mandag 17. november 2014

Litt slaff i leffa, men ellers tiff toff

Jeg sitter på hotellrommet med verdens lammeste høyreside. Fra øret og ut til leppa, og helt ned til halsen er det et tykt teppe, og når jeg ser meg i speilen og smiler til meg selv, virker bare den ene siden. Vi snakker litt mer enn bare sjarmerende skjevt smil.

Når det er sagt, har jeg i det minste fortsatt grunn til å smile. Det blir visst mye verre etter at bedøvelsen går ut. Implantat er så visst ikke noe man tar lett på.
Tannlegen (som snakker norsk, han har jobbet i Norge) var med i butikken og kjøpte isposer til meg (frosne erter), og på apoteket for å kjøpe smertestillende og penicillin. Jaggu bra han var med, for bruksanvisningene er selvsagt på Ungarsk. Og med gårsdagens Gyromåltid friskt i minne setter jeg pris på all hjelp jeg kan få med språket.

Noe sier meg at natta kan bli lang.

Sånn rent estetisk er alt som før, bortsett fra en prydsøm i tannkjøttet mellom to jeksler.
Det å sette inn implantat betyr nemlig ikke at det kommer ny tann. Det betyr ny ROT. Sånn at jeg kan sette inn ny tann om noen måneder.
Jadda.

Jeg har fått beskjed om å ikke spise melkeprodukter på noen dager, og det er egentlig ikke verre enn det. Melkeprodukter er ikke det jeg hiver i meg mest av uansett.

Når det gjelder pris, så kan jeg fortelle at de tingene jeg må gjøre ville kostet meg nesten nitti tusen kroner hjemme. Og om du er nysgjerrig på hva det vil koste meg her i Ungarn, forteller jeg det gjerne.

søndag 16. november 2014

Gulasj?

Det ungarske kjøkken er viden kjent, og jeg er mer enn nysgjerrig på alle de rettene ungarerne bruker sin paprika til.
Så da jeg ankom Budapest i dag hadde jeg ett mål for øyet: Magemålet.

Nå hadde jeg konsentrert meg så intenst om alle viktige papirer og saker jeg skulle ha med meg nedover, at jeg rent hadde glemt å sette meg inn i det ungarske språket.
Og selv om jeg skryter uhemmet av min androidsmarte telefon med alle slags google-løsninger, er det ikke gjort i en håndvending å fine ut hva damen bak disken sier på ungarsk.

Menyene er skrevet med god vilje og tydelige bokstaver, men ble likevel lest av en uforberedt analfabet. Jeg forsto at stedet var i en kjede, Wikinger. Jeg skjønte at det i hvert fall var et sånt sted man bestiller i kassen, henter det som ropes opp, og rydder etter seg selv. En slags café med varm mat. Sånne har vi jo flere av i Norge, så dette lovet godt.

Det så ut som om spesialiteten var burgere, i følge noen av bildene. Men så kjente jeg igjen noe som lignet pasta carbonara, og ved et bord satt det tre damer og spiste en oransje suppe. Så jeg visste at jeg kunne treffe mål, med litt flaks. På menyens venstre side sto det noe som så veldig ungarsk ut. Gyros.
Det var et ord jeg ikke forsto, og det var ingen bilder der.
Så da bestilte jeg en sånn.
Gyro plate.
Jeg burde ant lunta da hun bak kassa sa jeg måtte gå utenfor om jeg skulle ha gyro. Og bestille i luka ute.
Men det gjorde jeg ikke. Ante lunta altså. Jeg gikk i luka ute og bestilte min ungarske spesialitet. Og fikk en Nestea, som fulgte med på kjøpet, i hånda. Og vennlig beskjed, på engelsk, om å vente et lite øyeblikk før maten var helt klar.

I tilfelle du lurte:
Gyro på ungarsk er akkurat det samme som kebab på norsk, bare med mye mer salt.
Men det var ikke betjeningens feil at jeg møtte dårlig forberedt, og jeg spiste alt jeg orket.




Google translate hjalp meg likevel inne i supermarkedet, da jeg skulle kjøpe soyamelk eller eplejuice til å blande ut kostpulveret mitt med (for næring etter tannlegetimen i morgen kveld).
Det vil si. Jeg klarte å finne ut hvordan jeg skulle skrive soyamelk, men greide ikke å uttale det. Så det ble epeljuice, siden den var lettere å finne.

onsdag 12. november 2014

Og tennene de trekker vi jo, en etter en...

Litt spent er jeg jo.
Skal på min aller første tur til Ungarn, Budapest. 
Helt alene. På tannlegetur.

Jeg har ikke tannverk.
Men så har jeg ikke så inmari mange tenner akkurat nå, heller.
Jeg måtte trekke to tøffinger etter en langvarig tannpine i fjor, og skal nå sette inn nye der de gamle sto.
I Budapest.

Mamma gruer seg, for det er ikke tall på hvor mange ting som kan gå galt.
Jeg har snakket med henne et par ganger om det, og regner med at hun må ta ekstra blodtrykksmedisin etter hver samtale.
Men det kommer til å bli fint.

Jeg har ordnet flybilletter, hotellrom, skyss mellom flyplass og hotell, europeisk helsekort, reiseforsikring, tannlegetime, guidet byvandring, pass, penger og nesten klargjort hva jeg skal pakke med meg. 

Nå blir jeg litt opptatt en halvtimes tid, for jeg skal tegne et stort, fint skilt til å henge rundt halsen:
JEG REISER ALENE