Hagegynga gjør ting hun ikke tør

Jeg har prøvd meg som frilandsjournalist.
Og da mener jeg ute i fritt land, fritt leide, fritt fall, fritt for sikkerhetsnett, om du vil.
Å skulle intervjue en som kjøre trial er liksom ikke en sånn over-kjøkkenbordet-greie. Og jeg som trodde journalister hadde det så bra.

Det var kvister i skoa og maur i buksa, smale steinheller og nesten bare røtter til å holde seg i.
Og med null erfaring i fotografering, kombinert med fjellklatring og ørlite høydeskrekk, ble det til slutt til at jeg måtte låne et actionbilde av hovedpersonen for å kunne vise hva det er han egentlig driver med.

Men stillbildene, serru, de klarte jeg neste å få skarpe.
Den unge mannen skifta trøye mens jeg sto der, jeg så diskret en annen vei (særlig) for å være grei. (Det vistes i hvert fall tydelig at man bør være trent på mange måter for å være god i trial)
Det var viktig å få med sponsorer, når det først skulle avbildes og komme i avvisa.
Og den nye trøya var full av reklame. Jeg har glemt hva den reklamerte for.. -BETA?

Det som slo meg i dette intervjuet, var faktisk førerens ydmykhet og takknemlighet til de som gjør det mulig for ham å holde på med dette. Det hadde jeg ikke venta. For med fremtoningen til en ramp, sånn ved første øyekast, må jeg si jeg hadde venta meg litt mer eplekjekking.

Og han viste stor tålmodighet og hjelpsomhet når jeg ikke skjønte kvekket av hva han fortalte i starten. Grundig, på enklest mulig måte forklarte han hvordan ting henger sammen for trialkjørere.
Og da det viste seg at jeg hadde klatret i feil ende for å komme fram til løypa, lo han nesten ikke i det hele tatt. Det var mer sånn at han forsto hvorfor jeg var så full av kvist og kvast.

Det som skulle bli en liten nyhetssak om en som har blitt norsk, norsk, svensk og nordisk mester i trial, balla på seg. Og med litt flaks kan det tenkes det blir et helt portrettintervju i Eikerbladet i morgen.