torsdag 19. mars 2015

Skrekken kommer

Derrrr.



Nå kjenner jeg nervene. Trodde ikke de skulle få tak på meg.
Men akkurat nå kunne jeg tenke meg å droppe hele revyen.
Krype under teppet (ikke pleddet, men stueteppet foran sofaen) og bli der til søndag.
Med lapp på døra om at vi har en farlig epidemi, og at det er livsfarlig å komme på innsiden.
Så kan revyen gå sin gang uten meg, og om hundre år er alt glemt.

De sier dette er vanlig. Og at det går over.
De sier så mye rart.

Borge ringte, han skjønte at ikke alt var på stell.
Det hjalp.
I de fem minuttene vi snakket.
Så hjalp det ikke lenger.

Men jeg vet
at jeg kommer til å gå på scenen i kveld.
At det er dette vi har øvd for siden januar.
Og at sannsynligheten for at jeg faller om og dør er relativt liten.

I teaterverdenen er det visstnok bare bra om jeg skulle finne på å brekke et bein,
så et lite fall uten døden til følge...
Det bør jeg tåle.

mandag 16. mars 2015

Kan noen ta fra henne den mikrofon'?!

Og jeg, som tenkte at jeg kan da alltids være med på en og annen sang. I koret, liksom. Og så kan jeg hjelpe til bakom scenen.

Med russerevyen som eneste revyerfaring, har årene gått uten videre utvikling. Joa, jeg kunne tenke meg å skrive til revyen. Og jeg har mange gode ideer. Jeg kan til og med være morsom. I sofaen, eller rundt et bord (både oppå, under og rundt).
Men når ordet "scene" kommer inn, svikter morsomme innslag lett. Det blir for mye alvor. Ting står på spill. Folk har forventninger. Og jeg leverer ikke.

Løsningen er å bli med denne gærne gjengen i Skotselva. At de er dyktige er det ingen tvil om, og de får fram det beste, og det verste i meg (alt etter som).
Der er det ikke mye forventningspress, for å si det sånn! Så jeg har rett og slett henta fram hele tivoliet fra innsida, og der vare jaggu mer enn jeg visste om!

Jeg klarte til og med å rive til meg en mikrofon, så det går i ei smæle til sistemann er ute, og jeg må vennlig ledes til utgangsdøra med et "takk for i kveld, ses i morra."

I kveld skal vi prøve alle numrene med mygger og tidtaking. Jeg kjenner allerede adrenalinet pumpe mellom øra og tærne.


tirsdag 10. mars 2015

Nabokatta markerer seg på Kvinnedagen

Jeg tenkte å snakke litt om Bygdedyret eller nabokatta, om du vil.
Detta bygdedyret som vi er litt redde for. Er ikke det avhengig av oss som bor i bygda, dere?
Og er ikke nabokatta, som alle andre dyr, en slags speiling av hvordan det blir stelt med?



En sannhet er at vi har bygdedyr i snille Skotselva også. Faktisk er det vi som er bygdedyret. Nabokatta vår.

Men i Skotselva har vi en fordel, og det er at vi egentlig steller ganske pent med denna Nabokatta.
Vi bryr oss om hverandre og spør om det er noe vi kan hjelpe med, om vi ser noen som sliter litt. Vi baker kaker for hverandre, og vi graver grøfter i flomvær. Vi setter på kaffen og tar oss tid. Stort sett.

Vi stryker Nabokatta over ryggen og klør’a litt under haka, til a maler i vinduskarmen en solskinnsdag om våren. Stort sett.

Men alle som har klødd ei katte lenge nok veit at malinga brått kan gå over til høgg og klor.
Katta kjeder seg og blir irritabel når det blir for ensformig kløing, uansett hvor godt det var i starten.

I bygda vår er vi så heldige å ha innfløttere, dere! Nye impulser, friske pust, muligheter for å bli klødd på andre steder!

Benytter vi oss av dette? Er vi flinke som kvinner, medsøstre, til å inkludere? Til å sette pris på nye ideer, fra fremmed hold?
Ikke bare som en slags invitasjon inn i et allerede eksisterende –og godt fungerende – fellesskap. 
Men som ei nysgjerrig, leiken katte ville gjort det? Finne ut hva detta nye er? «What’s in it for me?» Tenk på alt det nye vi kan lære, og berike bygda med!

Ja, jeg veit vi er inmari gode på flere felt. Dugnadsjobbing er bare en brøkdel av alt vi er skikkelig gode på! Vi sørger for å ha en lun og lys vinduskarm til vårdagene, og vi har ordnet oss plass under kjøkkenovnen til mørketida.  Og likevel er det så mye mer å hente!

Siden jeg nå er en del av et bygdedyr, Nabokatta, er jeg også med og steller det. Jeg tar meg i å kjenne på usikkerhet ovenfor nye folk og impulser. Jeg har faktisk fordommer. Men heldigvis har jeg to tenåringsgutter som setter meg på plass når jeg begynner å legge på øra eller hvese. De forteller meg ett og annet om det å føle seg bedre enn andre, og at halen min ikke har noe med å svinge. Og jeg står litt flau tilbake og sier Unnskyld.

Det er fort gjort å føle seg ensom og uttafor som ny i ei lita bygd. Jeg har vært dritheldig. Kom som innfløtter i 1985 og blei akutt mottatt med varme og nysgjerrighet. Fikk venner, noe jeg ikke hadde fra før fordi jeg var så annerledes og oppførte meg rart.
Jeg opplevde at i Skotselva kunne jeg komme som jeg var. Jeg var bra nok.

Og sånn har jeg det enda, når jeg drar på Bunnpris i tresko, strømpebukse og forkle. – Og betjeningen hjelper meg å huske varene når jeg skal gå.

Da jeg starta å skrive møtte jeg massiv støtte og oppbacking, fra folk jeg ikke engang visste at jeg kjente!

Jeg vet at min rolle som nabokatte teller. Jeg vet at kvinner kan være de beste til å vise omsorg. Og at de kan være de verste til å ødelegge. Jeg ønsker å være ei nabokatte som ikke trenger å klore i kjedsomhet eller irritasjon over at noen klør høl på samme plassen.

Så jeg har lovet meg selv at jeg skal snakke direkte til folk, og spørre, om det er noe jeg lurer på eller ikke forstår. Jeg skal kjenne etter nye steder å klø katta på, erte den litt og se hva som skjer. Det verste som kan skje, er vel at jeg får noen kloremerker. Men sånt gror jo, tross alt.

Fordi jeg syns det er så godt at noen tenker og gjør annerledes enn meg. Og fordi jeg sjøl opplevde å få en mottakelse mange nabokatter bare drømmer om.

Etter mine år i Skotselva sitter jeg igjen med dette inntrykket: Jeg er bra nok som jeg er.

mandag 9. mars 2015

Nå skinner sola i vinduskarmen

I kveld blir det gratis kveldsmat i Skotselva. Og jeg skal være der. Det er ikke så verst å være Skotselving. Kvinnelig sådan.
Litt spesielt, at vi markerer kvinnedagen dagen etter dagen, litt som kvelden før kvelden i jula.
Men sånn er det altså.

Jeg gleder meg, selv om jeg syns det er dritvanskelig å spille komp på låtene Sine skal synge.
Det kan tenkes vi må være kreative her, siden både gitarfingre og pianofingre er for korte og trege.
Slurva kan brukes under nødvergeparagrafen.
Heldigvis har Sine såpass god stemme, at hun kan redde situasjonen.
Jeg skal ha en egen sang også. Og den bør jeg vel ha kål på. Så det skal da bli litt musikk.

Jeg håper virkelig noen av innfløtterdamene kommer i kveld, siden mye av Ordbobleriet er til deres ære. Jeg kan avsløre at snakkisen blir Nabokatta.
Ut over dette, lar jeg mi fantasikatte strekke seg utover vinduskarmen, og så snakkes vi i kveld!

onsdag 4. mars 2015

En helt bekymringsfri natt

Å sovne som et barn.
Ingen tanker på lur. Ingen tall som blinker rødt.
Bare innpakket, deilig og matt.
Hvile for hjernen.
Ikke en gang tett nese, bare sove søtt.
En helt bekymringsfri natt.
-Tenk så deilig det hadde vært!
Ellers kunne man jo vært en katt.
Sier vi.

I min egen verden tenker jeg at barn sover slik.
Og glemmer de små med bankende hjerter,
redde for søvnen.
Lagt for kvelden. - Vær stille og sov!
Redde for lyder, redde for sykdom og død. Øynene vidåpne.
Redde for å våkne alene. Pusten lett og rask.
Redde i familiens krig.
Redde for sine egne.

Nei, takke meg til
Uferdige arbeidsoppgaver, tom konto, ferieplaner, 
oppussing, regninger og 
fabler om ny bil.

Å sovne som en voksen
Med vissheten om at det er jeg selv som har nøkkelen
til mitt låste rom. 
Se, det..
Kan bli en helt bekymringsfri natt.

Ellers kunne man jo vært en katt.

mandag 2. mars 2015

Jammershortsen. - Enda et truseinnlegg?

Jeg har vanligvis lett for det med ord.
Det kommer av seg sjøl, både i tide og utide.
Men denne lørdagen opplevde jeg noe som jeg fortsatt har vanskelig for å beskrive.
Uansett hvilke ord jeg leter fram, blir de litt veike.

Det jeg skal fortelle nå, kan virke fullstendig irrelevant. Men om du orker å følge blir det mer relevant utover kvelden:
Jeg kjøpte meg et nytt undertøysett til helgen. Jadda. Et lekkert, grått sett. I overmot fordi jeg endelig hadde funnet en BH som ikke liknet på frimerker i snøre, tok jeg med meg tilhørende truse og plystret lett i kassa. Dette skulle bli en bra kveld, ja.
Med tanke på den opphaipa filmen om gråfarger og undertøy, lå jeg godt an til å få rollen som Mrs Grey i kveldens storfilm.
Sånn.
Grunnen til at jeg forteller om dette, er at det kan hjelpe meg til å fortelle om Katzenjammer.

Jeg har ønsket meg konsert med Katzenjammer. Lenge.
Kapteinen har visst om det. Vi skulle i bursdag denne lørdagen, og jeg må innrømme at jeg har sukket litt over at vi ikke kom på konsert.
Men jeg har tenkt at muligheten kommer tilbake en annen gang.
Så jeg pynta meg for bursdag og gledet meg over å kunne feire svigers.
Det ville jo bli en hyggelig kveld uansett.

Utfordringa lå i at den trusa som så ganske lekker ut i posen (I POSEN!) ga seg til å hånle av meg da jeg dro den opp over hoftene. Jeg dytta litt av magen inn under den ene blonda, men det hjalp ikke på andre siden. Lekkert.
Om jeg sto helt stille med armene opp og dro magen godt inni ryggraden, syns det nesten ikke at trusa var i minste laget.
Kaptein ville se.
Han er partisk, men godtok det glatt. -Helt innafor!
Så jeg var i ferd med å tenke at det var greit å ha den på, og sendte ham ut av badet igjen.
Og da jeg bøyde meg for å ta opp kjolen som lå klar på gulvet, rulla trusa ned under bulken.
Ikke greit.
Ikke i det hele tatt.

Så da ble det mitt aller lengste skjørt. Med min aller største, mest utvaskete bommulstruse i størrelse gravid under. Og et håp om at Kaptein hadde bedre hukommelse enn syn når natta kom.

Vel.
Det viste seg at Mannen med det store hjertet hadde kjøpt Katzenjammerbilletter i all hemmelighet, og han viste de fram da vi var på vei. Vi skulle ikke i bursdag likevel.
Jeg var stum!

Og, av alle vanvittige opplevelser jeg har hatt..
Vi kom da dørene åpnet, og fikk verdens beste galleriplass! Ja visst var det ståplasser, og vi kunne ikke gå derfra selv om bandet ikke kom på scenen før halvannen time senere. For overalt sto det folk og siklet på plassene våre. Men Kaptein Blikk skaffet oss noe å drikke, og så sto vi der og kjente forventningene bygge seg opp i lokalet.

Jeg hadde kledd meg særs godt, med raggsokker nedi skaistøvlettene og juksepels på kåpa. Og varmen steg sammen med forventninger og stemning.

Det er omtrent her det begynner å bli relevant å snakke om undertøyet igjen.
For å stå stille og svette oppover, og det viser seg at alle.. Eller nesten alle plaggene på kroppen er av kunstfiber..
Da er det godt at i det minste ett plagg er av gammel, myk bomull.
All svette landet i linninga på denne digre trusa, som trakk til seg som en svamp.
Jeg tok av meg raggsokkene og la dem inni ermene på kåpa som hang over rekkverket foran meg. Jeg åpnet skaistøvlettene så de lå og slang rundt mine trampende ben. Hadde jeg kunnet ville jeg tatt av skjørtet også. Men lot det for skams skyld være på.
Det eneste plagget jeg var glad jeg hadde på denne kvelden, var den digre, gamle bommulsshortsen fra svunnen tid. Fordi den fungerte som et svettebånd rundt midjen og lårene.

Katzenjammer er gærne!
Den som ikke lar seg rive med under en av deres konserter, kan muligens være døv, blind eller lam. Aller helst alle tre.
Jeg hadde lyst til å hoppe, skrike, danse, juble, riste, jodle. Og jeg gjorde omtrent det.
Jeg innrømmer glatt at jeg hadde skyhøye forventninger før konserten.
Og jeg ble blåst rett i bakken!
Med våte ringer under øynene, under armene og bak knærne, og med håret i våte tjafser rundt hodet kom jeg på hvordan det var å være på skikkelig trøkkonsert!
Vi dro hjem med salige smil, sus i øra og litt ekstra hjertebank.
Og ingen av oss la merke til hva jeg hadde under da vi vel hjemme igjen segnet om.

Den digre trusa som egentlig var kasteklar, legges pent bort etter vask og har heretter navnet Jammershortsen.