Det sjuende brev på reisen. Enden er nær

Jeg har lagt håndklærne på gulvet, kastet søpla og betalt for minibaren.
Hjemmet mitt denne uka blir noen andres hjem nå, og jeg skal tilbake til mine kjære.
En fylling rikere. Og noen hundrelapper fattigere.

Det er rart med det. Jeg har hatt en uke på meg til å møte folk til artiklene, og jeg møtte de alle i dag!
Jeg har liksom tenkt jeg hadde så god tid, så jeg har ikke mast. Men i går skjønte jeg at det hastet, og dermed ble det noen møter i dag!
Det ble noen cafebesøk, og en restaurant som var helt fantastisk innvendig. Fresco ved Liszt Ferenc, for de som lurer. Jeg har lagt merke til at mange av spisestedene her ser ganske ordinære ut utenfra, og så kommer jeg inn.. og... Wow!
Det er mange meter under taket, og veggene ser ut som bølger, med stjernehimmel over..

Jeg har snakket med studenter på første året med psykologi. Flotte folk, og en fosterhund som var så kosete og bløt at jeg kunne tenke meg å ta den meg hjem.
Og jeg har snakket med en veterinærstudent som har bodd her i snart seks år! Praten gikk i ett, og det var ikke en gang meg som snakket hele tiden, til en forandring.
Jeg må si det har vært noen veldig interessante dager her, og jeg gleder meg til å skrive ferdig artiklene.

Nå slår pianomannen i lobbybaren sine siste akkorder for meg, før jeg takker pent for følget og drar videre. Barmannen ga meg forresten kompliment i går. Han hadde møtt nordmenn før, sa han. Men ingen var så vennlige, blide og pene som meg. Jeg svarte som sant var, at jeg er generelt vennlig av natur.
Og det var den samtalen.
Ikke rart jeg fikk kompliment, forresten. Jeg hadde jo på meg kjolen som min kjære vasket på krympeprogram, så den var hakket kortere enn vanlig. Men anstendig nok for en kvinne på min alder. Så vidt.

Bildet i dag er fra Sceneakademiet, studiene for klassisk musikk. Jeg var inne i en fiolinbutikk, og så hvordan de blir laget.
En kunst...


Og med dette klapper jeg sammen lokket og takker for følget.