Alle burde hatt en storebror

Jeg burde sikkert skrevet noe brennende engasjert om lærerstreiken her. For den er faktisk veldig viktig for meg. Eller om faren for krig over hele plata, siden det går litt vilt for seg der ute i verden.
Jeg burde det. Fordi jeg er så heldig å ha noen som leser det jeg skriver, burde jeg det.

Men jeg har mer lyst til å fortelle om den ydmyke takknemligheten det er i å bruke en times tid med broren sin. En varme og åpenhet i å bare være seg selv.

Mange av dere kjenner ikke brødrene mine.
Noen av dere vet ikke engang at jeg har to av disse.
Det er så mye godt i dem, begge to, at jeg kunne skrevet en bok om dem hver.
Men hei, hei. En av gangen.

Jeg skal fortelle de som ikke vet, hvordan det føles å ha en storebror som gjennom hele livet ALDRI har plaget meg, aldri har startet en krangel med meg, og som alltid har turt å være ærlig mot meg. Når jeg har vinglet litt utenfor det gode sporet mitt, har han vært bekymret og kommet med direkte tale. Turt å sette fokus på de stedene der det gjelder.

Han har, så lenge jeg har kjent ham, og det er jo over førti år nå, aldri gjort narr av andre. Jeg har brukt store deler av livet på å lage artige kommentarer, festlige historier eller små vitser, - være litt morsom, rett og slett. Det har vært mye på andres bekostning, før jeg forsto bedre.
For storebroren min har det liksom ikke vært så viktig å være slagferdig. Eller, om det har vært viktig, så har det uansett ikke slått an.
Han er ikke førstemann som tar opp nye "sayings", og det er oftere enn sjelden at han treffer med det rette sitatet.
Ikke har han laget seg dette coole ansiktsuttrykket som gjerne følger med bransjen hans heller. Han er lydtekniker, musiker, sjåfør på alt som kan rulle og jobber mye med kjente artister. Og til dags dato har jeg ikke fått ut av ham en eneste sleecy detail om noen av dem!

Men han setter seg gjerne ned og snakker om hvordan det noen ganger kjennes ut som om pappa fortsatt er i nærheten, og hvordan det har hjulpet de gangene fortvilelsen har tatt overhånd.

Broren min eier ingenting av særlig kroneverdi.
Han legger ikke skjul på det, heller. SuperUnni kan ikke ha vært ute etter pengene hans, for da de traff hverandre var han glad for å finne en tjuekroning i bilen, til kaffe!
Men den rolige varmen, og det store hjertet...

Det gjør at vi som har fått bruke en times tid, en viktig times tid med ham, føler oss så inmari mye rikere etterpå.