lørdag 30. august 2014

Men det står jo i kalenderen!

Sånn for at du skal forstå litt av den unike koblinga som finnes til Blikkenslageren of my life, skal jeg nå fortelle litt om de siste to torsdagene våre.

Fordi han har et firma med kontoer i Modum Sparebank, blir han hvert år invitert til en kulturell middagsaften, med følge. Jeg har lært meg å bruke kalenderen min, og det har han også. Vi har notert ned dato og klokkeslett, og sørget for å være rene og pene i tøyet.

Den første torsdagen (21.august) hadde vi litt trøbbel med å rekke det, siden vi var i et møte tidligere på dagen. Men heldigvis er vi vant til å jobbe under press, og fem på seks var vi på vei til Åmot, bare ti minutter forsinket.

I det vi skrenset inn på parkeringsplassen til Blåfarveverket ti over seks, begynte Blikkenslageren å tvile. Parkeringsplassen var nesten tom for biler. Vi så på hverandre, og fant ut at her måtte det sjekkes i maillista. Etter en sjekk, fant han ut at vi var en uke for tidlig ute!

- Men du. Vi ser ganske bra ut nå, vi burde egentlig finne på noe annet da. Sa herr Blikk. Jeg hadde både kjole, ørepynt, hårpynt og selskapssko i tillegg til den vanlige lipglossen, så jeg var enig.
Dette kunne ikke gå til spille.

Så vi kjørte nedover til den store byen, og gikk hånd i hånd gjennom parken. Der var det klart for elvefestival, så vi fikk med oss en liten smakebit av festivalstasen. Satt oss på Lauritz når vi kom til Torvet, og jeg fikk en symbolsk halvliter siden jeg var så søt. Og så bestemte vi oss for å gå på kino og se Hercules.

På vei hjem var vi enige om at det ikke var så ille å ta feil dag, siden vi hadde fått en fin tur sammen. Og fortsatt hadde vi den bankmiddagen tilgode.

Den andre torsdagen ringte jeg ham på jobben for å dobbeltsjekke antrekk. Jeg ville nødig komme i høye hæler og tynn kjole om vi skulle være i gruvene. Han husket ikke, men skulle ringe banken og sjekke.
Da han ringte meg opp igjen, var han litt spak.
Det viste seg at middagen hadde vært. Forrige torsdag, men oppe i gruvene istedenfor der vi hadde møtt opp -derfor så lite biler på parkeringa. Og den mailen han hadde sjekka, var visstnok den fra forrige år...

Ingen av oss liker å sitte å sture over ting som ikke går etter planen, så vi fant ut at været var fantastisk til en båttur. Så sånn ble det til at vi tøffet nedover Drammenselva i kveldssola, torsdag.
Bonus var at eldstemann hadde lyst til å bli med oss, så vi fikk styrmann og en kjempekoselig tur med snekka.

Kaptein Blikk med skuldrene nede,

Styrmannsmiddag: takeaway chicken curry si'ka qua'te


søndag 24. august 2014

Rocky - Eye of the tiger

Jeg har sett Rocky. Han ble supersprek av å trene på egenhånd, med joggebukse og collegegenser. Og tøff musikk som det gikk an å bokse til.

I dag hadde jeg min egen Rocky-seanse oppi Kopperudåsen. Nå hadde jeg selvsagt treningstøy mer tilpasset 2000-tallet, for ingen med vettet i behold trener vel i dag med tunge bomullsklær fra forrige årtusen.
Så i min strømlinjeformede løpetights av supertreningstøy med matchende supertynn genser med refleks, og en snerten vest utenpå, tok jeg fatt på en treningstur opp bakken.
Tanken var å småjogge litt opp bakken for å bli varm, og deretter ha intervallspurter mens jeg bokset litt i lufta. Uten musikk, for jeg skvetter sånn om det plutselig dukker opp noen foran meg, som jeg ikke har hørt.

Jeg småjogget litt opp i bakken. Til jeg kom på at det visstnok er veldig sunt å gå veldig fort også. Eller sakte. Så lenge man kommer seg opp bakken, og blir varm. Jeg kom meg opp bakken, og var både varm og astmatisk. Tabata-treningen er nok skikkelig bra for styrke og smidighet, men jeg kjente at kondisen min hang litt etter. Heldigvis er jeg såpass ung og sprek enda, at jeg kom meg relativt raskt til hektene igjen oppe på platået. Overraskende nok gikk det veldig bra å løpe innover stien oppå åsen.
Hadde jeg bare ikke vært så overmåte interessert i sopp!
Overalt stakk det opp små lubne hatter i ulike farger, og jeg måtte stadig stoppe for å sjekke ut hvilken sopp jeg hadde med å gjøre.
Jeg konstaterte at det var en del falsk kantarell ute og gikk, eller sto stille. Og at kremlene er godt representert i år. Bedre enn piggsopp og fåresopp, som jeg vanligvis pleier å finne på denne runden.

Men jeg klarte å løsrive meg innimellom for å holde pulsen oppe, og løpegikk ganske lenge før jeg kom til en slags endestasjon. Stien var sånn, at enten måtte jeg inn i hagen til folk,eller så måtte jeg snu og ta en sløyfe tilbake. Jeg bokset litt i lufta mens jeg bestemte meg.
Det ble litt Tabata på stedet. Jeg har jo sett på film, at trær, steiner kvist og kvast brukes til å trene på.
Så først tok jeg noen stødige knebøy, men det viste seg at jeg sto med den ene foten i ei maurtue. Så de ble veldig ivrige etter hvert, de knebøyene. Deretter var det push-ups. Jeg har enda til gode å klare dem rett på bakken, siden kroppen skal være så sabla strak. Men jeg fant en diger mosegrodd kampestein, og den funka til mine push-ups. Den sto i en bakke, og bakken var sleip av regn. Så da joggeskoa glapp taket, gikk jeg på trynet ned i steinen. Jeg spratt opp og lata som ingenting. Selv om det sjelden eller aldri er folk der oppe, skulle det ikke forundre meg om noen sto krøllete bak et tre og lo.

Deretter tok jeg noen gode omganger med strekk og bøy, før jeg småjogga hjem igjen.
Syns egentlig det gikk overmåte bra, og gleder meg til morgendagens tabata med gjengen.


søndag 17. august 2014

Strandefjorden Sommerteater

De årene man er usårlig. Ungdomstid. 
Det er vanskelig å finne ting som er spennende nok, frykten for å kjede seg.

Disse årene, det er dem jeg nå må tygge i meg, her jeg sitter i bilen. Jeg tvinger meg til å bli sittende, ikke gå inn for å sjekke at alt er ok. 
Han klarer seg, det er bare flaut om mamma dukker opp.

Et stykke foran bilen sveiver ei jente i lårkort paljettkjole, og jeg har blitt gammel nok til å tenke at det må da være fryktelig kaldt. Og upassende med stiletthæler, siden det er en utekonsert, og vanndammer flere steder. Hun sveiver rundt en fyr som prøver å forklare at han ikke hater henne, han har bare ikke lyst til å være sammen med henne akkurat nå. En guttegjeng på vei forbi roper og dytter hverandre. Det er tydelig at de mer enn gjerne kunne tatt hans plass, om enn bare for en halvtime hver. Blikkene etter den paljettkledde er lange og slørete.

En ung mann i rutete skjorte går sakte litt i alle retninger, med en boks i hånda. Innimellom stopper han for å drikke litt, men han snakker ikke med noen. Kanskje han ikke fikk det til denne kvelden, som han hadde tenkt.

Røde kors er på plass, med parkert ambulanse og edru voksne. Bak ambulansen sitter det to jenter på huk og roper ut hvordan de nesten tissa på seg.  Og bak der igjen står det en svær buss med stereoanlegget på fullt. 
De som henger rundt den bussen, hadde ikke behøvd å betale billettprisen for å se Plumbo på scenen, for bussen overdøver lett.

Klokka begynner å nærme seg, det er snart bare et kvarter igjen. Jeg myser litt inn i mengden av unge mennesker. Hjertet mitt gjør en liten kolbøtte, for der kommer det gående to ungdommer jeg drar kjensel på. Hånd i hånd, på stø vei mot bilen min. 
På stø vei. Og da de bøyer seg inn, kjenner jeg at alt er greit likevel.

Min lille gutt har blitt stor. Så stor at han fikk billett til Strandefjorden av onkel i konfirmasjonsgave. Lenge håpet jeg han hadde glemt hele billetten, men det var rett og slett ingen vei utenom. Så, etter mange lengre samtaler, rundt hundre formaninger og bekymrede kommentarer, måtte jeg innse at min lille gutt skulle på fest. Nå er det faktisk sånn, at det er femten års grense der, og at det visstnok kalles konsert. Men, hei. Jeg kjenner til Plumbo, og vet hva slags arrangementer de spiller på. 
Fester.

Kvart på ti i kveld fikk jeg en melding om to slurker ferskencider som han hadde fått smake av en venninne. Syns nok han var i overkant modig som fortalte mammaen sin det. Men det må ha blitt med de to slurkene. Han var nok redd for å spolere senere muligheter.
Og kvart på ett satt han i bilen, og vi kunne ta fatt på en times biltur hjemover.

Det går greit.
Det går greit.

fredag 15. august 2014

Alle burde hatt en storebror

Jeg burde sikkert skrevet noe brennende engasjert om lærerstreiken her. For den er faktisk veldig viktig for meg. Eller om faren for krig over hele plata, siden det går litt vilt for seg der ute i verden.
Jeg burde det. Fordi jeg er så heldig å ha noen som leser det jeg skriver, burde jeg det.

Men jeg har mer lyst til å fortelle om den ydmyke takknemligheten det er i å bruke en times tid med broren sin. En varme og åpenhet i å bare være seg selv.

Mange av dere kjenner ikke brødrene mine.
Noen av dere vet ikke engang at jeg har to av disse.
Det er så mye godt i dem, begge to, at jeg kunne skrevet en bok om dem hver.
Men hei, hei. En av gangen.

Jeg skal fortelle de som ikke vet, hvordan det føles å ha en storebror som gjennom hele livet ALDRI har plaget meg, aldri har startet en krangel med meg, og som alltid har turt å være ærlig mot meg. Når jeg har vinglet litt utenfor det gode sporet mitt, har han vært bekymret og kommet med direkte tale. Turt å sette fokus på de stedene der det gjelder.

Han har, så lenge jeg har kjent ham, og det er jo over førti år nå, aldri gjort narr av andre. Jeg har brukt store deler av livet på å lage artige kommentarer, festlige historier eller små vitser, - være litt morsom, rett og slett. Det har vært mye på andres bekostning, før jeg forsto bedre.
For storebroren min har det liksom ikke vært så viktig å være slagferdig. Eller, om det har vært viktig, så har det uansett ikke slått an.
Han er ikke førstemann som tar opp nye "sayings", og det er oftere enn sjelden at han treffer med det rette sitatet.
Ikke har han laget seg dette coole ansiktsuttrykket som gjerne følger med bransjen hans heller. Han er lydtekniker, musiker, sjåfør på alt som kan rulle og jobber mye med kjente artister. Og til dags dato har jeg ikke fått ut av ham en eneste sleecy detail om noen av dem!

Men han setter seg gjerne ned og snakker om hvordan det noen ganger kjennes ut som om pappa fortsatt er i nærheten, og hvordan det har hjulpet de gangene fortvilelsen har tatt overhånd.

Broren min eier ingenting av særlig kroneverdi.
Han legger ikke skjul på det, heller. SuperUnni kan ikke ha vært ute etter pengene hans, for da de traff hverandre var han glad for å finne en tjuekroning i bilen, til kaffe!
Men den rolige varmen, og det store hjertet...

Det gjør at vi som har fått bruke en times tid, en viktig times tid med ham, føler oss så inmari mye rikere etterpå.

Tabata!!!

SuperUnni og jeg rakk treninga med god margin i går.
I motsetning til forrige gang, der vi kom inn på to hjul under oppvarminga.

Altså.
Treninga begynner sju, på Åssiden i Drammen. Jeg burde kunne rekke det.
Jeg var tross alt ferdig med morgenens malejobb før klokka var tolv, og skulle bare gjøre litt Hagegyngearbeid og lage middag til Gutta Krutt.

Og det gikk bra, lenge.
Jeg skulle ha med et veldig viktig papir nedover, og kjøre oppom mamma med, før trening. Hun hadde ringt meg tre ganger, fordi hun kjenner meg, for å minne meg på å ta det med. Jeg følte meg som verdens flinkeste da jeg la det i bilen allerede i firetiden. Klappet og klart.

Siden jeg hadde så god tid, satt jeg meg i stua sammen med minsten min. Han så på noe spillegreier på Youtube, og jeg hekla.
Det er fort gjort å glemme bort tiden når man gjør noe så vanvittig interessant som å hekle ruter.
For å dvele ved detaljene, kan jeg fortelle at det er viktig å avslutte en runde før man legger fra seg arbeidet. I hvert fall er det sånn for meg. Og så er det moro å staret på en ny, for å se hvordan det blir. Og da må jeg jo fullføre den før jeg gir meg, osv.

Klokka gikk, og jeg burde ringt UnniPunni for å si hun måtte være klar litt før. Turen oppom Fjell tar jo litt ekstra tid. Men det er så vanskelig å ringe mens jeg hekler. Så..

Da jeg omsider kom meg i bilen, så jeg at bensinlampa lyste. Regnet raskt ut at den ville holde akkurat ned til Drammen, om jeg hadde medvind. OG det har jeg som regel.
UnniPunni ble slengt inn i fart, og vi tok straka vegen.
Mamma fikk papirene sine, og alt var i skjønneste orden. Vi tok sjansen på å vente med å fylle til etter trening, siden vi lå litt etter skjema.

Og om du skulle lure på stedssansen min når du fortsetter å lese, vil jeg presisere at det handler om hva du holder fokus på. For meg denne mandagen var det ikke snakk om hvor jeg skulle, men hvor langt jeg kom med den bittelille reservetanken.

Så da vi kom ned til rundkjøringen, tenkte jeg at det var viktig å kjøre tunnelen, for å komme ut ved Åssiden, det ville absolutt være raskest.

Og det hadde jeg helt rett i.
Godt ute, i andre enden, kom jeg altså på at jeg hadde kjørt Strømsåstunnelen, istedenfor Bragernestunnelen. Det var ganske frustrerende å se Mjøndalen åpenbare seg under oss, se bensinlampa være i ferd med å slukne av utmattelse, og se klokka minne oss på at vi ikke hadde tid til å fylle bensin.

UnniPunni  prøvde seg med en "kanskje vi skal trene hjemme i kveld?" -for å lette litt på trøkket.
Men det var ikke aktuelt.
Vi trener hardere, morsommere og bedre sammen med den derre gærne Tabata-gjengen.

Så vi lot bilen trille mesteparten av tiden, tok nedover mot Drammen i Mjøndalen, og lot bilen gå på godvilje og bensingassen ned til Berskog.
De hadde startet oppvarmingen, men vi hadde jo allerede ganske høy puls, så vi glei rett inn, for å si det sånn.

torsdag 7. august 2014

Hagegynga gjør ting hun ikke tør

Jeg har prøvd meg som frilandsjournalist.
Og da mener jeg ute i fritt land, fritt leide, fritt fall, fritt for sikkerhetsnett, om du vil.
Å skulle intervjue en som kjøre trial er liksom ikke en sånn over-kjøkkenbordet-greie. Og jeg som trodde journalister hadde det så bra.

Det var kvister i skoa og maur i buksa, smale steinheller og nesten bare røtter til å holde seg i.
Og med null erfaring i fotografering, kombinert med fjellklatring og ørlite høydeskrekk, ble det til slutt til at jeg måtte låne et actionbilde av hovedpersonen for å kunne vise hva det er han egentlig driver med.

Men stillbildene, serru, de klarte jeg neste å få skarpe.
Den unge mannen skifta trøye mens jeg sto der, jeg så diskret en annen vei (særlig) for å være grei. (Det vistes i hvert fall tydelig at man bør være trent på mange måter for å være god i trial)
Det var viktig å få med sponsorer, når det først skulle avbildes og komme i avvisa.
Og den nye trøya var full av reklame. Jeg har glemt hva den reklamerte for.. -BETA?

Det som slo meg i dette intervjuet, var faktisk førerens ydmykhet og takknemlighet til de som gjør det mulig for ham å holde på med dette. Det hadde jeg ikke venta. For med fremtoningen til en ramp, sånn ved første øyekast, må jeg si jeg hadde venta meg litt mer eplekjekking.

Og han viste stor tålmodighet og hjelpsomhet når jeg ikke skjønte kvekket av hva han fortalte i starten. Grundig, på enklest mulig måte forklarte han hvordan ting henger sammen for trialkjørere.
Og da det viste seg at jeg hadde klatret i feil ende for å komme fram til løypa, lo han nesten ikke i det hele tatt. Det var mer sånn at han forsto hvorfor jeg var så full av kvist og kvast.

Det som skulle bli en liten nyhetssak om en som har blitt norsk, norsk, svensk og nordisk mester i trial, balla på seg. Og med litt flaks kan det tenkes det blir et helt portrettintervju i Eikerbladet i morgen.


mandag 4. august 2014

Bryllup og barndomsvenner




Jeg har en venninne, som jeg har hatt siden en augustdag i 1985. Vi var innflyttere til bygda, og jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen. Denne augustdagen var det altså sånn, at to jenter fra klassen ringte på hos meg. De hadde med seg en kurv, og spurte om jeg ville være med på sopptur.
Jeg takket ja, og vi ble kjent. Dette var mine nabojenter, Anne Grete og Sine.

Nå var det kanskje sånn med dem i starten, som med alle andre jenter som tok kontakt med meg.
Jeg hadde nemlig en usannsynlig søt storebror, så det var ikke vanskelig for meg å få nye venninner på den nye skolen.

Akkurat denne soppturen, der ingen av oss kunne forskjell på spiselig og dødelig sopp, var faktisk starten på vennskap som skulle vise seg å vare, og vare, og vare. Uavhengig av broren min. Nesten til døden skiller oss ad, vil jeg si.
Vi overlevde soppturen, mamma var klok nok til å ikke tilberede soppen da vi kom hjem.
Men døden har likevel hentet oss inn.
(De som kjenner meg vet jo at ikke begge nabojentene lever lenger, og at dette har gjort vondt lenge, og gjør det enda. Anne Grete har laget dype, gode spor i hjertet mitt.)

Men Sine. Sine lever i beste velgående. Og det vennskapet jeg snakket om har jammen meg fått lov å utvikle seg og modnes i takt med våre smilerynker og hengepupper. Vel. Hennes henger ikke så mye da, men det får gå.

Vi er ikke ofte sammen. Livene våre har gitt oss barn i ulike aldre, ulike venner og ulike arbeidsplasser, i tillegg til at hun har vært gift med og skilt fra broren min for cirka hundre år siden.
Men når vi møtes er det likevel nært og godt, og med en gjensidig respekt og nysgjerrighet som bygges videre til neste gang vi møtes.

De siste ti årene har hun vært sammen med sin Petter, og denne lørdagen giftet de seg!

Jeg var igjen invitert, og var smart nok til å ikke gjøre den samme bommerten som sist: Jeg hadde den gangen leid kjole, en fantastisk gul kreasjon som så ut som en kremkake på en karusell. Og jeg skrev en sang som jeg prøvde å synge sjøl. Måtte avslutte midt i sangen, sette meg  ned og grine litt, for å fortsette etterpå..
Denne gangen hadde jeg en enklere kjole, og holdt meg klokt sittende under hele middagen.
Bryllupsselfie under middagen. Min kjekke, dresskledde blikkenslager bruker tiden på å imponere damene ;)


Men Sine hadde fått det for seg at hun ønsket seg et par sanger utpå kvelden likevel, så det var bare å øve. Og øve. Og øve. På den j------! H-moll. For det viste seg at alle sangene jeg syns kunne passe til dette bryllupet, altså hadde en eller flere H-moll i seg. Og til og med Fysj-moll i den siste..

Nå ble det ikke tid til øving da, for hun ønsket seg også en dunke med min hjemmelagde potetsalat. Jeg hadde aldri laget potetsalat til 70 personer før, så jeg beregnet ikke tiden til min fordel.
Både jeg og Blikkenslageren sto og skrelte poteter da det var to timer igjen til festen startet..
Så den rakk ikke akkurat å trekke seg inn over natta, for å si det sånn.

Men jeg kan jo si det var i rett Sine-ånd, for da klokka var halv ett natten før, begynte Sine å sy inn brudekjolen sin.

Herlige Håkon, brudens far, sa noe veldig fint om Sine i talen sin. Som gjerne kunne vært lenger, om jeg skal være ærlig, han er spesielt god på historier. Han sa at Sine hadde en egen evne til å få ting til å gå fantastisk, uansett prognoser. For eksempel at hun syr ferdig siste kjole før moteshowet, timen før de skal ut på catwalken. Like blid og sikker på at det kommer til å gå bra. Jeg tror han brukte denne formuleringen: "Sine går mot noe som kan se ut til å bli en katastrofe, og innen hun er fremme, blir det likevel en suksess!"
Så da var det kanskje ikke rart at hun valgte å ha seremonien utendørs på en dag det var meldt styrtregn, vind og torden. Det ble nelig strålende sol!
Gratulerer som rette ektefolk, Sine og Petter!