onsdag 30. april 2014

Protein og PFFFFFFiiiiber før FIT CAMP

I kveld har jeg vært på et informasjonsmøte.
Som egentlig viste seg å være et møte med smaksprøver på shaker som skal være fullverdige måltider.
Og en introduksjon til hvordan vi burde spise og drikke for å få maksimalt ut av livene våre.
Ja, jøss. Jeg har ikke tenkt til å gå inn på alle grunnene til at jeg ikke allerede er en del av noe slikt, så jeg skal heller nøye meg med å si at det i hvert fall var en veldig hyggelig dame, og at alt hun sa hørtes ok ut.

Hvordan jeg havnet i den situasjonen?
Jo, du skjønner. UnniPunni ringte meg en dag, superentusiastisk, og ville ha meg med på fit camp
"Det er fire uker med gratis trening, og vi blir veid og scannet både før og etter campen!  Blime'a..."
Jeg prøvde virkelig å nekte, jeg gjorde det. Men..
Om du ikke allerede kjenner UnniPunni forklarer jeg gjerne.
Hun er en person du bare ikke  har lyst til å takke nei til, for det meste hun foreslår pleier å være gøy.
Så, selv om jeg er fornøyd med å trene på Salto, og selv om jeg ikke tenkte på noen drastisk livsendring, valgte jeg å gi det en sjanse.

Det er bare det, at før selve treningen måtte vi gjennom infomøte og oppstartsmøte, med veiing, scanning, fotografering og prøvesmaking. Den første delen av unnagjort i forrige uke, og vi fikk begge nedslående resultater. Eller. Jeg var egentlig ganske fornøyd med mine, med tanke på at jeg trodde det var verre.
Og den andre delen, infomøtet, var i kveld. Hjemme hos ei knall dame med kjøkkenet fullt av plastbokser, blendere og en stavmikser som kunne sakene sine. Og hun helte opp i glass etter glass, og fylte på med rista soyabønner, mer shake og tomatsuppe. Kjøkkenbordet så til slutt ut som om det hadde vært en vanvittig fest der, og vi satt bakoverlente med magene rett ut.

Vi syns mye av det hun sa var lurt, og gledet oss over å skulle begynne å trene snart. 
Møtet var over, og vi kjørte hjemover i hver vår bil. Da begynte alle godsakene å gjære, eller hva de gjorde, i magen. Det var såpass ille at jeg måtte gå ut av bilen før jeg klarte å kjøre videre.
Inne i bilen fikk jeg beskjed fra UnniPunni om samme magereaksjon. Hun ringte meg faktisk for å fortelle at dette var trafikkfarlig! Samtalen endte med at hun bønnfalt meg om å ikke starte med shakene, om det var sånn det skulle bli.

Så, her sitter jeg da. Alene i stua. Gutta gikk tidlig på rommene sine, og lukket dørene godt. Vi skulle tenne lys for de vi savner i kveld, og ha en fin stund sammen. Men Minstemann ble redd for eksplosjonsfaren ved åpen flamme, og lurte på om jeg kunne gjøre det alene. 
Jeg kan ikke annet enn å si at jeg forstår ham. Dem. 
For om jeg hadde kunnet velge, ville ikke jeg heller sittet i samme rom som meg selv i kveld.

Litt mer info enn du ba om?
Vel, sånn er'e.



tirsdag 29. april 2014

Prosit!

Jeg lurer på om Karma kommer og tar meg. Jeg vet at jeg i årevis har smilt litt av disse snufsende, gretne allergikerne og tenkt at det kan da ikke være ille. Av de som har klaget over å ha så stor plen, og som lengter etter litt regn.

Vel, her får dere deres hevn.
Øyelokkene mine ser ut som små pølsebrød med ketsjup. Akkurat det kan i enkelttilfeller være positivt, for jeg pådrar meg en del sympati når det ser ut som om jeg er på gråten hele tiden. På butikken i dag fikk jeg faktisk gå foran en eldre dame som smilte forståelsesfullt til meg. Jeg smilte tappert tilbake og la på varene mine, først.

Jeg trenger ikke mer enn å bevege meg utendørs, før nesa viser sitt våpen. Det er enten potte tett, eller åpen kran. Eller en slags kombinasjon, der det ene neseboret virker helt tett, siden det ikke går an å puste gjennom det. Men likevel klarer det å dryppe en og annen dråpe fra det om jeg ikke passer godt på. Tror jeg aner hvordan gamle gubber har det med prostata'n sin.
Jeg har funnet en løsning. Som du ser, setter jeg bare i en kledelig propp, og har den der til den er tung og våt av tynt, blankt snørr. Den klasker i do når jeg bytter den, og inntil videre er det den eneste måten å fikse det på. Jeg vet det finnes nesespray og øyedråper og tabletter og allverdens. Men, hei. Jeg er ny i gamet, så gi meg litt slingringsmonn.

Noen velmente piller har jeg fått, og de sørger for at jeg halvsover hele dagen. Og om natten. Da hadde det vært fint å helsove, da. Om natten. Men denne karmaen er sterk, så det blir nok en liten stund til den gode, gamle nattesøvnen dukker opp.

Selvsagt ser jeg at jeg sutrer og klager nå. Og jeg vet at det finnes mange som har det helt forferdelig nesten hele året. Men noen ganger er det rett og slett godt å syns skikkelig synd på seg selv, om enn bare for ett lite øyeblikk. Det går jo over snart.

Og jeg har lært meg hvor viktig det er å sørge for å alltid tisse først, når jeg skal et sted. For å sitte i bilen og bli overrasket av to-tre nysekuler, krever sin blærekontroll.
Nok en gang kan jeg si jeg tror jeg aner hvordan gamle gubber har det med ... og så videre..
Kanskje ikke rart det er et begrep som heter gretne, gamle gubber?

Vi nyses!


mandag 28. april 2014

Teskjekjerringa fikser bunaden sin

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før.
Jeg har faktisk vært hos ei sydame for å få sydd inn bunaden min! Jepp, vi snakker inn.
Ganske kjepphøy oppdaget jeg at bunaden egentlig var blitt litt i det romsligste laget. Og siden den var ganske sid fra før, virket den om mulig enda sidere nå. Vi snakker subbing i bakken.
Du vil kanskje tenkte det er rart at stakken blir lengre av å få ei litt smalere bringe. Det tenker jeg også, men like herlig er den for lang nå.

Så jeg kontaktet en klok kone som ordner med sånne ting, og fikk innpass i dag etter jobb. Jeg måtte bare sørge for å ha med bunaden til henne. Ikke noe problem.
Jeg låste faktisk bilen da jeg parkerte på jobben i dag, for bilen var plutselig verdt tre ganger så mye som ellers med bunaden hengende inni. La det være sagt, at bilen ikke er SuperCorsa'n, siden den står i trygg forvaring på verkstedet nedi gata. Jeg har skjønt at det beste er å la den stå der til den er ferdig, for ellers kommer jeg bare til å kjøre den, og vips, så er den avskilta. Og siden det var såpass få feil med den, velger jeg å la den gå  ei runde til. Vel, nok om det. Bilen er en lånt Toyota, og standarden på denne ligger egentlig lavere enn på SuperCorsa'n. Men jeg klager ikke, siden denne er lånt bort av en mann med varmt hjerte og flinke hender, klart hode og god helse. Uansett var nok bilen verdt det tredobbelte med bunaden inni, det var jo det jeg begynte å si.
Selvsagt skrøt jeg til kollegene mine, over bunaden som var blitt for stor og at jeg måtte se å få den sydd inn før konfirmasjonen til eldstemann første juni. Det gjør seg ikke sjæl, det heller. Hverken skrytinga, syinga eller konfirmasjonen.

Hjemme hos kona med målebåndet viste det seg at bunaden ikke egentlig var så veldig vid, jeg tror vi snakker tre-fire millimeter under hver arm. Jeg mente å huske at den kunne romme flere sånne som meg, men måtte innse at den egentlig var nesten akkurat passe.
Bortsett fra den snaue centimeteren rundt bringa, og en centimeter på lengden. Så den turen for å få sydd inn, endte med å få sydd opp.
Beste navn på størrelsen på bunaden min blir nok stuttkort.

Ikke helt sånn som teskjekjerringa.
Men nesten.

Gratiskonsert på Sanden i full sol!

I strålende sol, med åpne sko, solbriller og lipgloss ble jeg sluppet av utenfor Sanden litt før ett på lørdag.
Det skulle være gratiskonsert på terrassen, og vi skjønte at jeg burde gå inn og holde av bord.
UnniPunni skulle hjemom og bytte ut bilen med sykkel og mann.

Da jeg ankom terrassen var det allerede fullt ved alle bordene i sola. Overalt satt det vårrosa, glade mennesker og myste mot sola gjennom speilglassbriller. De hadde noe duggfriskt i glassene og smilte om kapp. Jeg sto en stund, men satte meg til slutt ved et bord i skyggen.

Heldigvis er jeg ikke så beskjeden, så jeg spurte servitøren om hun kunne tipse meg når noen så ut til å ville hjem. Og skuruhasettpåmakan! Borte ved rekkverket, badet i full aprilsol, satt det fire damer og klaget på varmen.. Jeg sendte servitøren over med beskjed om at jeg gjerne byttet bord med dem, og så så søt ut jeg bare klarte. Så vinket jeg til dem, sånn som jeg har sett på film.

Det virket, så da UnniPunni og Kjetil kom syklende over brua hadde jeg kongeplass til seks personer. I full sol. En sånn plass krever sin bestilling, så vi dro likegodt til med ei vinbøtte til damene og en halvliter til mannen. Og så hørte vi musikk mens vi drakk oss sultne.
Jeg bestilte meg en pizza, som kan ha vært den beste pizzaen jeg har fått på årevis, av en mann som var godt trent i overstadig hyggelige damer ute på den første utepilsen. 
Han var til og med såpass dreven at han forsto at jeg ville ha dessert til kaffen, enda jeg påsto hardnakket at det var helt unødvendig. 

Bordet vårt ble fylt med hyggelige mennesker i alle bauger og kanter, vi fikk hentet flere stoler, og musikerne gjorde jobben sin. De spilte som en tribute til Johhny Cash, og publikum applauderte villig vekk. Kjæresten min kom fra Stavangertur og ble med en stund i laget før han tok meg under armen og dro hjem. Det er lett å lovprise landet vi bor i, når det fortsatt er full sol og vi er på vei hjem fra festlig lag. 

Disse med sykler hadde nok en lengre fest enn meg, for da de skulle sykle hjem fikk de det rett og slett ikke til. Syklene stanget i rekkverket såpass mange ganger at de til slutt ga opp og trillet hjem de få metrene.
Men, jeg har ofte tenkt denne frasen etter endt opplevelse:

Og alle var enige om at det var en fin tur...

fredag 25. april 2014

Kylling a la Pippi Langstrømpe

Et godt tegn...
Fuggelen smakte bedre enn den så ut underveis















Igjen har jeg tatt sjansen på å lage noe annerledes. I ekte Pippi-stil har jeg handlet inn ulike grønnsaker med tanke på at jeg sikkert finner på noe kjempegodt med dem. Og invitert UnniPunni for å være selskap og meddommer. Jeg har nemlig hatt ingefær liggende i påvente av at motet skulle vokse seg stort nok, og at jeg skulle ha de rette ingrediensene som passet til. Ingefær er liksom den greia jeg har elsket å hate i mange år. Fast bestemt på at jeg blir kvalm av det, har jeg unngått matretter som inneholder denne rare roten.

Helt til jeg fikk servert noe spesielt godt på Thaisjappa i Hokksund. Da måtte jeg innse at tiden var moden for å gi ingefær en ny sjanse på kjøkkenet hjemme. Jeg begynner å bli lovlig lei den samme marinaden som jeg har laget på gammel vane og feighet de siste årene, med blant annet paprika og kayenne.
Så jeg har lekt litt med tanken på å være helt gæren, og lage en ny marinade.. Med ingefær! UnniPunni er mer beleven med denne, så det var en selvfølge å invitere henne når jeg først skulle ta'n helt ut. Hun vet jo hvordan det pleier å smake, og hun liker det fra før.

Jeg hadde en halv lime igjen fra i går, så den skvisa jeg ut safta av og hadde i bollen. Og så raspet jeg et hvitløksfedd. Så langt, alt kjent. Ingefærroten lå krokete og rar på benken min, og jeg lurte nok litt på hvordan jeg skulle gå løs på den. Men siden jeg har suksess med rasping av hvitløk, falt valget på rasp. Jeg forsto at skrellet måtte av først, og siden jeg ikke fant potetskrelleren skjærte jeg av skrellet med en kniv. Det lukta faktisk ganske godt!
Først prøvde jeg med en liten bit, og etter å ha blandet og luktet litt mer, fant jeg ut at jeg tok halve rota.
Så bittelitt sukker, to kvernerunder med salt, ørlite kayenne, litt mer chili explosion og resten olivenolje. Tror ikke jeg glemte noe nå.
Jeg la fire kyllingfileter i en brødpose og helte på med marinade. -Surr, knyt, legg på vent.
Dynk grillkøl med tennvæske, vent.
Vent litt til, enda lenger enn du tror du skal. Vent.
Tenn grillen. Pooof! Vent.

Så kokte jeg byggris i porsjonspakker. Det gidder jeg ikke beskrive, for det står liksom på pakka.
Men jeg gjorde noe annet, som kan være interessant å følge med på.

Jeg har nemlig fått tak i noen beter, som jeg skrelte og skar opp i tynne skiver. Den ene typen var hvit med rosa og røde sjatteringer, og den andre var gul. Jeg brukte en av hver, for å sjekke om det var godt. Sammen med dette skar jeg tynne skiver av en halv søtpotet (skrelt, så klart) og tynne skiver av en løk. Trenger kanskje ikke nevne det med skrellinga igjen og igjen?
Og dette la jeg i ei sånn form av aluminiumsfolie som du kan kaste etterpå. -Dårlig miljøsamvittighet, men fornøyd likevel. Og siden jeg til stadighet har halvdøde urter stående på kjøkkenbenken, har jeg nok å velge i. Jeg dro på med litt estragon, timian og rosmarin. Kvernet to runder med pepper, -og kanskje salt? Det husker jeg ikke. Men i hvert fall olivenolje til slutt. Denne forma la jeg på den varme grillen.


Jeg har fått meg mangodeler, sånn som skjærer vekk kjernen. Og nå som det er så lettvint å tilberede den, blir den brukt til det meste. Jeg hadde en moden mango i kjøleskapet, og det virket fristende å blande den i salat med blader av babyspinat. Så da blei det sånn.
Jeg gnagde i meg kjøttet som var igjen på kjernen, og brukte resten til maten.

Jeg blanda mango og spinat, og heiv på litt maldonsalt. Om du ikke vet hva det er: Det er grovere enn fint salt, men finere enn grovt, og passer skikkelig bra til det meste, faktisk! Og siden gryna var ferdige omtrent samtidig, skjønte jeg at det var på tide å ta fram kyllingen.


babyspinat
varm byggris og kald mangosalat



                                       






                                                     





Da var det på tide å se hvordan det gikk med rotgrønnsakene, for UnniPunni hadde kommet. Hun syns det lukta godt, men hun var jo også ulvesulten. Så det var ingen garanti for resultatet, det at hun begynte å sikle.
Grillen var akkurat passe varm, og det var bare å få kyllingklinet ut av posen og ned på grillen. Nå skal jeg absolutt ikke si noe negativt om grillen, siden den er noe jeg har fått låne av min veldig snille nabo, Wenche. Og grillen gjorde jobben sin i aller høyeste grad. Kyllingen, derimot, var blitt såpass lealaus i marinaden, at den holdt på å falle mellom den litt åpne grillrista flere ganger. Heldigvis har jeg lang erfaring som sjonglør, så vi redda det meste før det falt ned i glohaugen.






Jeg benytter gjerne anledningen til å skryte av at jeg hadde dekket bordet for oss, og at maten var både sunn og lekker. Og du ser jo sjøl hvor lekker UnniPunni er, der hun sitter og smaker på fuggel. Så med sola på terassen og barbeint i skoa, kan vi godt kalle det Innafor.





Sånn helt til slutt kan det være greit å nevne at dette ikke er mat du bør lage om du skal bort samme kvelden. For det er noe som skjer innvendig etter at hvitløken, løken og de andre grønnsakene har fått godgjort seg litt. UnniPunni dro etter maten, og jeg har sittet alene etterpå. Heldigvis.
Naboene gikk inn, de orket sikkert ikke mer.
Og jeg fikk akkurat en melding, som jeg kommer til å gjengi her, selv om hun kommer til å drepe meg sakte når hun ser det...

"Du kan jo ta med i oppskriftbloggen at den maten ga EKSTREMGASS!!! Fy pokker å jeg promper!!!!!!!!! Og det lukter helt for jævlig!! Måtte kjøre med vinduene oppe helt til Vikersund.. -og tilbake...!"

tirsdag 22. april 2014

Et truseinnlegg, takk


Vi får freiste lukka, så her kommer en liten historie om prøverom og vinterhud.
Og hvis du ikke har et snev av gjenkjennelse i denne serien av nederlag, kan vi rett og slett ikke være venner lenger, og jeg blir nødt til å drepe deg neste gang vi møtes.

Jeg har jo trent litt i vinter, og kroppen har blitt en anelse mindre enn den var. På en god dag gjør det at jeg føler meg lekker, smekker og delikat. Den gode dagen  kommer  hvert øyeblikk nå, tror jeg.
Det er bare det, at huden er like stor. Så der jeg tidligere var fullstappet og glatt i huden, er jeg nå nesten like full, bare slappere. Ei bukse jeg tidligere bare kunne drømme om å få kneppet igjen, klarer jeg nå lett å lukke. Nedenfor linningen ser det til og med ganske bra ut noen ganger. Ovenfor, derimot.
Sukk, er det ikke det ene, så er det det andre.
Jeg gidder ikke nevne det som blir liggende oppå linninga.
Men jeg skal ta for meg området lenger opp. Eller, det er ikke så mye lenger opp, heller.
Det jeg mener er området som tidligere kunne kalles stasplassen. Der de kvinnelige kurvene fikk fritt spillerom og nesten ikke trengte hjelp til å holde seg på plass.

Jeg var en tur på Cubus, for de hadde et tilbud der man kan få tre og betale for to i undertøysavdelingen.
Sammen med UnniPunni og Blikkenslageren ble det meste nøye studert og kjent på. Jeg falt for noen lekre truser i lys turkis som var laget i bløte, glatte blonder. Siden jeg ikke prøver truser i butikken, kjøper jeg bare en i hver sin størrelse og håper på det beste. Det pleier å gå ganske greit. Utfordringen kom da jeg skulle finne en BH som passet. Etter en lang runde, fant jeg en jeg likte. Den fantes helt opp til D, så jeg hadde motet ganske høyt på vei inn i båsen.

Men det er noe galt med belysningen inne i disse avlukkene. Med en gang jeg fikk av meg genseren, så jeg at huden min hadde et lilla grønnskjær i det hvite. Jeg tenkte først ikke det gjorde noe. Men det lys turkise stoffet i BH'n fikk det lilla i huden til å skimre. I og for seg, kunne det vært fint, om jeg gikk for den "syk pike"-looken. Du vet, de magre unge jentene med store mørke øyne, enhånds pyramidepupper og utstående kragebein. Jeg er mer sånn, veldig frisk, i godt hold, med pupper som peker på gulvet og må løftes av sterke hender. Da hadde det vært finere å være litt sånn brunaktig i huden. I hvertfall mer beige.

Og i tillegg til at belysningen fikk meg til å se død ut, var det speil både foran og bak der inne.
EN ting er at rompa mi  så ut som et firkanta veikryss med plass til møtende lastebiler. Det kan jo ha vært måten jeg sto på..
En annen sak er at den lekre BH'n som skulle ha både rundende og løftende effekt fungerte mest som to frimerker med lisser. Det var foran.
Bak er ikke godt å si, for hele greia var godt skjult inni lys lilla hud.
Selv partiske UnniPunni var enig i at dette ikke ville bli århundrets kjøp, og Blikkenslageren fikk ikke se.

Selvsagt var det butikkens feil, og jeg endte opp med ingenting. Jeg konkluderte med at de turkise trusene sikkert ikke ville tåle vaskemaskin heller. Jeg travet ut av butikken mens jeg viste fingeren til den magre utstillingsdokka og de små plaggene, og UnniPunni og Blikkkenslageren lo.

Det er jammen godt jeg elsker dem begge så høyt, for ellers skulle de fått truserøsk.

Påsken. Den stille uken?

Det har vært så deilig med noen dager der fri og sol kom i samme slengen!
Jeg vet at noen kaller påsken for den stille uken, jeg vet det.
Og jeg vet at andre igjen ser på påsken som en fantastisk høytidsfeiring. Full forståelse for det også.
Jeg kunne sikkert nevnt noe om at vi har fri på grunn av menneskeofring, eller at vi burde avskaffet påskeferien siden det er så viktig å ikke markere all kristendommen overalt. Og fått i gang en haug med engasjerte folk til å kommentere dette, fra alle vinkler.

Men de som følger Hagegynga har nok fått med seg at skriveriene mine inneholder mer navlebeskuende temaer enn som så.

Så. Jeg tenkte det var på sin plass å fortelle litt om hvordan påsken min har vært.
Det har i hvert fall ikke vært mye i denne ferien som minner om ei stille uke. Bortsett fra rett etter at støvsugeren var gått istykker da eldstemann prøvde å gjøre reint bilen innvendig. Det bråket den kom med i forkant gjorde at det virket stillere enn vanlig da den til slutt ga opp og dro sitt siste sukk.
Men det var kanskje ikke det som utgjorde den største stillheten. For rett etter at støvsugeren takket for seg, sørget jeg for å kverke X-boxen til trettenåringen i huset.
DA ble det virkelig stille. Og vi var ikke engang startet på den stille uken.
Jeg trodde det kunne være sikringen som gjorde at støvsugeren ikke gikk, så jeg dro ut litt her og der i det gamle sikringsskapet. Det jeg ikke visste, var at når X-boxen er i bruk må man ALDRI ta ut sikringen. For det blir kortslutning inne i maskinen. 
Minstemann hadde brukt sine egne penger på den spillemaskinen, så han var ganske stum. En god stund. Og jeg tenkte det var best å vente til han sa noe. 
Vi hadde nesten vår egen langfredag der, på askeonsdag, mens vi tenkte på hva vi skulle si.

Vi er venner nå, for jeg lovet ham en Sverigetur i løpet av påsken. Den holdt nesten på å ryke, den også. For jeg kan jo ikke bruke bilen min akkurat nå. I påsken kryr det av refleksfolk langs veiene som bare venter på å klippe skilter fra EU-kontrollsyndere. Jeg har endelig fått time til kontroll, men det skulle tatt seg ut å blitt avskilta uka før jeg kanskje kunne fått den godkjent. Så den har stått parkert hele påsken, mens jeg har fått låne en gammel Toyota nå og da. Den gamle Toyota'n har samme sjuka som den gamle Vectra'n jeg hadde for et par biler siden.. Radiatoren er lekk, og den går faktisk på godvilje og kanel. Så eieren, en fantastisk kjekk, morsom, klok, flink og søt blikkenslager jeg kjenner, er litt skeptisk til å la meg kjøre den for langt.
Jeg er vant til kanelbiler, så jeg syns det er helt ukomplisert. Resten av kanelboksen ligger i bilen sammen med flere flasker vann. Og forresten er det jo Falck-medlemsskap på den bilen. Ren skjær luksusbil, spør du meg.

Uansett. Det ble ei råd med Sverige, så vi har fått vært litt Harry i påsken. Det har også blitt ei råd med hyttetur, helt uten kanarifugl i bur. Vi har vært på påskelunsj på Haglebu, vaska og fiksa kalesjen til snekka, jaggu vaska huset også, og vi har grilla på terassen (med naboens grill). I tillegg har vi sitti i sola og spist pizza med familie og venner, drikki både øl og vin når det har passa seg sånn, og proppa oss fulle av godis. Vi har gått tur i snøen, langs bar vei og holdt hender. Og vi har spist noen veldig gode måltider, både hjemme og borte.
Det er sikkert flere påskesysler jeg har glemt, eller i hvert fall ikke nevnt. Men det jeg vil fram til, er at uka ikke akkurat har vært stille. Ikke så lang jeg skulle ønske, heller. Selv om jeg har flere fridager enn håndverkeren min.

Påsken har vært innholdsrik, solfylt og god. Og jeg er sørpe forelska.
I morgen er det tilbake på trening. Tilbake på jobb.
Og så er det ikke lenge til neste langhelg.
ta taa



søndag 20. april 2014

Fullmåne og PMS meg i r...

Men hva om det jeg gjør virker motsatt.(...) Jeg har aldri før prøvd å elske noe i stykker. Er det det jeg gjør nå? Eller skal det egentlig være både godt og vondt på en gang, å elske og å bli elsket? (...) Jeg vipper mellom å gi mer av alt, eller å gi mer av ingenting. Kanskje det noen ganger er det som trengs, mer av ingenting? 

(utdrag fra nattens skriverier. Ikke fordi det er så vanvittig bra, men for å sette deg i den rette stemninga, liksom)


Det forundrer meg ikke om dette har noe med fullmånen å gjøre. Eller de utskjelte bokstavene PMS. Så fantastisk å være kvinne. Å kunne skylde på noe annet enn mitt eget skrudde sinn når jeg lar følelsene drive meg til randen og mitt livs kjære til vanvidd. Der jeg lar meg såre av ingenting. Og det er nettopp det ingenting som sårer meg.  

Istedenfor å fortelle at jeg er litt sårbar i dag, og at det kan tenkes jeg trenger litt ekstra kjæresteinnsats velger jeg tankelesermetoden. Jeg pøser på med ekstra omsorg og kjærtegn og tenker at han vil forstå at det er nettopp det jeg ønsker meg nå. Jeg forteller ham hvor fantastisk han er, og at jeg er stolt av ham. Og jeg hører ham si takk. Og smile. Jeg klør ham på ryggen akkurat der jeg sjøl klør og henter solbriller til ham så han ikke skal få hodepine av å myse mot sola. Jeg stryker over ham og snuser inn lukta av ham.  Og jeg lurer på om det er noe jeg har gjort galt, siden han ikke akkurat nå bærer meg rundt på gullstol mens han kysser føttene mine og roper ut sin kjærlighet. Og når dagen er over sitter jeg i senga og skriver følelsesladde dikt som ikke skal gjengis, og fyller på med godteri for å døyve tomheten i håndflatene.

Jeg er glad jeg ikke er mann. Fordi som mann kan du risikere dette: En ganske alminnelig dag med små og store utfordringer tar slutt, og du siger ned i sofaen for å puste litt og planlegge morgendagen. Ungene har hatt ulike behov som du har dekket etter beste evne, og du er i hvert fall glad for at dama di er såpass selvgående at hun har klart seg nesten sjøl i dag. Attpåtil han hun vært kanskje litt ekstra kjærlig, og det kjennes godt å være deg. Hun takker for i dag med et kyss, før hun drar hjem til sitt, og du fortsetter økta på sofaen litt til. Du skal til å legge deg, og begynner å merke søvnen komme. Og så tikker det inn en tekstmelding. Du regner med en søt nattamelding, og kikker på den med et halvt øye. Og der står det at hun er usikker på om alt er bra mellom dere, og om hun har gjort noe galt, siden du virker så fjern? Du blunker et par ganger og rister litt på hodet, men det er faktisk det det står der. Selv de klokeste menn har gått under i noen mannefeller her. Saken er den, at nesten uansett hva du gjør har du tapt allerede. For hun har på mystisk vis klart å fintune inn på den frekvensen som tar absolutt alt opp i verste mening. Ett eller annet sted mellom frokost og kvelds i dag har du klart å såre hennes følelser (eller ikke å gjengjelde hennes). Med hemmelige signaler som man må være kvinne for å tolke og forstå. Og som man må være kvinne for å se vitsen med å dele på denne tiden av døgnet. Og den søvnen du var så klar for virker som en maraton unna.

Hadde jeg vært fullstendig utenforstående og objektiv her kunne jeg gitt råd. Det er lite som er lettere enn å gi råd fra utsiden. Men siden jeg har et visst gjenkjennelsesperspektiv her, er jeg inhabil og bør ikke uttale meg.

La meg likevel si at den eneste måten å komme noenlunde helskinnet ut av dette på, er å jatte med. Har dagen bydd på utfordringer, så fortell om dem. Uansett om du tenker at det er uinteressant for dama di å høre om, er hun sannsynligvis glad for alt som kan ta vekk skylda fra henne. Har dagens utfordringer egentlig handlet mest om henne og hennes måte å være på, så finn på noe annet. Dette er for å kjøpe deg tid. Den søvnen du får i natt, kan være den beste du får på lenge om det faktisk er noe dere trenger å snakke om (les: om det er noe ved henne som plager deg, og du tør å fortelle henne det.) Så det er greit å ha litt å gå på.

Kjæresten min har vært ute ei vinternatt før, og tåler en trøkk, så jeg tror nok ikke nattesøvnen hans er i fare. Han har vett nok til å ta meg på alvor når han må, men humor nok til å kalle det sjarmerende. Enda. Og jeg håper teorien min om fullmåne og PMS holder mål, siden jeg fortsetter å spille ut min paranoide, idiotiske følelsesreise med jevne mellomrom. Heldigvis er det bare min egen nattesøvn det går utover, og jeg har jo fri i morgen.
Sov godt. <3

onsdag 9. april 2014

Lite nesegrus til struts å være.

Jeg tror jeg nærmer meg verdensklassen i fluktforsøk.
Jo visst har jeg retta heldagsprøver, og jeg har gjort en kjempeinnsats der, for all del.
Men likevel kjenner jeg at det står et lite lager av andre saker og banker tålmodig på døra mi.
Som jeg rett og slett ignorerer.
Noe så enkelt som at jeg skulle vært og tissa. Hvor mange er det som prøver å ignorere ei full blære?
Alle vet at den bare blir fullere og fullere. Og det enkleste er selvsagt å gå med en gang man kjenner det. Jeg vet det, jeg også. Og likevel sitter jeg småstressa på fagsamarbeid med kollleger, og blir mer og mer irritabel, og later som at jeg ikke må så innihampen tisse!
Til jeg, til slutt, velter stolen og stormer mot døra.
Vel inn på det lille rommet sitter jeg så med bena rett ut og kjenner lykketårene i øyekroken over å ha klart det, enda en gang.
Hva er det jeg tror jeg sparer?
Tiden jeg sparte på å ikke gå tidligere, tas bare igjen når jeg må sitte så mye lenger. Jeg kan jo ha spart noe konsentrasjon, for den ble lite brukt når jeg satt og passet på å ikke tisse på meg. Og den irritasjonen kroppen min har kjent for å måtte vente, har jeg sannsynligvis overført ubevisst til de andre i gruppa. Så resten av fagsamarbeidet behøver ikke nødvendigvis å være vellykket.

Evnen til å overse ting ligger altså i meg, om enn ikke som en gave.
Jeg kan gjerne ramse opp flere situasjoner der jeg fungerer best som struts. Med hodet godt planta i sanda for å slippe å se hva som venter der oppe hos de andre. -Rart jeg ikke har mer sand i nesa.
Men jeg velger faktisk å overlate noe til din egen fantasi, framfor å avsløre mine svakeste og mest pinlige øyeblikk. Du kan gjerne la fantasien løpe helt av med deg, og likevel er du garantert innafor.
Vel, jeg kan ta én ting da, som for å sette deg i rette stemninga og hjelpe deg litt på vei.

Hvor mange unnlater å lese slutten på brevet med selvangivelsen, fordi de er redde for å få baksmell?
Som om ikke den baksmellen kommer uansett.
Jeg bare lurer.
Bidra gjerne med egne blemmer nå, som kan trøste og gi en følelse av fellesskap i en flyktig verden.
Jeg håper nesten det finnes noen der ute som har brukt strutsemetoden for å slippe å fortelle kjæresten at de er gravide. Dét hadde vært noe det, for det har i hvert fall ikke jeg gjort!