tirsdag 10. mars 2015

Nabokatta markerer seg på Kvinnedagen

Jeg tenkte å snakke litt om Bygdedyret eller nabokatta, om du vil.
Detta bygdedyret som vi er litt redde for. Er ikke det avhengig av oss som bor i bygda, dere?
Og er ikke nabokatta, som alle andre dyr, en slags speiling av hvordan det blir stelt med?



En sannhet er at vi har bygdedyr i snille Skotselva også. Faktisk er det vi som er bygdedyret. Nabokatta vår.

Men i Skotselva har vi en fordel, og det er at vi egentlig steller ganske pent med denna Nabokatta.
Vi bryr oss om hverandre og spør om det er noe vi kan hjelpe med, om vi ser noen som sliter litt. Vi baker kaker for hverandre, og vi graver grøfter i flomvær. Vi setter på kaffen og tar oss tid. Stort sett.

Vi stryker Nabokatta over ryggen og klør’a litt under haka, til a maler i vinduskarmen en solskinnsdag om våren. Stort sett.

Men alle som har klødd ei katte lenge nok veit at malinga brått kan gå over til høgg og klor.
Katta kjeder seg og blir irritabel når det blir for ensformig kløing, uansett hvor godt det var i starten.

I bygda vår er vi så heldige å ha innfløttere, dere! Nye impulser, friske pust, muligheter for å bli klødd på andre steder!

Benytter vi oss av dette? Er vi flinke som kvinner, medsøstre, til å inkludere? Til å sette pris på nye ideer, fra fremmed hold?
Ikke bare som en slags invitasjon inn i et allerede eksisterende –og godt fungerende – fellesskap. 
Men som ei nysgjerrig, leiken katte ville gjort det? Finne ut hva detta nye er? «What’s in it for me?» Tenk på alt det nye vi kan lære, og berike bygda med!

Ja, jeg veit vi er inmari gode på flere felt. Dugnadsjobbing er bare en brøkdel av alt vi er skikkelig gode på! Vi sørger for å ha en lun og lys vinduskarm til vårdagene, og vi har ordnet oss plass under kjøkkenovnen til mørketida.  Og likevel er det så mye mer å hente!

Siden jeg nå er en del av et bygdedyr, Nabokatta, er jeg også med og steller det. Jeg tar meg i å kjenne på usikkerhet ovenfor nye folk og impulser. Jeg har faktisk fordommer. Men heldigvis har jeg to tenåringsgutter som setter meg på plass når jeg begynner å legge på øra eller hvese. De forteller meg ett og annet om det å føle seg bedre enn andre, og at halen min ikke har noe med å svinge. Og jeg står litt flau tilbake og sier Unnskyld.

Det er fort gjort å føle seg ensom og uttafor som ny i ei lita bygd. Jeg har vært dritheldig. Kom som innfløtter i 1985 og blei akutt mottatt med varme og nysgjerrighet. Fikk venner, noe jeg ikke hadde fra før fordi jeg var så annerledes og oppførte meg rart.
Jeg opplevde at i Skotselva kunne jeg komme som jeg var. Jeg var bra nok.

Og sånn har jeg det enda, når jeg drar på Bunnpris i tresko, strømpebukse og forkle. – Og betjeningen hjelper meg å huske varene når jeg skal gå.

Da jeg starta å skrive møtte jeg massiv støtte og oppbacking, fra folk jeg ikke engang visste at jeg kjente!

Jeg vet at min rolle som nabokatte teller. Jeg vet at kvinner kan være de beste til å vise omsorg. Og at de kan være de verste til å ødelegge. Jeg ønsker å være ei nabokatte som ikke trenger å klore i kjedsomhet eller irritasjon over at noen klør høl på samme plassen.

Så jeg har lovet meg selv at jeg skal snakke direkte til folk, og spørre, om det er noe jeg lurer på eller ikke forstår. Jeg skal kjenne etter nye steder å klø katta på, erte den litt og se hva som skjer. Det verste som kan skje, er vel at jeg får noen kloremerker. Men sånt gror jo, tross alt.

Fordi jeg syns det er så godt at noen tenker og gjør annerledes enn meg. Og fordi jeg sjøl opplevde å få en mottakelse mange nabokatter bare drømmer om.

Etter mine år i Skotselva sitter jeg igjen med dette inntrykket: Jeg er bra nok som jeg er.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger