Musikklære på Lekeland

Til en dag på lekeland med ungene regner jeg med at ørene får trimma seg en del. Det kan komme godt med, jeg har jo likevel en del lyttetrening i studiet dette året.

Det interessante i denne øvelsen er nok ikke ungene, faktisk. Om jeg sitter alene, vil det være naturlig for meg å utgjøre de fleste helpausene alene, med små avbrekk da ungene i mitt følge kommer for å sitte litt. Det kan minne litt om et moderne jazz-stykke fullt av improvisasjoner.

En bestefar ved nabobordet er dype fjerdedelsnoter med mange halvpauser.  Han har en god ro over seg, kanskje tonene hans veksler litt mellom dur og moll. Kaffekoppen er sjelden nedi bordplata, den utgjør i hvert fall ingen rytme. Når de små snakker til ham, bøyer han seg ned mot dem og smiler ut i lufta. Han nikker og lener seg tilbake i stolen igjen mens den minste kryper opp på fanget. Smellkysset han får utløser en kileseanse som høres ut som masse lyse toner i forte, med små åttendedelspauser innimellom. Jeg får lyst til å sette meg nærmere.

Men nysgjerrigheten min stopper meg. Bak meg sitter det to damer i sin beste alder, jeg vil tro de enten har kull nummer to med barn, eller så er de unge bestemødre. Duetten deres (om jeg ikke skal kalle det et solonummer) kan minne om stakkato tirader av 16- og 32-dels noter i forte, der den ene råder såpass mye at hun lager vers, broer og refreng, mens den andre bidrar med en slags takt, der hun slipper til med ett og annet ord innimellom. Innholdet holder jeg meg for god til å gjengi, men jeg skal love at det ligger mye under overflaten og lager dynamikken her. Jeg lurer på om solisten har hørt om pustepauser, eller kunstpauser. Eller kanskje ligger det en redsel under for pinlige pauser? Rytmeinstrumentet som passer beste her, er uten tvil kastanjetter.

Jeg kan også prøve å gjengi den stakkars mammaen som prøver å snakke i telefonen her inne. Forte fortissimo, punkterte halvnoter og flere takter med helpauser, til hun til slutt lar det hele fade ut og gir opp. Ute vil hun ikke stå og ringe, for der er det så røykfylt, så noe kontakt med omverdenen blir det ikke før poden er ferdig med å klatre.

Tre småbarnsmødre pludrer ved den lille sklia. Små triller med triangler og tamburiner. Ungene deres minner litt om sekkepipe, fordi den ene har dytta den andre som ikke var rask nok til å skli. Det ordnes med litt saft, et lommetørkle og avledningsmanøvrer. Disse damene er ikke tapt bak ei sklie!

Nå kommer mine fire medbrakte for å stagge sulten sin. ”Pizza! Pizza! Pizza! Pizza!” ”Pizza og cola! Pizza og cola!” ”Kan jeg få Calzone?” Disse tre utgjør et talekor mens den siste er sjenert og ikke vil mase. Det eneste hun sier er ”Ja takk” i pianissimo, og så er det mat.