fredag 20. februar 2015

Rike folk ass

Den som ikke etterlater seg annet enn penger dør fattig. 

Dette ordtaket har jeg klistret utenpå fløytekofferten min. -Men, Jane. Spiller du fløyte?
Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Men sist skolen hadde superopprydding fant jeg en tenor-blokkfløyte i koffert. Jeg spurte alle som var verdt å spørre, men fløyta var det altså ikke bruk for på bruket lenger.
Forresten var det noe galt med den.

Så den sennepsgule kofferten ble med meg hjem, og fikk sin egen lille plass i stua.
-Som allerede huser broderns piano, mormors trekkspill og Hawaiigitar, min første trompet og onkels stastrompet etter en jazztrompetist fra svunnen tid. I tillegg til en afrikatromme og tre gitarer.

Veldig lite av dette klarer jeg å spille på, så det er sagt.
Men jeg skal ha for innsatsen!
Jeg tør påstå at jeg har kommet et stykke lenger med gitaren enn med trompetene. Eller de andre instrumentene, om jeg skal være ærlig.
Og det er noe eget med å prøve.
Prøve å få til noe nytt. 

Det er ingen utsikter til å tjene penger på noen av dem. Selv om jeg har fått tilbake litt penger med gitar og sang. Men at livet har blitt morsommere...
Og at jeg føler meg rikere!

Enda kan jeg le så jeg griner over Ludvig og min skogstur med gitar og likør.
Da Ludvik tok bilder av meg mens jeg spilte.
Hun sa hun skulle ta ett til, uten buksa. Jeg stussa litt, men gjorde som hun sa.
Trampa lett ut av bukseskinnet, og satte meg til å spille.

Det hun mente, var visst at hun skulle ta et til, der hun fikk med bare overkroppen.





Vi fikk ikke mye penger den kvelden, Ludvik. 
Men Herremin hvor rike vi ble!

onsdag 18. februar 2015

Å reise i Hundreårslag med familien Kork

Er du sikker på at du rekker dette, Jane?
Klokka er snart halv fem, og vi skal være der sju.

Ja da, dette ordner jeg lett.
Nå har jeg jo filmen og bildene klare. Skal bare sette det sammen og skrive teksten, så er gaven i boks. Og så må jeg dusje og finne ut hva jeg skal ha på meg.

Kaptein Kork lurer nok litt.
Men han motsier meg ikke, jeg er altfor konsentrert til at han når inn uansett.
Han bare sørger for å gjøre ferdig sin del. Å hente den første passasjeren vår.

Da de tuter utenfor er jeg nesten ferdig. Jeg har nesten dusja, nesten ferdigstilt gavefilmtalen og nesten funnet støvlettene mine. Så det er fem minutters forsinkelse. Omtrent.
På vei til Hokksund for å hente de to andre passasjerene ser vi at det blir for tøft å rekke fram i tide, så vi sender vertskapet en sms. Siika quatte, komme sna.

Passasjerene fra Hokksund er veldig klare, og turen går mot høyden. Vi skal helt opp til Hoensvannet. Vi sitter og roper til hverandre, siden eksosanlegget ligger igjen hjemme. Og ler litt av at vi alltid pleier å kjøre min bittelille bil når vi skal på tur. Fem voksne i en '93 Corsa på fri eksos.

Ved avgiftsplassen går Kaptein Kork ut for å betale, og mens han prøver å tyde bilskiltet mot fulltlysene ser jeg at temperaturmåleren er faretruende nær å sprenge.
-Du må fylle vann, det koker!
Hæ?
Jeg vrir om nøkkelen, det blir ørens lyd. Kaptein hører på meg med bekymret mine. Og finner fram vannflaska fra bagasjen. Åpner radiatorlokket akkurat så sakte man skal og fyller til flaska er tom. Han er like bekymret. Det var visst ikke mye til hjelp.

Vi må snu.
Ned til Kiwi og kjøpe en boks med kanel, og så videre ned til Yx for å kjøpe frostvæske.
Ny sms til vertskapet. Bilen koker, vi må fikse og tette med kanel. Kommer så fort vi kan.
Fordelen med at dette tar sin tid, er at jeg blir helt fiks ferdig med alt som skal gjøres ferdig på filmen, så gaven er i alle fall i boks.

Med tett og mett radiator tar vi fatt på bakkene igjen. Alle fem tenker gode tanker for at kanelen holder. Og et kvarter senere er vi på plass. Tre kvarter etter alle de andre.
Vi ser dem gjennom vinduene, de sitter pent til bords. Vi lager leven der vi prøver å få opp feil dør, klarer til slutt å komme oss inn noe som viser seg å være kjøkkeninngangen, og avbryter midt i vertens velkomsttale. Det er så dårlig mobildekning der oppe at våre sms ikke hadde nådd fram.
Men vi ble hjertelig mottatt likevel. Det virket ikke en gang som de var spesielt sjokkerte over hvor sent vi kom.

Festen var supertrivelig, med mye god underholdning, både musikalsk og umusikalsk.
Verten satte stor pris på vår film, med innslag fra selveste Ronni le Tekrø.
Og sånn rett før vi skulle hjem tikket våre sms inn, med beskjed om at vi kom litt senere.
Vi tok det igjen med å være de desidert siste som dro hjem.
Som vi pleier.
Denne teksten fikk verten å lese opp mens stumfilmen rullet i bakgrunnen:




1.       Kjære folk. Siden jeg var redd ingen skulle si noe om meg i kveld, har jeg forberedt min egen lille kortfilm for dere.

2.       De fleste her kjenner meg og vet jeg er skikkelig god på data. Selv om jeg sverger til Microsoft var dette min umiddelbare reaksjon da jeg fikk sitte ved en MAC første gang.


3.       Hver sommer jobber jeg svart, som maler. Det foregår for det meste om kveldene, og jeg er ikke dyr. Som regel holder det med ei brødskive og en pils.


4.       Alle har sine glansdager. Jeg føler at mine var på sitt høyeste rundt femtenårsalderen. Jeg har aldri kommet over hvor mange komplimenter jeg fikk for konfirmasjonsdressen min, så den har stasplass i klesskapet. Men jevne mellomrom tar jeg den ut og prøver den, og dessverre var den litt trang sist jeg brukte den, i 1999. Da fikk jeg arrangert en fest hvor alle måtte ha på seg åttitallsklær, sånn at jeg kunne vise fram den jeg egentlig er, innerst inne. Det er litt sårt å tenke på at det ikke lenger er mulig å lage permanentkrøll i håret mitt, men dressen har jeg i hvert fall enda! Den har motivert meg til å begynne å trene, og tre ganger i uka jogger jeg til jeg får blodsmak i munnen. –Skal se den passer til søttende mai?


5.       Det årlige møljelaget hos Henning og Marte er en glimrende mulighet for meg til å vise mine
gitartriks. Det står alltids noen og synger ved siden av. Men showet er det jeg som sørger for. Disse syngedamene har ingen forståelse av hvor tøft det egentlig er å være blodgitarist. Og som regel synger de surt og skylder på meg. Jeg bare smiler og later som ingenting.


6.       Jeg kunne vist dere bilder hele kvelden, men skal gi andre muligheten til å si noen rosende ord, både om Ida og meg selv. Og da har jeg rosinen i pølsa klar.
Jeg har på mine eldre dager nytt en tilværelse som stalker. Jeg bruker mesteparten av dagene mine hengende rundt på Toten, i håp om å få et glimt av min store helt. Nettene bruker jeg til å komme på gode ideer for å oppnå kontakt. Det er derfor jeg noen ganger er litt trøtt på jobb. I anledningen min 45-års dag fant jeg en gyllen mulighet, og la meg i sovepose utenfor StudioStudio for å be om en oppmerksomhet til bursdagen min.
Etter noen timers kamp, med kloremerker og politieskorte hjem, fikk jeg grini meg til denne lille biten.
De ekstra observante vil kanskje oppdage at beltet fortsatt henger litt løst her...
Kos dere, alle som en, den kosta meg blod, slit, tårer, selvrespekt og en god slump med penger.


tirsdag 17. februar 2015

Dår hue er pakka idd i vatt

Tenk så deilig å kunne vært mann. Eller ennå bedre: tenåring.
Om du våkner med feber og føler deg litt pjusk, er det fullt beredskap i alle retninger.
Mamma, kan du hente? Mamma, jeg er tørst.. Mamma, jeg fryser. Kan du skru av eller på lyset mitt?

Og mammaer gjør.
Og henter, lager, slukker, åpner, brer, steller og pusler.

Så en dag våkner mamma med feber. Og sår hals. Og en dryppekran fra ellers helt tett nese.
Mamma har på clogs og morgenkåpe, sitter i trappa og prøver å tenke ut hvor det mirakelpulveret mot influensa er lagret. Og nyser. Øynene er blodskutte og skuldrene er godt på vei opp mot øra.
Tenåringene ser rart på henne, men aner en mulighet til å slippe å gå de ti minuttene til skolen.
-Du er jo hjemme likevel. Det tar deg bare fem minutter å kjøre opp.
Etter et blodskutt blikk av drapskaliber ombestemmer de seg og tar gåturen likevel.

Mamma legger seg igjen, og våkner ikke skikkelig før ett. På dagen. Da er tunga stor og tørr, akkurat som halsen, og hodet verker som om det skulle vært århundrets fest i går. Ser seg fortumlet rundt, finner ingen tomme vinglass eller flasker. Og skjønner sakte at moroa har uteblitt. Her går vi rett over på hangover'n.

Kvart over to kommer førstemann hjem. Og syns det er rart at ikke mamma kan fikse litt å spise, Hun er jo likevel hjemme. Tre kommer nestemann, med akkurat samme mening som den første.
Heldigvis er de utstyrt med ører som virker, og lærer fort. Så de lager sin egen mat før de starter på leksene.

Men de slutter ikke å se mulighetene i at mamma er tilgjengelig.
Jeg må hente skia mine hos pappa, gidder du å hente dem? Kan du kjøre meg til trening? Setter du på en pizza mens jeg dusjer?

Og mamma glefser og biter tilbake.

På sånne dager tenker mamma at 
det hadde vært godt å vært tenåring.

Tenk så deilig om alt i verden hadde dreid seg rundt mammas ve og vel. 
Bare i dag?

torsdag 12. februar 2015

Sprettrompe Back on Track

I går kveld, mens jeg satt rompa mi god og flat ved den nyrydda kjøkkenbenken min, ringte Marianne fra Fit Club. Pokker. Jeg så lenge på displayet i håp om at hun ville tro jeg hadde mista mobilen eller fått nytt nummer. Prøvde å stirre den i senk.

Men så var det en stemme i meg som syns det var for galt.
Selv om jeg visste at hun kom til å gi jernet for å få meg tilbake i treningsform.
Vel, tilbake i... To ting: Jeg var aldri i skikkelig form, og jeg har ikke liggi bare på latsida i mellomtiden. Det har jo hendt jeg har snudd meg rundt.

Så jeg svarte. Og det gikk som det måtte gå. Marianne har en egen måte å overbevise meg på. Det er vel ikke helt ufortjent at hun har blitt leder og inspirator. Innen samtalen var over hadde jeg lovet å komme på trening i dag. Og da var det rett over i angreposisjon. Angre-posisjon. Jeg begynte å angre med en gang jeg hadde lagt på, og det fortsatte jeg med utover natta. Det har fulgt meg hele dagen på jobb i dag, og da jeg kom hjem kjefta jeg lenge og intenst på gutta, sånn for å få ut noe av frustrasjonen over at jeg ikke klarer å si nei til Marianne.

Jeg innrømmer glatt at det er bra for meg. Men det er mye som hadde vært bra for meg. En tur til Syden med kjæresten, for eksempel. Eller trippel lønn. For å nevne noe.
Men den virkelige grunnen til at jeg valgte å dra på trening igjen, sånn uten filter, er at det er så hyggelig når folk sier de savner meg!
Ja da, jeg er nok litt lettkjøpt.
Men det endte i alle fall med at jeg troppet opp i dag med joggesko i posen og optimisme i blikket.
Min spreke tenåringssønn var med, men han satt seg oppe for å se på.
Jeg skulle nok vise ham at muttern er i bedre form enn han aner.

Lite ante jeg.
Jeg som vanligvis sikler og gisper under en 20:10 tabata-økt, kjente bronkiene vrenge seg under dagens 25:10.
Ja. Jeg vet at fem sekunder ikke er så lenge.
Men om du har prøvd tabata, kan det tenkes du aner en viss gjenkjennelse her.
Når de i tillegg valgte å kjøre hver øvelse to ganger etter hverandre. Istedenfor en av hver.
Vel. Jeg tror ikke akkurat tenåringen der oppe var dødsimponert, der han ristet litt på hodet mens jeg jobbet meg gjennom burpees. Han prøvde å gjøre hoppetegn til meg. Jeg oppfattet at han ga tommel opp.

Svimmel og på randen til oppkast sjaket jeg opp trappa etterpå for å få litt skryt og en restitusjonsdrikk. Og der oppe ventet tenåringen med dommen.
Han la vekt på alle ordene da han snakket:
Du. Må. Trene. Spenst, Mamma.
Du ser litt ut som en sekk med poteter når du prøver å hoppe.

Han har tatt på seg jobben, og jeg har i oppgave å hoppe opp trappa, med samla bein, uten å holde i rekkverket. Det så ikke så vanskelig ut. Så jeg prøvde litt. Han tok meg med en gang. -Hei, du kan ikke ta pauser, du må hoppe videre i samme hoppet.
Jeg hoppet, og klarte tre trinn.
Han hoppet ikke akkurat etter Wirkola der han hoppet etterpå.
Han hoppet også tre trinn.
Av gangen.

Det irriterte meg grenseløst, for det betyr at det er fysisk mulig.
I mellomtiden skal jeg konsentrere meg om å klare å GÅ de trappene opp og ned de neste to dagene.
Så får vi se, etter det.

onsdag 11. februar 2015

Kjøkkenbenken ser lyset

Jeg har en ganske fin benkeplate på kjøkkenet.
Hvit. Og lang. Lang nok til både matlaging, måltider og lagring.
I dag har jeg brukt mange timer på sistnevnte. Lagringa.
Jeg har rydda meg lagvis nedover, - det er merkelig hvor mye som kan stables inne i det ene hjørnet.

Det starter med en ren, hvit benkeplate.
Og så er det en dag jeg ikke rekker å åpne posten med en gang, og legger den oppå de bladene jeg skal lese en dag. I morgen, kanskje. 
Og før jeg vet ordet av det, er tårnet faretruende høyt og ødelegger utsikten fra kjøkkenvinduet like ved. Når en av de virkelig tunge fluene begynner å surre i vinduskarmen utgjør vingeslagene en fare for ras, og det er på tide med våronn på benken.

Jeg nøler litt nå, kjenner jeg.
Men jeg skal altså dele mine benkefunn med den som gidder å lese så langt.

I tillegg til regningene, som til sammen kom på en halv månedslønn inkludert purringer, har jeg sortert resten. Og lovet meg selv dyrt og hellig at dette er siste gangen. Nå er alt lagt klart for å suges ut av kontoen så fort lønninga smetter inn i morgen tidlig. Og alt er satt inn i permer. Med skilleark og nummerering. 
Det er et strengt skille mellom privat og Ordbobler. Heldigvis for Ordboblene.

Jeg fant bilderammene som mamma skulle få til jul, med bilder av Gutta Krutt. Og jeg fant takkekortene fra konfirmasjon (i juni!) Fy Skam!
Jeg fant også igjen de to mikrofonene jeg har lett etter, en juleduk på rull, en sparegris, en pynteku, et garnnøste, forskjellige saker jeg har tenkt på som inspirasjon til artikler. Og den nye blyantpennen med supertykk tupp.
Det er mulig eldstemann blir glad,for jeg fant innleggene til skihjelmen hans. Ikke mindre enn TO bokmanus (ingen av dem var Hagegyngemanus), en pakke papirlommetørklær og en lommekniv. I tillegg til rosemiddel, lader til iPhone, et gammelt hotellnøkkelkort og en engangsmaske for munn-til-munnblåsing.

Ja. Jeg ser det sjøl.
Det var derfor jeg nølte.
Det er bare så himla fort gjort at ting hoper seg opp, når jeg ikke tar tak i det med en eneste gang!
Og ved å innrømme det for hele verden, legger jeg et press på meg. Sånn at jeg ved en senere anledning kan fortelle at Nu går alt så meget bedre..

Og fram til da
... Skal jeg holde min benk ren og klar.

mandag 9. februar 2015

Tyttebæret sliter om dagen

En ting er at den lampa du veit har begynt å blinke i noen svinger.
Det skjedde i høst en gang, og jeg kjøpte olje på Biltema. Og fylte. Bare så du vet det.
Jeg har også fylt en gang til etter det.
Så denne Opelen har det bedre enn den forrige.
Når folk sier at jeg ikke har peiling på bil, er det en sannhet med modifikasjoner. Jeg vet faktisk veldig mye om bil, og særlig om ulike måter de kan skjære seg på.
Så oljen har jeg noenlunde kontroll på nå.
Likevel.
Likevel har bekymringsrynka i bånnpanna kommet til syne.

For på vei til jobben i morges merket jeg noe kjent. Vifta blåste bare kaldt.
Merksnodig, siden den lille sliteren pleier å være god og varm allerede i enden av Bakkesletta. Jeg trodde en stund at det var fordi jeg var så trøtt, at det føltes så kaldt i bilen. For den målernåla som vanligvis forteller at motoren er for varm holdt seg på sin trygge plass, langt unna kokepunktet.
Til og med da vi parkerte i Vestfossen blåste det kaldt, så jeg skjønte det nok.
Jeg hadde bare ikke lyst til å innrømme det.
Noe var galt. Sannsynligvis noe med vannet i radiatoren.

Da jeg litt senere skulle opp til mamma på Fjell, i rushtrafikken, ble mine vage mistanker bekreftet.
Målernåla, som tidligere hadde vært så eplekjekk, slet seg nå opp mot hundremerket mens jeg kjørte på halv klutsj i lang kø. Det ble såpass urovekkende at jeg valgte å slå av motoren i slak utfor.

Fordi jeg har vært ute noen vinternetter før hadde jeg på tenninga. Jeg kjenner til dette med rattlås.. Og bremsekraftforsterker. Men det hjalp ikke stort. Bilen var og ble for varm. Selv med vifta på fullt.
Siden jeg likevel ikke hadde noe vann liggende i bilen satset jeg alt på å komme opp til mamma og få fylt vann der. Det gikk.

Mamma nevnte, mens hun fylte en halvannen liters flaske med vann, at dette virket kjent.
-Om kanskje flere av bilene mine hadde hatt noe liknende?
Jeg ga henne rett på den, og valgte å heller fokusere på den gode maten hun hadde laget til meg.

Siden jeg har erfaringen ventet jeg med å åpne radiatorlokket til etter middag, kaffe og en haug med sjokolade inne hos mamma. Om du skulle lure på hvilket lokk du skal åpne:    -velg det der det står en advarsel om å åpne sakte. Jeg kjenner til hvorfor den advarselen står der også, for å si det sånn.
Bilerfaring kaller man sånt.

Uansett. Tyttebæret har nok sett bedre dager. Den gangen den hadde egen garasje og ble tatt ut for en seiersrunde i helgene. Ikke i mitt eie, altså.
Men den er 23 år gammel, og bør vel merke en og annen rynke snart.

I fjor vinter var det en som rygga inn i fronten min, og stakk av. Mens jeg var på jobb.
Den trøkken var ikke snau. Det var en trist dag.
Men jeg har ikke retta det opp heller. Så til skrekk og advarsel kjører den rundt med bulk i venstre forskjerm.

Og ja. Jeg vet at eksosanlegget burde vært sveisa på igjen nå. Jeg har tross alt fått tilbud av en mekaniker om å få det fiksa for en billig penge. Men jeg venner meg altfor fort til rare billyder.

Jeg skjønner at det snart er nødvendig med et skikkelig bil-spa for å gjøre godt igjen all rovdrift.
Til helga, kanskje.



søndag 8. februar 2015

Valmuer foran hagegynge viker plass for gitar i hengekøye

Mor tar seg et stort glass vin i kveld.
Forrige bloggbakgrunn.
Nye tider, nytt design.
Hva syns du om endringa?
Ingen spesiell anledning, egentlig. Men jeg skulle finne støvsugerslangen inne i boden (ikke misforstå, jeg hadde ikke tenkt å støvsuge), og der snubla jeg i denne kartongen som har stått halvfull siden alle juletiders.
Men i jøss, står du her alene da? Helt glemt? Stakar... Sa jeg, og dro den med meg ut i stuevarmen.
Og så er det sånn, at jeg ikke har små vinglass. Tror det var latskapen som vant den gangen jeg kjøpte disse glassene, for det er egentlig plass til to glass i ett. 
Heldigvis har jeg fått med meg at vinglass bare skal fylles halvfullt. Det er jo jobb i morgen, tross alt.

Denne helga har for meg foregått i ganske rolig tempo.
Jeg har gjort meg en bestemmelse, og det er at jeg kommer til å skaffe meg TV snart. 
Ikke for det, jeg syns det er særs hyggelig å komme til UnniPunni for å se opptak av Hver Gang Vi Møtes (som jo er det eneste jeg ser, i tillegg til  reklamefilmene. Jeg elsker reklamefilmene) Men det hender innimellom jeg tenker at en TV hjemme kunne vært ok. Helt ok. Innimellom, altså.
Så på lista mi over ting  jeg ønsker meg etter at jeg har betalt tannlegen i april, står flere greier fra steder som Elkjøp, Lefdahl eller Expert. 

Egentlig burde jeg sitte og øve i kveld. For jeg er hyret inn til Odd Fellow i morgen kveld. Med gitar og bok skal jeg holde disse menneskene opptatt og underholdt i en halvtimes tid. Er spent på hvordan det blir. Men jeg skal bruke kvelden i forkant hos mamma, og hun pleier å syns det er koselig med litt gitarspill. Så da kan jeg jo øve der. Blir det for ille, kan hun jo gå ut på verandaen og ta seg en røyk.

Nei, nå begynner glasset å bli lett. Sånn går det når mor drikker tett.
Heldigvis tar hun bare ett.
Og dett var dett.

Makan. 
Jeg ser sjøl at jeg har nådd grensa for hva som skal skrives på vin.
Gutta la seg tidlig, det er vel like greit at jeg følger deres eksempel og finner dyner og pysj.
Dette innlegget er jo likevel skrevet fordi jeg ville se hvordan det ble med det nye designet.
Gi meg gjerne tilbakemeldinger og meninger om design-endringa.
Smilefjes.
Blåbeigetennersmilefjes.


torsdag 5. februar 2015

Det er av tenåringer og halvfulle damer en skal høre det...

Jeg har striper i rompa. På tvers.
Selv om jeg hadde de sterkeste påstander og de beste intensjoner om trening i kveld, ser jeg nå at klokka har rast av sted mens jeg har holdt stand på samme plass i mange timer.

For de som har TV kan det nok virke rart at det går an. Å bli sittende låst i så mange timer. Uten å ha TV, da.
Men prøv å lage deg din egen webside helt uten erfaring.
Jeg kan trøste meg med at jeg har fått mye erfaring på området.
Selv om de helt fantastiske resultatene lar vente på seg.

Jeg innehar ikke den egenskapen å bare godta en mal som den er. Jeg skal bare endre litt her, og fikse litt der. Og dermed forsvinner teksten til et helt annet område, og sånn går no dagan.
Men nå tror jeg det skal funke på flere nivå, med linker i bilder og kryssende sider om hverandre.

Uansett bærer rompehuden min preg av å ha blitt flatsitti på en pinnestol siden klokka var fem.
Med unntak av kveldsmaten med Gutta Krutt, som i kveld lagde jubel i heimen. Hjemmesnekra burgere, laget på samarbeid og godvilje med to tenåringsgutter som benyttet anledningen til å måle krefter og hurtighet i trappa så osteskiver og salatbiter spratt, mens Mama Caos stekte i flere panner samtidig.
Mellom tygg og svelg fikk vi snakket om hvordan dagen hadde vært. Jeg fortalte at jeg snart var ferdig med å mekke egen webside, en for Ordboblene, og en for Hagegynga. 

Eldstemann mente det var på tide å skifte navn på bloggen min, siden Hagegynga er litt utilgjengelig for tiden. 

Han mente det nye navnet burde bli
PSYCHEDELLIC MA'M

Jeg forstår selvsagt ikke hvor han tar det fra.
Han la seg uten å spise opp..


tirsdag 3. februar 2015

Takk for maten, Deres Majestet.

Mett og trøtt ligger jeg mer enn jeg sitter i sofaen. Pleddet er enda mykere enn lyden av vifta som holder stua varm. Scroller Twitter, for man gjør liksom det, om man skal henge med.

Vel, egentlig har man WordPress også, om man er virkelig i slaget og henger med de store. Men det er en ferdig debattert sak. Jeg måtte til IT Helpdesk med arbeidspc'n min i dag, fordi jeg klarte å pådra meg en trojaner i jakten på delingsmerke til facebook i nattetimene. Så noe WordPress blir ikke aktuelt. 
Men altså.

Tilbake til stappmettslappheten som var utgangspunktet.
Jeg har vanskelig for å finne ord for hvordan jeg følte meg da jeg forsto at de som sulter, og som må be andre om mat, kan fengsles for det. Og at de som hjelper dem også kan fengsles for det.
Jeg ble faktisk litt kvalm.
Over min bakoverlente trøtthet fordi jeg har spist mer enn jeg behøvde, fordi det var så godt.
Og over tanken på at vi her i Norge har problemer med å straffe overgripere og voldsutøvere, men at vi kan fengsle folk som prøver å hjelpe andre!
Det er bare et forslag til høring.
Jeg vet det.
Men jeg skammer meg. 

For på en eller annen måte skal jo landets ledelse være representativt for folket.
Da hjelper det lite om jeg stemte noe helt annet ved valget.

Jeg er en av folket som nå skal ha et forslag til høring om 
å fengsle de som vil hjelpe andre.

Jeg pleier ikke å bruke bloggen min til å ytre meninger om hverken dette eller hint.
Men tanken presset seg fram, så da fikk den noen spaltecentimeter.
Og takk for det.

mandag 2. februar 2015

Wordpress my Ass

Jeg jobber som en helt for å få en ny og freeeeesh layout til bloggen min.
Har jo hatt den samme siden starten i sommerferien for nesten fire år siden.
Klødde meg litt i hodet først.
Oppussing? Renovering?
Var liksom frista av Wordpress, den så proff ut.
Og de flinke har ofte Wordpress.
Lagde en enkel sak ut fra en ferdig mal, syns den kan gå an.
Men det er jo plent umulig å få lagt til sånne deleknapper til facebook, twitter og google+ !
Der skjønner jeg pointet med at det er de flinke som har Wordpress.
Det er klin umulig å få til for sånne som meg!

Dumme, dumme Wordpress har forklaringene sine på engelsk. Og med min tålmodighet er det dømt til å mislykkes.

Nei, takke meg til.
Trur jeg sletter hele driten igjen.
Og holder meg her.
Ellers klør jeg høl i hue'..


MEN.
Jeg har fått laget noen stilige flygeblader i dag.
Og jeg har forberedt uke sex, et prosjekt for niendeklassingene.
Og jeg har spist fiskesuppe hos mamma med minstemann.
Og hørt eldstemann i nynorske pronomen.
Så dagen har vært god den.
I tillegg starta dagen på armen til Kaptein Blikk.















DERFOR smiler jeg og tar kvelden.
Ganske fornøyd likevel.


<div id="F4B3E6E6-1CE9-40C3-B3270641BE67093B-9D4751B2-711A-4310-A36ACE875D6066DB"></div>