Strandefjorden Sommerteater

De årene man er usårlig. Ungdomstid. 

Det er vanskelig å finne ting som er spennende nok, frykten for å kjede seg.

Disse årene, det er dem jeg nå må tygge i meg, her jeg sitter i bilen. Jeg tvinger meg til å bli sittende, ikke gå inn for å sjekke at alt er ok. 

Han klarer seg, det er bare flaut om mamma dukker opp.

Et stykke foran bilen sveiver ei jente i lårkort paljettkjole, og jeg har blitt gammel nok til å tenke at det må da være fryktelig kaldt. Og upassende med stiletthæler, siden det er en utekonsert, og vanndammer flere steder. Hun sveiver rundt en fyr som prøver å forklare at han ikke hater henne, han har bare ikke lyst til å være sammen med henne akkurat nå. En guttegjeng på vei forbi roper og dytter hverandre. Det er tydelig at de mer enn gjerne kunne tatt hans plass, om enn bare for en halvtime hver. Blikkene etter den paljettkledde er lange og slørete.

En ung mann i rutete skjorte går sakte litt i alle retninger, med en boks i hånda. Innimellom stopper han for å drikke litt, men han snakker ikke med noen. Kanskje han ikke fikk det til denne kvelden, som han hadde tenkt.

Røde kors er på plass, med parkert ambulanse og edru voksne. Bak ambulansen sitter det to jenter på huk og roper ut hvordan de nesten tissa på seg.  Og bak der igjen står det en svær buss med stereoanlegget på fullt. 

De som henger rundt den bussen, hadde ikke behøvd å betale billettprisen for å se Plumbo på scenen, for bussen overdøver lett.

Klokka begynner å nærme seg, det er snart bare et kvarter igjen. Jeg myser litt inn i mengden av unge mennesker. Hjertet mitt gjør en liten kolbøtte, for der kommer det gående to ungdommer jeg drar kjensel på. Hånd i hånd, på stø vei mot bilen min. 

På stø vei. Og da de bøyer seg inn, kjenner jeg at alt er greit likevel.

Min lille gutt har blitt stor. Så stor at han fikk billett til Strandefjorden av onkel i konfirmasjonsgave. Lenge håpet jeg han hadde glemt hele billetten, men det var rett og slett ingen vei utenom. Så, etter mange lengre samtaler, rundt hundre formaninger og bekymrede kommentarer, måtte jeg innse at min lille gutt skulle på fest. Nå er det faktisk sånn, at det er femten års grense der, og at det visstnok kalles konsert. Men, hei. Jeg kjenner til Plumbo, og vet hva slags arrangementer de spiller på. 

Fester.

Kvart på ti i kveld fikk jeg en melding om to slurker ferskencider som han hadde fått smake av en venninne. Syns nok han var i overkant modig som fortalte mammaen sin det. Men det må ha blitt med de to slurkene. Han var nok redd for å spolere senere muligheter.

Og kvart på ett satt han i bilen, og vi kunne ta fatt på en times biltur hjemover.

Det går greit.

Det går greit.