Mannfolk og lukeparkering

Da min venninne og jeg var ute og flådde i dag, i hennes store toyota ett-eller-ennet, fant vi en snerten liten parkeingsplass langs fortauet i byen. En bil foran, og en bil bak. Lett.
Jobben var min, og jeg tenkte ikke ett øyeblikk på annet enn å få lempa halvannet hjul opp på fortauet, skrådd bilen sånn at hvertfall den ene skjermen var ute av kjørebanen og så gå.
Det får da være grenser til perfeksjonisme.
Men så var det jaggu en mann som sto og så på meg.
En voksen afrikaner med mønstrete kjortel og dokumentmappe.
I min vante trafikale verden, som består av en fylkesvei uten fortau, bunnpris, bensinstasjon og skolen, var det faktisk mer oppsiktsvekkende med denne mannen enn med min parkering.
Han vinket vennlig for å snakke, så jeg åpnet vinduet. Han sa han kunne geleide meg inn på plass, og at dette skulle gå helt fint, han skulle stå her helt til vi var ferdige.
Makan te vennnlighet, tenkte jeg. Og prøvde å følge hans vink og råd.
Men nå var det slik, at jo mer han vinket og smilte, desto lenger unna kom jeg.
Veldig pedagogisk og rolig mente han at vi skulle ta det hele fra starten. Tre ganger.
Til slutt, mens han fortsatt smilte vennlig, spurte han om han kanskje kunne få prøve?
Jeg ville jo ikke såre stoltheten hans med å si at jeg egentlig gir blanke i hvordan bilen står parkert så lenge jeg ikke får bot, så jeg overlot førersetet til ham.
Som tok en liten sving, smatt bilen på plass med EN centimeters klaring langs hele siden, -på under tjue sekunder.
Jeg bare nevner det.