Sola har strålt i hele dag. Likevel har den kalde vinden vært hakket sterkere enn sola, og jeg har nok en gang kledd meg feil til været. Det begynner nesten å gå litt sport i det nå, hvor lenge klarer jeg å oppholde meg utendørs i dette antrekket?
Glad jeg ikke er redd for å bruke flere skjerf samtidig.
Tannlegen skaffet meg ukesbillett til offentlig transport, så i dag har jeg trikket litt rundt. Med nesa mot trikkeplassen gikk jeg og leste på et digert bykart for å se hvilken trikk jeg skulle hoppe på. Det gikk veldig bra, bortsett fra det lille øyeblikket der jeg kjente at asfaltkanten ble borte under meg, og jeg befant meg plutselig ute i en sidegate. Og der var det en buss som skulle inn. Sjåføren slo seg nok litt i panna, men jeg smilte og vinket tilbake.
Bretta sammen kartet. Like greit å bare prøve seg fram.
Jeg ble med trikken inn til Deak. Tror det er i hjertet av Pest-siden i byen. Og med min fantastiske flaks, viste det seg å være festival her nå. På torget og gatene rundt vrimlet av sånne små trebutikker med kunst, håndverk, tradisjonsmat, såper, honning, keramikk, pølser, smykker, musikk og vin. Jeg kjøpte meg en varm gulasjsuppe, servert i et rundt brød, og en slags calzone. Bare annerledes. Og øl.
Et opptog med Hare Krishnaer kom syngende og trommende forbi meg, og folk snakket ungarsk, fransk, engelsk, spansk, nederlandsk, tysk og dansk. Jeg så et par partysvensker også, men det var nok litt tidlig på dagen for dem.
For å holde på varmen tok jeg turen vekk fra festivalområdet og inn i butikkene i hadlegata. Og der lå det en butikk som tok pusten fra meg. Det var en butikk for klær og smykker. Litt sånn sigøynerdronning-aktig. Kjolene.. Og smykkene... Håndlaget med sirkonia. Veldig få av disse smykkene ville vært mulig å bruke til en vanlig kveld ute, siden de ville knust alle antrekk.
Men jeg kunne jo kjøpt en byste i fløyel, og så hatt herligheten hjemme i stua som dekorasjon. I stedet for TV. Det ville sannsynligvis kostet meg det samme som en TV også.
Jeg tok et bilde av lysekrona, sånn for å vise UnniPunni når jeg kommer hjem. Men jeg legger ut bildet her. I forfjamselsen tenkte jeg ikke ett øyeblikk på å ta bilde av selve smykkene! Men jeg skal tilbake til det stedet i morgen.
Det er så mye å se her, at jeg gleder meg allerede til neste tur nedover. Da VIL jeg ha med meg mine kjære, for det blir jo ikke helt det samme å oppleve alt dette alene.
Apropos ting som ikke blir det samme. Jeg vet det er litt utenfor. Men hvis du har sett en hvilken som helst Hollywoodfilm der det er badekar på hotellet, har du kanskje en formening om hvordan det skal se ut når en kvinne ligger i badekaret for å få varmen i seg etter en lang og kald dag i byen. Den langbente, solbrune filmstjernen ligger grasiøst i badekaret med skum over strategiske steder. Hun drar fingrene dovent over huden sin og smiler forførende til motspilleren.
Bortsett fra det med motspilleren, som jo ikke er aktuelt nå uansett, er det ingenting av dette som stemmer med virkeligheten.
Ja visst er det badekar på rommet. Og jeg trengte å få varmen. Så jeg fylte det til randen.
Om huden er gustenlilla fra før, etter vinteren, så blir den om mulig mer gulhvit under vann.
Og vannet skvalper utover gulvet etter hvert som kroppen fyller karet.
Noe skumbad ble det ikke, så hele kroppen syns, i all sin ynde.
Akkurat der jeg lå og så nedover meg selv, var jeg et ørlite sekund glad for at jeg er her helt alene.
Det er ikke sikkert kjærlighetslivet tåler at alt vises i dagslys.
Men varmen kom sakte, sakte tilbake. Og innen jeg var ferdig var jeg god og varm, og rosa over hele kroppen. Jeg smurte meg med krem, og lurte litt på hvordan filmstjernene får smurt baksiden av lårene og rompa på en grasiøs måte. Den eneste måten, tror jeg, er å stå på gulvet og bøye seg som ei reke mens du klasser på der du kommer til. Og så vente med å sette deg ned til kremen er absorbert av seg selv.