på boka si, snakket med agenter... Følelsen varte likevel bare en stund.
For det ble servert mat.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er litt over gjennomsnittet glad i mat, og vi fikk noe som smakte vanvittig godt. Wraps med ulike fyll, blant annet spanske kjøttboller, vegetar, kylling og laks.
Jeg glemte doktor Dyregods velmente råd om å bare spise til jeg er mett, og greide å spise fire-fem stykker før jeg ga meg.
Så var det et lite "tren tanken"-kurs.
Siden det var trening med i navnet på kurset, anså jeg det som ok at jeg forsynte meg godt av muffinsene til kaffen i pausen.
Fru Lea har vært ute en kurskveld i by'n før, og viste mer moderat matlyst.
Til gjengjeld hadde hun i forkant ordnet med skyss fra togstasjonen hjemme, og kunne takke ja til et lite glass vin til snacksen som ble satt ut ved bordene i pause nummer to.
Jeg tok pent til takke med snacksen.
Og farris, siden jeg plutselig kom på min avtale med Dyregod.

På toget hjem var både setet og klærne litt trangere enn ønskelig.
Men siden kurset hadde gitt meg ny kunnskap, nye tips, videre horisont og bredere utvalg av arbeidsmetoder, regner jeg med at det var dette som fylte setet og klærne.

Tilbake på landet er det hjemmesnekra knekkebrød med ost, og vann istedenfor brus.
Og jeg skal ta i bruk et kortspill som heter "tabu".
Og sykle litt i sola langs bygdeveiene.

Berre ein bil?

Jeg forelska meg i går.
Det var øresus og hjerteklapp, sola varmet litt ekstra og det var vanskelig å ikke juble på vei hjem.

Siden jeg har vært sistemann på verket til nesten alt jeg har kjørt hittil, har jeg nå bestemt meg for å ta steget opp i de voksnes rekker.
Jeg skal kjøpe meg en skikkelig bil. En sånn som det er noe vits i å ta vare på, og som bare skal kjøres på service nå og da. En med fin lakk, fire høyttalere og et fantastisk varmeapparat.
Ungene skal kunne hentes på skolen uten skjemsel, vi skal kunne dra på ferie uten å måtte regne med togbilletter hjem. Og jeg skal betale svimlende summer hver måned for å kjøre den.

En sånn bil som alle andre har, med andre ord.
Og med mine fornuftige tanker om en ca tre år gammel bil, liten og nett til rundt hundre, hundreogfemti tusen, starta jeg århudrets surfebølge på finn.no.

Jeg fant ganske tidlig ut at jeg måtte sikte på de aller minste bilene, om jeg skulle ha sjangs til å få den så ny jeg ville. På Funnemark i Hokksund fikk jeg tilbud om å privatliiiise en Auris hybrid. Nydelig lakk på den bilen, men den var det likevel lett å slå fra seg. For dyrt. Jeg fikk til og med låne den over helga! Min venninne lo veldig og var overrasket da jeg fortalte det, og utbrøt:
Ja, de kjenner deg jo ikke!!!

Noen dager etter kjørte jeg innom Opel i Hokksund, men der følte jeg meg ganske tilovers, siden selgeren var opptatt med en annen, skikkelig kunde. Jeg tok med meg brosjyre på den nye Astra'n, siden den har så lekker stuss.

Så langt har ingen av bilene vært i nærheten av den prisen jeg forespeila meg.
Jeg har forsøkt å snakke med Ludvik, siden hun er så inmari fornuftig av seg.
Jeg tenkte det kom til å hjelpe.
Og mens jeg snakket med henne, var jeg fast bestemt på å finne en liten snerten bruktsak i løpet av høsten. Ta meg god tid, og ikke handle med hjertet.

Men i går tok jeg turen ned til Centralgaragen...
Og tro det, eller ei, jeg fikk tilbud på en helt ny Mazda2 til hundreogåttifiretusen, inkludert vinterdekk!! STAS. Jeg satte meg inn. Foran og bak. Og foran igjen. Og tenkte at jeg trenger jo egentlig ikke mer enn dette. Helt ny, til under tohundrelappen!
Og så ville jeg se bagasjerommet...

Der bak fikk jeg et vanvittig syn.
På høyre flanke blunket det, og da jeg snudde hodet kjente jeg at det var til meg...
Der sto det en skjønnhet med en blanding av stramhet og kurver, og jeg følte at haka ble litt våt.
Jeg klarte å stamme noe til den tålmodige mannen, og han fulgte meg bort.

Prisen var vanvittig, men det var jaggu bilen også.
Og, det viser seg at jeg kan få den i hvit perlemor...

Til onsdagen skal jeg i møte med banken min.
For, mot alle fornuftige tanker i hele hodet mitt, skal hjertet inn i symbiose med Mazda3
Håper jeg ikke må selge huset.

Det store bildet...

Vi strever for å gjøre noe meningsfylt i dette korte livet.
Vi vil så gjerne sette spor etter oss til neste generasjon.

Med alle strengene vi har, spiller vi etter beste evne, setter sammen toner i dur og moll, for å sende videre en stemning.

Vi bruker tid på å samtale, forske og forstå.Vi stiller spørsmålene som gjelder framtiden.
Finner svarene fra tidligere erfaringer. Utvikler nye og bedre måter å leve på.
Vi maler det siste hjørnet på et enormt lerret.

Det siste hjørnet.

Så vanvittig liten føler jeg meg, da jeg blir innhentet av nettopp dette.
Vi skal være her den ufattelig korte tiden av et menneskeliv.
Jeg lever alt jeg kan, for å få noe igjen, eller gi noe tilbake for denne så altfor korte tiden.
Mine kjære skal kunne si om meg, at jeg ikke lot livet gå forbi.

Men de gangene jeg våger å tenke på det virkelig store bildet...
De gangene jeg tar innover meg de smeltende verdenspoler, gassen under termafrosten, klodens ekstremvær...
De gangene lurer jeg faktisk bittelitegrann, jeg også.
På hva som er vitsen.
Om det virkelig ER sånn, at jorda går under snart likevel?

Med penselen dyppet i farge, og naturens toneskala som bakgrunnsmusikk.
Maler jeg etter beste evne
min del av det siste hjørnet...

Ode to the Talbot

Denne bilen. Dette klenodiet. Denne følgesvennen fikk jeg av pappa som førstebil. Gratis.
En Talbot 1100 vf 2 1984-modell, med doble bakdører og interiør i imitert skai.

Den var godt isolert med tanke på kulde og støy, for det var vegg-til-veggteppe på gulvet og skumplast i tak og dører. For enda bedre isolasjon hadde jeg en saco-sekk inne i bakrommet. Der kunne jeg legge frysevarer fra butikken for at de skulle holde seg lenge. Så lenge jeg huska på det da jeg kom hjem, for etter å ha glemt det en gang, føltes det ikke ut som en like god løsning lenger.

Det var nødvendig å se litt stort på det meste med denne bilen. Da jeg tok førerkortet lærte jeg å holde "ti-på-to" for best kontroll og veigrep. Jeg hadde hørt om dødgang på rattutslaget, og i Talboten var denne dødgangen faktisk "kvart på tre". Og selve utforminga på rattet var nok henta fra et traktormagasin, med eneste forskjellen at dette rattet sto mer på høykant. Og om vinteren kledde jeg det opp i lysebrun strikk-pels.
Det var ikke nødvendig med mye finmotorikk for å kjøre denne bilen.

Gearvekslinga fungerte sånn: Det sto en lang jernstang opp fra gulvet, med en gummimansjett i bunnen, og en fantastisk dekorativ klump i toppen. Denne toppen var i pleksiglass og fylt med ulike skjell. Den balanserte på toppen av stanga, og la seg skikkelig over i svingene.
Det var så fritt spillerom i denne gearvekslinga, at det alltid kjentes ut som at den sto i fri.

Forsåvidt var det så få virksomme hester i denne motoren, at den hadde aller høyest fart også når den var i fri.
Det var ned Langerudbakken. Full gass hele veien fra Knivedalen, for å få fart, og så dytte glasskula litt i si'a på toppen av bakken og trille ned.
Dette var også det eneste øyeblikket man kunne ha en samtale gående med sidemann, siden lydnivået sank betraktelig i fri trill.
Kanskje bortsett fra den gangen jeg skulle på jobb i Hokksund, og lurte på hva som brant langs jordene, siden det lukta så voldsomt.
Da jeg parkerte på jobben og så de glødende felgene kjente jeg samtidig at lukta kom derfra..
Jeg tror jeg bytta (eller NOEN bytta) håndbrekkvaier på den stakkars Talboten tre ganger, før jeg til slutt ga opp og kjørte uten håndbrekk.
Og da klarte jeg selvsagt å bli stoppa på toppen av Langerudbakken på vei hjem fra jobb en dag.
Politimannen lente seg til bilen i det han bøyde seg ned for å kikke inn.
Den lille, lette bilen min syns trykket ble litt voldsomt, og flytta på seg. Det fikk mannen til å reagere, så han lente seg inn i bilen for å dra brekket skikkelig til. Da han smalt igjen døra, ble det også litt for voldsomt for den lille, lette bilen min, så den trillet noen meter bortover.
Femten hundre kroner i bot og mangellapp.
Han kunne vel ha lent seg på noe annet.

Bilen var absolutt best om sommeren. For støtdemperne var så gode. Det var mange som brukte'n som stupebrett om jeg parkerte riktig på brua. Stort sett var det fotemerker fra panseret og bakover på taket. Og når isen gikk av panseret om våren, skrev jeg navnet mitt der med store bokstaver og priset sola.
For vintrene ble gjerne lange i Talboten. Med varmedress og polvotter skrapa vi is på innsiden og venta på bedre tider.

Sikten ut bak var ikke så mye å skryte av, siden vinduene i bakdørene var så små.
Men jeg lærte meg å se etter at det ikke var noe levende bak bilen før jeg satte meg inn, og så rygge til det butta.
Når jeg tenker etter er det ikke mye jeg IKKE har rygga inn i med den bilen.

Den ble til og med rygga inn på Teigen, på sin aller siste tur. Da var den sliten stakkars, etter lange tider med desperate bankelyder og sure oppstøt. Det var til dens eget beste, at den fikk slippe.
Den fikk noen vennlige klapp på det oransje-rosa panseret som takk for følget.
Så var det over.
Og jeg gikk derfra uten å snu meg.

Den siste olje

Jeg har erfaring med biler. Erfaringa er så omfattende, både i bredde og dybde, at jeg nesten kunne hatt en egen bilblogg. Men jeg er redd den ikke ville passet inn i sjangeren "bilblogg".

Derfor skal jeg innimellom dele mine bilerfaringer her inne, og holde dem her, sånn at det ikke lager massivt hjerteinfarkt på bilfolket der ute..

Jeg har et relativt stort forbruk på biler. Det har vært såpass mange biler i mitt eie at jeg ikke lenger klarer å telle dem. Men jeg klarer foreløpig å telle hvor mange av dem som har skjært seg.
De har lett for å gjøre det, bilene.
Og om du tror at biler bare skjærer seg når de er tomme for OLJE, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig like lett om radiatoren lekker. Det er bare å se til at den ikke har fri tilgang på vann. I starten er det greit å kjøre med plastflasker i bilen, og så stoppe innimellom for å etterfylle. Og det kan holde seg sånn en god stund.
Utfordringene starter da det blir kaldere ute, og vannet skal inneholde en viss mengde frostvæske. Det er da det pleier å bli noe grumsete, eller tåkete i området foran på panseret.
Etterhvert legges hele bilen ut for salg som delebil, og kjøperen ringer på vei hjem for å si at bilen stoppa i Mjøndalen, og de får tilbake halvparten av pengene.

Den første bilen jeg hadde fortjener et eget kapittel, faktisk. bil med større sjel og mindre motor skal du lete lenge etter! Bare jeg klarer å rote fram riktig fotoalbum, skal jeg klare å få inn et bilde av den her. Da får den sitt eget innlegg!
Og som førstebil, ble den også den første til å banke både her og der..
Det var med vemod i tankene jeg kjørte den til Teigen, en regnfull dag høsten 1992...
Av alle lekre biler i verden, er det denne lille røde postmann-Patbilen som henger igjen i bilhjertet mitt.

Som sistemannseier på nesten alle bilene mine så langt (med unntak av en stakkars fabrikkny Peugeot i 1999) har det blitt noen turer på Teigen.
Ganske spesielt var det likevel den gangen jeg hadde endel kobber å levere der, og hadde bagsjen full (i en gammel Saab som jeg hadde fått gratis). Da jeg parkerte og hilste pent på mannen der, kikka'n på bilen min.. Og da jeg nevnte at jeg hadde noe å levere, var svaret faktisk: Ja, bare lever vognkortet inne du, og la'n stå der, så tar vi'n etterpå!

I din första kyss

Etter å ha googla og lånt bilder, tekst og melodi rundt forbi,

har jeg laget en stillbildevideo til min

eminente

gitarklimpring og nynning.

Nå

vil jeg klappe meg litt på skulderen,

på ekte norsk vis

for å virkelig skryte av hvor

flink

jeg har blitt!