Sprettrompe Back on Track

I går kveld, mens jeg satt rompa mi god og flat ved den nyrydda kjøkkenbenken min, ringte Marianne fra Fit Club. Pokker. Jeg så lenge på displayet i håp om at hun ville tro jeg hadde mista mobilen eller fått nytt nummer. Prøvde å stirre den i senk.

Men så var det en stemme i meg som syns det var for galt.
Selv om jeg visste at hun kom til å gi jernet for å få meg tilbake i treningsform.
Vel, tilbake i... To ting: Jeg var aldri i skikkelig form, og jeg har ikke liggi bare på latsida i mellomtiden. Det har jo hendt jeg har snudd meg rundt.

Så jeg svarte. Og det gikk som det måtte gå. Marianne har en egen måte å overbevise meg på. Det er vel ikke helt ufortjent at hun har blitt leder og inspirator. Innen samtalen var over hadde jeg lovet å komme på trening i dag. Og da var det rett over i angreposisjon. Angre-posisjon. Jeg begynte å angre med en gang jeg hadde lagt på, og det fortsatte jeg med utover natta. Det har fulgt meg hele dagen på jobb i dag, og da jeg kom hjem kjefta jeg lenge og intenst på gutta, sånn for å få ut noe av frustrasjonen over at jeg ikke klarer å si nei til Marianne.

Jeg innrømmer glatt at det er bra for meg. Men det er mye som hadde vært bra for meg. En tur til Syden med kjæresten, for eksempel. Eller trippel lønn. For å nevne noe.
Men den virkelige grunnen til at jeg valgte å dra på trening igjen, sånn uten filter, er at det er så hyggelig når folk sier de savner meg!
Ja da, jeg er nok litt lettkjøpt.
Men det endte i alle fall med at jeg troppet opp i dag med joggesko i posen og optimisme i blikket.
Min spreke tenåringssønn var med, men han satt seg oppe for å se på.
Jeg skulle nok vise ham at muttern er i bedre form enn han aner.

Lite ante jeg.
Jeg som vanligvis sikler og gisper under en 20:10 tabata-økt, kjente bronkiene vrenge seg under dagens 25:10.
Ja. Jeg vet at fem sekunder ikke er så lenge.
Men om du har prøvd tabata, kan det tenkes du aner en viss gjenkjennelse her.
Når de i tillegg valgte å kjøre hver øvelse to ganger etter hverandre. Istedenfor en av hver.
Vel. Jeg tror ikke akkurat tenåringen der oppe var dødsimponert, der han ristet litt på hodet mens jeg jobbet meg gjennom burpees. Han prøvde å gjøre hoppetegn til meg. Jeg oppfattet at han ga tommel opp.

Svimmel og på randen til oppkast sjaket jeg opp trappa etterpå for å få litt skryt og en restitusjonsdrikk. Og der oppe ventet tenåringen med dommen.
Han la vekt på alle ordene da han snakket:
Du. Må. Trene. Spenst, Mamma.
Du ser litt ut som en sekk med poteter når du prøver å hoppe.

Han har tatt på seg jobben, og jeg har i oppgave å hoppe opp trappa, med samla bein, uten å holde i rekkverket. Det så ikke så vanskelig ut. Så jeg prøvde litt. Han tok meg med en gang. -Hei, du kan ikke ta pauser, du må hoppe videre i samme hoppet.
Jeg hoppet, og klarte tre trinn.
Han hoppet ikke akkurat etter Wirkola der han hoppet etterpå.
Han hoppet også tre trinn.
Av gangen.

Det irriterte meg grenseløst, for det betyr at det er fysisk mulig.
I mellomtiden skal jeg konsentrere meg om å klare å GÅ de trappene opp og ned de neste to dagene.
Så får vi se, etter det.

5-4-3-2-1- FIT CAMP!

Jeg må innrømme at jeg har brukt store deler av denne dagen på å angre.
Og grue meg.
For jeg har som kjent latt meg overtale av UnniPunni til å være med på et fire ukers gratis treningsopplegg på et tennisanlegg i Drammen.

Jeg hadde fortrengt det etter beste evne hele dagen, i og med at jeg hadde det travelt på jobben. Men litt over tre tikket det inn en sms: "Sitte på med Anna som sist?" Gremm.
Jeg sendte svar: "Æsj, jeg vil ikke. Kan jeg slippe?" Jeg visste at jeg skulle jobbe lenge, og at det ville bli stress å komme i gang med felles trening. Det var mer fristende å fyre i ovnen og slumre på sofaen til leggetid. Helt siden jeg meldte meg på, har jeg gått med tanken om at det beste er å melde seg av igjen og ikke bli med likevel. Unni skulle vel klare å trene uten meg, det er så mange andre der. Og hun har jo Anna, som også har meldt seg på samme galskapen. Jeg er egentlig helt fornøyd med å trene alene på tredemølla, med musikk te arbe' på øra. Men hun ville altså ikke gi seg, og det var ingen kjære mor, heller. Jeg prøvde med alle argumenter jeg kom på.
"Men jeg har så vondt i meg!" -Neida! Det har du ikke.
"Jo. Aller vondest rett bak viljen. Jeg vil bare melde meg av!"
Jeg fikk ikke lov å melde meg av, og sånn var det med den saken.

Jeg er fryktelig glad i UnniPunni. Men i dag kjente jeg på hvor irriterende hun kan være. Og sta. Og hjerteløs. Jeg vurderte vennskapet vårt en stund, men bestemte meg for å gi henne en sjanse til å gjøre det godt igjen. Under forutsetningen at jeg ble med i dag, og at jeg KANSKJE og bare kanskje ble med neste gang også.
For, jada. To ganger i uka, uansett vær, skal vi ta knebøy og pushups og f---s oldemor til vi spyr, fordi vi skal bli så himla sterke.
Jeg kjente hardt på viljestyrken min hele veien til Drammen. Det eneste den ville var å snu bilen, eller i det minste trene innendørs. Ute var det vertikalt snøvær (les: lett duskregn, om det kom noe) og nesten kuldegrader, og vi skulle legge oss ned på bakken for å ta pushups. Som i seg selv er et sorgens kapittel.

Det var litt kø for å registrere oss, siden det var nesten ett hundre og førti deltakere der, og da prøvde jeg å få med meg Anna for å stikke av mens UnniPunni ikke så på. Men så kom vi på at det var hun som hadde bilnøkkelen, så da kunne vi likegodt bli der. Og forresten fikk vi en kopp urtete å varme oss på før start. Den smakte ikke så verst heller.

Dagens trening besto i oppvarming og gjennomføring av obligatorisk test. Samme testen skal tas ved endt camp, for å se eventuell fremgang.
Eventuell fremgang.
Oppvarmingen var vanskeligere enn det så ut, og jeg tror alle innvollene rørte på seg flere ganger.
Jeg må si at jeg egentlig var full av melkesyre etter oppvarmingen, så jeg prøvde nok en gang å få UnniPunni og Anna til å bli med hjem.
Selv om jeg kjente godt etter, fant jeg ikke en eneste celle som hadde lyst til å ta den testen.
Hvert eneste fiber i kroppen min var fullstendig innstilt på fyr i ovnen og slumre på sofaen, som tidligere nevnt. Men jeg kjente i det minste at jeg var i ferd med å tilgi UnniPunni for at hun var så dust. Hun mente det jo godt.

Selve testen høres enkel ut. I to minutter skal du ta så mange knebøy du klarer. Jeg syns egentlig det gikk veldig bra. Men så sto jo jeg også foran de andre, og kunne ikke sammenlikne våre tempo. Etter to minutter var jeg svimmel og hadde blodsmak i munnen, og var sikker på at jeg hadde tatt flest av alle.. Jeg registrerte at mitt forbedringspotensiale i hvert fall var høyt over de andres.

Den aller verste delen av prøva handlet om pushups. Tror ikke jeg var den eneste som frykter den øvelsen. Om jeg skal ta dem med strake bein blir det ikke dem, men heller den halve. For jeg kommer jo ned, på et vis. Men det telles ikke som en hel før man er oppe igjen. Dusteregel.
Heldigvis var det mulig å sette knærne nedi etter å ha seget ned, for så å klare å løfte seg opp igjen. Men det var ikke lov med pause, så om vi stoppet i løpet av de to minuttene måtte vi reise oss opp og være ferdig med denne delen av testen. Jeg reiste meg opp først. Ha! Førstemann i noe!
- Etter to og en halv, nesten tre. Ja, vi sier tre. Tre pushups, med litt hjelp av knærne på vei opp. Forbedringspotensiale lik skyhøyt.

Siste delen av testen var å løpe så mange lengder som mulig på to minutter. Relativt korte lengder. Jeg er verdenmester i å fremkalle melkesyre, så jeg prøvde å være taktisk. Det vil si å starte sakte og øke etter hvert, for å avslutte i et forrykende tempo. Vel. Jeg holdt halvparten av taktikken, for jeg starta i hvert fall sakte. Økningen får vi ta neste gang. Forbedringspotensialet er igjen langt over gjennomsnittet.

Etter at testen var ferdig fikk vi en restitusjonsdrikk for å fikse opp igjen skadene vi hadde påført de stakkars musklene våre. Den var såpass god, at jeg bestemte meg for å beholde UnniPunni som betrodd venn og treningspartner likevel.

Og, selv om jeg ikke hadde trodd jeg skulle si det, gleder jeg meg -litt- til neste gang. Og neste gang, og neste gang der igjen.