tirsdag 2. september 2014

Det første møtet..

Jeg vet det da jeg åpner ørene for morgenalarmen. Dette er dagen.

Først, selvsagt, de to koppene med kaffe. Og så en tur på Werp for å klargjøre leilighet. Jeg kjenner det kiler litt i magen hele tiden. Som om jeg har en fjær inni der, liksom. Før det begynner å gjøre vondt.

I korte økter tar Janteloven tak, og lar nervene få fritt spillerom. Jeg har ingenting å stille opp med. Som om noen gidder. Hvorfor skulle de? Ha ha ha, og så bestille fire hundre eksemplarer da! Ja, du er vel passe innbilsk..

Men det er heldigvis i korte tak. For jeg vet bedre. Jeg vet at jeg nå er i ferd med å virkeliggjøre en drøm jeg nesten ikke har turt å drømme. At det krever mer en bare skriveglede. At den største jobben ligger i å fremme eget arbeid, by på seg sjøl, verdsette det til hard valuta, tenke kroner og ører. Og at denne jobben gjør jeg! Jeg tør å satse, jeg tør å markedsføre meg, jeg tør å utlevere, engasjere, promotere. Jeg tåler å bli ignorert, jeg elsker å bli heiet på, og i dag skal jeg hente mine aller første bøker på trykkeriet.

Corsa’n blir tømt for seks bæreposer med ulikt innhold, to kakeformer, en salatbolle, tre par sko og en sovepose. Så legger jeg ned setene og bretter ut et rent og pent piknikpledd over det hele. Sånn. Nå kan bøkene bare komme.

Stemningen i bilen er sånn at jeg syns det blir stille i eget selskap og setter på radioen, for så å irritere meg over at den støyer for mye og skrur den av igjen. Flere ganger. En venninne ringer for å slå av en prat, men jeg har ingen ord å bidra med. Det blir mest lyder. Så vi bestemmer oss for å snakkes til helgen.

Til helgen.

Jeg sier ikke mer.





Jeg tar bilder av skiltet ved inngangen, jeg tar bilde av designeren, jeg tar bildet av designeren i trykkeriet og av stabelen med pappesker. Utenpå er det klistret etiketter med MIN tittel og MITT navn. Jeg tar bilde av det også. Designeren er hyggelig. Han heiser porten, og jeg får beskjed om å rygge fram til rampa. Følelsen er forbi andektig der jeg (med åpen bakluke for å ikke rygge innunder rampa) setter Corsa’n klar for mottak av åtte bokesker. –Som blir kjørt bort til rampa på en pall. 


Eskene stables inn i min lille bil. Jeg åpner en av eskene og tar opp den første Hagegyngeboka mi. Holder den i handa, har et lite øyeblikk for meg sjøl. Før jeg lukker bakdøra og tar fatt på veien hjem.
Jeg har gjort det.

Jeg har skrevet, og trykket, min første bok. Den første i en serie på seks-sju bøker, der to er utdrag fra bloggen, og fire er spesielle temabøker med både kjent og nytt stoff.

Jeg ser at den første boka har noen mangler, det gikk nok litt fort i et par av svingene, for jeg hadde egentlig tenkt meg både innholdsfortegnelse, sidetall og forord. Eller etterord. Men det får bli i neste runde. Akkurat nå tillater jeg meg å være litt kry.





Gratulerer med dagen, lille Gyngebok!

mandag 1. september 2014

24 ALL DAY!!!

Ahhh. I dag var det nære ved at jeg kunne skimte sprettrompa.
-Fordi jeg har lagt meg til en måte å stå på, med det ene benet strakt og litt skrått, og det andre benet på tå med en liten knekke i kneet. Hvis jeg da snur meg rundt på en spesiell måte kan det nesten se ut som sprettrompe. Ovenfra, selvsagt. Rett bakfra er det fortsatt det samme veikrysset, men jeg bare sørger for at færrest mulig står rett bak meg.

Så, jeg siterer Nike, eller en annen sånn reklameplakat for trening:
I might not be there yet...
But I'm ON IT!

Treninga i dag var skikkelig hard, tøffere enn før. Tonje er et råskinn.
Men jeg hadde power nok i dag, så jeg var ikke på spystadiet før de siste førti sekundene. Passet på å ta en shake før jeg dro på trening. Og selv om jeg flira litt av det den første gangen, har det jaggumeg effekt! Jeg kunne til og med jogge på stedet under pausene, mens jeg bokset litt rundt meg i riktig Rocky-stil.

Men uansett hvor mye jeg følte jeg hadde å gå på i dag, klarte hun (Tonje) faktisk å vri ut resten før vi var ferdige. Det merkes når DuracellBent roper kamprop. For vi skal svare, og for å klare det må vi være våkne i hodet! Jeg tror enda ikke jeg har fått det til ved første forsøk. For eksempel er det første jeg tenker på når han roper Twentyfour, ikke All Day. Men Seven!
Og når han roper: What are we? (Eller who, eller hva det er han mener) skal vi svare "Fat Burning Machines!" Det er bare det, at ordet i midten der blir borte for meg, så jeg pleier å svare feil.

Når det er sagt, hjelper det faktisk å rope. Når de superkorte intervallene virker lengre enn en lærers sommerferie, og det eneste jeg vil er å spy, hjelper det med litt fokusflytting og roping i hytt og gevær.
Egentlig er det det samme for meg hva vi roper også, bare jeg får brølt litt.

Her kommer dagens selvskryt:
I dag klarte jeg nesten sju (7!) pushups på stolen borte ved gjerdet!
Og kroppen var strak som en påle.

Bare nevner det.