mandag 31. mars 2014

SuperCorsa'n

Usj, dette været.
Når vårsola varmer, og snøen har flykta til ære for grus og grastuster titter Hestehoven fram i veikantene.
I og for seg koselig. Men det er mer enn bare Hestehov som dukker opp i veikantene rundt omkring.
Og nei. Jeg snakker ikke om bikkjemøkka. Den gjør ikke en flue fortred, om den bare får ligge i fred.

Det som får meg til å passe på litt ekstra er nok mindre allmenirriterende.
Og de handler i beste mening.
Like fordømt spiller de ikke på laget mitt.
Jeg snakker om de store menn med refleksvester og ny teknologi som avslører manglende EU-kontroller på lang avstand. 

Ja, da. Jeg vet godt at jeg er sent ute. SuperCorsa'n skulle vært godkjent innen utgangen av november. Jeg ble hengende litt etter, da. Og før jeg visste ordet av det var det januar, og det ble februar med én gang etter det. Februar er jo så kort.
Og i mars fikk jeg steinsprut!
Hadde jeg enda godkjent den tidligere, for med steinsprut er det jo plent umulig å få det til.

Så nå sitter jeg med en bil som sannsynligvis koster litt mindre enn ei ny frontrute, og som ikke blir godkjent før jeg bytter frontruta. Den står parkert på jobben, i restene etter snømåkinga i vinter, og venter på turen hjem. Trofast og tålmodig.
Og jeg prøver å utsette hjemturen i håp om at refleksmennene har dratt hjem til middag når jeg kommer luskende etter endt arbeidsdag.

Men nå er jeg supersulten, så det er ingen vei utenom. Jeg må hjem og eta!
Jeg får kaste meg i det, først som sist.
Tror kanskje jeg bestiller time hos bildoktoren denne uka. 

Tut tut
 



søndag 30. mars 2014

Arbeid på en solsøndag

Jeg har hatt årets første arbeidsøkt i sola i dag.
Med lukta av gressbrann i nesa og lyden av  nabounger som setter opp trampolina ser jeg utover hagen min og tenker at det er på tide med en tilhenger og noen arbeidshansker.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg sitte med solbriller på og rette skriveøkter.
I trusa og trøya.
I dag har jeg tatt meg i det berømte nakkeskinnet og brukt pennen etter beste evne.

Men på denne tiden av året, når jeg sitter ute i sola for å jobbe, pleier jeg alltid å ha en pose eller tre med belønningspåskeskum. Sånne gule, rosa og lysegrønne kaniner laget på sukker og luft. Og grisehudgelantin. Til kaffen. I år har jeg glemt å kjøpe inn sånne! Kaffen blir ikke helt den samme uten, så i år er jeg litt gæren og jobber rett og slett uten kaffe også. Rart, å legge fra seg jobben etter noen timer, og ikke kjenne kroppen riste av sukkerkick og koffeinsjokk.

Naboene bestemte seg for å grille.
Jeg bestemte meg for å invitere meg over på middag, men tok meg i det, i siste liten.
Jeg lagde heller en av mine bedre marinader og la oppi noen kyllingfileter, og så inviterte jeg kjæresten min på middag. Den marinaden kan det tenkes jeg har fortalt om tidligere, så jeg trenger vel ikke å gjenta meg i det kjedsommelige. Men om noen skulle føle behovet, har jeg i paprikapulver (masse), kajenne (litt), sikker, lime, hvitløk (raspet på muskatrasp), sukker og salt. Og der sa jeg visst noe om den likevel. Det eneste jeg utelot, tror jeg, var oljen. Oops, der var hele på plass. Da får jeg heller holde det som en hemmelighet at jeg hadde ris og wokgrønnsaker til da.

Nå er klokka langt borti kveldsmat, sommertid som vinterstid, og bunken med skriveøkter er tom for denne gang. Heldigvis kommer det nye til uka, for da setter tentamenene inn.
Jeg skal handle inn påskeskum.
Stas.




Morgenstund

Fingertupper varme og tørre
på forsiktig tur over sovehud.
Kjenne på opper og neder,
bløter og harder
uten å vekke, uten å spørre.

Du er elsket, min kjære
kjenn det og nyt det
Men fortsett å sove,
la dagen hente deg sakte opp
mens du bare fortsetter å være.

torsdag 27. mars 2014

Firkløvermiddag

Telefonen ringer på kjøkkenet, det er rett før middag og jeg er sulten og stressa med aggressivt blodsukkernivå. Jeg er selvsagt så effektiv at jeg har skaffet meg bluetooth, så jeg skal nok få snakket med de som ringer så fort jeg finner den. Jeg ser ikke hvem det er, men det er sikkert noen jeg kjenner, for det er et vanlig mobilnummer i displayet. Ok, bluetoothen er lokalisert, mobilen ringer enda. Bare jeg får festa den dingsen på øret før de legger på i andre enden. Det er lettere sagt enn gjort, for ørene mine er små og stive av brusk, det er ikke bare-bare å brette de rundt en sånn øregreie. Jeg kommer borti et eller annet mens jeg holder på, og plutselig hører jeg støy i andre enden.
Støy i andre enden. Du vet hva det betyr?
-Hallo!
Pokkers luringer, nå har de begynt med nummervisning for at jeg skal svare telefonen når de ringer meg.
De skjønte at det ikke var lønnsomt å ringe med skjulte nummer om de skulle få noe som helst ut av ettermiddagstimene på jobb.
Så da den superhyggelige jenta i andre enden spør etter Jane Wennesen svarer jeg relativt kort tilbake med å rette på uttalen i etternavnet mitt. Like blid forteller hun meg navnet sitt og at hun ringer for å tilby meg et helt nytt servise fra Firkløveren. Blodsukkeret mitt spiller ikke akkurat på sjarmen, kjenner jeg.
-Nei takk, jeg har ikke lyst på nytt servise, jeg.
Og jeg har ikke lyst på det om det er gratis heller.
Nei, jeg ønsker ikke å få noe som helst gratis, ellers takk.
Ok, jeg må spørre deg. Er det valgfritt?
Ja, da velger jeg det bort, jeg. Tusen takk for samtalen, og ha en fin kveld.

Ikke ett sekund tenker jeg på at jeg høres ut som en av de gretne, gamle gubbene jeg bare har sett på TV. Jeg er bare lykkelig over å bli kvitt henne for å kunne gå løs på middagen.

Og den middagen vil jeg gjerne nevne i forbifarten, at den var særdeles vellykka. Jeg hadde tint torskefilet, som selvsagt var uten både skinn og bein. Og jeg hadde ris. En halv pose med thai wokblanding var akkurat passe til meg, for gutta er etter eget utsagn allergiske mot sånt. Torsken ble stekt i smør i panna med sitronpepper og salt, og da alt var lagt på tallerken helte jeg over litt sushi-soyasaus.

Dette kosta meg tilnærma ingen energi å få til, og smaken var en høy premie for liten innsats. Så her jeg sitter nå, mett og fornøyd med meg selv, sniker det seg på et snev av dårlig samvittighet fordi jeg var så kort og avvisende mot firkløverjenta i stad.
For alt jeg vet var det ikke lenge til hun skulle spise heller, og hun var også stressa og sulten. Og i tillegg måtte hun anstrenge seg for å være hyggelig mot sånne som meg.

Nei, du kan si mye rart om alle yrker.
Til og med læreryrket.
Men jeg vet at uansett om jeg må vurdere skriveoppgaver på nattestid eller forberede undervisning i helgene, så er det alltid noen som har det verre enn meg. De må faktisk ringe meg og tilby ting jeg ikke trenger, rett før middag.

søndag 16. mars 2014

Lenge siden sist

Så har jeg ikke blogget på en god stund.
Igjen.
Og i løpet av noen dager nå har jeg fått noen tilbakemeldinger som gleder meg stort.
Det frister faktisk å komme med ett og annet innlegg, selv om jeg er redd det kommer til å bære preg av at jeg er litt forelsket for tiden.
Om dere bærer over med meg og mitt elefantastiske sprudlehjerte skal jeg bli mer produktiv.

I dag fikk jeg faktisk en forespørsel for neste års åttende mars-arrangement! Litt vantro la jeg hodet på skakke, sånn som jeg har sett søte jenter gjøre når de koketterer. Jeg tenkte det ville få meg til å se smartere ut. Jeg hadde virkelig ikke forberedt meg på en sånn anerkjennelse, og rødmet tilogmed! Så kom tvilen. Den forbanna Janteloven, som tidligere fortalt kan dra til Helvete. Jeg vet at jeg gjør meg ganske bra på tredje rad, og også i en liten uformell forsamling. Men når det gjelder. Når man skal prestere.
Æsj, no drit ska det værra overalt.

Heldigvis har jeg en bestevenn som liker å provosere fram det beste i meg. Og han trigger meg på hvorfor jeg ikke skal klare disse tingene. Så jeg tror kanskje jeg skal vurdere om jeg faktisk er litt booka på neste års åttende mai. Likevel.
Jeg kan jo dra fram ett og annet om kvinner i Grombygda, og jeg har en god samling med sideblikk, kommentarer og fortellinger som kan komme godt med. Jo. Jeg tror kanskje det kan bli gøy.
Men det er ett helt år til. Heldigvis.