Vel, jeg må si jeg har følt meg tryggere.
For eksempel på tuppen av Preikestolen.
Men jeg kom fram i ett og samme stykke, og hotellrommet var både rent og varmt. Så noe klaging kommer ikke fra denne kanten.
Jeg må si det er noe eget ved å reise alene.
Javisst er det en del stress med å komme seg til flyplassen til rett tid, og få lempa kofferten på båndet.
Men etter å ha kledd av meg nesten alt, og slengt eiendelene mine i bokser til gjennomlysning, og etter å ha fått på støvletter og skjerf igjen, da...
På vei gjennom parfymelandskapet, forbi sprit og sjokolade, inn i en bokhandel for å se på alle de interessante titlene... Da kjenner jeg smilet trenger seg fram i fjeset.
Jeg prøver å skjule det en stund, men innen jeg sitter fastlåst i det trange setet med Katzenjammer på øra, er smilet for bredt til å skjule.
Jeg klarer ikke å se ut som en bereist voksenperson, uansett.
Ikke engang den livsfarlige trafikken på vei inn til byen fikk meg til å slutte å smile.
En uke, helt alene.
Kan skremme F... på flatmark, har jeg hørt.
Bortsett fra at jeg ikke kjenner hverken byen eller språket, har jeg altså ikke vett på å føle meg skremt.
Det kommer sannsynligvis ett og annet reisebrev denne påsken.
Sånn er det med den saken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger