fredag 31. januar 2014

Stillhet og sannhet

Stillheten i rommet mellom blikk.
Den som ligger på vent, og vet.
Om du våger å kjenne på den, smake på den stillheten som vet
vil sannheten treffe deg sakte.

Stillheten i en åpen dør.
En mulighet til å gå inn
-eller flykte!
Om du våger å trå over, smake på den stillheten som vet
vil sannheten sirkle deg inn.

Stillheten i nattblanke vann.
Den som holder sin hemmelighet.
Om du legger på svøm i den stillheten som vet
vil sannheten ikke la deg drukne.



onsdag 29. januar 2014

Raymond, - en finnepå-elev fra Hagegyngas vinkelsyn


  • Hva bør du jobbe med når det gjelder:
    Fag/karakterer
    Innsats (konsentrasjon/samarbeid/motivasjonen din)
    Orden (bøker/utstyr/komme tidsnok/jobbe med pålagte oppgaver)
    Oppførsel (arbeidsro/kommentarer/oppførsel mot andre)
Dette er spørsmål jeg skal ta opp med Raymond i disse dager, mens foreldrene hans sitter ved siden av og følger med. Stakkars Raymond, og stakkars foreldre.
Det er så mye å forholde seg til, og han skal jammen ikke si mye, før det blir registrert i viktige databaser for evig fremtid.

Raymond bør være først ute med det nyeste - og dyreste utstyret. Ingen vil være sistemann som får femmer'n til Iphone, eller den eneste i klassen som ikke har nettbrett. Under påskudd og lovnad om at det skal bli brukt til skolearbeidet, blir utstyret kjøpt inn. I Raymonds tilfelle er dette på bekostning av ferien, men foreldrene (ja, jeg er foreldre sjøl, så dette er ikke et sleivspark til alle de andre) angrer stille mens de betaler for podens femmer.

Selv om Raymond har femmer'n fra Apple, er det ikke like lett å få femmer'n i fagene. For å få den kreves det at han setter av tid til skolearbeidet, både på skolen og hjemme. Tro det eller ei, - de fleste har ikke så lett for det som vi foreldrene gjerne tror om podene våre. De må faktisk jobbe ganske hardt til tider. Heldigvis har Raymond nettopp fått nytt nettbrett så han får gjort alt skolearbeidet på den....

Men det holder ikke å ha det beste utstyret.
Du kommer ingen vei uten å være pålogget de rette stedene. Vi snakker ikke skole i denne sammenhengen. Her er det kun popularitet som teller, og man er ikke populær om man ikke er pålogget. Og det hjelper ikke å være pålogget uten å ha et usannsynlig høyt antall likes eller følgere. Det fins faktisk datageneratorer nå, der du kan kjøpe deg likes eller følgere! Når det gjelder deling av bilder eller utsagn, er det ingenting som er hellig. Det eneste som teller, er at mange nok ser det og liker det. Og aller helst deler det. Raymond har vært litt uheldig med delingene sine, og fått trøbbel med ei jente i klassen etterpå. Han kunne jo ikke vite at hun var så hårsår.

Raymond tenker kanskje med skrekk på om han kommer til å få kviser. Ingen skal ha kviser. Og han har ikke så store muskler enda. Egentlig er han litt fyrstikk-aktig, med innovermage under ribbeina og litt store kneskåler i forhold til de tynne leggene. Det tar han igjen med å være tøff i trynet, noe som viser seg på anmerkningene rundt oppførselen hans. Han er ikke spesielt god i gym, heller. Raymonds mamma sier at han spiser greit, selv om det ofte blir grandis til kvelds. Og at han er en rolig gutt hjemme, han er mye på rommet sitt om kveldene.

Der inne har Raymond noe han er skikkelig god på. Han er med og spiller et spill over nettet, og der er han helt konge. Den eneste haken er at noen av deltakerne kommer fra land med andre tidssoner, og derfor blir det gjerne både natt og morgen på Raymond før han gir seg.

Denne informasjonen om Raymond er det mulig å fange opp, tenke over og prøve å forstå. Men den passer liksom ikke inn i det skjemaet jeg skal fylle inn for ettertidens database.
Jeg skjønner virkelig at vi trenger skjemaene, for dokumentasjon senere.
Det hadde bare vært så fint å kunne ta seg tid til å bare snakke litt også.
Sånn fra menneske til menneske, liksom.
Jeg bare nevner det.

tirsdag 28. januar 2014

En sånn helt vanlig tirsdag

Æsj, jeg måtte gå hjem fra jobben med hodepine i dag. Jeg er ikke mye å skryte av med hodet pakket nede mellom skuldrene og kragebeinet, det ene øyebrynet tett på neseryggen og det andre øyet lukket. Den hodepina der kommer liksom alltid kasta på, og aldri beleilig. Til gjengjeld ser den seg tapt når jeg hiver innpå med tabletter, og ettermiddagen har på en måte gått seg til.

Etter å ha fått kjefta sånn passe masse på Gutta Krutt, spist noen brødskiver og fyra i ovnen, er jeg nesten like god som ny. Nå ligger jeg og halvsløver i sofaen mens jeg hører en gjeng unger base i snøen ute i hagen. Siden de likevel er der ute, har jeg fått dem til å hente mer ved for meg, så kvelden ser ut til å bli fin. Flisa prøvde å drepe et allerede ganske dødt strikketøy i trappa, og ble hivd ut på bare poter i snøen. Han sendte meg et blikk som prøvde å gi meg dårlig samvittighet, men han klarte det ikke. Jeg har et hjerte av stål.

Eldstemann har noe i nærheten av husarrest, og får ikke gå ut før alt av lekser er gjort. I tillegg har han pliktene sine som må gjøres, så han føler seg nok som en husslave nå. Men det bryr meg egentlig ikke, det heller. Sånn går'e, når'u kødder med Morrari!
Minstemann har hatt utviklingssamtale med lærer og mamsen i dag, og det er som det er. Derfor gjør han også leksene sine fint i dag, før han stryker på dør. Jeg har tenåringsgutter, med alt som følger med.

Men nå er fredshalvtimen min over, jeg har lovet nabo'n sein middag i dag, og fikk akkurat melding om snarlig ankomst. Da blir det å hive seg rundt, for å finne noe godt, raskt og sunt. Som kan se ut som jeg har brukt lang tid og mye energi på å lage. Det blir aldri feil med fisk, eller kylling. Kanskje jeg skal ta litt av hver?
DET har jeg ikke prøvd før, så det blir sikkert godt!



fredag 24. januar 2014

Redselen for Mannen med Ljåen.

Å stå ved siden av nære venner som får livets skrekk, eller det vi velger å ikke si: Dødens skrekk.
Det gjør at livet viser seg fra nye sider. Igjen.

Da vi var tenåringer var vi udødelige. Det eneste som kunne ramme oss, var ulykker. En gang imellom skjedde det grusomme ulykker fordi noen av oss hadde for stor fart. Det satte støkker i alle rundt, og en stund etter kjørte vi alle forsiktig og tok vare på hverandre.
Vi kunne ikke forestille oss at noe skulle ramme oss innenfra.

Selvsagt gir tiden oss erfaringer. Vi er syke og friske, opplever sorg og depresjoner. Blir kjent med både fysiske og psykiske lidelser og meningsløse tap. Jeg er heldigvis ikke unntatt fra disse erfaringene. Jeg har mistet, men jeg har også fått. Om jeg skal holde opptelling på de som har dødd fra meg må jeg sannsynligvis bruke begge henda. Og enkelte tap har etterlatt seg dype arr.

Men de som kjenner meg vet at jeg til gjengjeld setter pris på livet, og at jeg tar for meg med apetitt nok for flere! Jeg har liksom laget meg en livsfilosofi om at livet ikke skal rekke å gå forbi meg uten at jeg er med. At toget mitt kan komme når som helst, så det er best å ta i litt mens jeg kan.

Når en av mine aller kjæreste fant en klump i puppen i forrige uke, var det akkurat som om livet stoppet opp ett øyeblikk. Alle tankene som raste rundt i hodet, tanker jeg ikke har ellers. Tanker om barn og framtid, om nåtiden og min egen egoistiske skrekk over å kanskje skulle miste enda en av mine mennesker. Disse tankene blandet seg med overbevisning om at det selvsagt kom til å gå bra. At prøvene ville vise at her var det ingenting å være redd for. At kvinner finner klumper i puppene sine hele tiden, og at over nitti prosent viser seg å være ufarlige. Jeg holdt pusten og sendte varme tanker fordi jeg tenkte det ville hjelpe.

Jeg vet også at det er andre i kretsen min som i disse dager går med hjertet i halsen for en av sine kjæreste, og at de sannsynligvis har tankeras, - av optimisme og fortvilelse som sliter dem ut.
Jeg sender varme tanker dit også, krysser fingrene og satser på at legestanden i dag er dyktig nok til å fikse de som trenger det.

Nå viste det seg, i går, at puppeklumpen faktisk VAR helt ufarlig! Og at jeg kan slippe ut pusten, for denne gang. Vi sitter igjen med skrekken. Og takknemligheten. Kanskje vi velger å ikke krangle med ungene den neste uka, og kanskje vi bærer noe for en kollega.. Kanskje vi tar den telefonen vi hadde tenkt på lenge, og kanskje vi gir mammaen vår en klem denne uka. Vi er rørt av livet og døden, og det gjør at vi kjenner oss enda mer i live.

Hvem av oss som kjenner på skrekken neste gang er umulig å forutse.

torsdag 23. januar 2014

Arrrgh, disse elevene!!!!!

Å ha inspeksjon på ungdomsskolen er en prøvelse fra start til slutt, det skal jeg love deg!
Det er veldig sjelden elevene lar seg lure når jeg prøver å se streng eller skremmende ut. Som regel reagerer de ikke når jeg tramper innpå dem i gangen, og om de skulle finne på å våkne bare ler de av meg.
Som i dag, da jeg kom buldrende opp trappa. Jeg tror jeg så både alvorlig og brysk ut. Men de bare lurte på hvordan det sto til..
Et par av dem har nok vært innom bloggen min (hei, jenter!), og fant derfor ut at de skulle spørre om jeg hadde fått meg kjæreste. Dustejenter. Har jeg vel ikke!
Men det er vel en du liker, Jane? -Er det hukk eller?
"HUKK!" Hva er det for slags ord?
Jeg snakket det selvsagt bort, noe jeg er ganske god på. Men disse elevene hadde fått los, de mente at jeg rødmet, og tok derfor sats. Spørsmålene kom som kuleregn, og jeg sto litt med åpen munn og kryssende føtter før jeg tok innvendig telling.
Er'n kjekk, eller? Har dere kyssa? Har barna dine møtt ham, ser du ham ofte? Hvor kommer'n fra, er'n flink til å kysse? Hva heter'n, hvorfor kan du ikke svare da? Har du likt ham lenge, og liker han deg da?
Jeg sa det nettopp, og gjentar det gjerne. Dustejenter.
Som om jeg kan svare en gjeng tenåringer, når jeg ikke engang svarer meg selv!

Ja. Jeg har en jeg liker. Det er ikke så spesielt det, vel. Og selv om det er noen man liker enda bedre enn andre, så trenger det ikke være samtaleemne i gangen av den grunn.
- Hei, dere! Jane har fått seg hukk ass!
Heldigvis er jeg ikke tapt bak en vogn. Jeg kom på at jeg skal på FAME denne helgen, for å se på noen glitrende gode jenter. Sammen med en kollega. Som akkurat da kom gående gjennom korridoren med kaffekoppen sin. Så jeg la rett og slett hele greia over på han, jeg.

Mer skrik og kaos for elevene, og den stakkars kollegaen står som et spørsmålstegn i gangen.
Men jeg slapp fra det med skrekken, og velger med omhu hvem jeg stopper hos i neste inspeksjonsvakt.

(Og til dere jenter, som er såpass smarte, så ser dere sikkert ironien i at jeg kaller dere dustejenter.. ;))

lørdag 11. januar 2014

Mot i brystet, vett i pannen

Å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Det virker lettere enn det er.
Når jeg i tillegg skal holde ryggen rak og blikket høyt begynner det å bli vanskelig å ikke miste gangsynet.

For det første: Å holde hodet kaldt, det er avhengig av praktisk, logisk og fornuftig sans. Helst alle de tre samtidig, kombinert med fravær av begjær, frykt, spontanitet, romantikk eller sinne. Det er viktig å gå uten lue, det sier seg sjøl, men da blir det fort øreverk.

For det andre: Å holde hjertet varmt gjør jeg best ved å ha det godt plassert inne i kroppen, beskytta mot kulde og fare. Da går jeg ikke rundt med det dinglende utenpå kroppen i den kalde vinterlufta. Det er best å slå floke så ingen varme går tapt. Og ellers ha armene i kors for å beskytte hjertet.

Og med de to første på plass kan det bli svært vanskelig å holde ryggen rak. For med øreverk hever gjerne skuldrene seg litt, og det kalde hodet kan legge seg på skakke. Om jeg samtidig da skal slå floke for å varme hjertet, da blir det neimen ikke lett å holde ryggen rak. Så, for det tredje er ryggen gjerne langt fra rak.

Sist og minst handler det om å holde blikket. Blikket møter gjerne blikk som varmer hjertet. Men haken er at hodet gjerne blir like fort varmt som hjertet er, og da er jeg jo like langt. Med kokende hode og bankende hjerte blir det gjerne tatt avgjørelser som gir konsekvenser av ulike slag. Nei, hold ikke blikket.
Holder jeg derimot blikket høyt, for å fokusere på et mål langt der framme, er det neimen ikke lett å få med seg små hull og stein i veien, og det er fort gjort å gå på trynet.

Så i forsøket på å holde hodet kaldt, hjertet varmt, ryggen rak og blikket høyt blir jeg en slags Quasimodo, med krum rygg, øreverk og stivt blikk som tumler meg fram over stokk og stein.

Men til gjengjeld skal jeg ha for innsatsen.

torsdag 9. januar 2014

Noen ganger er det ålreit...

Andre ganger kan hun bli innhentet av den store hjertvrideren,
den som får kvalmen til å sette seg på vent i halsen.
Det er virkeligheten som banker i veggen, så malinga flakker av.
Harde, brå og kalde knakk
som ikke minner om hverken milde pust eller strykende hender.
Og hun spør seg selv hvem hun egentlig prøver å lure.
Hva er vitsen med denne maskeraden?
Ville det ikke vært bedre å rive plasteret av enn å løfte litt og litt..
Fingrene er kalde og stive, de ønsker å gi hverandre varme, hendene.
Så hun gnir dem mot hverandre.
Håndflatene svir, og de er likevel iskalde.
Det er ingenting der.
Bare denne isende svien.






Dekk deg til!

Tirsdag kveld forsvant lufta ut av det ene dekket mitt.
Selve tømmingen skjedde helt udramatisk, siden det var en lekkasje i ventilen som gjorde at lufta seig sakte ut. Men selv om den var udramatisk, var det ikke gjort i en håndvending å oppdage det.

Oppdagelsen ble gjort i ei av Hokksunds mange rundkjøringer, -jeg hørte det slo da jeg vrengte rundt.
Og den oppdagelsen var litt mer dramatisk, for å være ærlig.
Dekket viste seg å være helt flatt. Helt.
Og det hadde det nok vært en stund.
Gummien hadde en brett, liksom.

Siden skaden sannsynligvis var skjedd allerede, valgte jeg å kjøre opp til bensinstasjonen med dekket slik det var.
Der fikk jeg fylt luft i dekket, men det kom en suselyd hele tiden. Den lyden ble borte da jeg fikk skrudd på den svarte plasthetta utenpå ventilen, så jeg skjønte at ventilen var synderen.

Hvem som helst med litt logisk, praktisk eller økonomisk sans ville her valgt å parkere bilen for å ta en drosje hjem.

Jeg valgte heller å ta Tyttebærbilen hjemover, i 20 km/t  fra busslomme til busslomme, mens jeg slapp forbi alle som ville kjøre fortere. Hvem sier det ikke er spennende å kjøre sakte?
Og vel hjemme starta full leting etter jekk og propell. Jeg slapp å gjøre selve jobben med å bytte, men jeg lover at det var utfordrende nok å skaffe tilveie en propell til å skru med. Alle naboene måtte sjekke lageret sitt for utstyr, og selvsagt var det både mørkt, kaldt og vått.

Fordi jeg er omgitt av gode mennesker og en god del magi, fikk Tyttebæret nytt dekk den kvelden.
Morgenen etter var det fryst på, og ekstrahjulet mitt var uegnet for sånt. Så jeg holdt på å ta med meg et skilt i svingen ved Kjemperudveien. Og det, enda jeg kjørte supersakte!

Vel, jeg forsto i hvert fall med en gang at dette ikke var noe som kunne vente, så derfor tok jeg med meg dekket til bensinstasjonen i går etter jobb. Tenkte liksom de kunne bytte det for meg.
Det er bare det, at det var den mest ukurante dimensjonen som noensinne har vært laget, og at ingen har sånne trillebårdekk på lager. Jeg måtte reise hjem med det flate dekket i bagasjen.

Men i dag har jeg i dag brukt matpausa mi på Eiker Motorshop, der bilen ble omskodd og trygget.
Nå er den klar for en IKEA-tur, med brodder rundbaut.
Vi skal jo ikke undervurdere god innstilling, så jeg tror jaggu jeg skal ta med meg ei benkeplate hjem i kveld.
Kjekt å ha.

mandag 6. januar 2014

..Erfaringene rikere

Det nye året stryker oss mildt over kinnene.
Som en oppmuntrende hånd når hodene er bøyd.
Ja vel, så vet vi ikke enda hvor vi skal
Og vi er ikke sikre på hvordan vi havnet her.
Men den myke pusten av ny luft er som en stifinner.

Uansett hvor den fører oss, er det dit vi skal.
Og vi har tiden.
Og ønsket om å finne det ut.
Sammen, eller hver for oss.
Tiden ligger i den nye luften, tiden er den eneste som vet.


- Skal bygges ut av gledje

Jeg har fått meg et piano i stua.
Eller, fått og fått. Det er på lån fra storebror som ikke hadde plass lenger. Stua mi blir liksom aldri for liten til å dra inn ting det går an å få lyd i..
Og, piano og piano. Det er et sånt elektrisk, uten den store kassa bak. Men det har tunge tangenter og sånn pedal, så det er visst slett ikke verst å spille på.
Bortsett fra at jeg egentlig ikke kan spille piano, da.
Og at jeg ikke har hverken forsterker eller rett plugg akkurat nå.

Nå er det mye jeg egentlig ikke kan spille, som for eksempel den hawaiigitaren etter mormor. Men jeg har da plass til den likevel. Og hvem vet, om det plutselig en dag kommer noen innom som vet hvordan de spiller på en sånn? Eller, at jeg plutselig en dag finner ut at jeg skal lære meg det..

Jeg gikk da virkelig på orgelkurs i andre etasje hos Ljosland musikk i min barndom. Men jeg imponerte ikke med de største talentene. Broren min, derimot, spilte fletta av de fleste. Han kunne ingen noter, det kunne jeg. Han lagde musikk, det gjorde ikke jeg. Sånn var det med den saken.
Jeg tar det igjen med iherdig øving da, det skal være sagt.

Og på lærerskolen måtte jeg jo lære meg å kompe på piano, i forhold til band og samspill i musikken. Så jeg kan noen akkorder. Det får være bra nok til å anskaffe forsterker og plugg.
Så langt, alt vel.


Vintersol

Januar.
Vanene sier at det er iskaldt, hvitt og tørt.
Dagene forteller noe annet.
Regnet på  rutene, det mørke, våte altet.

Januar er for en gangs skyld like mørk og dyster som november.
Men det er utenpå.

For vi vet.
Sola snudde i desember, og i dag er dagen allerede 2 minutter og 34 sekunder lengre.
Og om et lite øyeblikk er det Primula overalt i butikkene.
Med de sterke fargene og den fine lukta, kjøpes i flertall for å huske på våren som kommer.

Ja, da. Det er trist for alle som liker å gå på ski. Til og med jeg kan kjenne litt på den, faktisk. Selv om jeg ikke trodde jeg kom til å si det på en god stund.

Men denne vinteren er en god start på resten, uansett.
Jeg har trua.

Jeg har enda ikke falt av tredemølla i søvne, så det skulle ikke forundre meg om jeg har funnet løsningen for meg. Det er jo genialt å trene før man våkner likevel. Da kan dagen gå som det rotteracet den har lett for å etterlikne, og jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at jeg aldri rekker å trene. Det er unnagjort lenge før jeg skjønner hva som foregår.

Og når det gjelder hjertet mitt er det ikke bristet. Det er bare realitetsorientert.
Jeg er bra nok.
I massevis.
Det er du også.

Har du tenkt på det?

onsdag 1. januar 2014

2014 i ei punktliste

Der gårsdagens innlegg gjorde opp en slags status for 2013, vil jeg i dag fokusere på et enda bedre 2014.

Jeg leverte et bokmanus i sommer, og ingenting skjedde med det. På en eller annen måte ga jeg litt opp der.
Jeg tenkte nok at skribleriene mine var uinteressante likevel, som Bonden prøvde å fortelle meg.
Men så fikk jeg vite at den personen jeg hadde sendt manuset til sannsynligvis ikke hadde sendt det videre, og ikke lenger jobber i det forlaget. Og at jeg burde sende inn på nytt. Optimismen er liksom aldri så langt unna, så jeg tror jammen jeg skal pakke inn og sende manus dit en gang til.
Eller et annet sted.

Når det gjelder kjærligheten, som jeg oppdaget på en vannvittig måte, opplevde jeg at jeg har mye mer å gi enn jeg var klar over. Ubetinget..  Ja vel, så fikk jeg meg en ved nesa, men det hindrer meg fortsatt ikke i å gledes over at jeg faktisk kjenner så sterke følelser. Jeg er sikker på det er mer der, og kjenner ingen trang til å gi opp.

Hegagynga mi står igjen på plenen til Bonden, med føttene nesten begravd på grunn av det tunge taket. Men det gjør ingenting, jeg håper han får noen fine ettermiddagstimer i den til sommeren. Jeg har en fin plass på verandaen med plass for en ny, om det skulle dukke opp et behov når sola begynner å varme igjen.

Trening, som de siste årene har vært preget av fravær, ga meg stor glede for noen år siden. Jeg har tatt opp igjen den gleden, og drar med meg SuperUnni i dragblåset. Ikke så hårete mål, for å slippe ned-som-en-skinnfell-følelsen. Men jeg tror jaggu det skal gå. Fordi jeg liker følelsen det gir meg mens jeg gjør det, og ikke bare etterpå.

Gutta Krutt blir unge menn i disse dager, noe fjoråret minnet meg på i små stikk. Jeg skal virkelig ikke utlevere dem på noe vis her, men kjenner litt på at de ikke lenger er mammas små gutter. På badet står nå både deodoranter og faktisk barbersaker for menn. 2014 er det året Emil konfirmerer seg, og det kan bli spennende å se hvor det selskapet holdes, siden jeg hadde holdt av lokale til feil dato. Og i februar blir Mikkel også tenåring. Da er en epoke over, liksom.

Den nyinnflytta pusen Flisa vil sannsynligvis dekke alle mine mørke plagg med et loddent, gulaktig slør i løpet av året som kommer. Jeg vet jeg har sagt at jeg ikke skal ha katt. Og at jeg hater de små hårene som legger seg på innsiden av neseborene og som klistrer seg fast i lipglossen min. Jeg vet det. Og forresten ligger han akkurat nå og slikker seg sjøl i rompa. Men likevel..

I løpet av året har jeg fått testa ut mine kvaliteter som megler, eller diplomat om du vil. Og uten å gå i nærmere detaljer, vil jeg si at jeg imponerte meg selv med å holde hodet kjølig og hjertet lunt. Flere ganger. Så det kan tenkes jeg nå sitter og skryter litt av meg sjøl. Jeg tror faktisk at en del vonde konflikter ble litt lettere å takle for de involverte. Jeg syns også at jeg både på jobb og privat har imponert meg selv med å holde meg til saken der andre har syns det var vanskelig.
Ja da, jeg vet at jeg ikke har gjort det hver gang, og at jeg tilogmed har avsporet andre i viktige saker.. Men dette innlegget skal faktisk få meg til å sitte igjen med mestringsfølelse, optimisme og inspirasjon. Så jeg velger å tenke på de gangene det har slått bra ut.

Etter hvert som jeg sitter og tenker på hvordan fjoråret var, både når det gjelder familielivet, reiselivet, pengelivet, sexlivet, arbeidslivet, samlivet og singellivet gjør jeg opp en slags punktliste for mine egne leveregler for 2014.

Det koker kanskje ned til ei kort punktliste, men det ligger visst mer bak den enn jeg først tenkte.



  • Punkt 1: 

Ha trua på deg selv, Jane! 
Respekter dine egne tanker, følelser og ditt eget arbeid.
Din egen tid er det viktigste du har å bruke på deg selv, og andre kan få del i den om det gir deg noe tilbake.
Dine egne behov skal faktisk gå foran andres, fordi du fortjener det. Ikke nødvendigvis på bekostning av andres, men likestilt, om ikke annet.
Det du bidrar med i livet er verdt mer enn gullskoa du burde gått rundt i.
Janteloven kan dra til Helvete.


  • Punkt 2:
Ikke glem punkt 1