Jeg tenkte å snakke litt om Bygdedyret eller nabokatta, om du vil.
Detta bygdedyret som vi er litt redde for. Er ikke det avhengig av oss som bor i bygda, dere?
Og er ikke nabokatta,
som alle andre dyr, en slags speiling av hvordan det blir stelt med?
En sannhet er at vi har
bygdedyr i snille Skotselva også.
Faktisk er det vi som er bygdedyret.
Nabokatta vår.
Vi bryr oss om
hverandre og spør om det er noe vi kan hjelpe
med, om vi ser noen som sliter litt. Vi baker kaker for hverandre, og vi graver grøfter i flomvær. Vi setter
på kaffen og tar oss tid. Stort sett.
Vi stryker Nabokatta
over ryggen og klør’a litt under
haka, til a maler i vinduskarmen en solskinnsdag om våren. Stort sett.
Men alle som har klødd
ei katte lenge nok veit at malinga brått
kan gå over til høgg og klor.
Katta kjeder seg og blir irritabel
når det blir for ensformig kløing,
uansett hvor godt det var i starten.
I bygda vår er vi så heldige å ha innfløttere, dere! Nye impulser, friske pust, muligheter for å bli klødd på andre steder!
Benytter vi oss av dette? Er vi flinke som kvinner, medsøstre, til å inkludere? Til å sette pris på nye ideer, fra fremmed hold?
Ikke bare som en slags invitasjon
inn i et allerede eksisterende –og godt fungerende – fellesskap.
Men som ei nysgjerrig, leiken katte ville gjort det? Finne ut hva detta nye er? «What’s in it for me?» Tenk på alt det nye vi kan lære, og berike bygda med!
Men som ei nysgjerrig, leiken katte ville gjort det? Finne ut hva detta nye er? «What’s in it for me?» Tenk på alt det nye vi kan lære, og berike bygda med!
Ja, jeg veit vi er inmari
gode på flere felt. Dugnadsjobbing er bare en brøkdel av alt vi er skikkelig gode på! Vi sørger for å ha en lun og lys vinduskarm til vårdagene, og
vi har ordnet oss plass under
kjøkkenovnen til mørketida. Og likevel
er det så mye mer å hente!
Siden jeg nå er en del av et bygdedyr, Nabokatta, er jeg også
med og steller det. Jeg tar meg i å kjenne på usikkerhet ovenfor nye folk og impulser. Jeg har faktisk fordommer. Men heldigvis har jeg to tenåringsgutter som setter meg på plass når jeg begynner å legge på øra eller hvese. De forteller meg ett og annet om det å føle seg bedre enn andre, og at halen min ikke har noe med å svinge. Og
jeg står litt flau tilbake og sier Unnskyld.
Det er fort gjort å føle seg ensom og uttafor som ny i ei lita
bygd. Jeg har vært dritheldig. Kom
som innfløtter i 1985 og blei akutt
mottatt med varme og nysgjerrighet. Fikk venner, noe jeg ikke hadde fra før
fordi jeg var så annerledes og oppførte
meg rart.
Jeg opplevde at i Skotselva kunne jeg komme som jeg var. Jeg
var bra nok.
Og sånn har jeg det enda,
når jeg drar på Bunnpris i tresko,
strømpebukse og forkle. – Og betjeningen hjelper meg å huske varene når jeg skal gå.
Da jeg starta å skrive møtte jeg massiv støtte og oppbacking, fra folk jeg ikke engang visste at jeg kjente!
Jeg vet at min rolle
som nabokatte teller. Jeg vet at kvinner kan være de beste til å vise omsorg. Og at de kan være de verste til å ødelegge. Jeg ønsker å
være ei nabokatte som ikke trenger å klore i kjedsomhet eller irritasjon over at noen klør høl på samme plassen.
Så jeg har lovet meg selv at jeg skal snakke direkte til folk, og spørre,
om det er noe jeg lurer på eller
ikke forstår. Jeg skal kjenne etter nye steder å klø katta på, erte den
litt og se hva som skjer. Det verste
som kan skje, er vel at jeg får noen kloremerker.
Men sånt gror jo, tross alt.
Fordi jeg syns det er så godt at noen tenker og gjør
annerledes enn meg. Og fordi jeg sjøl opplevde å få en mottakelse mange
nabokatter bare drømmer om.
Etter mine år i Skotselva sitter jeg igjen med dette
inntrykket: Jeg er bra nok som jeg er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger