mandag 4. august 2014

Bryllup og barndomsvenner




Jeg har en venninne, som jeg har hatt siden en augustdag i 1985. Vi var innflyttere til bygda, og jeg hadde akkurat begynt på ungdomsskolen. Denne augustdagen var det altså sånn, at to jenter fra klassen ringte på hos meg. De hadde med seg en kurv, og spurte om jeg ville være med på sopptur.
Jeg takket ja, og vi ble kjent. Dette var mine nabojenter, Anne Grete og Sine.

Nå var det kanskje sånn med dem i starten, som med alle andre jenter som tok kontakt med meg.
Jeg hadde nemlig en usannsynlig søt storebror, så det var ikke vanskelig for meg å få nye venninner på den nye skolen.

Akkurat denne soppturen, der ingen av oss kunne forskjell på spiselig og dødelig sopp, var faktisk starten på vennskap som skulle vise seg å vare, og vare, og vare. Uavhengig av broren min. Nesten til døden skiller oss ad, vil jeg si.
Vi overlevde soppturen, mamma var klok nok til å ikke tilberede soppen da vi kom hjem.
Men døden har likevel hentet oss inn.
(De som kjenner meg vet jo at ikke begge nabojentene lever lenger, og at dette har gjort vondt lenge, og gjør det enda. Anne Grete har laget dype, gode spor i hjertet mitt.)

Men Sine. Sine lever i beste velgående. Og det vennskapet jeg snakket om har jammen meg fått lov å utvikle seg og modnes i takt med våre smilerynker og hengepupper. Vel. Hennes henger ikke så mye da, men det får gå.

Vi er ikke ofte sammen. Livene våre har gitt oss barn i ulike aldre, ulike venner og ulike arbeidsplasser, i tillegg til at hun har vært gift med og skilt fra broren min for cirka hundre år siden.
Men når vi møtes er det likevel nært og godt, og med en gjensidig respekt og nysgjerrighet som bygges videre til neste gang vi møtes.

De siste ti årene har hun vært sammen med sin Petter, og denne lørdagen giftet de seg!

Jeg var igjen invitert, og var smart nok til å ikke gjøre den samme bommerten som sist: Jeg hadde den gangen leid kjole, en fantastisk gul kreasjon som så ut som en kremkake på en karusell. Og jeg skrev en sang som jeg prøvde å synge sjøl. Måtte avslutte midt i sangen, sette meg  ned og grine litt, for å fortsette etterpå..
Denne gangen hadde jeg en enklere kjole, og holdt meg klokt sittende under hele middagen.
Bryllupsselfie under middagen. Min kjekke, dresskledde blikkenslager bruker tiden på å imponere damene ;)


Men Sine hadde fått det for seg at hun ønsket seg et par sanger utpå kvelden likevel, så det var bare å øve. Og øve. Og øve. På den j------! H-moll. For det viste seg at alle sangene jeg syns kunne passe til dette bryllupet, altså hadde en eller flere H-moll i seg. Og til og med Fysj-moll i den siste..

Nå ble det ikke tid til øving da, for hun ønsket seg også en dunke med min hjemmelagde potetsalat. Jeg hadde aldri laget potetsalat til 70 personer før, så jeg beregnet ikke tiden til min fordel.
Både jeg og Blikkenslageren sto og skrelte poteter da det var to timer igjen til festen startet..
Så den rakk ikke akkurat å trekke seg inn over natta, for å si det sånn.

Men jeg kan jo si det var i rett Sine-ånd, for da klokka var halv ett natten før, begynte Sine å sy inn brudekjolen sin.

Herlige Håkon, brudens far, sa noe veldig fint om Sine i talen sin. Som gjerne kunne vært lenger, om jeg skal være ærlig, han er spesielt god på historier. Han sa at Sine hadde en egen evne til å få ting til å gå fantastisk, uansett prognoser. For eksempel at hun syr ferdig siste kjole før moteshowet, timen før de skal ut på catwalken. Like blid og sikker på at det kommer til å gå bra. Jeg tror han brukte denne formuleringen: "Sine går mot noe som kan se ut til å bli en katastrofe, og innen hun er fremme, blir det likevel en suksess!"
Så da var det kanskje ikke rart at hun valgte å ha seremonien utendørs på en dag det var meldt styrtregn, vind og torden. Det ble nelig strålende sol!
Gratulerer som rette ektefolk, Sine og Petter!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en hilsen til Hagegynga her. Jeg er glad for alle kommentarer og tilbakemeldinger