fredag 7. oktober 2011

Mannfolk og lukeparkering

Da min venninne og jeg var ute og flådde i dag, i hennes store toyota ett-eller-ennet, fant vi en snerten liten parkeingsplass langs fortauet i byen. En bil foran, og en bil bak. Lett.
Jobben var min, og jeg tenkte ikke ett øyeblikk på annet enn å få lempa halvannet hjul opp på fortauet, skrådd bilen sånn at hvertfall den ene skjermen var ute av kjørebanen og så gå.
Det får da være grenser til perfeksjonisme.
Men så var det jaggu en mann som sto og så på meg.
En voksen afrikaner med mønstrete kjortel og dokumentmappe.
I min vante trafikale verden, som består av en fylkesvei uten fortau, bunnpris, bensinstasjon og skolen, var det faktisk mer oppsiktsvekkende med denne mannen enn med min parkering.
Han vinket vennlig for å snakke, så jeg åpnet vinduet. Han sa han kunne geleide meg inn på plass, og at dette skulle gå helt fint, han skulle stå her helt til vi var ferdige.
Makan te vennnlighet, tenkte jeg. Og prøvde å følge hans vink og råd.
Men nå var det slik, at jo mer han vinket og smilte, desto lenger unna kom jeg.
Veldig pedagogisk og rolig mente han at vi skulle ta det hele fra starten. Tre ganger.
Til slutt, mens han fortsatt smilte vennlig, spurte han om han kanskje kunne få prøve?
Jeg ville jo ikke såre stoltheten hans med å si at jeg egentlig gir blanke i hvordan bilen står parkert så lenge jeg ikke får bot, så jeg overlot førersetet til ham.
Som tok en liten sving, smatt bilen på plass med EN centimeters klaring langs hele siden, -på under tjue sekunder.
Jeg bare nevner det.

torsdag 6. oktober 2011

På den andre side...

Når jeg nå likevel sitter her, med ørene fritt utspilt, blir jeg mer oppmerksom på min egen stemme i det offentlige rom.
Jeg vil tro en og annen har sittet mer eller mindre frivillig og hørt meg prate i vei om livet, som om jeg satt hjemme i min egen stue.

Hva man skal lære, av andre, om seg selv...

Musikklære på Lekeland

Til en dag på lekeland med ungene regner jeg med at ørene får trimma seg en del. Det kan komme godt med, jeg har jo likevel en del lyttetrening i studiet dette året.
Det interessante i denne øvelsen er nok ikke ungene, faktisk. Om jeg sitter alene, vil det være naturlig for meg å utgjøre de fleste helpausene alene, med små avbrekk da ungene i mitt følge kommer for å sitte litt. Det kan minne litt om et moderne jazz-stykke fullt av improvisasjoner.
En bestefar ved nabobordet er dype fjerdedelsnoter med mange halvpauser.  Han har en god ro over seg, kanskje tonene hans veksler litt mellom dur og moll. Kaffekoppen er sjelden nedi bordplata, den utgjør i hvert fall ingen rytme. Når de små snakker til ham, bøyer han seg ned mot dem og smiler ut i lufta. Han nikker og lener seg tilbake i stolen igjen mens den minste kryper opp på fanget. Smellkysset han får utløser en kileseanse som høres ut som masse lyse toner i forte, med små åttendedelspauser innimellom. Jeg får lyst til å sette meg nærmere.
Men nysgjerrigheten min stopper meg. Bak meg sitter det to damer i sin beste alder, jeg vil tro de enten har kull nummer to med barn, eller så er de unge bestemødre. Duetten deres (om jeg ikke skal kalle det et solonummer) kan minne om stakkato tirader av 16- og 32-dels noter i forte, der den ene råder såpass mye at hun lager vers, broer og refreng, mens den andre bidrar med en slags takt, der hun slipper til med ett og annet ord innimellom. Innholdet holder jeg meg for god til å gjengi, men jeg skal love at det ligger mye under overflaten og lager dynamikken her. Jeg lurer på om solisten har hørt om pustepauser, eller kunstpauser. Eller kanskje ligger det en redsel under for pinlige pauser? Rytmeinstrumentet som passer beste her, er uten tvil kastanjetter.
Jeg kan også prøve å gjengi den stakkars mammaen som prøver å snakke i telefonen her inne. Forte fortissimo, punkterte halvnoter og flere takter med helpauser, til hun til slutt lar det hele fade ut og gir opp. Ute vil hun ikke stå og ringe, for der er det så røykfylt, så noe kontakt med omverdenen blir det ikke før poden er ferdig med å klatre.
Tre småbarnsmødre pludrer ved den lille sklia. Små triller med triangler og tamburiner. Ungene deres minner litt om sekkepipe, fordi den ene har dytta den andre som ikke var rask nok til å skli. Det ordnes med litt saft, et lommetørkle og avledningsmanøvrer. Disse damene er ikke tapt bak ei sklie!
Nå kommer mine fire medbrakte for å stagge sulten sin. ”Pizza! Pizza! Pizza! Pizza!” ”Pizza og cola! Pizza og cola!” ”Kan jeg få Calzone?” Disse tre utgjør et talekor mens den siste er sjenert og ikke vil mase. Det eneste hun sier er ”Ja takk” i pianissimo, og så er det mat.

torsdag 22. september 2011

Hvis bare...

Det er alltid noe som kunne vært bedre.
Jeg kunne hatt lengre bein, eller mer ro i hodet.
Ungene kunne vært takknemlige for leksene de har fått, - i andre land på andre steder av kloden ville barn sett på disse som gaver fra lærerne.
Det kunne vært mindre regn i sommer, og nista kunne alltids vært mer spennende.
Buss-sjåføren kunne gjerne vært litt hyggeligere.
Jeg kunne latt være å kaste tyggisen ut av bilvinduet, og jeg kunne tatt bedre vare på de nære og kjære.

Det blir fremskritt av å hele tiden tenke hva som kunne blitt bedre, jeg vet dette.
Men jeg har også lov til å undres.
Om noen gjør det beste de kan, virkelig det beste, kunne det vært noe bedre da?

torsdag 8. september 2011

Restemiddag

Note for self: makaronistuing kan lett pimpes opp med karry og ristet mais. Serveres til hvitløk- og paprikamarinert kylling og skiver av Aakerøepler....

mandag 5. september 2011

Himmelsk fred

Et lite stykke langs riksveien, like lenge på en fin grusvei, en smal sving inn til venstre. Og DER.
Balanserer raskt på demningen, nøkkelen dingler rolig og venter på tur. Døra har to enorme hjemmesmidde låser, og det kreves et lite kunststykke for å låse opp ytterdøra. Bålplassen har ligget lenge under vann, dette er nok den våteste sommeren jeg kan huske. Men med en rist kan mye reddes. Stoler og et lite bord dras ut, bålet tar fyr, gitaren ber om å få komme fram. En liten skvett med Frost og noen lys som tennes.

Kan man bli forelsket i en plass?
Tekniske Jane skal legge ut bilde av morgenens utsikt fra vinduet. Og kanskje litt bonusbilder.
Så kan du bedømme sjøl



søndag 4. september 2011

Et ekte hageanlegg

Kald pizza til frokost, ingen andre er oppe. Lufta ute er tett og hvit, jeg ser noen epler som henger høyt på en grein ute i hagen. Vi har tre epletrær, og alle tre er nyttige og sjarmerende på hver sin måte.
Det jeg ser fra vinduet her i stua bærer masse epler. Det er også så høyt at Bonden hadde med seg kranbilen hjem fra jobben en dag for å plukke ned noen til meg.
Treet utenfor spisestuevinduet har flere funksjoner. Det er et Åkerøtre, og er stas å ha. Både fordi eplene er så gode, og fordi jeg har to hengestoler i det. De henger i skyggen under bladverket og er fantastiske til solnedganger. Unger på besøk her bruker dem som en erstatning for tivoli. Da snurres det til høye hviiin, helt til en eller annen blir blek og vil hjem.
Og treet foran vinduet på kjøkkenet er til å henge meiseboller i. Jeg har enda ikke talt over fem epler på det treet, men meisebollene kan for et nærsynt øye forveksles med epler på avstand.
Vi har også et kirsebærtre, og hvert år er trosten der akkurat før jeg skal til å plukke inn bæra. Så det er best om våren når det står i full blomst.
De to plommetrærne i kanten av plenen er noe helt for seg sjøl. Jeg er glad Bonden fortalte meg at de var plommetrær med en gang jeg flyttet hit, for ellers ville jeg nok trodd de var noe helt annet. Vakre er de hvertfall, selvom plommene lar vente på seg.

Da jeg kom til gården ville jeg plante noe som var Bare Pent.
Bonden så ikke nytteverdien i dette, og lurte ned en og annen jordbærplante innimellom. Men uansett har det nå resultert i to felt med rein skjær estetikk. En nytelse for øye når fargene får eksploderer mellom alt det grønne.
I fjor forelsket jeg meg i valmuene. Bildet på siden her viser hvor fantastisk de lyste opp, og bare tanken på dem får meg varm om hjertet. I år ble det ringblomster og blomkarse sammen med riddersporene, pluss at mamma har forært meg masse Freesialøker som nå blomstrer selvom det er september.
Mitt hageanlegg.
Min egen park.

I dag skal jeg ha med regntøy og besøke Varlo park. Det er Egertorget Matfestival, og jeg vil ha med meg en omvisning i hageanlegget.
Lykke.

fredag 26. august 2011

Når aftensolen senker seg

En av naboene har funnet volumknappen på dansebandsanlegget. Det gjør ingenting. Det er fredag kveld, nesten regn, fyr i utetønna og reinsdyrskinn på krakken. Gutta er litt for sent oppe, de spikker eller filer noe ute i garasjen med Bonden. Innimellom blendes jeg av en vanvittig lykt, de vil se hvordan det står til oppi her. Det skulle ikke forundre meg om de tror jeg kjeder meg her jeg sitter. Det gjør jeg ikke.
En boks med noe gyllent i, et bål med gnister jeg må passe på, en mild høstkveld og antydning til musikk i det fjerne. Nå kommer den ene etter den andre for å vaske seg, og her holder det ikke med Lano for liten og Lano for stor. White Spirit, skrubbings og zalo er det det går i. Så er det å hive i seg resten av seigmenna før tannpuss.
Mammas lille øyeblikk er over.

torsdag 25. august 2011

Musikk te arbe

Lukk øynene, sett på headset, bli litt borte...

Med morgenkaffen i vindusposten og litt hvit tid til rådighet kan det gjerne regne teddybjørner ute, for min del.
Jeg har fått arbeidsplass med fire hyller og en trillekommode.
Jeg elsker hyller og skuffer. For nå skal det bli andre boller. Kaoskontroll.
Jeg trer ut av rekkene som river seg i håret og   roper "hvor ER!", tar ett steg opp i de voksnes verden og setter meg pent på stolen, som knirker litt når jeg rører meg.  Tømmer veska mi, som jeg har kjøpt i sommer fordi jeg jo nettopp er voksen, og voksne damer går ikke rundt med nøkler, penger og mobil i bh'en lenger. Utover skrivebordet mitt flyter de merkeligste ting. Jammen godt ingen er her akkurat nå... Jeg kommer på at den badeturen som ikke ble noe av, fortsatt er mulig, siden jeg har både bikini og tørt undertøy. Solkremen med faktor seks kan vel ta ferie nå, og et hjemmesydd pennal med studentkortet i en snor må jeg passe godt på. To tomflasker som jeg har tatt med for å drikke mer vann og mindre kaffe på jobb, opp i hylla med dem. Etpar av lipglossene må legges på ulike steder i hylle og skuffer, så jeg alltid har tilgjengelig, og de andre skal legges tilbake i veska. Alle de små papirlappene som kommer helt av seg selv, er det best å krølle og kaste uten å lese dem. De viser meg bare hvorfor kontoen er tom.
Jeg har selvsagt ikke sjokolade og godis i veska mi, men siden det ser ut som om noen har kastet det oppi der likevel, får de plass i en egen skuff. Små notatbøker, innbrente cd'er med dugnadsbilder og gammel musikk, håndkrem og parfyme. Og DER var laderen jeg har lett etter!
Sånn.
Det har slutta å regne ute, det kan nesten se ut som at sola stanger i skyene for å komme gjennom. Jeg har en gul freesia i en flaske i bilen, den lyste så gult og fint mot meg da jeg dro i morges. Den skal jeg hente nå, og sette i vindusposten.
Dagene kan komme.

tirsdag 23. august 2011

Morgenstund?

Det er ikke bare, bare å starte på nytt år.
Med de blankeste arka i skuffen, og en ny pakke med tusjer.
I år, i år skal jeg stå opp tidlig, ha en innholdsrik og likevel rolig morgenstund.
Jeg skal rekke å trene, spise, dusje, vekke unger, sende på skolen, komme tidsnok til skole sjøl, møte forberedt til undervisning, levere arbeid til fristene, spise lunsj med mamma, plukke sopp i skogen, komme til foreldremøter for rett unge, bestille reguleringstannlege til den andre ungen, skrive ferdig den...
Men først må jeg stå opp.
Etter å ha gått grundig gjennom mønsteret mitt, ser jeg at dagen (og livet ellers) speiler hva jeg gjør om morgenen. Og en sånn grundig gjennomgang kan fort få en stakkar til å miste motet.
Med de beste hensikter har jeg stilt klokka på TIDLIG, fordi jeg gjerne vil ha en sånn fin start på dagen som alle snakker om at finnes. Du vet, en sånn uten stress...
Ved første gangs ring, trykker jeg lett på slumreknappen nesten uten å registrere det. Jeg har jo god tid, det gjør nok ingenting om jeg bare ligger LITT til...
Andre gang vet jeg at det er lurt å stå opp, for ellers blir det litt hastverk med alt jeg skal huske å få med.
Da klokka ringer tredje gang, er det akkurat som jeg våkner på nytt, skjønner at jeg ikke rekker den dusjen, roper (faktisk) inn til ungene, at de må stå opp og kle på seg, mens jeg fortsatt kjenner den myke dyna rundt meg.
Ungene følger selvsagt mitt eksempel, og da klokka ringer fjerde gang er det fullt kaos i alle leire. Klærne kommer på i tilfeldig rekkefølge mens brødskivene slenger veggimellom. Jeg løper rundt og leter etter en lader eller nøkkel eller en perm, mens jeg roper at gutta må pusse skikkelig.
Etter noen små minutter sitter vi alle tre i bilen, adrenalinet skummer i munnviken sammen med resten av tannkremen, stemmenivået ligger kritisk nær roping når minstemann sier at det er utedag og jeg har vel husket å ta med pølser til ham?

Men dette var heldigvis mitt forrige liv. Fram til medio juni. Nå er det august, deilige august.
Verden ligger åpen, ingenting er ødelagt av dårlige morgenrutiner, -enda.

Inspirert av en av mine bestevenner, har jeg stilt klokka på seks. Om morgenen.
EN strekk, som ikke likner på cowboystrekk, men en sånn som gamle damer gjerne gjør, med armene over hodet, og så er det beina på gølvet!
Jeg er så sjokkert over bevegelsen, at jeg må se etter på puta, om kroppen min fortsatt ligger der.
Det er en utamæsjælopplevelse på linje med sykehusseriene på TV.
Og ikke nok med det.
Klærne jeg tar tak i, er treningstøy! Ingen andre enn meg er våkne i hele huset, etter ti minutter er jeg ute av døra med joggesko og stoppeklokke.
Gi gass, tenker jeg, og knirkeverket setter i gang. Føler meg som en moped som har stått på lagring i årevis, og skal startes opp igjen. Det nøkker og hoster, siger såvidt framover. Etter 15 minutter ringer klokka, og jeg får lov til å stoppe. Strekke. Og snu. Innen en halvtime er jeg hjemme. Varm og kald, litt våt, andpusten, og fantastisk kry! Å kalle det en løpetur ville satt igang samfunnsdebatt, men jeg har hvertfall trent! Og det FØR frokost!

Jeg har prøvd tusjene på mitt blanke ark, og skal farge hele bunken dette året.
-og det skal jeg gjøre om morgenen.

mandag 22. august 2011

Den eneste ene?

Jeg er så heldig å ha flere bestevenner jeg..
Jeg vet at "beste" gjerne blir brukt om den ene vennen som står på førsteplass og regjerer framfor alle de stakkars vanlige vennene. Den ene som du kan stole på til døden, som stiller opp for deg uansett, som forteller deg når du har dårlig ånde, som elsker deg når du sikler dressing, som vet nytteverdien i en god shoppingrunde, som tar solidaritetssolarium når du har ligget altfor lenge og blitt knallrød, som tør å irettesette deg når du er urimelig, og som låner deg bilen sin mot bedre vitende.
Siden jeg har flere som glir rett inn i disse kategoriene, i tillegg til å lage egne nye kategorier hver eneste gang vi deler noe, har jeg funnet ut at mine bestevenner kunne utgjort et fantastisk vinnerlag der alle får plass på pallen.

søndag 21. august 2011

lengsel...

Det å ha alt man trenger i livet, å kunne se utover dagene sine og sukke veltilfreds...
Det gir en glede, sant og rett.
Og enda kan jeg føle meg mer levende, enda nærmere hovedkildens utspring de øyeblikkene jeg kjenner på lengselen.
Lengselen etter noe som en gang var, etter noe som aldri ble, eller etter noe som enda ikke har blitt.
Å sitte en sen lørdag kveld, med noen glass og gode naboer til inspirasjon.
Musikk som setter igang et system i dvale.
Tanker som har vært tenkt før. Hjerteslag som har fulgt sine egne dansetrinn.
Javisst er hverdagene mine beste venner.

Er det lengselen i de små ubevoktede øyeblikk som gjør den lille forskjellen på "alt vel" og "fantastisk levende"?
Jeg bare spør.

søndag 7. august 2011

Boys will be boys

Når natten venter på å få overta kvelden sitter jeg i en lenestol og kjenner på takknemligheten. Veggene i dette gamle huset hviler, de sukker fornøyd over dagene som har vært, og vet det kommer nye på rad og rekke. -Det er et gammelt hus, må vite.

Takknemligheten min går til høyere makter, de som sørget for at nettopp jeg fikk lov til å være mamma for disse to gutta som nå ligger i hver sin seng og sover. De gutta som småkrangler og storkrangler, som ler av hverandre og som sladrer til mamma. De som sitter foran i bilen annenhver gang og som holder strengt regnskap over tjuvlån av gensere eller sykler.

De samme gutta som glemmer igjen mobilen, jakka og sekken på bussen og som glemmer å vrenge sokkene og legge dem i skittentøyet, men som alltid husker hvilken dag det er utbetaling av månedslønn.

De drømmer nok nå, den ene om motorbrøl og hestekrefter, og den andre om lyden av regnet på en teltduk, eller om en hval det går an å snakke med.

Disse gutta, de gir meg hver eneste dag ny lærdom. Jeg tvinges til å se verden fra en annen vinkel enn den jeg hadde bestemt meg for, når de forklarer hvordan ting henger sammen. I all enkelhet viser de viktigheten og selvfølgeligheten i det å følge sine egne veier. De har blitt påvirket av mange konvensjoner, men heldigvis har ikke alle ytre krav slått dem helt ned enda. Fortsatt er ønsket om å lære sterkere enn skuffelsen over å bli "satt i bås" på skolen. De er velsignet med en nysgjerrighet som kanskje skal hjelpe verden videre når jeg blir gammel og sliten. Deres rettferdighetssans overgår de fleste andre sanser, på godt og vondt. Og de viser meg hver eneste dag at de er medmennesker som faktisk bryr seg om de svakeste.

Sammen, og hver for seg, lærer de meg å orientere meg etter landemerker så jeg ikke skal gå meg vill, å si unnskyld når jeg har vært urettferdig, å snakke fint til vennene deres, å både holde og bryte noen regler, å se ensomme mennesker, å gi komplimenter, å holde avtaler, å megle i krangler, å snakke istedenfor å rope, å gi uttrykk for følelser, å spare penger, å møte fobier, å prøve nye ting...

Samtidig gir de meg en fantastisk følelse av å være betydningsfull, og de viser tillit ved å dele sine innerste tanker med meg. Den tilliten er som kjærtegn.

På dager der dørene smeller hardere og vi både griner og kjefter, de dagene vi helst skulle starta på nytt, er det langt til å sette seg ned og skrive hvor takknemlig jeg er. Derfor passer jeg på å gjøre det i kveld, som akkurat nå ble til natt. Så skal jeg ta vare på det, til dårligere tider.

For selvom disse gutta gir meg en varm streng i hjertet bare ved å være til, hender det jeg trenger en påminnelse om det i hverdagene. -Gutter er nå en gang gutter.

I gamle dager, som jeg endelig kan si med en viss tyngde, var ikke butikkene åpne på søndager.

Da måtte vi, de voksne, selvom jeg var barn den gangen, sørge for at all mat som skulle spises mellom tre på lørdag og ni på mandag var i hus lørdag ettermiddag. Og etter det var toget rett og slett gått.

Jeg skal ikke mimre over det og si at alt var bedre før, den gangen vi skar brødet sjøl, hjemme på fjøla. Jeg skal heller ikke mase om at vi er bortskjemte som kan lage bernaise når vi måtte ønske, eller at vi ikke trenger å være redd for å ha bare èn dorull igjen på lørdag.

Og jeg skal hvertfall ikke begynne på godteri-biten, med stjernepose, bruspulver, monsterfizz eller ekte dundersalt for ti øre. Det gidder jeg ikke. Da vil jeg jo framstå som en gamling, som fikk Donaldbrus med spikerhull i korken hver lørdag.

I dag morges oppdaget at det var tomt for brød i fryseren, og at det var søndag.

Jeg la en plan for dagen: Besøke venninne som jeg må kjøre bil for å komme til. Da blir det ikke som å kjøre enkomstærend til butikken, finne brød, legge det i brødkutteren, ta det med til kassen der det sitter en helgevakt, betale, kjøre hjem igjen og redde dagen. Det blir mer som et besøk hos en venninne med bonusordning på vei hjem. Det ville være to fluer i en smekk, -brød og sirkus til folket, og jeg ville få kaffe samtidig.

Nå er det bare sånn med meg, at venninnebesøket var så koselig og fullt av skravling og opplevelser og latter, at jeg faktisk kjørte rett hjem etterpå.. Og pengene skranglet i askebegeret hele veien hjem, som for å minne meg på hva det var jeg skulle på veien.. Den søndagsåpne butikken med helgevakta sto klar, helt fånyttes. Jeg kom hjem, uten brød.

Så med en varm strøm i hjertet kjenner jeg hvor deilig det er å ha søndag ettermiddag med lunkent vann, gjær og mel, rutete kjøkkenhåndkle og god tid. Vi har vært på vaffelbesøk og gått tur i regnet, og til kveldsmat er det hjemmebakt brødskiver med rørte jordbær.

onsdag 20. juli 2011

A small step for mankind, a GIANT step for meeee...

Så er det altså slik.
Jeg har fått min egen blogg. Med egendyrkede valmuer i bakgrunn, og en hagegynge som kan sees av de spesielt oppmerksomme...
Vær velkommen, kjære gjest!
Ta hvilken kopp du vil, så kan jeg lage litt kaffe. Inne i mitt univers er det sjelden kjedelig, men det kommer jo an på deg også.
Jeg er kanskje en dåre, jeg stiller fler spørsmål enn ti vise kan svare. Noen ganger prøver jeg å finne svarene sjøl, med kreative løsninger og et barns pågangsmot. Med vilje og trass, latter og en god slump selvironi påstår jeg både sannheter og usannheter.
Men ofte er det godt å ha noen å ha nesa mot. Så den ikke havner i sky.
Trur eg.