onsdag 3. juni 2015

En helt vanlig tenåringsmamma

-Hvem er du sammen med der?
-Ok, hvilken skolen går han på da?
-Er det flere?
-Ok, hvordan kjenner du henne da?
-Ja, det var jo fint. Men har du spist?
-Hva? Når? Og har du brukt opp pengene dine?
-Du er vel ferdig med leksene?
-Har du sjekket når bussen går hjem da?
-Du husker vel hva vi har snakket om når det gjelder venner og valg?
Jeg vil bare sjekke om du er på rett spor.
-Ja, da. Jeg vet det. Jeg er jo bare så redd for deg.
Ses klokka ni da, jeg er glad i deg.

En helt vanlig samtale en helt vanlig torsdag ettermiddag med en helt vanlig tenåring og hans helt vanlige mamma. Som ringer fra bilen, på vei hjem fra sin helt vanlige jobb.

En utspørring. Tenåringen i andre enden vet det kommer, og har forberedt svarene så samtalen ikke blir altfor lang. Han har tross alt "things to do" med nye og gamle venner. Han vet når bussen går og han vet at vennevalg er viktig. Mamma er bare så redd for at det skal glippe.

Jeg vil så gjerne stole på, bygge opp, utfordre og motivere.
Og jeg trenger å kontrollere, begrense, passe på og holde tilbake.

Balansen mellom de to er en knivsegg å gå på.
Og på hver side av eggen er det steinete og bratt. I beste fall skrubbsår, og i verste fall...
Forvrengte ansikter, blod og gørr, knuste knokler..

Jeg ønsker meg ungdommer som tør å prøve, som tør å feile og som tør å snakke med voksne når de ser det går litt på skakke. Helst før det går for langt.
Det gjør at jeg må stole på dem og høre hva de forteller.
Utfordringa mi ligger først og fremst i å vite når jeg ikke skal ta alt jeg hører for god fisk.

Hvor skrekkslagen og utslitt jeg enn var når ungene var små, så fantes det i hvert fall alltid lesestoff og kurs for sånne som meg. Som var redd for å gjøre feil.
Makta lå faktisk i mine egne hender, fordi det til enhver tid var min avgjørelse som ble dømt.
Om ungene hadde for lite eller for mye klær, om de lærte å snakke eller spise pent. Om de ble trygge på sykkel eller om de skulle ha på solkrem. Det var jeg som valgte.

Nå sitter jeg på sidelinja og ser.. 
Jeg ser to gutter gjøre valg for skolearbeid, vennskap, trening, sommerjobber, kjærester, trafikk, mat, fester og økonomi. Og jeg vet ikke når jeg skal oppmuntre og når jeg skal begrense.

Jeg slår et slag for magefølelsen, og har heldigvis stor nok mage til både is, sommerfugler og brann.

1 kommentar:

  1. very informative post for me as I am always looking for new content that can help me and my knowledge grow better.

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger