Reisebrev nummer seks knuser fjellvettregel nummer sju

Gå ikke alene.

Jeg passer på veska og konsentrerer meg om veien.

Det står tydelig som nummer sju i de norske fjellvettreglene.
Men jeg er ikke i Norge nå, og det høyeste fjellet her er det nesten mulig å kaste en stein over.
Nesten.

Men jeg tror faktisk det er en bra ting likevel. Å gå alene innimellom.
Jeg blir mer selvstendig, mer seriøs, mer oppmerksom. Det skjerper sansene å være den eneste å stole på. For meg kan det være lurt å innimellom måtte ta ansvar for skuldervesker og endestasjoner.
Med unntak av to t-skjorter i en plastpose har det jo faktisk gått bra, så langt.

I dag falt jeg nesten for fristelsen til å henge meg på et digert følge med guide og norsk flagg. Det var et øyeblikks trygghetslengsel. Jeg tenkte at de ikke ville legge merke til en ekstra person i følget, liksom.. Men jeg skjønte det var på tide å snu da de toget inn på en restaurant. Jeg sto litt utenfor og tenkte, og kom til at min egen tur sannsynligvis ble mer spennende enn deres uansett. De skulle jo bare opp hovedgata, inn til torget med alle bodene på midten, og der er jo jeg allerede godt kjent. Jeg mener. Jeg har vært der tre dager etter hverandre, for jeg har hatt så lyst på noen kopper.. Jeg endte med å kjøpe to i går. Og så knuste den ene litt på trikken, og jeg dro tilbake for å kjøpe en ny i dag.


I dag tok jeg en annen trikk, og fikk se steder som aldri i livet blir like bra på bilde som i virkeligheten. Men jeg tar en for innsatsen, og poster noen bilder her.

Veien langs elva er sannsynligvis fantastisk når det ikke er kald, sur vind. Lekterne lå side om side på Donau. -som forøvrig IKKE er schönen blau, men som er skikkelig brun.
Over på den andre siden lå det slott, kirker og bygninger som tok litt av pusten min et øyeblikk. Men jeg kom meg ganske fort igjen.

And now I go for Parliament!

Jeg havnet rett utenfor Parliamentet. Og det fårn si. Ikke mye som minner om komunehuset i Øvre Eiker der, nei. Et raskt overslag, og jeg kom til at INGEN av bygningene hjemme er i nærheten av å likne i utsmykning og tårn. Nå er det protester mot landets styrer, og de opprørerne har demonstrasjoner foran på plassen.
Jeg gikk ikke bort til dem, mamma. Og det var væpnede vakter til å passe på. Så jeg holdt passe avstand.

Ikke akkurat Øvre Eiker rådhus..

Etter trikketuren langs elva var jeg sulten igjen. Trudde egentlig ikke det var mulig, siden jeg spiser meg altfor mett hele tiden. Jeg har vokst her nede, for å si det sånn.
Men jeg tok meg uansett turen opp til hovedgata, for der hadde jeg sett en italiensk restaurant. Egentlig mange. Men denne fristet. Cucina.
Og jeg ble IKKE skuffet, for å si det sånn. Atmosfæren og maten var smack, midt i blinken.
Det er i hvert fall sikkert at jeg en dag MÅ dra til Italia.

Og på vei hjem -god og mett, og litt brisen etter tre glass vin -tok jeg turen innom en plass som gjør at jeg skulle ønske jeg var en sigøynerdronning. Det er ikke vits med ord her, jeg bare legger til en liten filmsnutt, og så er vi der.

Og med den tar jeg kvelden. I morgen kveld skal jeg fly til Norge igjen, og da er det ikke lenge før vi treffes ett eller annet sted.