Gratiskonsert på Sanden i full sol!

I strålende sol, med åpne sko, solbriller og lipgloss ble jeg sluppet av utenfor Sanden litt før ett på lørdag.

Det skulle være gratiskonsert på terrassen, og vi skjønte at jeg burde gå inn og holde av bord.

UnniPunni skulle hjemom og bytte ut bilen med sykkel og mann.

Da jeg ankom terrassen var det allerede fullt ved alle bordene i sola. Overalt satt det vårrosa, glade mennesker og myste mot sola gjennom speilglassbriller. De hadde noe duggfriskt i glassene og smilte om kapp. Jeg sto en stund, men satte meg til slutt ved et bord i skyggen.

Heldigvis er jeg ikke så beskjeden, så jeg spurte servitøren om hun kunne tipse meg når noen så ut til å ville hjem. Og skuruhasettpåmakan! Borte ved rekkverket, badet i full aprilsol, satt det fire damer og klaget på varmen.. Jeg sendte servitøren over med beskjed om at jeg gjerne byttet bord med dem, og så så søt ut jeg bare klarte. Så vinket jeg til dem, sånn som jeg har sett på film.

Det virket, så da UnniPunni og Kjetil kom syklende over brua hadde jeg kongeplass til seks personer. I full sol. En sånn plass krever sin bestilling, så vi dro likegodt til med ei vinbøtte til damene og en halvliter til mannen. Og så hørte vi musikk mens vi drakk oss sultne.

Jeg bestilte meg en pizza, som kan ha vært den beste pizzaen jeg har fått på årevis, av en mann som var godt trent i overstadig hyggelige damer ute på den første utepilsen. 

Han var til og med såpass dreven at han forsto at jeg ville ha dessert til kaffen, enda jeg påsto hardnakket at det var helt unødvendig. 

Bordet vårt ble fylt med hyggelige mennesker i alle bauger og kanter, vi fikk hentet flere stoler, og musikerne gjorde jobben sin. De spilte som en tribute til Johhny Cash, og publikum applauderte villig vekk. Kjæresten min kom fra Stavangertur og ble med en stund i laget før han tok meg under armen og dro hjem. Det er lett å lovprise landet vi bor i, når det fortsatt er full sol og vi er på vei hjem fra festlig lag. 

Disse med sykler hadde nok en lengre fest enn meg, for da de skulle sykle hjem fikk de det rett og slett ikke til. Syklene stanget i rekkverket såpass mange ganger at de til slutt ga opp og trillet hjem de få metrene.

Men, jeg har ofte tenkt denne frasen etter endt opplevelse:

Og alle var enige om at det var en fin tur...

klær og sminke og sånn

Det er noe galt med vekta på legekontoret.

Når det er opplest og vedtatt, vil jeg understreke at jeg likevel ikke har tenkt å gi opp.
Før eller siden vil det jo gi resultater at jeg avstår fra brus og godis størsteparten av tiden.

Så jeg skal heller skrive litt om klær og sminke, for det er jo det vi bloggere gjør.

Jeg er ikke en velstående frue med penger på bok og gullkantet bankkort. La det være sagt.
Men om jeg finner noe jeg føler meg fin i, kjøper jeg det.
Med en litt spesiell anatomi, der armer og ben er korte, hjertet er stort og porten bred, skal det faktisk litt til før jeg finner noe som passer.
Og nettopp derfor har jeg ikke råd til å se på prislappen om det skulle slumpe ei rompe.

Jeg tok en tur nedi Storgata, mellom Domus og Bonus og EPA, der så jeg et fancy skilt. (fritt etter Øysteins "En butikkodyssè")

I en klesbutikk kamuflert som interiørbutikk eller kafè (det er jaggu godt jeg er kjent i Hokksund, så jeg vet hvor jeg skal gå) fant jeg faktisk både jakke og en vennlig dame. Hun var såpass hjelpsom uten å være påtrengende, at jeg fant likegodt en jakke til, en tunika, en topp, nei, to topper, ei bukse som passa (!) og enda en tunika. Og en tights. Som selvsagt heter noe annet, mer fancy enn tights. Jeg er bare ikke istand til å huske hva de het. De er brune, med kant nederst.
Så mye for å blogge om mote.

Den vennlige damen brettet, hentet, hjalp til og hørte på.
Omsider hadde jeg en god haug med klær jeg ikke skulle ha, og en enda større haug med klær jeg skulle ha.
Og et skjerf. Nydelig hvitt skjerf. Da hun skjønte at jeg så etter et skjerf, viste hun meg et sånt med stjerner. Det ville jeg IKKE ha. Jeg har liksom ikke skjønt hva som er greia med å ha et skjerf med stjerner på. Det fikk meg forresten til å tenke på mitt tynne sjal i kashmere og silke, med to rosafarger, som jeg sannsynligvis har gitt eller lånt bort. Og ikke husker til hvem. Pokker. Jeg liker rosa bedre enn stjerner.
Det ble uansett en masse klær, alle sammen et kupp på sin måte (les: jeg fikk dem på.).
Mye hvitt, passer best om sommeren. Det er nok lurt også, at jeg må vente til sommeren for å bruke etpar av plaggene, for de vil kanskje se om mulig ENDA bedre ut noen gram lenger ned på doktor Dyregods umulige vekt.

Da jeg kom til kassen viste det seg at jeg hadde fylt nesten to stempelkort på samme handel, og fikk kaffen på huset.
 Mens jeg satt og drakk kaffen min og så at kortet kjølte seg ned, sendte jeg min gamle skrabbete bil en takknemlig tanke. Med en ny Mazda3 ville alle pengene gått til billån.

Vel hjemme prøvde jeg selvsagt alle klærne på nytt, og tenkte med gruglede på når de kom til å bli for store. (jfr legens råd om vektreduksjon)

Foreløpig er det bare skjerfet som er for stort, og det ga jeg likegodt til Ludvik.
Jeg liker bedre små skjerf jeg, til stram knytting oppe i halsen.
Med lipgloss såklart.