Ikke prat med fremmede menn. Sa mamma.

Mamma har lært meg mye. Eller. Hun har prøvd. OG hun skal ha for at hun ikke gir opp.
Bortsett fra å hindre meg i å plukke opp tyggis fra asfalten og geleide meg i store buer rundt "nymalt"-skilt (stakkars mamma. Jeg klarte rett og slett ikke å la være..) så har hun prøvd å få meg til å spare litt. Både på energi og penger. Sånn til en regnværsdag.
Men jeg tror liksom ikke på regnværsdager før de er der, jeg. Og mamma river seg i håret.
Jeg vet ikke om hun prøvde å få meg fra å snakke med fremmede menn. Jeg vet at jeg viste fram mine nye gummistøvler til alle på bussholdeplassen, og at jeg delte bort godteriet med ungene ved siden av meg.
Om det var menn eller unger var meg revnende likegyldig.

Men altså.
I dag måtte jeg sette meg ned og snakke med en vilt fremmed mann. Av utenlandsk opprinnelse, til og med. -Hvis det kan regnes som utenlandsk, når det er jeg som befinner meg utenlands, i hans land..

Saken var den. At som aleneturist i Budapest har jeg INGENTING å stille opp med uten Google translate og valutaregneren. som finnes i min smartphone. Og batteriet var faretruende lavt. Ute var det vind og litt regn, og jeg hadde selvsagt tatt på meg et par sko som hadde gitt meg gnagsår med farge som ei påskenese. Så det ble ikke aktuelt å tråkke den lange veien tilbake til hotellet for å lade.
Det ble å lete etter en plass, å kjøpe kaffe, som hadde et stikk i veggen der jeg kunne lade telefonen min. Etter noen bomturer innom ulike kafeer, havnet jeg hos Burger King. Jeg fant et ledig bord ved et stikk, og kjøpte meg kaffe.

Det var bare det, at da jeg kom med kaffen, var det en som hadde satt seg ved bordet! Jeg virra litt forsiktig rundt. Ville jo ikke stresse fyren. Han så grei ut, så jeg spurte rett og slett om å få sitte med ham. Med mange andre ledige bord, så det ut som det gjorde.
Han tenkte kanskje jeg la an på ham, så jeg forklarte på min beste engelsk, at jeg bare var ute etter elektrisiteten hans. Mulig han ikke tok meldinga før jeg lente meg bak ham og putta laderen i veggen, men da lo han i hvert fall.

Uansett dumpa jeg rompa ned som om ingenting. Og hadde en times interessant samtale med en en ungarer som ifølge ham selv stiller til valg som den neste presidenten når rebellene kaster parliamentet i Ungarn. Pluss en del annet politisk, som jeg nikket og smilte til.

Sånn utseendemessig så han mer ut som en tyv. Eller noe i den gata. Veldig pen. Med litt skjegg og blå øyne. Rundt tretti kanskje. Og han kunne snakke for seg, greie på ting hadde han nok. Han la ut om verdens politikk, flyktningeleire, NATO og IBS. Jeg var innerst inne mest opptatt av å få strøm til mobilen, og jeg holdt på veska, mamma!
Jeg svarte og spurte, og måtte ærlig innrømme at jeg er mest opptatt av det som er foran min egen nese. Som for eksempel neste måltid, eller muligheten til å få ladet min eneste kontakt med verden hjemme.

Sånne spontane samtaler med fremmede er med på at jeg føler meg rik.
Men jeg tapte uansett noe etter denne lange samtalen, samme hvor hardt jeg holdt på veska mi. For etter en stund måtte jeg takk for meg og dra tilbake til hotellet. I taxi.
Tilbake på rommet mitt oppdaget jeg at posen med t-skjortene til Gutta Krutt må ha ligget igjen på Burger King...
Jeg tror nok ikke presidenttyven var interessert i dem, hvis han er tyv. Så i morgen skal jeg gå dit og spørre om de har funnet en pose med to t-skjorter i. Med karma på min side, kan det jo tenkes jeg har flaks?