SuperCorsa'n

Usj, dette været.

Når vårsola varmer, og snøen har flykta til ære for grus og grastuster titter Hestehoven fram i veikantene.

I og for seg koselig. Men det er mer enn bare Hestehov som dukker opp i veikantene rundt omkring.

Og nei. Jeg snakker ikke om bikkjemøkka. Den gjør ikke en flue fortred, om den bare får ligge i fred.

Det som får meg til å passe på litt ekstra er nok mindre allmenirriterende.

Og de handler i beste mening.

Like fordømt spiller de ikke på laget mitt.

Jeg snakker om de store menn med refleksvester og ny teknologi som avslører manglende EU-kontroller på lang avstand. 

Ja, da. Jeg vet godt at jeg er sent ute. SuperCorsa'n skulle vært godkjent innen utgangen av november. Jeg ble hengende litt etter, da. Og før jeg visste ordet av det var det januar, og det ble februar med én gang etter det. Februar er jo så kort.

Og i mars fikk jeg steinsprut!

Hadde jeg enda godkjent den tidligere, for med steinsprut er det jo plent umulig å få det til.

Så nå sitter jeg med en bil som sannsynligvis koster litt mindre enn ei ny frontrute, og som ikke blir godkjent før jeg bytter frontruta. Den står parkert på jobben, i restene etter snømåkinga i vinter, og venter på turen hjem. Trofast og tålmodig.

Og jeg prøver å utsette hjemturen i håp om at refleksmennene har dratt hjem til middag når jeg kommer luskende etter endt arbeidsdag.

Men nå er jeg supersulten, så det er ingen vei utenom. Jeg må hjem og eta!

Jeg får kaste meg i det, først som sist.

Tror kanskje jeg bestiller time hos bildoktoren denne uka. 

Tut tut